hits

Om å kaste mat

Alle er vi skjønt enige om at vi kaster for mye mat. Den største delen av matkastingen står husholdningene selv for (ca 60%) mens næringslivet ved næringsmiddelindustrien, hotell/restaurant- og dagligvarebransjen står for resten. Det er drevet mye opplysningsarbeid som ser ut til å ha hatt effekt ved at matsvinnet sakte men sikkert går nedover. Vi som er født under og rett etter krigen har et helt annet forhold til å kaste mat enn våre barn. Selv oppbevarer jeg kanskje mat litt vel lenge noen ganger, men for det meste er det jeg sparer på fullt brukbart. Inntil for noen få år siden hadde døtrene våre regelmessige raid i kjøleskapet vårt hvor alle matvarer som nærmet seg utløpsdato ble kastet. Nå ser de samme døtrene strengt på oss når vi ser på melkens utløpsdato og sier: husk "best før, men ikke dårlig etter". Så også i vår familie går det fremover.

Trenger vi en matkastelov? 

I fjor fremmet KrF et forslag om matkastelov som ble fulgt opp av et Stortingsvedtak som ga regjeringen beskjed om å utrede en slik lov. Forslaget ble imidlertid skrinlagt av regjeringen noe opposisjonen ikke var fornøyd med. Nå vil et flertall på Stortingen sørge for at en matkastelov blir innført.                                                                                                                                           En leder i Aftenposten i dag https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/0ELxvE/Aftenposten... mener en lov er unødvendig - trenden går i riktig retning og en lov vil føre til mer byråkrati. Dessuten vil den ikke ramme der størsteparten av kastingen foregår - hjemme hos deg og meg. Fremtiden i våre hender er uenige - matkasting er og blir et problem og selv om trenden går i riktig retning går det for sakte. Matsvinnet ble redusert med 12 % i perioden 2010-2015 mens målet var 25%. Dette viser at frivillige tiltak ikke er nok, både vi og matbransjene trenger en "nudge" - et dytt - for at vi skal komme videre. 

Gledelig at matsvinnet går nedover, men takten må økes

Et påbud i lovs form vil tvinge hoteller og restauranter til å gi overskuddsmat til veldedige forhold. Det står mennesker i kø hos Matsentralen og hjelpeorganisasjonene for å få mat til seg og familien. Behovet er større enn det som næringsmiddelbransjene og hotell/restaurant gir bort. Det som ikke kan brukes til menneskeføde skal gå til dyrefor - dette viser en respekt for mat som vi kanskje ikke er nok bevisste på. Offentliggjøring av tall som viser størrelsen på matsvinnet og reduksjonen vil også være med på å øke bevisstheten og redusere svinnet. Jeg og mange med meg benytter oss av kjedenes 50% avslag på mat som er i ferd med å gå ut på dato. Dette er miljøvern og ikke flaut. Jeg tror en matlov er nødvendig selv om utviklingen går i riktig retning. Akkurat som det med lengden på fedrekvoten var nødvendig med "a nudge" er det nødvendig med det dyttet en lov gir for å redusere matsvinnet raskere.

 

Morfar og barneskirenn

Nå mener jeg ikke Petter Northugs barneskirenn.

For noen år siden vant Petter Northug ett internasjonalt skirenn med noen meter. Han brølte "barneskirenn" og mente vel at dette var en lett seier, men mange tok nok dette opp som hån. Jeg skal nå si litt om skikkelig barneskirenn og der er det en helt annen tone. Forleden dag arrangerte Heggedal idrettslag i Asker ett renn for barn. De yngste var 4 år og de eldste 16. Alt foregikk på et stort, kupert jorde med en løypeavstikker inn i en skogteig. Dette er på Eid gård. Bonden selv, Lars Vethe var selv en god skiløper. En ting er at han stillet eiendommen til disposisjon for barneidretten, men med egen moderne løypemaskin prepper han hele området. Kjell Inge Røkke med familie bistår økonomisk med driftingen av området. Ifjor hadde man midler endog til snøproduksjon. Selv om folk har anledning og midler, er en slik innsats for nærmiljøet, ganske enestående! Heggedal idrettslag arrangerte rennet ikke bare for egne medlemmer, men hadde invitert endel naboklubber også. Det var vel 250 som startet og barna flest hadde med støtteapparat, må vite. Masse foreldre og endel besteforeldre mente jeg å se. De yngste barna gikk en kort løype uten tidtaking. Det var flott speaker-tjeneste og småbarna hadde det moro. 7-9 års klassene hadde tidtaking, men ingen resultatlister. Disse barna var opptatt av hva som hadde skjedd i løypa, men jeg hørte ikke en eneste en som var opptatt ev mulig plassering. Men fra 10 års klassen blir det resultatlister.

Hva med skiskøyting og små barn?

Jeg husker godt all diskusjonen som dukket opp da man begynte å skøyte i skiløypa. Det første store mesterskapet hvor dette ble foretatt var VM i Seefeldt i 1985. Jeg ble interpellert som barnelege og lege i Skiforbundet om dette kunne være bra for barna. Noen mente at rygg og hofter fikk en alt for belastning i forhold til ved diagonalgang. Jeg og andre så ikke disse spøkelsene og ettertiden har vel vist at det gikk bra. Rennet i Heggedal var bare skøyting og nesten ikke til å tro, jeg så ikke ett eneste barn med festesmøring. Selvsagt varierte teknikken, men fra 8 år og oppover var det imponerende ferdigheter. Uten tvil, ungene skøyter mye raskere enn de går diagonalgang, selv i de bratteste bakkene. Men ett hjertesukk, bestemor og bestefar blir fullstendig fragått på tur! Barnebarna løper frem å tilbake for å oppmuntre oss. 250 barn og 150 voksne en sen ettermiddag på skirenn som bare er moro, hva kan være en bedre opplevelse for en aldrende skiløper? Takk til Hedda og venninnen Anja, begge 9 år.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt går diagonalgang

"Sølv er nederlag og fjerde-plass er noe dritt"!! ?

Er ikke en god prestasjon nok?

Det sies og skrives mye rart når det er Olympiske leker. "Det er bare medaljer som teller" er et mer eller mindre offisielt utsagn. Ved uttak til OL vurderes det om utøverne har muligheter til å hevde seg blant de 8-10 beste. Vi har noen objektive kriterier, som tidligere resultater samme året, men uansett kommer noe skjønn inn i bildet. Dvs at noen som har hevdet seg i toppen internasjonalt tilsier at de kan være medaljekandidater. Det er etterhvert mye erfaring som sier oss at det ikke er mulig å forskudtere medalje selv om du er blant verdens beste. Vi regner at hvis vi regner at Norge feks har 30 mulige medalje-vinnere, så ender det opp med ca 10 medaljer. Slik har regnestykket sett ut gjennom mange 10-år. Jeg har vært lege i mange OL og kan med hånden på hjertet si at alle topper din innsats maksimalt og Ikke bare optimalt. Det satses noen ganger i overkant av hva yteevnen tilsier er mulig. "Det går på tryne", og det må vi godta noen ganger. For noen år siden hadde vi alpinist som også ble verdensmester. Årene etter denne bragden hektet han nærmest hver eneste gang. Farten var for han hasardiøs hvis han ønsket å komme i mål.>
Så var det Kuppern.

>Kuppern var en strålende skøyteløper og han er fortsatt en flott kar på mange og åtti år. Han syntes selv at sølv var nederlag. Kanskje greit nok for han i en liten idrett hvor han var stjernen. Dette blir annerledes feks i de største idrettene vi idag fryder oss over på TV. Konkurrentenes form og prestasjoner kan vi vanligvis ikke gjøre noe med. Marit Bjørgens sølv og bronsemedaljer og hennes glede over de andres prestasjoner er slik det skal være. La oss også se på Marthe Olsbu som for noen dager siden ble nr 4 i skiskyting sprint. Glimrende prestasjon, overraskende både for henne selv og for oss andre. Hva maste så journalister og andre om. "Er du skuffet over at det ikke ble bronsemedalje?" Hun var glad for at hun hadde prestert veldig bra, så hvorfor ikke la det være der? Jeg har en ung spennende venn som heter Jarl Magnus Riiber. Han ble i går nr 4 i kombinert. Ut fra som skjedde i hoppbakken og ellers, flott prestert. Igjen de dumme spørsmålene. Han er bare 20 år og mye fint kommer til å skje de neste dagene og i fremtiden!
>Så litt egenopplevelse.

Jeg var heldig og ble deltaker i pistolskyting i OL 1972, halvveis i konkurransen lå jeg på 6-8 plass. Til slutt var jeg på delt 15-17 plass av 64 skyttere fra hele verden. Jeg var bra,men ikke bedre enn dette. Det var en enorm opplevelse, jeg gjorde så godt jeg kunne denne dagen. Bra nok for meg, men neppe for Norge??
Hilsen Thor-Øistein som ikke "bare" gleder seg over gull,,, men over mange andre også.

Eggdonasjon vs sæddonasjon

Teknologien går fremover med stormskritt også innen helse. I dag finnes muligheter som vi bare kunne drømme om for 30 - 40 år siden. Kvinners fruktbarhet kan reguleres både ved prevensjon, selvbestemt abort og hjelp til å bli gravide ved infertilitet. Ved dårlig sædkvalitet hos partneren kan kvinner bli gravid ved hjelp av sæd fra en mannlig giver som etter norsk lov ikke lenger kan være anonym. Men ved manglende eller "dårlige" egg hos en kvinne er det i dag ikke mulig å få befruktet egg fra en annen kvinne med partnerens sæd. Hvorfor skal det være slik forskjell på menn og kvinner?

Bioteknologirådet har anbefalt ja til eggdonasjon.                                                                                                                                                                                Det har ganske sikkert vært lange og etisk viktige diskusjoner i Bioteknologirådet før man bestemte seg for å anbefale et ja til at kvinner kan gi egg til andre kvinner som av ulike grunner ikke kan bli gravide. Bioteknologimeldingen som regjeringen la frem for et år siden diskuterer spørsmålet om eggdonasjon, men konkluderer ikke om det bør bli tillatt i Norge. Nå har imidlertid et knapt flertall i Høyres programkomite tvilt seg frem til å si nei. Saken skal diskuteres og konkluderes på Høyres landsmøre i april.

Et etisk vanskelig spørsmål akkurat som en rekke andre spørsmål som dukker opp med teknologiske fremskritt.                                                                            Det er selvfølgelig stor forskjell på å "høste" sæd og egg. Det å ta ut et egg som er modent for befruktning er en mye mer komplisert affære. Men også i den prosedyren er det gjort fremskritt og hvis en kvinne er villig til å gi egg skal vel ikke lover og regler stoppe henne? Det ville være i strid med Høyres sterke tro på individets rett til å bestemme. Hovedargumentet til motstanderne i Høyre er imidlertid at forholdet mor-barn er så sterkt at det vil skape identitetsproblemer for barnet om den genetiske moren (eggdonoren) ikke er den samme som den biologiske moren (hun som bærer frem barnet i sin livmor) og den sosiale moren (hun som lever sammen med og gir barnet nærhet og kjærlighet i oppveksten. Dette virker på meg som et nokså foreldet syn. I dag finnes mange ulike samlivsformer og måter å få og leve sammen med barn på uten at dette problematiseres videre. Dessuten, er det så stor forskjell på om den genetiske moren er forskjellig fra den biologiske og sosiale moren eller om den genetiske faren (en sæddonor) er forskjellig fra den sosiale faren? Her synes det som om den konservative fløyen i Høyres programkomite har gått seg vill i litt foreldete morsmyter.

Ny teknologi utfordrer oss på etikken.                                                                                                                                                                                             Det er riktig og viktig at vi diskuterer ulike aspekter av det å leve sammen, hvordan vi reproduserer oss og barns oppvekst i forhold til ny teknologi. Det skal ikke være enkelt å bare si ja til nye teknologiske muligheter uten å ha gått grundig igjennom de etiske aspektene. Ulike verdi- og menneskesyn vil ofte komme til ulike konklusjoner og det finnes ikke fasitsvar. Slik jeg ser det burde eggdonasjon likestilles med sæddonasjon, begge metoder utfordrer den "naturlige" måten å få barn på, men kan være til stor hjelp for ufrivillig barnløse. Når nå eggdonasjon er tillatt i over 20 land i Europa, også i Danmark, Sverige, Finland og Island, virker det bakstreversk at vi skulle ha et forbud. Resultatet blir en sosial skjevdeling hvor ressurssterke kvinner kan reise til et naboland å få det hun nektes her hjemme. 

Hilsen Ragnhild som har tro på at Stortinget kommer til å si ja

OL-gull uten doping-juks

Noe juks har det vært bestandig.

Heder og ære har bestandig fristet noen i overkant. Regelverk i idretten som forbyr midler og metoder  som gir en utøver fortrinn i trening og konkurranser ble innført først l 1970 årenene. Før dette sto topputøvere frem og snakket om problemene som feks hva inntak av anabole steroider kunne føre med seg. Jeg husker at  diskoskjempen Ricky Bruch sto frem i 1969 og fortalte om den ustyrlige lysten han hadde på damer samtidig som han ble stor og sterk på anaboler. Jeg var så heldig at jeg var i OL i München i 1972 og jeg møtte han der. Utrolig mann på 140 kg og 198 cm! Vi hadde også en norsk gullmedalje-vinner i vektløfting der. Det var på det tidspunkt ikke ulovlig å bruke anabole steroider. Vi snakket ikke om det da, men etter vært kom det frem at det hadde vært noe av hans kosthold også. I samme OL var det ingen hemmelighet at feks finnene brukte bloddoping som endel av forberedelsene til de lange løp på friidrettsbanen. Blodoverføring for å bedre oksygen transporten  ble snart forbudt. Men overføring av eget blod har ikke vært så lett å knipe og dette har nok foregått nær opp til vår tid.

Sterk, utholdende og ikke sliten.

Anabole steroider for å bli sterk, blodmanipulasjon for å bedre oksygen transporten og sentral-stimulerende medikamenter for å redusere trettbarhet, er de 3 hovedgruppene for fusk og fanteri.  Blod- og urin-prøver tas 10- 20 ganger i året, i treningsperioder, før og etter konkurranser. Dette gjelder vel og merke toppidrettsutøverne. Likevel er det noen som tar sjansen og tar ulovlige midler. Vi fryser ned urin- og blod-prøver for 10 år. Dette for å sikre at nye metoder osv. etter som årene går, kan avsløre ting vi ikke greier idag. At noen prøver seg likel iden tro at de ligger i forkant av kontroll systemet finnes nok likevel.

Så litt om astma og langrennsløpere.

Langrennsløpere på topp-plan med store treningsmengder året rund får etter hvert skade på luftveiene. 40-50 prosent av utøverne får etter hvert astma eller astmaliknende pustebesvær kortere eller lengre tid av året. Når såkalte lungefunksjonsprøver viser slik skade, gis det tillatelse til å bruke astmamedisiner til inhalasjon. Kortison spray som ikke gir system effekt er grunnbehandling. I tillegg gis det vi kaller beta-2-agonister, mest kjent som salbutamol (Ventolin eller Airomir). En slik behandling bringer utøveren i beste fall tilbake til normaltilstanden!, Dette har enkelte medier stilt ? ved. I vanlig kliniske doser har dette ingen system effekt. Noen henviser til at kroppsbyggere som har brukt dette i doser 50-100 ganger det en astmatiker bruker og mener det er anabol effekt.. Vi vet også at vanlig astma-medisin doser på en frisk utøver ikke bedrer yteevnen.

Så til "gull uten doping ??

Ja, idag tror jeg det bestemt. For noen 10-år siden var jeg nok i tvil fra tid til annen. Jeg var lege i VM på ski i 1985. En til da, ukjent finne vant 15 km overlegent og uventet. Etter noen noen år fortalte han hvordan en blodpose før rennet endret hans liv.

Hilsen en observerende Thor-Øistein

Ingen skam å snu

Innføring av gode permisjonsordninger og små og større "dytt" for at også fedrene skal få anledning til å delta aktivt i barneomsorgen har vært og er viktige likestillingssaker. Forskning har vist at jo mer fedrene tar del i barneomsorgen fra et tidlig tidspunkt jo bedre forhold får han til barna senere i livet og tar mer aktivt del i barnas liv. Jeg var med god grunn bekymret da Høyre før valget i 2013 gikk aktivt inn for å skrote hele fedrepermisjonsordningen. Vår nåværende likestillingsminister var i 2010 som leder av Høyres kvinneforum ivrig forkjemper for synet at familiene var best tjent med å organisere permisjonstiden selv. Vi så hvordan det gikk da Høyre i regjering ganske raskt fikk redusert fedrekvoten til 10 uker etter et kompromiss med Venstre og KrF som ikke ville fjerne ordningen slik Høyre ønsket. Fedre har tatt ut så mange uker de hadde fått tildelt, fra fedrekvoten var 60 dager, da den var 70 dager og tilbake til 50 dager etter Høyres nokså mislykkete forsøk på å la familiene bestemme selv.

Tredeling er et langt skritt i riktig retning og et kvantesprang fra tanken om at dette fikser familiene selv.                                                                                                                             En tredeling av permisjonstiden gir familiene rikelig anledning til individuelle løsninger. De 46 ukene som er til fordeling gir 15 uker til mor, 15 uker til far og 16 uker til fri fordeling. Dette er et forsiktig skritt i retning av likedeling av permisjonstiden som Kristin Skogen Lund (NHO) og likestillingsombudet Hanne Bjurstrøm gjør seg til talskvinner for. 

Arbeidsgiverne gnir seg ikke akkurat i hendene                                                                                                                              Av en eller annen underlig grunn bekymrer mange arbeidgivere seg mer for at fedre skal få lengre fedrekvote enn for at mødrene tar ut mye permisjon. Statistikk fra NAV viser at fedre stort sett forholder seg til de lovpålagte antall uker  slik at når det blir flere uker til far ved en tredeling vil de også ta ut flere uker. Det er ingen hemmelighet at det ofte er arbeidsgivernes motstand som hindrer fedre i å ta mer permisjon enn det de "må". Derfor må nå neste skritt være å få flere arbeidsgivere til å heie frem fedre (og mødre) som tar permisjon med spedbarnet sitt. 

Det er ingen skam å snu, Linda Hofstad Helleland, det har du vist                                                                                                Det er flott at Statsråden ikke bare aksepterer at Venstre har fått igjennom en tredeling av foreldrepermisjonen, men også lover å jobbe for at dette allerede skal gjelde for barn født etter 1. juli i år. Med støtte fra AP og SV vil dette sikkert bli vedtatt i Stortinget og en realitet allerede fra neste år. Og jeg er ganske sikker på at vi etterhvert vil kunne godta en likedeling av permisjonen - når kvinner, menn og arbeidsgivere er klare for det.

Hilsen Ragnhild som har stor tro på at begge foreldrene er viktige for spedbarnet

 

Aftenposten: Vet vi at fysisk aktivitet er bra for helsa?

Hva vet vi egentlig ?

Jeg har gang på gang tatt opp tabloide utsagn som kan så tvil om våre helseråd. Selv om Aftenposten denne gangen setter et spørsmål ved det hele, har jeg lyst til å se litt nærmere på hva som er bakgrunnen. 2 forskere ved NTNU (Trondheim) skal nå sette igang et større forskningsprosjekt med mange deltakere som skal følges i mange år. I forbindelse med dette har de gått gjennom det som er gjort av forskning så langt. En rekke observasjonsstudier som har fulgt friske viser at en sunn livsstil med et bra kosthold, moderat alkoholinntak, ingen røyking og fysisk aktivitet, er bra for oss. Vi reduserer farene for en rekke sykdommer og vi lever lengre. De har også sett på de samme faktorene samlet etter at vi har hatt ett hjerteinfarkt. Samme type observasjonsstudier har også vist at denne såkalte sekundærprofylaksen gjør at vi greier oss bedre, men om vi lever lengre skal være usikkert. Alt dette er vel og bra. Det er viktig å få klargjort hva de enkelte faktorer ved "den sunne livsstil" egentlig betyr.

Skal vi vente på resultatet?

12 000 pasienter skal følges nøye i 6 år. Det blir med stadige legekontroller. Det blir elektronisk registrering av hvor mye deltakerne beveger seg. Dette er viktig. Angivelser av hvor mye aktivitet vi er i, har vi erfaring for feilvurderes betydelig. Før den store pretensiøse undersøkelsen er ferdig, er det greit å ha det klart for oss at fysisk aktivitet har en rekke dokumenterte effekter som er bra. Ved å opprettholde noe styrke og kondisjon, har vi det bedre i hverdagen. Vi greier oss bedre, vi orker mer, vi blir mindre tungsindige, vi snubler og faller mindre. Det er gunstig for blodtrykket, for hjertet vårt og diabetes-2 opptrer mer sjeldent. Moderat fysisk aktivitet er bra for immunsystemet vårt. Noen av mekanismene som er årsak til dette er avdekket. Når vi beveger oss skikkelig blir fett-profilen l blodet gunstigere, antiinflammatoriske genutrykk blir gunstigere og vi utvikler ikke insulin-toleranse. Høres vel "medisinsk" ut, men dette er mye av den gunstige hovedbasen for en god helse etter hvert som årene går.

Hva er så min hovedagenda?

Fint at det legges opp til store undersøkelser for å øke vår kunnskap. Men vi vet nok idag til at ingen skal ta fra oss troen og gleden ved å leve et fysisk aktiv liv.

Hilsen Thor-Øistein som ikke har tid til å vente i 6 år.

Er ikke 10 000 skritt bra nok ?

Skal vi gå langt eller fort?

Jeg pleier å si at "det å gå" er en undervurdert aktivitet. Det er etterhvert masse kunnskap som understøtter dette. Men etterhvert har vi blitt klar over at det bør være et minimum av skritt pr dag for at det skal være helsegevinst. Da vi for noen år siden fikk skritt-tellere, ble vi enige om at ca 10 000 skritt daglig var bra. Gikk vi så mye om dagen, forebygget det de fleste aldersbestemte sykdommer og vi levde lenger. Særlig når vi kombinerte de daglige turene med ar vi ikke satt for lenge sammenhengende.At vi går turer er ofte en sosial aktivitet, vi går ofte sammen med noen og vi får en hyggelig, oppbyggelig prat. Vi føler oss umiddelbart bra og kanskje det er det viktigste.

Småturer likevel best for helsa?

Det ble nylig publisert i BBC at raske turer, 10 minutter 3 ganger daglig var bedre for helsa vår enn at vi gikk 10 000 skritt daglig. Undersøkelsen ble gjort for BBC ved Universitetet i Sheffield. 2 grupper ble observert. Den ene skulle gå 10 000 skritt og den andre skulle gå de de 3 raske turene daglig. 1/3 av de som skulle gå 10 000 skritt greide ikke det, mens de korte turene gikk greit. Senior-nordmenn er nok litt annerledes enn briter. De fleste av oss vil gjerne gå en tur. For de fleste av oss er tur, gjerne i naturen, ikke 10 minutter som vi gjentar 3 ganger l løpet av dagen. Vi har etter-hvert også erfart at en litt lengre tur med litt fart i en bakke eller to, både er bra for oss og umiddelbart kjennes godt. Hva kan vi så lære av den engelske undersøkelsen? Jo, uansett hvor langt du går, er det bra å sette opp farten slik at pusten går raskere og at pulsen øker noen ganger. Når vi gir råd, må vi hele tiden ha i tankene at vi er laget forskjellig. Gi folk god samvittighet ved at de i det hele tatt kommer seg ut. Noe er bedre enn i ingen ting. Tabloide utsagn som sår tvil om de rådene vi gir, er bare til irritasjon. Toppen ble nok nådd før jul med påstanden om at vi seniorer bør drive med 4x4 minutter som intervalltrening. En skikkelig tur skulle ikke duge.

Hilsen Thor-Øistein som idag med god samvittighet har gått en times tur langs sjøen, uten ski på beina

Abortkampen i retrospekt og her og nå

Kampen for selvbestemt abort i 70-årene kan synes fjernt i dag, også for oss som sto midt oppe i det. Vi var ikke for abort, vi kjempet for var at det var kvinnene selv som visste best hva som var riktig i en vanskelig situasjon med uønsket graviditet, ikke en nemnd.  Spørsmålet var hvem som var best egnet til å bestemme, kvinnen eller en nemnd. Det var en kamp som det ikke var selvklart at vi skulle vinne - da spørsmålet om selvbestemt abort var oppe i Stortinget første gang, i 1974, falt det med en-1- stemme. I 1975 ble det vedtatt en lov som sa at vilkårene for abort skulle omfatte sosiale hensyn, men nemndene besto. I 1978 ble loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12 svangerskapsuke vedtatt i Stortinget med en stemmes overvekt.              

Hvorfor skriver jeg om dette i dag?                                                                                                                                                     I dag leser jeg om Irland som har Europas strengeste abortlov og hvor det skal være en folkeavstemning over et grunnlovstillegg fra 1983 hvor det fastslås at det skal tas like mye hensyn til fosteret som til kvinnen når det er spørsmål om abort.  https://www.dagsavisen.no/verden/et-signal-til-resten-av-verden-1.1092778.  I Irland som er et strengt katolsk land er abort kun tillatt når det står om kvinnens liv og før 2013 var abort totalforbudt, også hvis kvinnens liv sto i fare. Men det er ikke slik at abort ikke forekommer i Irland. Velsituerte kvinner reiser til England og får utført abort på private klinikker mens mindre bemidlete foretar illegale aborter med fare for liv og helse. Hva som blir utfallet av folkeavstemningen er uvisst. Med den holdningen den katolske kirke og paven har til abort og prevensjon er det ikke godt å vite. Man må håpe på ungdommen - 74 % av personer under 25 år er for en forandring mens bare 36 % over 65 år er det. 

Hva vil det bety om Irland sier ja til å fjerne Grunnlovstillegget?                                                                                                  Et ja fra Irland vil gi et sterkt signal til andre land som beveger seg i mer konservativ retning som Polen og Ungarn og også USA. At USA ved president Trump allerede på sin fjerde dag som president gjeninnførte et forbud fra Reagan-tiden mot å bruke offentlige midler på frivillige organisasjoner som rundt om i verden underviste om prevensjon eller refererte til abort, er dypt bekymringsfullt når det gjelder global helse. En av vår tids store bekymringer er nettopp kvinners manglende mulighet for å ta ansvar for sin fruktbarhet og reproduksjon mange steder i verden. Der kvinner får tilgang på god prevensjon og mulighet for abort øker velstanden.

Kan vi nå regne diskusjonen om selvbestemt abort for avsluttet i Norge?                                                                                  På ingen måte, vi må hegne om de rettigheter som er oppnådd. Regjeringens forsøk på å innføre reservasjonsrett for alt helsepersonell som også skulle gjelde innsetting av spiral er et dystert eksempel på at vi må være på vakt. Det ble en massiv protest mot reservasjonsretten med tidenes store 8. marstog i 2014 som gjorde at regjeringen snudde, selv om statsministeren den gang ikke helt forsto hva oppstyret dreide seg om (på Dagsrevyen 8.mars 2014). Vi kommer til å oppleve flere forsøk på tilbakeslag hvis vi ikke er på vakt.

Hilsen Ragnhild som er på vakt

 

Superveteranene gir seg ikke!

Først om ishockey spilleren som blir 73 år til sommeren.

Jeg traff Thor Marthinsen første gang for vel 20 år side. De siste 2-3 årene til stadighet i ishockey-hallen i Asker som trener for en stor flokk 9 åringer. Først litt om karrieren hans. Han spilte på landslaget en årrekke. Han har 113 landskamper og har deltatt i 4 olympiske leker, første gang i 1968. Og han er selvsagt æresmedlem i Frisk Asker. Men så til hva jeg ser idag. Jeg har fortsatt skøyter på bena fra tid til annen og har følgelig stor respekt for faremomentene. Når jeg ser Thor på skøyter med kølle og puck, synes risikoen for han å være null. Skøyteferdighetene sitter der. Barn elsker å lære og best av alt er det ved å "herme" måten treneren gjør ting på. Thor tar seg ikke bare av de gode 9-åringene! Jeg har også sett Thor prøve å lære den totale nybegynner å gå på skøyter ved å skyve på en bruskasse med smil, oppmuntring og tålmodighet. Vi snakket litt om det sist, det vi har likt å gjøre tidligerei livet, og som vi fremdeles greier, må vi ikke slutte med, uansett alder. Vi får stå på, på hver vår måte videre!

Aktiv bildende kunstner på 89 år !

Fra vindu og veranda har vi i 8 år hatt utsikt mot et gammelt restaurert mursteinshus. Det var en gang et av produksjonsbyggene til Lilleborg såpefabrikk. Etter hvert erfarte vi at bygget er arbeidsplass for kunstnere og arkitekter. Men stor var forbauselsen da vi forsto at eieren av hus med stort atelie var en 89 år gammel kvinne. Norsk-finske Irma Salo Jæge virket vital og sprek og vi ser henne stadig i full  fart over plassen på vei til atelieet. Ifjor hadde hun separatutstilling på Henie-Onstad kunstsenter til stor fagning i de fleste mediene. Store, fargesprakende bilder som ikke tyder på noe tungsinn. Leksikalt blir hun beskrevet som en av våre mest fremtredende kunstnere de siste 50 årene. Jeg kjenner henne ikke, har bare vekslet noen ord om vinterens farlige hålke osv. Men hennes vitalitet må være inspirerende. Lykke til videre med videre maling og utstillinger.

Hilsen Thor-Øistein som stadig inspireres.

En gammel mann som venter på hesten.

Hva ventet han på egentlig?

Jeg lufter hunden vår hver morgen. For noen år siden observerte jeg en liten, tynn mann som sto  på fortauet alene. Han ventet øyensynlig på noe. Etter hvert observerte jeg at han ble hentet av en minibuss. Der satt andre gamle allerede. Jeg kom i snakk med han og forsto smått om senn at praten var ikke så lett. Han lette etter ordene og var ikke helt klar på hvor han skulle, men på en gård skulle han ihvertfall. Jeg vekslet noen ord med han ganske ofte Det ble mest om vær- og føre-forhold. Det var nok hyggelig at jeg tok kontakt, men spørsmål han ikke maktet å svare på, var nok greiest å la være.

Hvem var han egentlig?

Denne lille tungsindige mannen var akademiker på høyt nivå. Han hadde vært en framtredende forsker og hadde har krevende samfunsverv. Rundt pensjonsalder ble hukommelsen sviktende, han greide ikke orientere seg og han fant ikke ordene. Han levde sammen med kona i en leilighet. Han kunne ikke gå ut alene, fant ikke veien hjem.

Gleden med hest og kjerre.

Oslo kommune hadde en prøveordning for noen år siden for demente. Det var 5 eller 7 som ble hentet ved heimen 2-3 dager i uken. Disse dagene tilbrakte de på et gårdsbruk i Maridalen. De var sammen med store og små dyr. Det ble litt raking og rydding og for det jeg vet kanskje stell av hestene også. De kjørte tur med hest, de gikk tur i skogkanten og var sammen om det meste. Tilfeldighetene førte til at jeg på P2 idag hørte hans kone og andre snakket om dette prosjektet. I en ellers traurig tilværelse ble disse dagene høydepunkt for vår venn og sikkert for de andre gamle også. Dette rimer godt med den kunnskap vi idag har. Aktivisering og ikke minst kontakt med dyr gir masse glede. 

Hva nå videre?

I Oslo er det idag ca 8 000 demente, de fleste med Alzheimer. Mange greier seg hjemme med krevende omsorg og de dårligste er på sykehjem. Ca 80 prosent av sykehjemsplassene er belagt med demente. Et arbeide nylig publisert fra Høyskolen i Oslo viser at vi ikke er gode nok til å aktivisere de gamle og slitne. Det må ansettes egne yrkesgrupper, f.eks fysioterapeuter  for dette.. Det ideelle prosjektet med dager på gårdsbruk var fantastisk, men bare for noen få og duger neppe i den store sammenheng.

Verden er urettferdig,

Hilsen Thor-Øistein, jevnaldrende med mannen som ventet på bilen

Er El-biler bare symbolpolitikk ?

Monner det at vi kjører El-biler?

Det er neimen ikke greit å orientere seg når vi kommer til de konkrete miljøråd. At det er fare for en truende miljø-katastrofe, er det få som tviler på. Det er også få som tviler på at den er menneskeskapt. Hele verden er klar over at vi må redusere våre utslipp av CO2 og metan som ødelegger jordens atmosfære. I Aftenposten 15. Januar, presenterer Geir Martinussen det såkalte total-regnskap for produksjon og drift av El-biler. Batterier til El-biler krever i snitt 60 kg litiumkarbonat. Det utvinnes hovedsakelig i Sør-Amerika, med store negative påvirkninger på miljøet. Det gjelder grunnvann og generell forurensning. Batteriproduksjonen fører også til en større CO2 produksjon enn ved vanlige biler. Martinussen spør: Er det riktig at vi lesser miljøproblemer over på andre for å ha noe renere luft selv ?  Han mener også at det i den store sammenheng monner lite om vi kjører El-biler eller ikke. Dette er vanskelig og ingen av oss har fasitsvaret. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/e1P5Kg/Skrot-for-all-del-ikke-en-fossilbil-i-bra-stand--Geir-Martinussen

Hva med kildesortering som miljøtiltak?

I mange kommuner og byer kildesorterer vi. Matavfall, plast og diverse i 3 forskjellige poser. Også her stilles spørsmål hvorvidt dette betyr noe. Jeg har sett regnestykker som også her sår tvil om miljø-effekten. Vi sorterer og det fortsetter vi med. Selv om symboleffekten kanskje er den største, så vil jeg ikke kimse av den. Jeg føler at den er bevisstgjørende på flere måter.

Men det vi spiser, det ville monne i mljøregnskapet vårt !!

Gå tilbake noen måneder, så vil dere få se litt om vårt "kraftfôr-regnskap" her på bloggen vår. Kort fortalt, vi importerer 10-tusenvis av tonn kraftfôr hovedsakelig fra Sør-Ameriks. Soya og mais fraktes over store avstander for at vi skal spise kjøtt og oppdrettsfisk. Dyrene som står på bås og i grisehus produserer heller ikke uvesentlig CO2 og metan-gass. Vi har mer en 1000 tonn lammekjøtt og reinsdyrkjøtt på fryselager, vi destruerer hønse- og geite-kjøtt. Hvorfor iall- verden endrer vi ikke på disse vanene? Store deler av året får vi rimelig villfisk. Også her er vi på gal veg. Ifjor spiste vi 17 prosent mindre fisk enn i 2016. Andre som kan mer om dette enn meg, er klare på at mat/miljø-regnskapet er mer enn viktig å gjøre noe med. Bra for helsa vår er det også!

Hilsen Thor-Øistein som synes dette ikke er lett.

Kan gamle hjerner trenes?

Kan vi gjøre noe for å bedre hukommelse, orienteringssans og læreevne?

Kollega og hjerneforsker Kaja Nordengen https://www.aftenposten.no/kultur/i/Xw6EWr/Hjerneforsker-Bryter-du-rutinene-i-hverdagen_-trener-du-hjernen--har nå skrevet en ny bok, "Hjernetrening. Slik holder du hjernen i form". Vi som er litt eldre blir selvsagt nysgjerrig på hva dette innebærer. Vi vet at det er ca 80 000 som er demente idag og de fleste av disse har Alzheimers sykdom. 5 prosent av de som får Alzheimer, blir rammet før 65 års alder. I sykdomsutviklingen kan arvemessige komponenter bety noe, men det varierer fra person til person. Ytre faktorer som disponerer for utvikling av hjerte/kar sykdommer, ser også ut til å disponere for demens. Dette er faktorer som usunn livsstil med lite mosjon, dårlig kosthold, sterk overvekt, forhøyet blodtrykk, diabetes 2 osv. Med et slikt bakteppe med frykt for dårlig hukommelse, vi kjenner ikke folk igjen, og vi greier ikke orientere oss, er det naturlig at vi er på leting etter ting som tar vare på våre kognitive ferdigheter.

Dr. Nordengelske tips:

Hun er nå intervjuet i Aftenposten og hennes råd og tips blir kanskje presentert noe tabloid. "Slik trener du opp hjernen din på 30 dager". 1. Gå av bussen en holdeplass for tidlig. Orienteringsevnen blir bedre ved å gå nye veier. 2. Puss tenner eller/og barber deg med feil hånd. 3. Gå av sykkelen på feil side ( 2 og 3 har med oppøving av nye bevegelser å gjøre). 4. Spill sjakk!  5. Handle varer i butikk hvor du ikke vet hvor varene er. 6. Regn uten kalkulator. 7. Gå 10 000 skritt daglig. 8. Lær deg å danse. 9. Lær deg daglig nye ord på et fremmed språk. 10. Ta initiativ og snakk med ukjente mennesker.  For meg synes det klart at fellesnevneren, "bryte ut av komfortsonen", ta utfordringer som krever konsentrasjon, er bra for hjernen vår. Hun mener å kunne dokumentere at det dannes nye nervecellenettverk i hjernen. Spennende og lovende. Vel, vi får prøve. Da har vi i hvertfall gjort noe for bremse det vi uvegerlig merker av aldersforandringer. Om det kan bremse eller stoppe demensutvikllingen er nok en helt annen skål.

Intervall trening og bedre hukommelse.

Professor Linda Bergersen og medarbeidere har gjort spennende funn som tyder på kraftig fysisk aktivitet med produksjon av laktat (melkesyre) stimulerer dannelse av stamceller som ender opp i hjernesenteret for hukommelse (hippocampus). Hva slags praktisk råd ender dette opp i? Uansett hva slags fysisk aktivitet vi bedriver, la oss prøve noen minutter å sette opp farten så beina blir stive og vi hiver etter pusten.

Hilsen Thor-Øistein som lik alle andre, gjør så godt han kan

 

 

Vi heier på Trine Skei Grande !

 

Hva i all verden har Trine Skei Grande gjort galt?

At vi fra tid til annen kan vi bli irritert og forbauset over hva som bringes til torgs i de offentlig rom, et ikke uvanlig for oss. Men denne ganger er vi oppbrakt. Trine Skei Grande var i 2008 på en privat fest i Trøndelag et sted. Hun var ikke der som nestleder i Venstre. Det ble drukket alkohol og i løpet av festen ble en 17 år gammel gutt og Trine, 38 år, enige om å ta en tur ut i naturen. De endte opp i kanten av en kornåker bak huset. Der "hadde de seg" og det var frivillig sier de begge. Hva så? Her var det frivillighet og ingen skjevhet i maktposisjon. Det var ca 20 års aldersforskjell og han var over såkalt lavalder. At hans foreldre eller andre synes dette  dumt, men det er annen sak. Liknende ting skjer, har skjedd og vil skje også i fremtiden og heldigvis forblir dette i det private rom.

Har noen tenkt å ta knekken på et skikkelig menneske?

"Me too" kampanjen som vel startet med at Mr. Weinsteins overgrep ble publisert i USA,  har kastet lys på en ukultur som finnes de aller fleste steder, når vi åpner øynene. Menns misbruk av sin maktposisjon har blitt avdekket nærmest overalt. I Norge kanskje først og fremst personifisert ved Giske-saken. Etter hvert er det falt mange "lik ut av skapene" både her og der. At medier idag går løs på Trine Skei Grande i kjølvannet av dette er for oss absurd. VG s redaktør satte dette fint på plass i NRK i går, heldigvis. Resett, ytre høyre nettsted, hadde angivelig tilbudt mannen i denne saken kr 400 000.- for å stå fram. Hva slags agenda hadde redaktør Lurås ved å gjøre dette.? 

Det er stor forskjell på frivillig sex og overgrep

Det viktige med "me too" er at den fokuserer på overgrep og misbruk av makt. I dette tilfellet var det på ingen måte et asymmetrisk maktforhold selv om det dreiet seg om aldersforskjell. At unge gutter debuterer seksuelt med en eldre kvinne er ikke noe nytt og er behandlet i litteraturen en rekke ganger. Vi i min generasjon husker ganske sikkert Lillelord.  

Vi heier på deg Trine Skei Grande

Kjære Trine - vi vil for all del beholde deg som Kulturminister. Vi et mange som støtter deg. Stå på.

hilsen to oppbrukte seniorer, Thor-Øistein og Ragnhild 

Flyktningeretur igjen

Ikke uvanlig at jeg er opprørt - men nå ble jeg det igjen. Et flertall på Stortinget har sagt nei til å stanse tvangsreturer til Afghanistan og, enda verre, sagt nei til å gjeninnføre rimelighetsvilkåret. Rimelighetsvilkåret skulle sikre at retur til flukt i eget land ikke skulle føre til at unge mennesker ble sendt et sted hvor de ble helt uten nettverk og livsmuligheter. Det ble avviklet i forbindelse med den store tilstrømningen av flyktninger på tampen av 2015, det kunne virke som en panikkhandling fra de folkevalgte. Jeg kan imidlertid ikke forstå hva faren ved å gjeninnføre det ville være nå vi får vesentlig færre flyktninger til landet. Ville det ikke være riktig når vi nå sender hjem livredde flyktninger å vite at det er trygt der vi sender dem? Dessuten sender vi dem også til deler av landet hvor de ofte ikke har noe nettverk fordi det er for farlig (selv for Norge) å sende dem dit de kom fra. Gjeninnføring av dette vilkåret ville ha gjort det mulig å ikke returnere til andre steder i landet hvis de returnerte var helt ukjente og uten nettverk der. Hvorfor kan ikke vi, som regner oss som en humanistisk nasjon ta slike rimelige hensyn?

Situasjonen i Afghanistan er farligere.

Det er et høyt antall sivile som drepes i Afghanistan hvert år og Kabul som er den farligste provinsen i landet sendes "våre" flyktninger i hovedsak tilbake til. Hvordan kan vi lukke øynene for det som både FN, amerikansk etterretning og internasjonale humanitære organisasjoner sier, at sikkerhetssituasjonen i landet er dramatisk forverret og uforutsigbar?

Vi er verst i klassen - ikke mye å være stolt av

Norge er det eneste landet i Europa som ikke anvender rimelighetsvilkåret - hvorfor er vi så restriktive og glemmer helt vår humanistiske arv? UDI direktør Frode Forfang  https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JPAkm/Er-det-trygt-a-returnere-asylsokere-til-Afghanistan--Frode-Forfang  skrev i en kronikk i Aftenposten i november i fjor at vi- Norge - balanserer så vidt over grensen for det vi kan tillate oss i henhold til Flyktningekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Er det nødvendig å balansere slik og ikke holde oss trygt på samme side som land vi ønsker å sammenlikne oss med, det vil si resten av Europa?

Hilsen en frustrert Ragnhild 

Eldre henter krefter i skogen

Hva har naturen å gi oss?

Jeg har i forrige "lille epos" fortalt om seminaret denne uken på Bjørkelangen. Etter å ha snakket om "Friluftsterapi for spesielt utsatt ungdom", blir det om "Eldre med risiko for utvikling av somatiske og psykiske lidelser". Jeg tenker stadig på filosofen og forfatteren Thoreau (f 1817) som mente at han ikke på noen måte kunne fungere uten 4 timer tur på stiene i skogen. Han bruker en hel bok på å beskrive hva skjedde i hans hode i løpet av en slik tur. Kort fortalt, han vasket ut alt unødvendig tankegods og bygget opp det han opplevde som konstruktivt. 

Hva med fysisk aktivitet?

Vi vet at vi sitter alt for mye, i ro, minst 10-11 timer pr dag, mye av denne tiden uavbrutt. Dette er så helsenedbrytende at selv en times skikkelig trening ikke kan oppveie for skadevirkningene Observasjonsstudier forteller oss at en usunn livsstil med lite fysisk aktivitet gjør oss sykere og forkorter livet. Det er mye litteratur og erfaring som forteller at aktivitet ute i skog og mark gir oss bedre kondisjon, styrke, balanse og bevegelighet.

Hvorfor gjør ikke alle noe med det?

Ca 30 prosent av de eldre er for lite i aktivitet. Er vi pensjonister, er vi pr definisjon i risikogruppen for en redusert helse. Det er lettere å motivere oss for aktivitet ved å fortelle at "du vil føle deg bedre på kort og lang sikt", enn å snakke om sykdomsforebygging og livslengde.

Om Frisklivsentraler.

Ca 270 kommuner har Frisklivssentraler. De skal bidra til at folk endrer livsstil til det bedre.  Etter at den første ble etablert i Modum i 1996, har vi erfart at disse fungerer bra. De aktiviser oss på tur og i trening, men er i utgangspunkt ment å gjelde til vi er 67 år. De samarbeider med seniorsentre og seniorkonsulenter i kommunen. Dette samarbeidet bør være starten for de som er eldre  enn 67 år Frivillige ressursmennesker bidrar. Det skal ikke mye fantasi til før vi ser at denne flotte naturen nærmest roper på oss. Det er ikke rare forberedelsene som skal til. Stier er det mye av, kanskje etter hvert rydde litt slik at det blir lettere å gå med stokk evt gåstol. Hva med noen stokker å sitte på, hva med en bålplass? Mange har erfart at innerom for prat og mer kaffe, er greit, særlig når været tilsier det. Hva er det ved dette som er bra for oss? Naturen i seg selv, gjøre ting sammen, praten og selvsagt at vi beveger oss.?

Hilsen Thor-Øistein som satser på sopp-og bærtur på Bjørkelangen til høsten

 

Naturbasert helse

Nsturbasert helse seminar på Bjørkelangen!

At det er godt for helsa vår å være ute i naturen, har vel vi Nordmenn aldri vært i tvil om. På Eidsverket, på Bjørkelanget i Aurskog-Høland kommune, skal vel 30 stk av oss sitte sammen for å se nærmere på dette. Mer konkret skal vi snakke om "fysisk aktivitet og aktiv bruk av naturen som behandlingsmetode". Dette gjelder både psykisk og kroppslig helse. Så hvorfor akkurat denne kommunen i Akershus? Jo, dette er en gammel landbruks- og skogbruks-kommune, det er flott natur med skog, bekker, elver og vann. Det er fine stier i skogen og om høsten er det rikelig med sopp og bær. 

Litt om barn ute naturen.

Nylig ble det fra Universitetet i Oslo publisert et arbeide hvor 565 barn i alderen 1-6 år ble fulgt til de ble 10 år. Dette var førskolebarn som ble delt i 2 grupper. De var delt i 2 grupper. Det var utelek 3 timer, den andre 7 timer pr dag. Sammenhengen utelek og sosial adferd ble studert. Konklusjonen ble: Barna som hadde vært aktive ute 7 timer daglig var mer konsentrerte, mindre hyperaktive og flinkere sosialt enn andre barn generelt. Og det var en positiv gevinst å være ute 7 timer i forhold til 3 timer.

Så- Friluftsterapi i ungdomsårene.

"Nasjonalt kompetanse-senter for psykisk helsearbeide" satte for noen år siden igang prosjektet "Friluftsterapi" Dette var etter mønster av liknende prosjekter fra Australia og USA. Det hele går ut på at "utsatt ungdom" blir med i ett opplegg på 10 uker, og alt foregår ute i naturen. Det er 8 heldagsturer, 2 overnattingsturer med henholdsvis 2 og 5 overnattinger. Det er leirliv med bållaging, matlaging, fysisk aktivitet, orientering og indiduelle og gruppesamtaler. Til slutt var det enmannsturer. Hva endte det opp med?  Bedring av en rekke helsevariable, bedre mestring, mindre symptomtrykk og bedre sosial fungering.  Det ble også understreket at dette vedvarte!

Hva er det med naturen? 

Godt spørsmål og ingen lettvinte svar. Det er frisk luft, det er vakkert og det kan være utfordrende. Det er vel dette livet vi er skapt til. Vi blir lite distrahert av utenforliggende ting og vi lærer mestring. Grupper ute fungerer uforstyrret, men det forutsetter faglig kompetanse.

Alt ligger til rette for at Bjørkelangen kan la seg inspirere. Erfaringer med naturen som forbyggende tiltak i seniorårene, kommer senere.

Hilsen Thor-Øistein

Er det skammelig å bli gammel?

Hvor går vi?

I går postet jeg et innlegg om sykehjemsmedisin, i dag leser jeg i Aftenpostenhttps://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/G1Qyvm/Alderen-jobber-sa-stille_-sa-stille---Gerd-Ostmoe et leserinnlegg av Gerd Østmoe, 83 år gammel hvor nettopp behovene for en forutsigbar fremtid er hovedpoenget. Debattanten fremhever hvor usynliggjort vi kan bli som gamle og hvor vanskelig det er å bli puttet inn i båsen "gammel, ubrukelig og kostbar". 

Hvor er det blitt av aldershjemmene?                                                                                                                                             Etter at (de unge) politikerne bestemte at vi gamle skal bo hjemme og få den hjelpen vi trenger i hjemmet, er det bare de aller sykeste som får plass på sykehjem. Resultatet er at rundt 80 % av sykehjemsbeboerne er demente og de resterende har så alvorlige fysiske og psykiske plager at de er avhengig av døgnkontinuerlig pleie. Hva da med enslige eldre som er rimelig oppegående, men trenger en god del hjelp og tilsyn? De skal altså klare seg med hjemmehjelp/hjemmesykepleier som er innom noen minutter 1 - flere ganger om dagen når de egentlig ønsker seg en trygg tilværelse med god hjelp og pleie og kanskje noen likesinnede å prate meg i stedet for å bli plassert foran TVen. 83-årige Gerd Østmoe så tidligere for seg en alderdom i et hyggelig hjem med blondegardiner og geranier i vinduet, hvor hun fremfor alt kunne føle trygghet, men slike hjem finnes ikke lenger og det er en villet politikk. 

Hvem har svarene?                                                                                                                                                                           Mange eldre føler en usikkerhet ved ikke å vite hvordan de skal klare seg hvis de blir hjelpetrengende. Gerd Østmoe skriver at hun har prøvd å få svar på hva som vil skje hvis hun blir syk og sengeliggende, men ingen i hennes kommune kan gi noe godt svar. I Oslo vet vi at eldre med behov for sykehjemsplass kan bli flyttet rundt fra midlertidige plasser til fast plass, men ikke nødvendigvis i nærheten av de kjente omgivelsene.

Er vi eldre bare en byrde?                                                                                                                                                           Det var leit å lese Aftenposteninnlegget som viser hvordan noen eldre føler at de egentlig bare er til bry. Og ikke bare er vi til bry, vi koster også samfunnet en god del i form av pensjoner og helsetjenester. Jeg er nok heldig som ikke føler det slik, jeg kjenner det som jeg med mine 76 år fortsatt har noe å bidra med på forskjellig vis. Men hvordan vil jeg føle det når/hvis jeg blir 83 år? Selv jeg med min gode helse kan bli syk og pleietrengende, hva da? Heldigvis har jeg god grunn til å se litt lysere på det med venner og bekjente som har rundet 80 i meget god stil. Men at noen føler som Gerd Østmoe er det all mulig grunn til å ta på alvor. Både politikere og helsevesenet må begynne å tenke nytt - det hjelper ikke bare å klage over den fryktete eldrebølgen. Vi må gjøre noe aktivt, kanskje gjeninnføre eldrehjem eller oppgradere sykehjemmene til å være virkelige hjem for eldre som trenger hjelp og pleie. Pernille Bruusgaard https://www.facebook.com/sykehjemsoverlegen/har startet et viktig arbeid, hvem tar stafettpinnen?

Hilsen Ragnhild som er litt optimist, men er redd at makta rår

 

Er det et mål at vi skal dø hjemme?

Vi blir eldre og de eldre blir friskere. Allikevel kommer det ofte til et punkt hvor vi ikke klarer oss selv og blir avhengige av hjelp. Det er nå et uttalt politisk mål at vi eldre skal bli boende hjemme så lenge som mulig og få den hjelpen vi trenger fra det offentlige. Umiddelbart høres dette fint ut - jeg vil selvfølgelig helst bli boende hjemme til jeg blir båret ut. Men er det så sikkert at det når den tid kommer er det beste for meg? Ønsker jeg, hvis jeg skulle bli alene og hjelpetrengende å bo hjemme med besøk av forskjellige hjelpere opp til 4 ganger i døgnet? Hjelpere som er så presset på tid at de så vidt har tid til å si hallo.

Sykehjemsoverlegen https://www.facebook.com/sykehjemsoverlegen/ Pernille Bruusgaard.                                                       I går var jeg på styremøte i Eldre Legers Forening hvor Pernille Bruusgaard holdt foredrag. Det ble en øyeåpner for mange av oss. For i en ideell verden hvor vi er friske og rørlige til siste dag og aller helst fortsatt bor sammen med en partner er det selvfølgelig best å bo i eget hjem. I virkelighetens verden blir mange av oss sykere med årene, vi blir helt eller delvis demente og vi blir alene. Hva er det da som er aller viktigst for oss? Sannsynligvis å føle trygghet, at noen er der hvis vi snubler og faller, at noen passer på medisineringen vår og at noen hjelper oss å få i oss næring. Dette er ikke oppgaver som hjemmehjelpere og hjemmesykepleierne kan ta seg av bortsett fra de få minuttene de er til stede. Dessuten er det så mange forskjellige hjelpere at selv om de både er snille og empatiske så blir det umulig for dem å skape den nødvendige tryggheten.

Overmedisinering og polyfarmasi.                                                                                                                                                     Gamle mennesker bruker veldig ofte mange og mye medisiner, Spesialiseringen i helsevesenet gjør at man forholder seg til et utall forskjellige spesialister som alle utstyrer oss med medisiner som passer deres kroppsdel (øyne, ører, hals, hjerte, tarm, psyke). Dette skulle fastlegen holde styr på, men fastlegen ser ikke pasientene for de kommer ikke til ham/henne. Dette problemet skulle samhandlingsreformen ha løst, men det er ikke skjedd, dessverre.  http://tidsskriftet.no/2015/09/leder/samhandlingsreformen-hva-na.

På de fleste sykehjem i Oslo brukes det over 7 forskjellige medisiner pr pasient i gjennomsnitt mens på Bekkelagshjemmet hvor Pernille Bruusgaard er fast ansatt som overlege har man klart å redusere til i gjennomsnitt i overkant av 2 uten at pasientene ble noe dårligere, snarere tvert i mot. Suksessfaktoren? En fast ansatt lege som kjenner pasientene og kan ta det overordnete ansvaret for HELE pasienten, ikke bare et organ. 

Om å bo på sykehjem                                                                                                                                                                  Det er klart at vi ikke ønsker å komme på sykehjem. Men når valget står mellom hjelp fra kommunen av et utall forskjellige hjelpere som er innom noen korte turer i løpet av dagen og å bo på et hjem med fast personale som kjenner hver enkelt og deres behov, ja da bør valget være enkelt for mange. Forutsetningen er naturligvis at det satses på sykehjemmene, at det å være lege og pleier på sykehjem oppvurderes både i status og lønnsmessig slik at sykehjemmene kan fungere som på Bekkelaget. Dessuten må sykehjemsmedisin bli et kompetanseområde med leger som har sykehjemsbeboere som spesialfelt (ikke spesialitet) og kan fungere som hele pasientens lege. Det Pernille Bruusgaard har fått til på Bekkelagshjemmet kunne være en mal for politikerne hvis de vil satse på sykehjem.

Hilsen Ragnhild som helst vil bo hjemme sammen med Thor-Øistein heldig som jeg er. Jeg vil komme tilbake til aldring, mange sykdommer og samhandlingsreformen

Klimasøksmålet

 

Så gikk det slik vi fryktet (men ikke håpet) - staten vant saken som var reist av Greenpeace og Natur og Ungdom med bistand fra Besteforeldrenes Klimaaksjon. Dvs - de vant i den forstand at staten ikke kan lastes for klimautslipp som følge av eksport av olje til andre land. Litt av en Pilatushandling - vi selger i dyre dommer og tjener fett på at andre land forurenser med vår olje. Slik ser jussen på det. Men saksøkerne vant på prinsippet om at paragraf 112 i Grunnloven kan prøves rettslig - noe staten ved Regjeringsadvokaten prøvde å latterliggjøre saksøkerne på, men altså ikke vant frem med. Vi som er med i Besteforeldrene er selvfølgelig uenige i at Staten Norge selger olje som vi vet forurenser, men ikke må stå til ansvar for det. Vi er også uenige i at oljen som ligger i Barentshavet skal pumpes opp når vi vet hvilken miljøkatastrofe det kan bety.

Juss og moral                                                                                                                                                                                   Jeg er ikke juridisk skolert og forundrer meg stadig over juridiske spissfindigheter. Etter min oppfatning kan jussen i enkelte saker  ha svært lite med moral å gjøre - her er det lovboken og den til enhver tid rådende tolkning som gjelder. Jeg har imidlertid svært vanskelig for å forstå at Tingretten kan idømme en frivillig organisasjon som lever av donasjoner å betale statens utgifter til en rettsak som vel de aller fleste mener og forstår har stor prinsipiell betydning. Ville det ikke vært nokså rimelig at staten som tjener milliarder nettopp på oljen som forurenser og etter hvert gjør livene våre svært så utrivelig, selv betalte utgiftene til rettsaken? Selv om staten mislikte sterkt å bli saksøkt så må de vel innse at saken har vært viktig ikke minst for å belyse Grunnloven og tolkningen av paragraf 112? Jeg har på ingen måte noe tro på at det kan skje, men det moralsk riktige ville være om Staten (som egentlig er deg og meg) frafalt at Natur og Ungdom og Greenpeace betaler deres saksomkostninger.

Et håp for fremtiden                                                                                                                                                                   Det er lov å drømme og å håpe. Mitt håp er nå at hvis nå Venstre går inn i regjering så er det et ufravikelig krav at regjeringen blir mer miljøvennlig, at det ikke vil startes oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja og at vi får en ny oljeminister.

Verdensmester Karsten Warholm.

Hvem er han ?

Hvem er han egentlig?  Han ble i sommer første nordmann som ble verdensmester i en løps-øvelse, 400 m hekk. Selv om vi i Norge elsker våre verdensmestre i langrenn, så er det litt sekteriske. løpskokurransene  i et verdensmesterskap er noe annet. Karsten er 21 år, 187 cm høy og passelig muskuløs til å være en 400 m løper. Han kommer fra Ullsteinvik på Hareidlandet og er en ekte sunnmøring.  Han fester blikket uten nøling og snakker med høy og klar stemme som bærer godt også i motvind. Jeg var sammen med Hedda ( 9 år),på trening i Rud hallen i Bærum og der møtte vi nettopp Karsten og treneren hans Leif Olaf Alnes. Ny i teamet var Amalie Iuel, norsk mester på 400 m. De hadde også med en studie kompis av Amalie fra USA som hadde lavt 45 på 400 m.

Hva er spesielt med denne gruppen?

Leif Olaf har jeg kjent i noen 10-år. Han er sprint trener i Friidrettsforbundet og har som alle hatt sine opp og nedturer. For ca 20 år siden skikkelig opp med norske sprintere. De siste 2 årene har det vært Karsten og nå etter hvert Amalie. Leif Olafs budskap er klart: uten gøy og moro og litt galskap, så blir det ingen fremgang. Karsten var klar på at det var litt av en utfordring å motivere seg for å gjenta en suksess.,og er nå på god ved til neste sesong. Det er mye fliring, spøk,latter og fleiping. Men tro ikke at det demper innsatsen i treningen med styrke, bevegelighet, hurtighet, løpeteknikk osv. Men for å gjenta hva Leif Olaf sier: moro motiverer!

Selvhøytidlig? 

Da treningen var ferdig kom 8-10 småtasser joggende bort til Karsten. Noen hadde nok fortalt "noe" om han.  Med store øyne ville de gjerne løpe litt med han. Han la baggen tilside og tok en runde med barneflokken og det var ingen ende på alt de spurte om. Jeg vil ikke utelukke at disse glade minuttene ble bokført som en hyggelig avveksling en hard trenings-hverdag. Her var det rom til spontan moro -også for ungene.

Hilsen en glad Thor-Øistein

 

 

Hva er god livskvalitet?

I en kronikk i Dagsavisen kommer Erik Nord ved Folkehelseinstituttet med et forsvar for subjektiv livskvalitet. Et etter min mening et viktig innlegg i debatten som går og har gått både i Verdibørsen og i Morgenbladet om hva som er god livskvalitet og et liv som er verd å leves. Selv grøsser jeg litt når spørsmålet stilles - for hvem skal kunne bestemme hva som er et verdig liv for andre mennesker? I verdibørsen nylig var det en god samtale mellom Henrik Syse og Kristin Clemet nettopp om definisjonen på et verdig liv med utgangspunkt blant annet i blodprøven som er godkjent fra i år og som kan påvise trisomi 21 (Downs syndrom) hos fosteret uten at debattantene gjorde forsøk på å sette opp objektive kriterier for det gode liv.

Hvem har rett til å definere andres livskvalitet?                                                                                                                             Det som er skremmende for meg er når noen prøver å bestemme hva som er og hva som ikke er et verdig liv. Det var derfor en lettelse å lese kronikken til Nord hvor han definerer livskvalitet ut fra hvordan den enkelte selv opplever livet sitt og ikke ut fra objektive kriterier som for eksempel fysisk funksjonsnivå slik Helsedirektoratet gjør i sitt utredningsarbeid fra 2016 "Gode liv i Norge". Her settes det opp en rekke kvaliteter som regnes med som god objektiv livskvalitet. Ut fra disse kriteriene ville en funksjonshemmet ikke ha god livskvalitet fordi blant annet autonomi, mestring og helse er begrenset. I et intervju i romjulen med Thorvald Steen leser jeg at han med sine fysiske begrensninger opplever en god subjektiv livskvalitet. I boken "Det hvite badehuset" som kom ut i høst beskriver han hvordan ikke de fysiske begrensningene i seg selv var de viktigste hindrene for livskvaliteten, men heller at skammen og fortielsen spesielt fra moren var begrensende. Det å kunne være aktivt deltagende i samfunnet og ikke bare en passivt observerende er en viktig del av det å ha god livskvalitet. Når jeg hører Thorvald Steen holde innlegg eller leser bøkene hans opplever jeg at han har noe viktig å si meg helt uavhengig av de fysiske begrensningene han har.

Er vi på vei inn i sorteringssamfunnet?                                                                                                                                       Motstanderne av å godkjenne blodprøven som kan påvise Down`s syndrom hos fosteret og derved kunne føre til at disse fostrene blir abortert mener det. Det har også vist seg at i Danmark hvor fosterdiagnostikken er tatt i bruk fødes det så godt som ikke barn med Down`s syndrom lenger. Vi er bare i starten av muligheter som vi kanskje ikke ønsker oss, men som kommer når det gjelder fosterdiagnostikk og genetisk manipulering. Om og i tilfelle hvordan vi som samfunn skal kunne stoppe denne utviklingen vet jeg ikke og tror heller ikke det ville være riktig. For dem det gjelder skaper fosterdiagnostiske muligheter ofte nærmest uløselige dilemmaer. Da må det aller viktigste være å ta debattene, at kloke debattanter som Syse og Clemet hjelper oss se begrensninger og muligheter og kanskje får oss med på å skape et varmere og menneskevennligere samfunn og at diktere som Steen viser oss andre sider ved livene våre.

Hilsen Ragnhild som undres uten på noen måte å vite

 

 

 

Fungerer høyde-trening?

Dette burde vi egentlig vite!.

Da Johan Kaggestad og jeg, i regi av Friidrettsforbundet i flere år, fra begynnelsen av 1980 årene, hadde en gruppe på 10-12 langdistanse løpere på høydetrening i Sveits, samlet vi oss endel erfaring. Hvordan vi styrte dette, var mye basert på engelske vitenskapelig undersøkelser. Vi var i 15-1600 meters høyde i snitt ca 14 dager. Vi erfarte etterhvert følgende: treningen de første 4 dagene  måtte være rolig. Etter hvert som intensitetsnivå og mengde kunne økes, måtte restitusjonstid forlenges. Behovet for væske økte. Dette var det rent praktiske. Hvordan utøverne reagerte i høyden var forskjellig. Noen greide dette greit, andre ble mer slitne. Vi sjekket blodprøver før og etter. Høydetrening skulle i prinsippet stimulere dannelse av hormonet erytropoetin (Epo) som igjen skulle øke dannelsen av røde blodlegemer. Økt mengde røde blodlegemer bedrer i sin tur oksygen opptaket. Økning av Hgb ("blodprosent") hadde vi vanskelig for å vise, mens kolleger i andre idretter nettopp mente de kunne dokumentere det! Noen av utøverne presterte klart bedre i lavlandet 4-5 dager etter å ha kommet ned fra høyden. En slik forbedring kunne vare inntil 30-40 dager.

Hva er så forklaringen på dette?

Det er sansynligvis flere ting. Forskning har vist at gamle røde blodlegemer skiftes ut med nydannede. Dette bedrer oksygenopptaket selv om Hgb ikke er høyere. Det er også vist at utnyttelsen av oksygenet i muskulaturen bedres. Treningen for de fleste blir mindre intensiv i høyden. Sola skinner, D- vitamin dannes,  lufta er ren og trivselsfaktoren  er for de fleste bra. Dette tilsammen kan medvirke til bedre prestasjoner.

Men  høydetilvenning er nødvendig.

Jeg husker fra 50 og  60 årene hvordan norske utøvere kollapset de første dagene de konkurrerte i alpene. Fattig norsk idrett førte til tog- og buss-reiser til Davos med ankomst dagen før det hele startet. Etterhvert erfarte vi at en ukes tid med tilpassing i høyden førte til normale prestasjoner for de norske utøverne. Etter hvert vet vi at hormonelle forandringer, nyrenes omstilling for å spare på salter og økning av totalt væskenivået i kroppen, tar tid. Det resulterer i en større mengde væske i blodårene og mer væske i og rundt hjernen. Alt dette for at kroppen skale tåle belastninger med mindre oksygen i luften

konklusjon: utøvernes utbytte av høydetrening kan variere, men alle trenger en tilpasning før konkurranser  høyden. For ett par år siden var jeg i Val Gardena ( ca 1500 o.h.). med barnebarn. Det var ikke mye jeg orket de første dagene.

Hilsen Thor-Øistein

 

 

Er det noe galt med "Tour de Ski"?

Mange utfordringer i "Tour de Ski".

Dette skirennet går i Tyskland, Italia og Sveits Det er 7 konkurranse-dager og 2 hviledager. Flere topputøvere melder forfall med den begrunnelse at de har erfaring med form-fall og sykdom etter dette tøffe rennet. OL i Sør- Korea senere i vinter prioriteres. Ja, hva er nå utfordringene? For det første så skjer rennene i 1400 til 1600 m høyde. De som har forberedt seg med flere perioder med høydetrening i høst og vinter, burde takle dette greit. Uten høyde-tilpassing i forkant kan mye skje. Da jeg så Falla som egentlig er i glimrende sprint-rom,  prestere middelmådig samtidig som hun klagde over svimmelhet og kvalme, så rimer dette bra med bare noen få dager forberedelse i høyden. En slik trøkk som hun fikk, kan noen ganger være uheldig for videre prestasjoner.

Hva med restitusjon?

Hva utøverne foretar seg etter harde belastninger, er nøkkelen for å komme helskinnet fra dette rennet. At de i forkant har fått i seg tilstrekkelig med riktig ernæring og drikke er en selvfølge. Selv en lett luftveisinfeksjon eller noe magetrøbbel, bør være nok til ikke å stille opp. Umiddelbart ( 5-7 minutter) etter målgang, "skriker" kroppen etter væske og næring. Det ideelle er drikke med karbohydrater og proteiner. Dette har vært kunnskap lenge, men enkelte sluntrer unna. At utøvern gjør dette riktig kan være avgjørende for en restitusjon som gir god forberedelse til neste renn. Den første timen etter hard fysisk aktivitet vet vi at kroppens immunsystem er i hvile modus. Dette viste "min" Ragnhild i et arbeide allerede for 29 år siden!! Det er noe av bakgrunnen for at det mases om rask skifting til tørr ulltrøye. Avkjøling og litt redusert immunsystem inviterer til luftveisinfeksjon-smitte.

En ting kanskje folk flest ikke er klar over, er at utøverne disponerer kreftene taktisk. Å ta seg voldsomt ut i et renn som resulterer i tidlig start i morgendagens fellesstart, er ikke så lurt. Opp-sparte krefter og ork for de 2 siste dagene blir ofte avgjørende. Sammenlagt-resultatet med romslige pengepremier er det gjeveste.

Ingen skam å snu!

Det er vel egentlig ikke helt bokstavelig at jeg bruker Fjellvett-regel nr 1?, som et lite råd. Vanligvis liker ingen å bryte eller gå ut av konkurranser. Men Tour de Ski er noe spesielt. Er man tom for krefter etter noen dager, da er det best å avslutte som turist, spesielt når OL er målet.

Hilsen Thor-Øistein som egentlig er glad for at han ikke  lenger er endel av ski-sirkuset. Men moro var det, så lenge det varte.

Tanker rundt enda et nyttårsskifte

Jeg tror overgangen til et nytt år alltid gjør noe med oss. Det gir en mulighet til å starte på ny, med blanke ark og fargestifter tel som Prøysen så treffende sa det. Selv om vi kanskje ikke har så mange nyttårsforsetter lenger, muligens fordi vi vet de fort blir brutt, så er nyttår en unik mulighet til selvransakelse uten nødvendigvis å love bot og bedring. Selv lover jeg meg hvert nyttår å bli litt roligere, mindre hissig og oppfarende uten at det har hjulpet nevneverdig. På den annen side, selvransakelsen gjør meg godt.

En annen nyttårsmulighet er å grunne over de evige spørsmål, hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra og hva blir jeg til? Thor-Øisteins post om udødeligheten var en viktig tankevekker for meg. Selv regner jeg meg for ikke troende selv om jeg godt kan akseptere en kraft utenom oss selv uten at jeg vil kalle det Gud. Jeg tror ikke på et liv etter dette, men jeg kan føle et sterkt nærvær av mennesker som har stått meg nær som mor og far i visse situasjoner. Jeg vet at genmaterialet mitt går mange mange generasjoner tilbake og at mine gener vil leve videre i mine barn, barnebarn og barnebarnsbarn osv osv. Er ikke dette en form for udødelighet?

Vi feirer nyttår sammen med de samme vennene hvert år og det har vi gjort på mer eller mindre samme måte i årevis. Tidligere var barna våre med, nå feirer de naturligvis på sin måte. At det gamle året ebber ut og det nye kommer på samme måte hvert år gir en trygghet som er viktig for meg og for oss. Det å føle trygghet og samhørighet på en slik kveld som nyttårskvelden gir en god start på det nye året.

med disse betraktningene vil jeg ønske alle som følger oss på bloggen vår et riktig godt nytt år

Ragnhild

Professor Endsjø om udødelighet.

Dette er ingen lett materie.

Vår nevø, Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har skrevet boken "Udødelighetens historie, fra Jesus oppstandelse til Zombier, antioksydanter og barn i ilden" Boken er oversatt til mange språk. Som alle umiddelbart forstår, opererer han på på en helt annen bane enn meg. Han er ofte i mediene og i etterkant er det noen som er overrasket over hvor mye jeg kan. Navnlikhet kan føre til mangt. Stephen Hawking ( f. 1942), vitenskapsmann og filosof sier han ikke er religiøs i vanlig forstand, men han utelukker ikke at det finnes en Gud. Han sier at denne Gud kan ha hatt med de lover som har med universets skapelse å gjøre.

En tur på kirkegården.

Min bror, professoren og jeg var før jul på besteforeldrenes gravsted. Etterhvert fant jeg naturlig å spørre om hva HAN SELV tror om udelighet og evig liv. Ha ville ikke dvele " ved om vår bevissthet  fortsetter i himmelen, i en annen sfære eller går over i et annet vesen." Uansett hvor viktig denne overbevisningen har vært gjennom historien, ville han la dette ligge. Han ville heller konsentrere seg om det eneste vi vet. Når vi dør, kraften forsvinner, går vi på en eller måte i oppløsning. Enten vi begraves eller kremeres, er dette bare en fortsettelse av denne prosessen.

Dag Øistein sluttord:

"Men ingenting av dette er egentlig noen virkelig slutt. Uansett, vi forsvinner aldri helt. Molekylene som en gang var oss, er ikke vanlige molekyler. de er livets byggestener. De er selve livet. Og de-vi-, vil fortsette.  Vi vil finne nye veier. Vi blir gress, blomster, insekter og all verdens dyr. Vi, våre- bestanddeler- vil fortsette i livets jul, som vi har gjort i århundrer, årtusener, i milioner av år.----- Og når jordens tid er forbi, vil vi som den, enda en gang gå oppløsning og bli til det stjernestøvet vi en gang var." ---- Han avsluttet med å si: " Dette holder for meg "

Vi spør: Var dette alt?

Dette ha vi spurt oss selv fra vi forlot apestadiet for ca 1,5 millioner år siden. Finnes en allmektig Gud?  Vi lar det henge der. En ting er viten, en annen ting tro.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt undres.

 

 

Er Ole Einar Bjørndalen for gammel ?

Ole Einar blir 44 år over nyttår!

Jeg traff Ole Einar første gang da han var 18 år. Han var en spinkel ung mann fra Simostranda som gikk fort på ski og var en brukbar skytter. Vi ble godt kjent de årene jeg var lege for de norske skiskytterne. At han etter hvert ble den store internasjonale stjernen, kalt Mr. Biathlon, overrasket meg ikke. Han både var og er, usedvanlig systematisk og driver ikke med tull. Han kunne drive timesvis med skytedetaljer som han umiddelbart ikke fikset.                                         Det er egentlig ikke det jeg hadde tenkt å skrive om. Men heller det som stadig taes opp i mediene. "Har du ikke nå blitt for gammel til å konkurrere med ungdommen?" Selv om han denne sesongen ikke går fort nok og ikke skyter bra nok og blir nr 30, så mener han ikke det selv.

Hva vet vi generelt om toppidrett og aldring?

Aldrings- forandringene starter allerede i 20 årene. En sunn livsstil utsetter disse endringene. Det er også store indiduelle forskjeller. Tekniske idretter med allsidig trening ser også ut til at utøverne kan holde på med lenge. Jeg tenker f eks på skihopperen Kazai og vår egen storskytter Harald Stenvaag, 63 år gammel. I kondisjonskrevende idretter blir det annerledes. 20-25 mil med løping i skog og mark i flere år fører uansett til slitasje.Ikke bare ledd og muskler men også det totale kretsløp med hjertet. Tidligere var det ikke så vanlig med utøvere eldre enn 35 år som konkurrerte på høyt nivå. Nå har vi som sagt Ole Einart snart 44 år, Olaf Tufte 41 og fotballspilleren Frode Kippe 41, og andre. Vi finner noen fellesnevnere, Disse utøverne er flinke med periodisering, trener ofte skadeforebyggende, trenger noe lengre tid for restitusjon etter konkurranser og hard trening. Den mentale biten løses nok svært individuelt. Nesten uforståelig å beholde lyst og trøkk til trening og forsakelse når andre ting i livet "står på vent".

Ole Einar til OL?

Nå lever han i høyfjellet med kone og lite barn. Han har i 25 år erfart at dette gir formstigning, denne gangen kanskje bare for kona som er favoritt til mye gull og heder. Men jeg tipper at han ihvertfall blir å finne på 1. etappe i stafetten. Der gåes det "taktisk" og bomskudd greier han å reparere med ekstraskudd, evt strafferunde først etter 3 bom!

Lykke til, men så bør du gi deg!

Hilsen Thor-Øistein som neste gang blir mer eksistensiell, takket være nevøen professor Dag Øistein

 

 

 

Julaften

Etter en etter vår mening veldig hyggelig lille julaften med en anselig del av storfamilien til sild og smaking på julematen er julaften kommet, den som er forberedt de siste 2 - 3 ukene. Vi befinner oss nå på fjellet med Karoline og familie (det var deres tur til å ta seg av oss i år) med to hunder og mengder av pakker under treet.

Selv om vi har skrevet det nærmest til kjedsommelighet må vi gjenta det nå: Vi er så utrolig heldige. Storfamilien feirer så varierende steder som Mauritius , Tromsø, Skåne og Slependen og ser ut til å ha det bra. Vi har en 12 åring og en 9 åring som nok gleder seg til juletre og pakker, men klarer sånn noenlunde å holde seg. 

Julen er en tid for tradisjoner og jeg føler at jeg har mor med meg når jeg forbereder slik vi alltid har gjort. Det er selvfølgelig på grensen til det uansvarlig å lage så mye mat som jeg har gjort slik verden ser ut i dag. Jeg lover imidlertid at ingenting skal kastes om vi så skal spise julemat halve januar.

Vi lover å komme tilbake med nye bloggposter til gled for oss selv og kanskje for noen andre

Thor-Øistein og jeg vil ønske alle som leser bloggen vår en riktig god jul og sammen med dere ønske for et fredeligere nytt år.

God jul fra Ragnhild

Stormvær og innetrening.

Hva gjør vi når det stormer?

3 dager i Tromsø på familiebesøk er en hyggelig tradisjon før jul. Mye innehygge, turer med hunden og skiturer. De første 2 dagene var det gammeldags julevær (?) med noen kuldegrader og rikelig med snø. Noen tror kanskje at vintermørket nordpå betyr svarte natta døgnet rundt. Slik er det ikke. Det var klarvær og lyst nok til skitur uten ekstra lys. Vi gikk halvannen time i Tromsdalen og kunne godt vært ute 3 timer. Herlig! Men idag mildvær, stormvær, regn og holke. Barnebarnet Ulrik, som idag er 20 år er resepsjonsmann på SATS (Langnes). Han foreslo en time trening der. Han vet at morfar liker å bevege seg hver dag.

Sirkel trening for seniorer.

Dette imponerte meg selv om jeg har fulgt SATS i alle år fra den spede begynnelse for 25-30 år siden. Store flotte lokaler med svære glassflater ut mot havet. Ca 4500 medlemmer uten at det ser fullt ut. Vi var vel 40 seniorer, 40 år til litt over 80 år, i et romslig rom. Det var sirkel-styrketrening med 6 stasjoner. Flott musikk og inspirerende Bittan som instruktør. Som overalt ellers, er kvinner i flertall, men 10-15 mannfolk var det. Gruppen har 3 forskjellige gruppetreningstimer i uken og de er alle fulle. De var spreke, men jeg greide meg brukbart. Det krevde sin mann og 60 minutter var nok!

Og så var det juleavslutning  

Folk er gjestfrie nordpå og ettersom dette var siste treningsdag før jul, hadde gruppa tatt med ting til den flotteste julebuffet. Det virket som en selvfølge at jeg skulle være med. Slik ble det. Jeg var kanskje den eneste søringen, og kom også i prat med en dansk Tromsø-væring som hadde funnet det helt naturlig å bli her i 30-40 år. Det er ikke alle dansker som går Vasa-loppet.

Rimer dette med min fremsnakking av utetrening?

Er det mulig, trener jeg ute i skog og mark, dvs. , det blir mye gåing. Det er en smakssak om det kalles trening eller ikke. Styrketrening må til. Som oftest morgentrening i heimen. Jeg har trent mye  grupper tidligere, men så nå hvor hyggelig og effektivt dette kan bli med en flott instruktør som Bittan. Selv om det ikke er storservering vanligvis, avslutter gruppa ellers med en kaffetår i kafeen. Den sosiale biten skal ikke undervurderes!

Hilsen Thor-Øistein som takker for seg

 

Flere juleforberedelser

Jeg har alltid vært glad i å lese og jeg ble tidlig lært opp til (av mor) hvilke bøker jeg burde lese. Frøken Detektiv var ikke innafor, heller ikke Theresa Charles og Romantikk, men selvfølgelig elsket jeg å lese akkurat det som var litt utafor. Men jeg lærte meg å sette pris på det meste som var godkjent også. I dag tror jeg nok det viktigste er at barna leser, ikke nødvendigvis hva de leser (med visse forbehold). Selvfølgelig er jeg miljøskadet, men jeg er altså veldig opptatt av at barnebarna skal lese (barna våre som ikke er vokst opp med alt på nett gjør det heldigvis). Derfor får barn, svigerbarn og barnebarn en bok hver til jul. Det brukes en god del tid på å forske på hva de liker å lese - det går mye i fantacy og annen spenning og det er selvfølgelig helt greit. Noen av barnebarna er lesehester og konsumerer bøker i en slik fart at det er vanskelig å holde dem med litteratur. Andre foretrekker nettet og det som da bekymrer meg litt er at de lærer seg ikke å lese en lengre tekst i sammenheng, bare korte kommentarer og overskrifter.

Det er en glede å bruke førjulstiden til å tenke ut hvilke bøker som kan passe til hvem og å prøve og finne noe som kunne falle i smak også hos de ikke-lesende. Jeg er ikke i havn enda, men godt på vei - bokpakke er avsendt med Thor-Øistein til Tromsø og i tillegg er en avlevert hos dem som feirer jul på Mauritius. De neste dagene skal brukes til å pakke de resterende pent inn og håpe at valgene jeg har gjort vil falle i smak.

Er det slik at tiden vi lever i er i ferd med å utrydde det trykte ordet og overlate all kommunikasjon til  nettet og sosiale medier? Jeg håper ikke det og skal i alle fall gjøre det jeg kan for at boken og avisen til å bla i overlever i vår familie. Selv synes jeg at et lesebrett er fantastisk til å ha med på reise - det tar ingen plass og kan inneholde hvor mange bøker som helst. Men når jeg sitter hjemme i stuen eller legger meg om kvelden er det godt med en bok å holde i og bla i. Dessuten har jeg forskningsbelegg for å mene at bruk av skjerm (PC, nettbrett, telefon) før leggetid fører til dårlig søvnkvalitet. Vi vet at mange unge i dag sliter med søvnen og er trette og uopplagte - en medisin kunne være å legge bort telefon/nettbrett og ta med en bok til køys.

Hilsen Ragnhild som fortsatt er veldig "julete".

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017