Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner og forekomsten har vært økende de siste 50-60 årene. Økningen har vært forklart med endret livsstil, bruk av hormoner i overgangsalderen og mammografiscreening. Selv om forekomsten har vært økende er det vesentlig flere som blir friske eller lever lengre med sykdommen i dag enn for 40 år siden.
Undersøkelse av friske for å forebygge sykdom
Her i Norge har vi flere screeningundersøkelser som har som formål å oppdage sykdom på et tidlig stadium. De best kjente og brukte er screening for livmorhalskreft ( landsdekkende fra 1995) og mammografi for brystkreft (vedtatt i Stortinget som landsdekkende program i 1998). Det pågår en prøveordning med screening for tarmkreft. Tanken bak screeningundersøkelser er at krefttilfeller som oppdages tidlig fører til større grad av overlevelse. Det er heller ikke tilfeldig at de to store screeningprogrammene har sammenheng med kvinnehelse. I 1980 og 1990 årene ble det rettet mye og berettiget kritikk mot helsevesenet for å prioritere sykdommer som først og fremst rammer menn.
Brystkreft og mammografi
Mammografiscreening for kvinner over hele landet mellom 50 og 69 år kom i stand etter påtrykk fra Kreftforeningen og kvinneaktivister ved et enstemmig vedtak i Stortinget. En artikkel av sosiolog Marit Solbjør i siste nr av Tidsskrift for den norske legeforening tar for seg en analyse av Stortingsdebattene i 1998. https://tidsskriftet.no/2018/06/originalartikkel/stortingsdebattene-om-mammografiscreening-i-1998. Her kommer det tydelig frem at selv om man støttet seg på faglige råd var det liten vilje til å diskutere ulempene ved screening og den litteraturen som problematiserte screeningen. Viktige premisser for debatten var å sette kvinnehelse på den politiske dagsorden og å kunne tilby et rettferdig og likeverdig tilbud til alle kvinner i aldersgruppen 50-69 år. Fortsatt går diskusjonen om nytten av mammografi og om hvor mange kvinner som reddes fra sykdom og død pga screeningen og hvor mange som klarer seg fordi behandlingen er blitt så mye bedre. Et annet viktig moment i diskusjonen er om screeningen fører til en overdiagnostisering som igjen kan føre til unødvendig behandling.
Screening er kommet for å bli, men utvalg og metoder forandres
Det er mye som tyder på at det blir innført et nasjonalt program for tarmkreftscreening. Samtidig vil screening for livmorhalskreft fortsette med andre metoder. Det diskuteres et program for screening av prostatakreft. Mammografiscreeningen er veletablert og fortsetter, men jeg tror de fleste leger ser det som viktig å informere kvinnene om at de bør undersøke brystene sine selv uavhengig av mammografieller ikke. Dette gjelder selvfølgelig alle kvinner, ikke bare de som omfattes av screeningen (50-69 år).
Screening må ikke bli en sovepute
Det er noen åpenbare ulemper ved screening. Overdiagnostikk og unødig behandling av små svulster som aldri vil føre til kreftsykdom er en. Problemet er at vi har ikke mulighet for å si om en liten svulst oppdaget ved mammografi vil utvikle seg eller ikke. En annen fare er at gjennomgått screening fører til at kvinner overser symptomer på kreft eller slutter å kjenne på brystene sine selv. Det kan så absolutt oppstå en kreftsvulst mellom screeningtidspunktene og dette kan være svulster som utvikler seg raskt.
For å konkludere – egenundersøkelse av brystene er og blir en viktig metode for å oppdage brystkreft. Mammografiscreening kan være en medvirkende metode, men resultatene er fortsatt usikre.
Hilsen Ragnhild
