Begrepet alderisme dukket opp i USA første gang i 1969. Fra første stund ble det definert som “å tillegge gamle mennesker stereotype holdninger og egenskaper” som igjen kan være grunnlaget for diskriminering. For en rimelig gammel mann er det trist å se at vi gamle oppfattes som et potensielt problem og ikke som det vi er, en utfordring. Jeg synes det er trist at alderdommen ikke betraktes som en like naturlig del av utviklingsstigen som starter med barndommen. Heldigvis er det ingen som leter etter uanstendig billige løsninger for å pleie feks altfor tidlig fødte barn. Her settes alle gode krefter inn for å sikre et så godt liv som mulig. Når det gjelder gamle derimot, er vanskjøtsel og mangelfull omsorg en del av hverdagen og politikernes bortforklaringer er bare patetiske.
I Norge er vi idag omlag 220 000 eldre enn 80 år og om noen ti-år er det fordoblet. Mange av oss er heldige, vi er stort sett friske og lever vanlige liv, men ofte med noen begrensinger. I festtalene beskrives vi ofte som en ressurs. Men la oss se litt på virkeligheten.Er vi av de heldige så er jo hver dag en liten triumf. Mange som er kronisk syke har tunge dager. Ved akutt forverrelse kan det bli sykehusinnleggelse og noen undersøkelser forteller om overfladisk behandling og rask utskrivning med reinnleggelse som resultat.
Vi gamle har svært forskjellige aldersforløp. Er det redselen for at vi skal koste storsamfunnet for mye, som gjør at vi “nedsnakkes”.? I Asker kommune, feks, ble det nylig hevdet at “skal fremtidens aldersomsorg koste like mye som idag, blir det intet igjen for å støtte kommunens vekst” (fritt sitat). Så hva mener man da er alternativet, at eldreomsorgen skal bli enda dårligere?
Det er mange som fremhever den ungdomskulten vi er en del av. Ungdommen fremsnakkes og man frir til ungdommen. Selv en radiokanal som først og fremst vi gamle lytter til, P2, frir til ungdommen med musikkvalg midt i seriøse samtaleprogram for om mulig å få noen unge med. Det er ikke noe galt i å fremsnakke ungdommen, men hvorfor må det skje på bekostning av alderdommen? Ungdomsdyrkelsen får av og til groteske utslag, som når 50-60-åringer betraktes som gamle og uinteressante i arbeidslivet. Selv språket vårt er lite flatterende for oss gamle, særlig gamle kvinner. Gamle kjerringer er ikke særlig attraktive på noen markeder, mens noen eldre menn, særlig menn med makt (penger og posisjon) kan være populære partnerprosjekter.
Men det er lys i tunnelene – gå i teater eller på konsert og tell alle de grå hodene, for det meste velfriserte kvinnehoder. Kvinner, og særlig eldre kvinner er kulturbærere, de er oppegående og interesserte, og selv om de kan ha noen helsemessige utfordringer vil de gjerne fortsette å være med. Dette er i kontrast til det bildet som ofte tegnes av gamle som sutrete, krokete, masete og lite morsomme å ha med å gjøre.
Denne stormfloden av eldre som vi forventer i løpet av de nærmeste årene – går det ikke an å snu den til noe positivt og ikke bare et skrekkscenari?. Ja, de som kan bør stå i jobb og få lov til å stå i jobb litt lenger enn i dag. Men selv da er det en flodbølge av eldre som ikke er i inntektsbringende arbeid og tærer på våre pensjonskasser. Kan ikke de gjøre viktig arbeid som frivillige? Vi er i gang med en stor omstilling, en omstilling som vil tvinge oss til å forbruke mindre og kanskje også være mer opptatt av frivilligheten.
Hilsen fra Thor-Øistein og Ragnhild, gamle, men fremdeles med håp for fremtiden.
