Det er ikke til å unngå – den dagen kan komme da vi har behov for hjelp i hverdagen. Foreløbig greier vi oss fint med våre 77 og 82 år, men vi har ingen garantier for at det skal fortsette slik. Så lenge vi er to er det også lettere å klare seg hjemme, men heller ikke der har vi noen garantier. En ting vet vi helt sikkert, på en eller annen måte vil vi bli tatt vare på hvis vi ikke klarer å ta vare på oss selv. Men det er slett ikke sikkert at vi vil like eller være fornøyd med den tjenesten som tilbys.

Se til USA og grøss

Jeg har en amerikansk venninne på min alder. Hun er alene, uten familie og er livredd for hva som vil skje med henne den dagen hun ikke kan bo alene i leiligheten sin. Resultatet er at hun spinker og sparer for å kunne få råd til å bo på ett av de rådyre eldrehjemmene som tilbys i landet der alt er mulig så lenge man har godt med penger. Jeg vil ikke på noen måte si at vi er på vei dit her i landet, som sagt er velferdsstaten klar til å gi et tilbud til den som trenger det. Samtidig ser vi at markedet for bedre og dyrere tjenester utenfor det offentlige øker. Nylig leste jeg i Aftenposten om Norges første fem-stjerners eldrehjem til den nette sum av 1,25 millioner kroner i året for den som har kjøpt en andelsleilighet https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/xRke6l/For-en-plass-pa-Norges-forste-femstjerners-eldrehjem-ma-du-betale-1_25-mill-kroner-i-aret. Ikke akkurat et tilbud til hvermannsen. Samtidig er det klart at den som har råd til en slik investering i egen alderdom selvfølgelig må få gjøre det. Det finnes også andre helprivate tilbud i la oss si 4-stjerners klassen, ikke fullt så kostbare, men absolutt bare en mulighet for de få. Det er ikke utenkelig at hvis private kommersielle aktører ikke får drifte sykehjem for kommunene, vil flere helprivate (og svært kostbare) tilbud dukke opp.

Er det et problem at noen få klarer å skaffe seg et ekstra godt tilbud?

Det er selvfølgelig ikke et problem at noen få skaffer seg et bedre tilbud i alderdommen. Problemet dukker opp hvis de helprivate tilbudene blir en sovepute for regjeringen slik at det offentlige ikke lenger behøver den store takten i utbygging. De kommunale sykehjemmene risikerer å sitte igjen med den dårligste kompetansen, ansatte som tar til takke med litt dårligere forhold og derved gir et dårligere tilbud til beboerne. Dette er samme problemstillingen som vi har med private helsetjenester og en helsetjeneste som langsomt utviker seg til å bli todelt. En helsetjenestens A-lag som gir tilbud til de som kan betale for seg, og et B-lag til resten av befolkningen.

Vi er stolte av vårt egalitære samfunn og velferdsstaten

Vi er et samfunn med små forskjeller, noe vi er og bør være stolte av. Når vi ser en utvikling mot større forskjeller så reagerer vi negativt på det. Når det ser ut til å være god økonomi i å bygge ut den private omsorgen så er det et symptom på at forskjellene øker. Ønskemålet må være at de offentlige tilbudene får så gode rammebetingelser at de blir attraktive for de aller aller fleste. Det betyr blant annet mye bedre medisinsk service med dedikerte sykehjemsleger og sykepleiere. Slik det er i dag, i alle fall i de store byene, er det lite attraktivt å være sykehjemslege slik at det ikke er en jobb de aller fleste leger ønsker seg. Likeledes er det for få velutdannete syke- og hjelpepleiere, alt for mye overlates til ufaglærte. Hvis ikke dette blir mye bedre så vil nok flere gjøre som min amerikanske venninne, å spinke og spare for en plass på et minimum trestjernes sykehjem.

Til slutt et lite hjertesukk

Far bodde tre år på sykehjem etter han fikk slag og før han døde. Det var tre år vi gjerne skulle sett han hadde fått slippe. Ikke det at han ikke fikk den pleien han skulle ha – det fikk han. Mange gode hjelpere, stadig forskjellige, som klappet ham på hodet og kalte ham Sverre. Jeg blir så gammel og sur over all denne fornavningen, er det ikke mulig å bruke fornavn på dem man kjenner godt og etternavn på alle andre? Jeg synes nok det rimer bedre med verdighetsgarantien å kalle en gammel mann man ikke kjenner personlig ved etternavn.

Hilsen Ragnhild som er og blir gammel og sur (i alle fall noen ganger)