På noen områder går verden fremover
Tirsdag kveld var vi på besøk hos en venn og kollega sammen med to andre. Diskusjoner og samtaaler gikk rundt bordet om både dette og hint. Vi kom også inn på foreldrepermisjon og lengden på denne. Vertinnen kunne da fra en av sine gjemmer presentere en artikkel skrevet av en for lengst avdød byrettsdommer fra Bergen i midten/slutten av 70-årene. Jeg husker både ham og hans skriverier meget godt, og også hvor oppgitt og sint det gjorde meg den gangen. Det å påny lese hans glorifisering av den livsviktige og uerstattelige morsomsorgen og hvor skremmende det var å se mødre gå ut i yrkeslivet, minner meg både på hvor langt vi er kommet i likestillingen og samtidig hvor kort. Vi er kommet langt når unge fedre ønsker å delta i langt større grad enn tidligere i barneomsorgen allerede fra spedbarnstiden. Vi har fått ett års foreldrepermisjon og fedrene har fått en egen kvote som de i stor grad benytter seg av.På den annen side er vi kommet kort når unge mødre raser over at de “bare” kan ta ut 7 måneders foreldrepermisjon mens fedrene har lovfestet rett til 15 uker. Vi er også kommet relativt kort når det gjelder likelønn, dvs lik lønn for likt arbeid etter lik utdanning og vi er kommet kort når mange unge kvinner uttaler at de gjerne vil la seg forsørge.
Innstillingen fra Likelønnskommisjonen er 10 år
Anne Enger ledet Likelønnskommisjonen som kom med sin Instilling for ti år siden. I dag er hun intervjuet i Dagsavisen og er tindrende klar når hun synes det går for langsomt fremover mot likelønn. Vi er ikke kommet et skritt lenger enn for ti år siden, fortsatt tjener kvinner i gjenomsnitt 87 kroner for hver 100-lapp menn tjener. Forskjellen kan ikke forklares ut fra utdanning og alder. Imidlertid kan mye forklares ut fra at kvinner ofte arbeider i offentlig sektor mens menn mer i privat næringsliv. Dessuten er kvinner oftere deltidsansatt, frivillig eller ufrivillig. Anne Enger advarer mot den besnærende valgfriheten som de blå gjerne referer til. Når mange kvinner velger deltid velger de også en løsere tilknytning til arbeidslivet som kan bli svært uheldig for dem hvis de for eksempel skulle bli alene, uten en forsørger.
Fedrenes økete ansvar for barneomsorgen er et skritt i riktig retning
Kvinner og menn ligger likt med hensyn til lønn før de får barn. Etter de får barn blir kvinnene hengende etter, lenger etter for hvert barn. Når fedrene tar mer ansvar hjemme vil mødrene få større muligheter i yrkeslivet. Men barneomsorg er bare en del av problemet. Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarket hvor kvinnedominerte yrker systematisk lønnes dårligere enn tilsvarende i mannsdominerte yrker. Et godt eksempel er bioingeniører som er et typisk kvinneyrke og lønnes lavere enn andre typer ingeniører, begge med høyskoleutdanning. Nylig avdøde Professor Hege Skjeie kalte dette verdisettingsdiskriminering.
Økonomisk selvstendighet
Ett av 70-tallsfeministenes viktigste budskap var at kvinner måtte bli økonomis selvstendige, kunne klare seg uten å være avhengig av en manns velvilje og lommebok. Jeg som var ung på 50 og 60tallet husker godt det ramaskriket som kom fra norske kvinner da regjeringen foreslo å legge barnetrygden på toppen av mannens inntekt. For svært mange gifte kvinner den gangen var barnetrygden de eneste pengene som var hennes, ble sendt til henne og som hun kunne heve på postkontoret. Jeg tror ikke unge kvinner i dag kan forstå hva dette betydde. Jeg håper inderlig at ingen ønsker seg tilbake til en tid der gifte kvinner er økonomisk avhengid av sin mann.
Hilsen Ragnhild som er glad for fremskrittene, men synes det går sakte
