Høsten er definitivt her og altanplantene er flyttet inn for om mulig å overleve vinteren

Det har vært en høst hvor valget, regjeringsforhandlinger, SVexit, mer forhandlinger og til slutt en ny regjering med en platform har tatt mye energi å følge med på. Gleder og skuffelser, kompromisser og vage løfter samt en samlet presse som vil ha flest mulig “likerklikk” ut av måten de presenterer det som skjer på. Den aller største skuffelsen for meg (og mange mange med meg) er beskjeden om at Ullevål sykehus blir nedlagt. At Vedum lot seg presse av Støre er meg helt ubegripelig og like ubegripelig at Støre fant det nødvendig å presse Vedum. Var virkelig nedleggelse av Ullevål sykehus så viktig for Arbeiderpartiet? I hvert fall ikke for Oslo AP. Jeg har fortsatt en viss kontakt med fagmiljøet og kjenner bare en – 1- kollega som går inn for nedleggelse. Når den nye Helseministeren står hos Fredrik Solvang og sier at hun vil lytte til fagmiljøene og fagpersonene så gjelder det altså ikke spillet om Ullevål – hos Solvang snakket hun om psykisk helse.

Nå har vi imidlertid fått en ny hverdag – blomster og gode ord er over, nå gjelder bare beinhard jobbing for den nye regjeringen som har et enormt forventningspress over seg. Jeg sier bare lykke til, men vær så snill å tenke dere om en gang til i Ullevålsaken!

Vi merker også en ny hverdag i det daglige. På bussen sitter vi ved siden av hverandre uten munnbind, vi tillater oss å møtes flere enn noen få i private hjem, kinoene er åpne og restaurantene bare håper og venter på storinnrykk. Nå nærmer julebordsesongen seg. Forhåpentligvis har vi lært noe av det halvannet året vi har bak oss. Vi har lært at det ikke er så smart å gå ut når vi føler oss syke, selv om vi bare hoster og nyser litt. Det var en viktig lærepenge at andre infeksjonssykdommer enn Covid-19 gikk drastisk ned under pandemien. Enkle regler som å holde seg hjemme ved sykdom, å vaske hendene i tide og utide, å holde en viss avstand til fremmede, hadde en frapperende effekt.

Men selv om hverdagen har innhentet oss må vi huske at pandemien ikke er over selv om vi her i vår lille avkrok av verden merker mindre til den. Og selv her får vi lokale oppblomstringer som akkurat nå i Nord. Vi kan takke vaksineringen av størsteparten av den voksne befolkningen for at vi er kommet dit vi er i dag. Men fortsatt er det en gruppe uvaksinerte som går som tikkende bomber i blant oss. Vi har som prinsipp i Norge at vaksinering er frivillig, men når helsepersonell som jobber nær pasienter lar være å vaksinere seg “fordi de ikke har lyst”, ja da må det være lov å sette inn tiltak. Ingen kan tvinges til å ta vaksine, men det er ingen menneskerett å beholde akkurat den pasientnære jobben uten å være vaksinert. Da er omplassering den eneste utveien og det er å håpe at arbeidsgiverne ikke nøler med å omplassere dem det gjeldert. Pasientenes sikkerhet må veie mye tyngre enn enkeltpersoners rett til å forbli uvaksinert i samme jobben. Vi er vel nær ved å ha oppnådd en flokkimmunitet i Norge selv om det fortsatt er et lite stykke igjen. At vaksineskeptikere skal få lov til å surfe på sine medmenneskers lojalitet gir dem liten heder. På den annen side er det viktig å huske på at det er en liten andel som ikke kan bli vaksinert av medisinske grunner. Gapestokken er ingen god metode å få opp vaksineringsgraden, heller appellere til god samfunnsånd og lojalitet med andre.

Hilsen Ragnhild