Hjemmepåske har sine klare fordeler. Mulighet for skiturer i marka med drømmeforhold om dagen og kinobesøk ettermiddag og kveld, for ikke å snakke om gode bøker i sofakroken. Men nå vil jeg skrive om film og kino.
Er kino/filmanmeldelser først og fremst beregnet på unge/middelaldrende voksne? Man kan lure. Vi har sett flere filmer med litt aldrende skuespillere som omhandler seniorlivet. Ofte blir de anmeldt med en litt nedlatende tone og terningkast 3, i vår skoleterminologi G minus. Nå sist var vi og så “Vår livs ferie” med Helen Mirren og Donald Sutherland, to eminente godt voksne skuespillere. Og det skal de unge anmelderne ha, de krediterer alle de to hovedrolleinnehaverne. Men når NRK Filmpolitet (riktignok P3) ikke er i stand til å oppfatte hva filmen egentlig dreier seg om og kaller den “eit romantisert glansbilete av alderdom i Amerika” blir vi forarget. Heldigvis har Dagbladets anmelder Inger Bentzrud forstått det.
Hvorfor er det så vanskelig for unge anmeldere å forstå en film som denne? Det det handler om er to gamle mennesker, hun kreftsyk, han dement, som drar på en siste tur sammen i sin eldgamle bobil og etterlater sine godt voksne barn, naturlig nok, bekymret. Tema som hele tiden ligger under den lett humoristiske handlingen er hva som skjer med en intelligent mann som gradvis forsvinner fra seg selv og sin kone, hennes glede når han har lyse øyeblikk og skuffelsen når mørket igjen senker seg og ha ikke husker eller finner ordene. Hennes kreftsykdom og at hun vet hun ikke har lenge igjen reiser spørsmålet hvordan han skal klare seg uten henne. De diskuterer mulighetene for hjelp til å dø, litt overfladisk, men vi forstår at dette er viktig for dem. Filmen reiser eksistensielle spørsmål og er på ingen måte noe glansbilde, dette er universell virkelighet. For oss seniorer selvfølgelig mer virkelig enn for en ung anmelder som bare ser to gamlinger på biltur.