Trenger vi 10 universiteter i Norge?

Grunnen til at jeg vil skrive om høyskoler som blir universiteter er en nagende usikkerhet over om de praktiske høyskoleutdanningene mister noe av nærheten til virkeligheten ved å bli akademiske. Samtidig er jeg redd for at universitetsbegrepet også mister noe, kall det gjerne akademisk tenkning, på veien.

Da jeg begynte å studere for snart 60 år siden hadde vi to universiteter i Norge, Universitetet i Oslo og i Bergen. Så kom Universitetet i Tromsø som ble offisielt åpnet i 1972 og Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU) ble opprettet i 1996 gjennom en sammenslåing av seks institusjoner for forskning og høyere utdanning i Trondheim. Siden har noen vitenskapelige høyskoler som høyskolen i Bodø også ønsket å bli og blitt universitet, noe som kan virke naturlig ettersom universiteter er vitenskapelige institusjoner. Ikke vitenskapelige høyskoler stiller det seg annerledes med selv om de har brukt mye tid og krefter på å bli vitenskapelige. Det kan virke som om ønsket om å bli universitet er meget sterkt hos landets forskjellige høyskoler og resultatet er at vi i dag har ti-10 universiteter.

Er det noen forskjell på en høyskole og et universitet?

I følge universitets- og høyskoleloven er det liten forskjell på universiteter og høyskoler. Begge skal drive undervisning og forskning og det stilles krav om et visst antall vitenskapelig ansatte, dvs professorer. En prinsipiell forskjell er retten til selv å utvikle master- og doktorgradsprogrammer, det kan bare universiteter gjøre. I mitt hode er det imidlertid en vesentlig forskjell i at høyskoler er skoler som utdanner til spesifikke profesjoner (f.eks. sykepleie, lærer, fysioterapeut osv) mens et universitet tidligere oppfordret til frie studier, til selv å sette sammen fagkrets og fordype seg i fag.  De opprinnelige universitetene har fagkretser som de er alene om som jus, medisin, teologi og gir mulighet for fordypning i filosofi, religionsvitenskap og mer avanserte akademiske fag mens høyskoleuniversitetene fortsatt er skoler.

Har akademia fortsatt en betydning?

 Akademia er et samlebegrep for felleskap innen høyere utdanning og forskning. Det kan også bety kulturell samling av kunnskap, utviklet gjennom generasjoner. Inntil en rekke høyskoler ble universiteter var akademia forbeholdt universitetene i gammel betydning, dvs læresteder som utdanner til høyere akademiske grader som f.eks. mastergrad, magistergrad og doktorgrad. Når nå høyskolestudier kan føre frem til høyere akademiske grader mister begrepet noe av sin gamle betydning. I mitt hode hører en sykepleier som tar doktorgrad hjemme på universitetet mens selve sykepleieutdannelsen er en høyskoleutdanning. Og når en høyskole favner så bredt innen profesjonsstudier og blir til et universitet, blir så godt som all utdanning til universitetsstudier. Jeg spør meg om de fleste profesjonsutdanninger blir bedre av å bli vitenskapeliggjort. Arbeidslivet trenger velutdannete kvinner og menn, men velutdannet innen et fag betyr ikke nødvendigvis at man har en akademisk grad. Akademi bygger på arven etter Platon som underviste sine studenter i filosofisk tenkning. I min tid som student var det fortsatt nødvendig å bestå forberedende prøver i filosofi og logikk for å kunne studere ved universitetet. Jeg spør meg om det at ex.phil. ble fjernet var starten på alminneliggjøring av universitet og høyere utdanning.

Er dannelse et begrep som er gått ut på dato?

Dannelse har med kultur og oppdragelse å gjøre. Det hører med til dannelsen å ha et minimum av kunnskap om tidligere tiders kulturer, vår egen kultur og samtidig ha et innebygget sett av moralske normer. Det hører også med til det å være dannet å ha god oppførsel sett ut fra tidens normer. Skolen er med på å gi barn allmenndannelse som høyere utdanning skulle bygge videre på. I dagens likhetssamfunn får man et inntrykk av at danelse er noe vi helst ikke snakker om selv om vi fortsatt har klare forestillinger om hva som er udannet.

All utvikling er ikke fremskritt

Jeg har prøvet å si noe om hvorfor jeg føler at alle disse sammenslåingene ikke er noen god ide, at vi mister noe på veien. Akkurat nå føler jeg meg surmaget. Jeg har en intuitiv følelse av at  vi i et lite land som Norge ikke trenger 10 universiteter. Men dette er en utvikling som ikke lar seg stoppe og surmagetheten dør nok ut med meg og min generasjon.

Hilsen en lett bekymret Ragnhild 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg