Dement, eller bare “gammel og sliten”?

Mine besteforeldre som ble født på 1870 tallet ble alle gamle. Karfolket ble omlag 75 år og de 2 kvinnene 10 år eldre. Snittalderen den gang var 10 år kortere enn idag. De drev gårdsbruk med dyr og barneflokkene var store. Jeg husker bestefedrene som sindige, snadde-røykende  gamle menn som kløyvde litt ved. Bestemødrene satt for det meste stille og rolig og observerte hva som skjedde, ikke minst fulgte de med på hva vi barnebarna holdt på med.

Jeg husker godt at det å sitte på fanget og småpludre med de gamle var stas. Mor og far ba oss å ta det med ro når vi var på besøk. ” Bestemor orker ikke så mye lenger”. Når praten rundt det store middagsbordet med onkler og tanker gikk livlig for seg, satt de gamle bare og fulgte med. Jeg så at de fra tid til annen blundet av ved bordet.

“Alle” så på det som mer eller mindre naturlig at det etter hvert begynte ” å glippe litt med alderen”. Utover å si at de gamle ble noe redusert eller kanskje noe svekket, ble det ingen diagnosesetting, hverken fra leg eller lerd. Utover det å legge forholdene til rette, var det ingen behandling.

Nye tall som ble publisert for noen dager siden viser at det per idag er omlag 101 000 demente i Norge idag. Rundt 5 prosent får diagnosen før 65 års alder mens de fleste får diagnosen etter fylte 80 år. Enten det  er Alzheimer varianten ( omlag 75 prosent av alle demente) eller de typene som har med mikro-sirkulasjonen i hjernen å gjøre, er det fremdeles lite eller ingen behandling vi har å stille opp med.

Kjenner vi årsakene til demens-utvikling? At genetiske faktorer spille en rolle vet vi. Ellers kjenner vi til disponerende faktorer som hjerte-kar sykdommer generelt, høyt blodtrykk, uttalt fedme, røyking og alkoholinntak i overkant. Fysisk aktivitet og et generelt aktiv liv i alderdommen,er beskyttende faktorer.  Men dette har også, som ved livets viderverdigheter ellers, mye med flaks/uflaks, å gjøre.

Som gammel mann, 80 pluss, er det rimelig jeg har venner og bekjente i samme aldersgruppe.  Vi husker ikke alt som blir sagt, vi roter litt med avtaler, vi glemmer navn og vi må ha med lapp til butikken. Men stort sett har vi det bra. Blir dette svært uttalt, er det rimelig at det kalles et sykdomsbilde og dette bør utredes. Men inntil det har blitt et begynnende problem for en selv og for omgivelsene, synes jeg det er god grunn til å være avventende.. Kall det gjerne at korttidshukommelsen ikke er så bra, eller på “fint”, kognitivt er det litt ugreit. Fra tid til annen møter jeg folk som tar en begynnende diagnose inn over seg, trekker seg litt tilbake og får noen uglade alderdomsår. Så lenge medisinen har lite å bidra med: La oss få lov til å rote litt og fortsatt prøve å leve aktive liv.

Hilsen Thor-Øistein

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg