Tran har blitt brukt i hundrevis av år i Norge. Tranlampene gav oss lys i stua og det var endel av kosten vår. Apotekeren Møller raffinerte den på 1800-tallet og etter det har det stadig blitt bedre kvalitet på tranen. Dvs den smaker bedre og den er renset for tungmetaller og miljøgifter. Professor Olav T. Notevarp skrev en kronikk i Aftenposten i 1950-åra hvor han omtalte omega 3 fettsyrer i tran som helsebringende for oss. Han var vel en av de første som mente at omga 3 fett virket gunstig på fettstoffskiftet og hjertet. Høyt kolesterol og triglycerider i blodet ble redusert og sjansene for skade av blodårene våre avtok (aterosclerose). I 1970 ble det publisert en undersøkelse som viste at inuittene på Grønland var lite hjemsøkt av hjerte-sykdommer. Senere har mye forskning vist at omega 3 fettsyrer ikke bare virket gunstig på fettstoffskiftet vårt men også har en antiintlamatorisk (betennelses-dempende) effekt. Noen arbeider har vist en god effekt på leddsmerter og stivhet hos reumatikere.
Har for mye omega-3-fettsyrer vært skadelig?
Vi ble tidlig klar over at anbefalte doser ikke skulle overskrides. Det kunne bli blødningstendens, tildels med alvorlige konsekvenser. Store doser kunne også virke uheldig på immunsystemet vårt. Stor slurk tran om morgenen av flaska er nok ikke å anbefale. Spiser vi i tillegg mye fet fisk, kan også totaldosen av umettet fett bli vel stor.
Ny kunnskap kan endre våre kosttilskudd-vaner.
Norske undersøkelser viser at vi bruker utrolig mye penger på unødvendige kost-tilskudd. De offisielle rådene er at “sålenge vi har et godt kosthold med rikelig frukt og grønnsaker, trenger vi ikke andre tilskudd enn tran (omega 3) og D-vitamin.” Det har vært solid internasjonal kunnskap som inntil ganske nylig har vist at omega 3 har vært gunstig for å forebygge hjerte-og kar-sykdommer. For ett år siden begynte det å komme kunnskap som sådde tvil om det. 18. april 2018 ble en stor undersøkelse publisert i USA (JAMA). 76 000 pasienter med tidligere gjennomgått hjerteinfarkt (66 prosent) eller hjerneslag (28 prosent) fikk tilskudd av omega 3. Når denne gruppen ble sammenliknet med en gruppe uten omega 3 tilskudd, ble det ikke funnet noen forskjell på sykdomstilbakefall og livslengde. I første omgang overraskende funn ? Forklaringen kan være at en temmelig omfattende behandling med statiner (kolesterol senkede), acetylsalisylsyre, betablokkere og annet har gjort at den mulige tilleggsgevinst ved å bruke omega 3, har blitt null. Det samme kan se ut til å gjelde medikament-behandlete risikopasienter også. Det gjenstår nok noe før vi kan si at den friske del av befolkningen heller ikke trenger tran. Hadde vi spist 3 fiskemåltider i uka istedenfor 1 1/2 måltid som er dagens virkelighet i Norge, så hadde behovet for tran kanskje ikke vært der. En annen skål er om den norske, “friske”, del av befolkningen får tilstrekkelig med vitamin-D uten tran tilskudd. Vi får se hva de offisielle anbefalinger blir.
Hilsen Thor-Øistein som fremdeles kjenner smaken av harsk tran fra 50-åra.
Jeg er en av mange som i bokstavelig forstand er “flasket” opp på tran med den følge at jeg i dag nærmest avskyr den samme. Uansett hva min ektefelle måtte mene; hun er fast bruker, så henger gammel smaksopplevelse igjen i hver dråpe.
På kurset i Estepona var det en som hadde et tips om at dersom man (slik jeg husker det) først drakk litt vann og deretter tok en skje tran, så ville man ikke kjenne smaken. Har ikke testet den metoden ennå. For her i huset er tran-drikking en vintersyssel.
Etter en alvorlig operasjon ble min mor fast bruker av marevan de siste 12-13 årene av sitt liv. Hun var også, av alle ting en sterk tilhenger av helsekost som etter vår mening ble benyttet i alt for stor grad. Da hun en gang fikk råd om bruk av selolje, ble det også et slags mantra, inntil hun fikk en saftig reaksjon med påfølgende blødninger. Det er en erfaring vi har lært av. Så da er spørsmålet til deg om kombinasjonen marevan og tran egentlig bør frarådes ?