Kampen for selvbestemt abort i 70-årene kan synes fjernt i dag, også for oss som sto midt oppe i det. Vi var ikke for abort, vi kjempet for var at det var kvinnene selv som visste best hva som var riktig i en vanskelig situasjon med uønsket graviditet, ikke en nemnd. Spørsmålet var hvem som var best egnet til å bestemme, kvinnen eller en nemnd. Det var en kamp som det ikke var selvklart at vi skulle vinne – da spørsmålet om selvbestemt abort var oppe i Stortinget første gang, i 1974, falt det med en-1- stemme. I 1975 ble det vedtatt en lov som sa at vilkårene for abort skulle omfatte sosiale hensyn, men nemndene besto. I 1978 ble loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12 svangerskapsuke vedtatt i Stortinget med en stemmes overvekt.
Hvorfor skriver jeg om dette i dag? I dag leser jeg om Irland som har Europas strengeste abortlov og hvor det skal være en folkeavstemning over et grunnlovstillegg fra 1983 hvor det fastslås at det skal tas like mye hensyn til fosteret som til kvinnen når det er spørsmål om abort. https://www.dagsavisen.no/verden/et-signal-til-resten-av-verden-1.1092778. I Irland som er et strengt katolsk land er abort kun tillatt når det står om kvinnens liv og før 2013 var abort totalforbudt, også hvis kvinnens liv sto i fare. Men det er ikke slik at abort ikke forekommer i Irland. Velsituerte kvinner reiser til England og får utført abort på private klinikker mens mindre bemidlete foretar illegale aborter med fare for liv og helse. Hva som blir utfallet av folkeavstemningen er uvisst. Med den holdningen den katolske kirke og paven har til abort og prevensjon er det ikke godt å vite. Man må håpe på ungdommen – 74 % av personer under 25 år er for en forandring mens bare 36 % over 65 år er det.
Hva vil det bety om Irland sier ja til å fjerne Grunnlovstillegget? Et ja fra Irland vil gi et sterkt signal til andre land som beveger seg i mer konservativ retning som Polen og Ungarn og også USA. At USA ved president Trump allerede på sin fjerde dag som president gjeninnførte et forbud fra Reagan-tiden mot å bruke offentlige midler på frivillige organisasjoner som rundt om i verden underviste om prevensjon eller refererte til abort, er dypt bekymringsfullt når det gjelder global helse. En av vår tids store bekymringer er nettopp kvinners manglende mulighet for å ta ansvar for sin fruktbarhet og reproduksjon mange steder i verden. Der kvinner får tilgang på god prevensjon og mulighet for abort øker velstanden.
Kan vi nå regne diskusjonen om selvbestemt abort for avsluttet i Norge? På ingen måte, vi må hegne om de rettigheter som er oppnådd. Regjeringens forsøk på å innføre reservasjonsrett for alt helsepersonell som også skulle gjelde innsetting av spiral er et dystert eksempel på at vi må være på vakt. Det ble en massiv protest mot reservasjonsretten med tidenes store 8. marstog i 2014 som gjorde at regjeringen snudde, selv om statsministeren den gang ikke helt forsto hva oppstyret dreide seg om (på Dagsrevyen 8.mars 2014). Vi kommer til å oppleve flere forsøk på tilbakeslag hvis vi ikke er på vakt.
Hilsen Ragnhild som er på vakt