Når vi eldre (og gamle) treffes, blir det ofte prat om sverdet som henger over nakken på oss. Det å miste fotfestet, vi husker ikke veien, vi glemmer hvor vi la nøklene, vi forteller det samme om igjen og vi kjenner ikke igjen folk. Begynnende kognitiv svikt, kaller vi det. Utviklingen skjer gradvis og hvor raskt det skjer, er vanskelig å forutsi.
Noen tall :, det er omlag 110 000 demente i Norge idag. 20 prosent av 85-åringene har en eller annen form for kognitiv svikt. 85 prosent av de demensrammete har Alzheimers sykdom, en såkalt nevrodegenerativ lidelse. Proteinet (eggehvite) stoffet betaamyleoid klumper seg mellom hjernecellene i hjernen og proteinet tau ødelegger cellene fra innsiden. Slike forandringer kan påvises ved MR og bekreftes ved mikroskopisk undersøkelse av hjernen etter døden. Av de resterende 15 prosent av demenstilfellende er sirkulasjonsforandringer i hjernen den viktigste undergruppen.
Kollega Lasse Philstrøm skrev forleden i Morgenbladet om den såkalte “The 90 + study” hvor en stor gruppe gamle 70-90 år ble fulgt i 20 år. Ved livets slutt ble det gjort mikroskopisk undersøkelse av hjernen. En av deltagerne døde 96 år gammel av kreft. Han hadde da fortsatt et høyt funksjonsnivå og presterte godt på kognitive tester. Dette tiltross for at hjerneundersøkelsen viste betydelig grad av proteinforandringer som ved Alzheimer. Det var også tidligere gjort liknende funn. Hva kan så være forklaringen på at en hjerne full av forandringer likevel kan fungere?
Forskerne spør om det finnes en “uforklarlig” motstandskraft (resilience) mot demens. At vår hjerne har en stor reservekapasitet er et faktum, men allikevel ? I 90+ studien nevnes at positive livstilsfaktorer kan ha en større effekt for de riktig gamle, (90+) enn hos 70-åringene. Svaret er forløpig at man ikke vet hvorfor enkelte greier seg bra, selv om hjerneforandringene er store.
Eller som Philstrøm skriver: “Det som teller når noen av oss blir 96 år, er ikke hvordan hjernen ser ut i mikroskopet, men hva man faktisk kan få til å gjøre med den.”
Hvem av oss som kan mobilisere denne motstandskraften, er mer enn usikkert. Hva vil “gamlingen” selv gjøre i påvente av mer kunnskap.? Prøve å være aktiv både med hode og bein, og så håpe på det beste, ellers kaldt “flaks og hell””
Hilsen Thor-Øistein.
