Ja, det er helt sant. Yngvar og jeg var invitert til Geilo sist helg sammen med 240 damer, snittalder ca 60. Den yngste vi traff var ca 30 og hun var sammen med mor på 60. Den eldste var en slank spreking på 79 år.
Norsk ukeblad har noen år invitert til opplevelses weekend på fjellet. Det var med fin underholdning, bl.a. Elisabeth Andreassen og orkester, livsstilsforedrag av lettere art og oss. Dvs. legen Fedon Lindberg hadde et fint foredrag om alle aspektet ved søvn.
Hva med oss ? Utgangspunktet var nok boka vår: “I form 60 pluss”, (som vi solgte mange av) og hverdagsaktivitetene. Vi lagt vekt på: sitte mindre, gå mer, prøve med litt styrke aktiviteter og mye, mye mer. Praktisk demonstrasjon av morgen gymmen vår frembrakte stor fagning.
Mange, særlig kvinner vandrer rundt med dårlig samvittighet når de veier noen kilo for mye. Da er det veldig greit å henvise til undersøkelser som viser at moderat overvekt er OK sålenge man er fysisk aktiv. Detter er også bakgrunnen for uttrykket “fat and fitt” som dukket opp etter en stor australsk undersøkelse som viste at etter 10 års oppfølging, var de spreke og moderat overvektige kvinnene, de sunneste.
Etter foredraget vårt ble vi etterhvert kjent med mange som kunne fortelle historier om hva iherdig opptrening etter sykdom hadde bidratt til. Det var alvorlig KOLS, kreft, hjerneslag, reumatisme osv.. Alle grunner til å bli å bli imponert!!
Jeg blir opprørt og sint når jeg nesten daglig leser helsides annonser av typen “slik sover du bedre”, slutt på tissing om natten” “dårlig hukommelse og konsentrasjon – bruk Remital”, “tunge og trette ben – bruk Venolet”. Ingen av påstandene som fremsettes er dokumenterte, men baserer seg på halvsannheter om naturpreparaters virkeområder. Det underlige er at udokumenterte påstander av denne typen IKKE ER ULOVLIGE, mens det er ulovlig å reklamere for medisinske preparater med dokumentert virkning i vanlige medier. Gode medisiner kan bare reklameres for i fagtidsskrifter mens udokumenterte påstander får boltre seg i dags- og ukepressen.
En liten interessant historie: For en del år siden ble et ekstrakt av fermentert rød ris fra Kina innført til Norge for å bli markedsført som kolesterolsenkende middel i helsekostbransjen. Det ble foretatt noen medisinske studier som viste at middelet faktisk hadde en kolesterolsenkende virkning. Og gjett hva, man fikk ikke lov til å selge dette middelet i helsekostbutikkene FORDI DET VIRKET. I stedet måtte det igjennom den store prosessen som trenges for å kunne selge et middel som legemiddel, noe importørene ikke hadde mulighet til uten å ha et stort farmasøytisk firma i ryggen. Resultatet ble at et naturpreparat med dokumentert effekt ikke kunne bli markedsført og solgt i Norge. For øvrig blir samme preparat solgt som helsekost i Sverige. Forstå det den som kan.
“Alle” snakker om antioksidanter i maten og for de fleste virker det som en selvfølge at dette må vi ha mye av. Nå skal vi se nærmere på hva disse stoffene er anti (mot).
I kroppen dannes det hele tiden såkalte oksygenderiverte frie radikaler. Dette er bla. oksygen molekyler som er i elektronisk ubalanse. Disse stoffene dannes hele tiden. Produksjonen øker ved fysisk aktivitet, ved alle typer stress, kraftig forurensning, røyking osv. Aldring i seg selv øker også produksjonen av frie radikaler.
Fri radikaler eller oksydanter motvirkes av antioksidanter. Kroppen produserer delvis dette selv og noe er vi avhengig av å få i maten. En ubalanse med overvekt av oksidanter virker skadelig på alt vev i kroppen og kan være sykdoms fremkallende. Uballense fører også til raskere aldring.
Men det er nyttig å vite at de frie radikaler også har en positiv funksjon på flere måter når det gjelder kroppens total husholdning. Å dempe disse stoffene fullstendig ned er en umulighet.Så målet er ikke å overspise antioksidanter, det være seg med mat eller som kosttilskudd.
Men naturen et viselig innrettet. Et bra kosthold som jeg beskrev sist med mye grønnsaker, frukt og bær legger grunnlaget for at dette GÅR BRA !
Til glede for de fleste kan jeg fortelle at noen kopper kaffe i døgnet er viktig og greit for antioksidant regnskapet vårt. Ellers er det greit å ha in mente at jo sterke farge det er på frukt, bær og grønnsaker, jo bedre er det. Blåbær, sterkt røde epler, rød paprika, kraftig grønnfarge på brokkoli og grønnkålen, er bra for oss,,, og for de fleste smaker det godt. Og som Ragnhild tidligere skrev, da trenger du ikke dyre kosttilskudd.
Det norske ernæringsrådet har gitt oss endel generelle råd om hva vi bør spise. Disse er gitt på bakgrunn av hva internasjonal forskning forteller her og nå. Vi har erfaring for at ny forskning kan komme med nye sannheter men vi har nok på følelsen av at de store trekk vil holde seg.
Hva går så dagens råd ut på? Spis grovt brød, spis mindre kjøtt, spesielt rødt, spis mer fisk og spis mer frukt, bær og grønnsaker. Spis minst mulig raffinerte karbohydrater (sukker) og bruk mest mulig fettfattige melke-produkter.
Har vi kommet godt opp i senior- årene med helsa i behold med ett allsidig kosthold noenlunde etter anbefalingene, synes jeg vi skal slappe av. Fra tid til annen møter jeg folk på min egen alder (ca 80) som synes det blir galt med fløte i kaffen og fløte på jordbærene osv.. Hvorvidt dette er helseskadelig har selvsagt med mengde og “hvor ofte” å gjøre. Men likevel??
Derfor har jeg endt opp med at selv det mest usunne, på bordet bare av og til, går veldig bra. Har vi stått løpet i 80 år med vaner og uvaner, er det neppe grunn til å forandre på noe.
Det viktigste er nok å ha hyggelige måltider. Når vi blir gamle er underspising ett vel så stort problem som det motsatte.
Mediene er fulle med råd rundt såkalte antioksidanter og hvor viktig dette er. Hvorfor og hva skal jeg prøve å forklare imorgen.
At idretten har greid å bygge opp et rettssystem som ikke rimer med vanlig rettsoppfatning er helt utrolig! Det er endel som tyder på at regelverket skal skal tas opp til ny vurdering med det første, men det er for sent !
I en revisjonen av WADA s regler understrekes at det i hver enkelt sak skal tas hensyn til “proporsjonalitetsprinsippet “, og vanlige hensyn til menneskerettigheter. Både Antidoping Norge, FIS (internasjonale skiforbund) ,WADA og CAS (apelliinstansen) har vurdert uaktsomheten til Therese Johaug som lettgradig. Er dette nå revurdert ?
For folk flest er en uaktsom bruk av leppesalve som inneholder et forbudt stoff, men som ikke gir fordeler hverken i konkurranser eller trening, grunn tilstrekkelig til å bli utelukket fra all konkurranseidrett i 18 MNDR. helt UTROLIG !
For bestefar Endsjø med et langt liv med unge idrettsutøvere, er det ikke noe problem å se hvordan Therese nå har det. Egentlig glad for at egne barnebarn elsker aktivitet, men neppe når det nivået at de blir utsatt for dette.
Finsk skiidrett har fått den hevnen de har ønsket seg etter at massiv doping ble avslørt for noen år siden i Finland. Litt usaklig av meg; en av 3 dommere i CAS er finne !
Jeg håper nå at Antidpoing arbeidet i fremtiden konsentrerer seg om de store “fiskene”. Juks med blod, hormoner og snart gener er det som virkelig truer idrettens troverdighet.
Helt til slutt, jeg er sint og oppbrakt og bruker mange !!!!!!’
Spørsmålet høres i første omgang temmelig utidig ut men ikke desto mindre har det dukket opp i sommer. Morgen bad sammen med kona fra brygga før barn og barnebarn våkner er en deilig tradisjon. Vi våkner tidlig og etter litt morgengymnastikk blir det en skikkelig adrenalin kick. For oss er nakenbad slik om morgenen helt naturlig. Noen ganger dukker barnebarna opp og en slik kjapp morgendukkert endrer ikke på kleskoden. Men vi er kanskje noe mer diskret og gjemmer oss litt bak håndkle. Bading senere på dagen er tjo og hei. Uansett temperatur hoppes og stupes det i vilden sky. For meg er det da naturlig med badebukse. De gangene jeg har glemt buksa, får jeg klar melding om å hente den. Etter hvert hører jeg at de fleste bestefedrene har det slik. En ting er at gamle gubber i naken tilstand ikke ser så lekre ut lenger,,, men likevel. Vi er jo ikke farlige.
Så en litt annen vinkling, som en venn forleden tok opp. Når små barnebarn trenger hjelp på doen, ” da roper jeg etter bestemor”. At det i rettssalene dukker opp saker med uartige besteforeldre er skremmende. Men er det nok til å få oss til ikke å te oss som naturlige hjelpere for barnebarna?
Idag gikk Ragnhild og Thor-Øistein på besøk til Yngvar og Liv. For det første er det kjempehyggelig å besøke vennene og for det andre trenger vi påfyll av mediekunnskap. For 2 “litt eldre” et det ikke lett å være egne redaktører og skribenter i bloggen vår. At bilder fra tid til annen kommer opp ned får så være sin sak. Men er vi engasjerende nok? Blir leserene nysgjerrige av bildene våre osv. Dette skal vi prøve å se på og prøve å gjøre så godt vi kan.
Familien Andersen har verdens mest barnevennlige hus og hage. Ute er det selvsagt lekeapparater og i stuen finner vi putesofa som barna hopper i. Fra taket henger tau, taustige og turneringer. På gulvet ligger myke turnmatter. Barna på 7, 5 og 1 og et halvt leker vekselvis med lego og turnapparatene og det er topp. De er alle spreke men toppen er å se den minste vekselvis suge pupp og henge opp ned i ringene uten hjelp!! Etter hvert hadde vi sittet rundt bordet en times tid og hva er vel da mer enn naturlig enn å “leke-trene” med barna. Kfr bildet.
Hva slags “innspill” er egentlig dette? En ting er at vi lærte endel og takk for det. Men vi hadde det også moro med leketrening med barna. Deilig å være en slags reservebesteforelder.
Moderne medisin har et utall av tekniske hjelpemidler å benytte seg av, så mye at den viktige samtalen mellom lege og pasient ofte erstattes av blodprøver, et utall forskjellige typer bilder (røntgen, CT, MR osv) og annen finurlig teknikk. Ikke et vondt ord om denne viktige medisinske utviklingen, men den må brukes med fornuft og ikke erstatte samtalen og den fysiske undersøkelsen som nødvendiggjør at legen faktisk kler av pasienten og undersøker henne fysisk FØR hun bestiller blodprøver og bildediagnostikk.
Et eksempel fra min egen bekjentskapskrets fikk meg til å grunne over dette spørsmålet. En eldre kvinne, ikke fullt så gammel som jeg er, men allikevel eldre sklir, faller, tar seg for med venstre hånd og får voldsomme smerter i underarmen og hånden, smerter som nesten får henne til å svime av. Hun blir undersøkt av en venn som synes dette minner sterkt om et typisk håndleddsbrudd. Hun oppsøker en legevakt og blir tatt hånd om av en lege (mann). Han forordnet røntgenbilde og der kunne han ikke se noe brudd. Konklusjonen var: Det er ikke noe brudd, bare dra hjem og ikke bruk hånden. Det ble ikke gitt noen veiledning i hvordan avlaste og hun fikk ikke en gang en støttebandasje. Hadde legen gitt seg tid til å snakke med damen og undersøke armen skikkelig ville han nok ha vurdert muligheten av at det her forelå en meget stor sannsynlighet for at det var et brudd, og hjulpet henne med en bandasjering som kunne hjelpe til å holde armen i ro. Han kunne også åpnet for at hvis smertene ikke ga seg kunne hun komme tilbake for en ny undersøkelse. Nå undres jeg på om dette er en overlevning av legers tradisjonelle syn på eldre kvinner som masete og uinteressante pasienter eller var det bare et uttrykk for dårlig medisinsk håndverk og overdreven tro på at sannheten ligger i et røntgenbilde og ikke det som pasienten forteller og hvordan den skadete armen så ut. Både fallet, ta seg for med hånden og de typiske smertepunktene var for oss som tatt ut av læreboken. Etter fjorten dager undersøkte Thor-Øistein armen på nytt da smertene ikke hadde gitt seg og det ikke var åpnet for ny undersøkelse på legevakten. Denne undersøkelsen sa oss med stor sannsynlighet at det her forelå et klassisk håndleddsbrudd uten feilstilling. Et slikt brudd er ikke farlig så lenge det ikke er noen feilstilling, men smertefullt og burde avgjort vært behandlet med en støtteskinne med elastisk bind rundt. Manglende behandling øker faren i verste fall for at bruddet kommer ut av stilling og påfører pasienten betydelig mer smerte.
Da jeg studerte medisin på 60-tallet ble vi innprentet viktigheten av å snakke med og undersøke før vi rekvirerte prøver. Dessuten hadde vi ikke samme mulighet for tekniske undersøkelser som man har i dag. Men i alt dette fremskrittet er jeg redd noe går tapt, det vi med et fint ord kaller legekunsten, nemlig møte mellom lege og pasient, ansikt til ansikt uten forstyrrende teknikk. Blodprøver og andre undersøkelser er hjelpemidler til å stille diagnose, vi behandler ikke blodprøver og røntgenbilder, vi behandler levende mennesker.
Det er egentlig ikke til å tro. Etter at snøen gikk i våres har begge føtter egnet seg lite til gåing. Dvs jeg har delvis gjort det. Haltet rundt etter å spist Ibux. Men den siste uken har jeg nesten vært som før. Artrosen i stortå leddene og delvis fotroten plager meg meg ikke. Og hvor lenge varer velstanden ? Det gir jeg blaffen i og glede meg over dagens skogstur med kone og dachsen Pia. Morgen dagen får bli som den vil. Hvorfor har det blitt bra etter flere måneder? Vel, jeg har trent temmelig intenst alternativt og tror selvsagt at ting som skjer i kroppen ved dette fremmer reperasjon av det som er kleint.
Jeg har nå kjøpt boka av Henry David Thoreau (1817-1864), “Til naturen”. Han skrev bla. “Jeg tror ikke jeg kan bevare helse og livsmot med mindre jeg tilbringer minst fire timer hver dag, ofte mer enn det, med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål”.
Han hadde ikke noe til overs for mosjon, men det det ordet fantes knapt på begynnelsen av 1800 tallet da de fleste slet seg ut med kroppsarbeide. Det skogsturene gjorde med han kalte han “et vekkende lys, så varmt og stille og gyllent som en elvebredd om høsten”.
Jeg leser i Aftenposten i dag om en undersøkelse som viser at de som ble spurt (et såkalt representativt utvalg) mente at pensjonister i dag har det godt nok. Reportasjen ble ledsaget av intervju og bilde av et heldig pensjonistpar som både kunne spise lunsj og drikke vin på Aker Brygge i solskinnet, spille golf flere ganger i uken og reise til syden flere ganger i året. Selvfølgelig har dette pensjonistparet det veldig bra, mye bedre enn både småbarnfamilier og enslige forsørgere. Men jeg fikk en litt vond smak i munnen av å lese reportasjen om de av oss pensjonister som er så heldige. For det er en uangripelig sannhet at pensjonister som lever i par for det meste klarer seg bra og har en brukbar økonomi. Men hva med alle de enslige pensjonistene, og kanskje først og fremst enslige minstepensjonister? Enslige minstepensjonister som ikke har andre inntekter enn pensjonen sin har en inntekt som ligger under fattigdomsgrensen. Hvis de i det hele tatt har råd til å kjøpe og lese Aftenposten vil jeg tro de føler en urettferdighet og maktesløshet over vinklingen i denne reportasjen. Riktignok ble førsteinntrykket av det vellykkede paret litt bedret senere i reportasjen hvor også minstepensjonistene ble nevnt. Men hvor mange finleser en slik artikkel, førsteinntrykket er at pensjonister lever det gode liv, drikker vin og spiller golf.
Vi som lever i parforhold i pensjonisttilværelsen har trukket vinnerloddet, to pensjoner å dele alle utgifter på. Dette må vi være ydmyke og usigelig takknemlige for og ikke ta som en selvfølge. Enslige (både yrkesaktive og pensjonister) har de samme faste utgiftene som par; husleie, strøm. telefon, aviser etc etc., men en inntekt som skal dekke alt. Det burde være en selvfølgelig oppgave for det offentlige å få enslige og minstepensjonister ut av fattigdomsfellen. De fleste minstepensjonister er kvinner som ikke har vært yrkesaktive, men har stelt for mann og barn hele livet. Disse blir det heldigvis færre av med årene ettersom kvinner for en stor del kom ut i arbeidslivet fra 70 og 80årene. Men de gamle kvinnene som har slitt et langt liv og sitter igjen med en inntekt som det knapt går an å leve av bør få slippe å lese om hvor godt alle pensjonister har det i dag.
