Sommer OL i Korea.
3 uker som lege for den norske OL- troppen i Seoul i 1988 var virkelig en øyenåpner for meg. Det ble starten på en vedvarende beundring av landet og folket. Mange er ikke klar over at det i Sør-Korea bor vel 50 millioner og i Nord Korea 20 millioner mennesker. Jeg leste meg opp på forhånd og ble raskt klar over at koreanerne hadde en ganske brutal og voldelig forhistorie. Gjennom århundrer var de i krig og delvis okkupert av Mongolia, Mandsjuria, Kina og ikke minst Japan. Fra 1910 ble de systematisk kolonisert fra Japan. Ikke minst Japanernes behandling av Koreanerne fra 1940-1945 er nok grunnlaget for temmelig kraftige motsetninger mellom disse 2 nasjonene. Koreanerne er hardt-arbeidene og Sør Korea med Samsung, Hyundai og Kia har blitt en suksess historie. Utvandringen til Canada er stor. Koreanerne er vel integrerte. De kommer selv med lav utdannelse, men satser enormt på å gi neste generasjon det de selv ikke fikk i denne sammenheng.
Kvinnegolf i Korea.
Tro det eller ei, sammen med fotball er Kvinnegolf den mest populære idretten i Korea. Av en eller annen grunn er herre-golf lite stas. I flere år har koreanske jenter toppet den internasjonale rankingen og de vinner de store turneringene. Ikke så rart at vi i vesten er nysgjerrige. Hvordan legger de forholdene til rette når den ene toppspilleren etter den andre dukket opp på arenaen? Jeg har fått tittet litt i kortene til en slik undersøkelse og her er noen av observasjonene. Det er så enormt mye penger i koreansk kvinnegolf at det å satse her, blir som å starte en utdannelse i et fremtidig arbeidsliv med gode inntekter. Initiativet blir tatt av foreldrene og barna starter ofte i 9-10 års alderen. Dette er forøvrig gullalderen for å lære tekniske ferdigheter. Det er mye individuell trening og mye instruksjon i golf-simulatorer. Golfklubbene og baner er for dyre. Etter hvert kan det bli 2-3 timer teknisk trening etterfulgt av ett par timers fysisk trening. Jeg ser for meg jenter som står på langt utover det som er lek. De vil leve opp til foreldrenes ambisjoner om de skal bli så gode at de kan bidra til familiens økonomi. Forøvrig det samme vi ser i de afrikanske topp løpermiljøene. Mange av de satsende koreanske jentene kutter vanlig skole når de er 12 år. Vi i Norge tror sterkt på at utdannelse og idrett bør gå hånd i hånd. Vi tror at det legger grunnlag for bedre toppidrett for ikke snakke om hva som skal skje etter avsluttet karriere.
Har vi så noe å lære av koreansk toppidrett?
For de første at vi er forskjellige av mange grunner. Koreanerne arbeider mer enn hardt for å nå sine mål, og foreldre forsaker gjerne det meste for at barna skal lykkes. I Norge satser vi også hardt, men på en annen måte som føles riktig for oss. Observatørene bemerket forøvrig, at uansett hvor hardt jentene de sto på, det var mye godartet latter og fnising. Til slutt, litt eiendommelig kanskje, koreanerne spurte ikke om hvordan “vi” prøvde å tilrettelegge forholdene for trenende barn og ungdom.
Hilsen Thor-Øistein som fortsatt beundrer koreanerne.
