Mens vi venter, avsnitt 2 og Ingeborg Moræus Hanssen.

Ingeborg er Kinodirektør emerita, forfatter og “enkefru”. Hun skriver, holder foredrag og er mye på “nettet”. De første årene etter at hun ble pensjonist, skrev og sa hun mye om livets tristesse. Ingen spurte og ingen brydde seg, fikk jeg inntrykk av. Men så har det skjedd ting. Jeg leser henne med glede og jeg hørte henne i Universitetes gamle festsal i vinter. Hun formidler på en flott måte gleden og utfordringen ved å være gammel. Mye er annerledes og spesielt dette året (2020). Etter forsøksvis å hedre Ingeborg (2 år yngre enn meg), har jeg lyst til å se litt nærmere hvordan livet arter seg akkurat nå for vår lille familie, dvs Ragnhild og meg.

Vi er selvsagt lojale og lever etter påbud og anbefalinger. Vi er mye inne, men har heldigvis utsikt mot store fine trær og Akerselva. Hunden Pia krever og får ute-turer, noen korte og gjerne en lengre i skogen hver dag. Vi handler dagligvarer når det er lite folk i butikken og sulter ikke. Ellers er det flott at yngre naboer bryr seg. “Har dere det bra, er det noe vi kan hjelpe til med ? Bare si ifra!”.

Ingeborg skriver at vi aldri skal slutte med ting vi har likt og gjøre og fremdeles får til, om enn på en noe annerledes måte. Kanskje til kjedsommelighet snakker jeg om skogsturene våre. Igår kjørte vi til Ski og gikk 2 timer i skog hvor far hadde drift. Vi så myrer som var grøftet og hvor furuskogen kom flott opp. Vi kom gjennom homogen tett granskog. Undres på om ikke far lot denne plante for 50-60 år siden? Bror min (79 år), Ragnhild og jeg hadde en oppbyggelig tur. Vi tok selvsagt alle mulige tiltak mot mulig smitte.

Jeg har virkelig sans for at våre helsemyndigheter anbefaler å gå tur og fra tid til annen sier de skogstur. Jeg har også tidligere skrevet om Japanske forskere som mener å kunne vise at byfolk som  ett par ganger eller mer i måneden er i skogen, har bedre mental og fysisk helse enn kontrollgruppen. De mente også at dette delvis kunne skyldes stoffer som trærne avsondrer. Selv immunsystemet skulle la seg påvirke positivt. Hvorvidt disse funn lar seg reprodusere, kan jeg ikke gå god for. Uansett, tur i skogen i disse dager er sikkert bra for oss!

Ja, hva venter vi på? De fleste håper vel på en normalisering av livet. Om dette tar noen måneder eller kanskje ett år, strides de vise om. I mellomtiden leser og leser vi, ser på Nettflix og andre strømmetjenester og bruker mobilen masse, og så er det den friske luften da. Vi får heller  utsette kafé-treffet med vennene våre.

Hilsen Thor-Øistein

Vi tilpasser oss en digital virkelighet

Jeg har tidligere skrevet om hvor vanskelig det er og blir for de av oss eldre som hverken vil eller kan tilpasse seg dataalderen. Nå er vi kastet hodestups inn i en virkelighet hvor digitalt fellesskap og hverdagsliv er blitt en nødvendighet. Som Torgeir Waterhouse så treffende har sagt at det som myndighetene har brukt måneder og år på å få til, klarte et lite virus (ikke datavirus)i løpet av dager og noen små uker. Vi lærer oss å bruke digitale medier for å være på konsert, lese bøker og bestille kolonialvarer på døren. Vi holder kontakt med barnebarna på snapchat og telefon, gjerne med Facetime så vi kan se hverandre.

Vi har noen gode venner på vår alder som slett ikke har stått i front når det gjelder bruk av digitale plattformer. Nå i koronaens tid har de feiret digital 75 årsdag – fire gode venner (2 + 2) som spiser et godt måltid sammen – dvs ved hvert sitt bord i hvert sitt hus med facetime oppe på nettbrettet. Det gjelder å være kreative i en tid som denne. Selv så vi på lørdagsunderholdningen på TV sammen med et barnebarn på 11 år – også det via facetime.

Det er klart at vi ser frem til å møte barn og barnebarn ansikt til ansikt og kunne klemme hverandre skikkelig. Men når det ikke er mulig må vi finne andre måter å være sammen på. I dag fyller svigerdatter Marit 50 år. Under normale omstendigheter ville vi kommet innom, kanskje til litt bursdagskake og gratulert henne med en god klem. Nå drar vi til dem, med flagg, står utenfor med minst en meter immellom oss og synger bursdagssangen for henne (forhåpentligvis tåler naboene det). Ikke ideelt, men det får duge. Marit blir feiret ordentlig i kjernefamilien med presanger (også fra oss), festmiddag og 50 roser – slett ingen dårlig bursdag situasjonen tatt i betraktning.

Men så er det alle dem som ikke vil være på sosiale medier eller kan bruke facetime, skype og andre måter å være sammen på uten fysisk kontakt. Jeg håper noen av dem prøver seg, det skal ikke mer til enn en smarttelefon om man ikke har nettbrett eller PC. Vi lever i en digital verden, og koronaviruset har vist oss at det er en verden vi kan ta del i på en positiv måte og som kan være til hjelp i en ellers vanskelig tid.

Hilsen Ragnhild som er glad for at jeg har hengt sånn noenlunde med i dataalderen.

 

Mens jeg venter.

“Mens vi venter på Godot”, har nok mange sett på scenen. Spesielt husker jeg den siste oppsettingen med Thoralf Maurstad og Espen Skjønberg. Godot kom aldri, men spillet fortsatte før det ble klart. Jeg og mange av vennene er i midten av 80 årene. Hvor lenge må vi vente før fremtiden innhenter oss?

Coronavirus pandemien rammer folk ulikt, så la oss se litt på det. I Norge regner vi med at omlag 2 millioner blir syke. Da regnes alt fra lette sykdoms tegn til et svært alvorlig forløp av sykdommen Covid-19. Barn, ungdom og friske voksne rammes vanligvis lett. Unntaket er når annen grunnsykdom foreligger. Men det er fra 70 års alder og særlig fra 80 år at alvorlige ting kan skje. Pr idag, 19. mars 2020, er 8 nordmenn døde av sykdommen, snittalder 89 år, de fleste var syke fra før og hadde vel egentlig en begrenset tid igjen.

Har vi tall på hvor mange av oss 80 åringer som får denne virusinfeksjonen ? Dette synes ekspertene det er vanskelig å tallfeste, men mange ender opp med at vel 10% av oss blir skikkelig syke. Er vi friske og raske, ikke har noen grunnsykdom og attpåtil har flaks, kan dette heldigvis gå bra. Ved de årlige virus epidemiene dør ca 1000 i Norge, men alt tyder på at denne virusinfeksjonen vil kreve flere liv.

Vi er heldige som har en medisinsk ekspertise som sammen med våre politikere ber oss ta en rekke forholdsregler. Dette er viktig, ikke bare for oss selv, men for storsamfunnets spesielt sårbare grupper.

Hva gjør Ragnhild og Thor-Øistein i denne perioden? Den blir neppe kort, så vi tar en dag av gangen. Vi tar minst mulig kollektive transportmidler, vi handler dagligvarer og holder avstand, vi leser, vi ser på TV og ikke minst Netflix og liknende og vi vasker hender. Og så er det selvsagt en tur i næromådets skog de fleste dagene i uka. Idag har vi skeiet ut. Vi besøkte en av barn- og barnebarnfamiliene våre !! Vi sto i hagen med  god avstand og tok ikke på hverandre. Det var kjempehyggelig å se hverandre igjen. Ellers er mobilen god å ha i disse tider.

På veien hjem kjørte vi innom Kajsas Catering  rett over brua til Nesøya. Da er vi ved poenget mitt,  hvis det er mulig må vi unne oss god forpleining. Vi kjøpte et par posjoner ferdig middag, Skagen salat, en  pate og litt til. Vi gleder oss til middag idag!

Men neste gang går vi inn på ” kajsas.no ” og videre  “Butikk på nett” og bestiller. Bestiller vi for mer enn kr 500.- , fritt tilkjørt hvis det ikke er for langt unna.

Hilsen Thor-Øistein som håper at Godot (Corona) ikke dukker opp.

Tanker i helt annerledes tider

Det vi opplever nå har vi aldri vært med på før. Selv så gamle som vi er, spanskesyken opplevde vi tross alt ikke. Men vi opplevde 2. verdenskrig. Thor-Øistein var 4 år da krigen startet og 9 år da den sluttet, Jeg ble født under krigen og husker bruddstykker fra krigsårene. Foreldrene mine var sterkt preget av krigen og derved preget den også sterkt min oppvekst. Det vi nå opplever er selvfølgelig noe helt annet, men det blir en slags uvirkelighet – dette at hverdagene våre er så helt annerledes.

Hvor lenge dette kommer til å vare vet vi ikke. Sannsynlighetene taler for at det kan bli en god stund. Det er vel mulig at de strengeste restriksjonene vil bli lempet på, når myndighetene ser at spredningen av virus går tilbake. Men reiseforbud vil vi nok oppleve ganske lenge, og kanskje vil det bety mindre utslipp, noe som er gode nyheter for klimaet. Er det vi nå ser en ønsket utvikling med tanke på klimaendringene? Og med økonomisk krise, massepermitteringer og nødvendigheten av store omstillinger må vi kanskje begynne å tenke annerledes. Kanskje kan dette være et puff i retning av det grønne skifte, en vei bort fra oljeavhengigheten og muligheten for at vår økonomi skal få flere ben å stå på? Jeg vet selvfølgelig ikke, men dette er tanker som kanskje nå brer seg i befolkningen. For det er helt voldsomt hvor mange flyreiser mange nordmenn foretar, det ser vi nå når ingen kan fly og flyselskapene har store problemer.

Vil de ukene og månedene vi har foran oss lære oss noe om å leve litt enklere liv? Litt færre restaurantbesøk og reiser, mer enkle gleder som en tur i parken eller i marka og ellers bøker og spill hjemme? Det vi i alle fall er i ferd med å lære er å være lojale overfor de råd og påbud myndighetene kommer med. Vi må lære at nå er det ikke våre individuelle løsninger som gjelder, nå må vi stå sammen for å hindre en enda større katastrofe. Det er ikke alltid like lett å forholde seg til påbud og råd som går på tvers av vår egen bekvemmelighet, men nå er det helt nødvendig. Vi nordmenn er individualister og liker ikke autoriteter, men nå ser det ut til at vi klarer å innse og bøye oss for at vi må ta ansvar for å beskytte oss selv og alle andre. Vi har en helsetjeneste som står på for å møte det som måtte komme – og dem går vi ut på verandaen og klapper for klokken 18.00 hver ettermiddag. Dessuten har vi en politisk ledelse som ser ut til å ha kunnet legge uenigheter og politisk spill til side for å lede oss gjennom denne krisen. Det skal vi være stolte av og takknemlige for. Så da gjør vi lojalt det de sier vi skal gjøre, vaske hendene, holde avstand og bli hjemme.

Hilsen Ragnhild som er heldig og kan gå på ski og andre turer sammen med Thor-Øistein

Reinsdyrkjøtt er undervurdert !

For noen år siden ble ett møte i Lyngen avrundet med et fantastisk måltid i en Lavvo. Over ei grue midt i Lavvoen hang ei jerngryte. Buljongen putret og det luktet godt. Vi satt på reinsdyrskinn og var fulle av forventning. Denne suppa/buljongen, på samisk “bidos” ble kokt på reinsdyrnakke. Det tok mange timer over varmen og ble kokt sammen med potet, løk og gulrot. Vi fikk den servert sammen med “tunnbrød” med tyttebær syltetøy. Den totale settingen var selvsagt en av grunnene til at et slikt måltid vil bli husket for alltid. Noen ganger har jeg senere kjøpt reinnakke og knoker, kokt kraft i 3-4 timer og etter hver lagt oppi diverse grønnsaker. Det blir ikke noen ekte “bidos”, men veldig bra for en søring.

Reinsdyrstek var store ting de få gangene dette ble servert hjemme i oppveksten. Det er “stasmat” ved spesielle anledninger, men altfor sjelden etter min mening. Finnbiff eller reinskav er nok det de fleste søringer bruker oftere. Rett og slett kjøtt skåret opp i strimler, stekt sammen med sopp og løk og i tillegg potet- eller rotmos.

I disse dager med corona virusredsel, er det nok noen som går til innkjøp  av litt ekstra mat og drikke. Med mulige dager med vansker med å få kjøpt inn det vi daglig trenger, bør vi ha et lite beredskapslager (faktisk tilrådet av våre myndigheter). Vanligvis bruker vi ikke mye hermetikk. Men Joikakakene har jeg noen bokser av kjelleren. Næringsrikt og bra laget på reinsdyrkjøtt og det helt fra slutten av 1940-årene.

I Norge har vi omlag 250 000 tamrein og 30 000 villrein. De lever av det naturen har å by på og det er bare i sjeldne situasjoner at vi må spe på med annet for. Villreinen er basen for den samiske kultur. De siste årene er det slaktet mellom 60- og 65 000 dyr og alt for mye ligger på fryselager. At vi spiser viltkjøtt er skikkelige klimatiltak, dessuten er det godt og sunt. Ganske magert kjøtt og det som er av fett er mest umettet og sunt for oss.

Den dyktige kokken Arne Hjeltnes går ikke av veien for å fremsnakke kvalitetsmat. Han forteller at det som er merket “Finnmarkmat” og som angir hvor og hvem reineierne er, garanterer for fint kjøtt.

Reinen kom til Norge for 10-12000 år siden, sansynligvis rett før eller samtidig med våre forfedre. La oss verdsette reindrifts-næringen  og bruke dette flotte kjøttet.

Hilsen Thor-Øistein som fremdeles synes Joikakaker er grei mat.

Hvorfor 8. mars fortsatt er en viktig dag

Som vanlig på 8.mars var jeg på begransning av Camilla Collettstatuen i Slottsparken, et årvisst arrangement i regi av Oslo Kvinnesakforening. I år var appellen ved Shazia Majid som har skrevet boken Ut av skyggene. Boken handler om innvandrerkvinnene som er mødrene til dagens unge annengenerasjon innvandrerkvinner, som Shazia Majid. Kvinner som ble revet bort fra sine røtter, fra alt de var kjent med og omplassert i et nytt land hvor de hadde lite kontakt med befolkningen, ofte var de analfabeter og hadde ingen forståelse for de sosiale kodene. Shazia minnet oss på, i sin strålende appell, hvor kort tid det egentlig er siden norske kvinner var like bundet av patriarkatet som de pakistanske innvandrerkvinnene på 70- og 80-tallet og hvor mye vi har å takke Camilla Collett og andre foregangskvinner for.

Kampen er på ingen måte over, men den får andre former enn 70-årenes kvinnerevolusjon. Den gang var det viktig for oss at kvinner skulle bli økonomisk selvstendige og kunne ta vare på seg selv og sine barn uten å måtte tigge en ektemann om penger til det mest nødvendige. I dag er denne problemstillingen lite aktuell, kvinner har marsjert inn på alle mannens arenaer og tatt sin selvsagte plass i styrerommene. Og kvinnenes inntog i arbeidslivet er mer verd enn mange oljefond som Dronningen nylig uttalte, noe hun har helt rett i. Men det er en hake ved kampen for makt og styreverv. For vil vi egentlig være med på kapitalismens evige jag etter vekst som fører til økende økonomisk ulikhet, folk på flukt og klimaendringer. Som Linn Stalsberg så riktig sier det i en signertartikkel i Klassekampen i anledning 8.mars: “Mye av vår komfort er oppnådd på bekostning av fattigere kvinner”

Idag på 8.mars er mediene fulle av kvinnesak og viktigheten av likestilling.  Likestilling er politisk korrekt og derfor populært for politikerne å fronte på en positiv måte, for alle er de så hjertelig tilstede for å fremsnakke kvinnesaken. Noe helt annet er det når det kommer til praktisk handling – da kan gjerne viktige kvinnesaker legges i forhandlingspotten, slik det skjedde i fjor med et mageplask for Solbergregjeringe. En av urettene som står igjen her hjemme er de lavtlønnede kvinnene og kvinnearbeid som ikke verdsettes på samme måte som menns arbeid.

Abortsaken og abortloven er igjen i spill – sterke krefter ønsker å fjerne nemndene, noe man kan være enig eller uenig i. Leder i Norsk Kvinnesaksforening, tidligere høyesterettsdommer Karin Bruzelius , foreslår at nemndene avvikles og at kvinnen selv tar avgjørelsen i samråd med fastlegen. Kriteriene for senabort, dvs abort etter uke 12 og frem til uke 22, beholdes slik at legen og kvinnen sammen gjennomgår kriteriene og kvinnen tar så avgjørelsen. Nemndene er et fordyrende og unødvendig mellomledd. Dessuten er det for mange kvinner vanskelig å nå frem til en nemnd. Siden 2017 er antallet nemnder redusert fra 35 til 25 og Helse Sørøst varsler en ytterligere reduksjon frem mot sommeren. Ikke alle kvinner bor i rimelig avstand til sykehus hvor det er en nemnd.

Bioteknologiloven og Granavolden

Da firepartiregjeringen med Høyre, FrP, KrF og Venstre var et faktum hadde KrF sikret seg vetorett når det gjaldt endringer i Bioteknologiloven. Resultatet var at selv om det i Stortinget var flertall for eggdonasjon og NIPT (non invasive prenatal test) ville KrF blokkere innføring av disse mulighetene. Nå er situasjonen en annen etter at FrP gikk ut av regjering.

Kvinner er forskjellige – like forskjellige som menn er

Dagens 8.marstog viser hvor uenige kvinner kan være og hvor forskjellig vi ser på hva som er viktige likestillingssaker. Hovedparolene er det bred enighet om, men det dukker stadig opp paroler som mange ikke ønsker å slutte seg til. Det er bra at vi kan vise forskjellighet og uenighet om sak uten å gå i strupen på hverandre. For ytringsfrihet har vi og vil vi ha, det er noe av den aller viktigste rettigheten vår.

GRATULERER MED DAGEN ALLE FINE MEDSØSTRE.

Hilsen Ragnhild som ser viktigheten av å feire dagen.

 

I skogen før og nå.

Far var skogbruker og jeg var med i skogen fra jeg var ganske liten. Mor syntes jeg av en eller grunn var slitsom og hun måtte ha fri fra meg. Dette var i 1940 åra og jeg ser skogsarbeiderne for meg like klart som det skulle ha vært i går. Kfr bilde hvor kara har en matpause. Ja, det må jeg si litt mer om. Enten du var hogger eller tømmer-kjører var det ekstremt hardt arbeide. Kaloriforbruket pr dagar omlag 8000 kcal, dvs 3-4 ganger kontoristens.

For en liten gutt i skogen var matpausen selvsagt høydepunktet. Det ble laget bål og kaffe ble kokt på blikkboks. Fleskebiter ble stekt og fortært med brødskiver med Golden sirup. Dette var måten å få i seg nok kalorier. Stekt flesk og sur røyk fra rå ved gir meg fortsatt hyggelig assosiasjoner til dagene med far i skogen.

En god hogger presterte fra 8-12 kubikk i døgnet. Trærne ble felt med svans (sag med håndgrep i begge ender, og kvistingen var med øks. Etter dette kapping i stokker før fremkjøring med hest til lunding. Under krigen var det noen snøvintere så voldsomme at det knapt var mulig å se hesten som stampet fram med 2-3 stokker av gangen.

For noen dager siden kom jeg opp i skogsområde hvor jeg ikke hadde vært på noen uker. Plutselig åpnet det seg 2 store hoggstflater på hvertfall 60-80 mål hver. Den store hogstmaskinen (bilde) holdt fremdeles på. Mest av alt minner det om et krigsområde som det til fots nærmest er umulig å forsere. En slik maskin er en investering på rundt 4 millioner. I ett rimelig greit terreng tar maskinen ned 200-250 kubikk på en vanlig arbeidsdag. Tømmerprisene er nå bra, ikke noe rart at Løvenskiold feier ned litt skog! Greit nok, men jeg håper virkelig at skogeier ser sine miljøforpliktelser, rydder hogstfeltet og planter ny skog. Folk som har greie på slikt, feks Universitetet på Ås, sier at skogens Karbonfangst er ett viktig bidrag fra Norge i det totale regnskapet.

Heldigvis er det fortsatt noen som driver sine mindre skogteiger noe mer manuelt med motorsag og øks. Plukk-hugst blir det nok ikke fullt så mye penger av, men skogen blir ikke etterlatt som ett krigsområde.

Dikteren Hans Børli ( 1918-1989)  “Eide aldri ett tre”, men “nei, vi eier skogene slik barnet eier si mor”. Han levde hele sitt liv i skogen, han syntes øyensynlig at det ikke var lett å gjøre dette livet til poesi, men…

Å skrive dikt.

Nei da- det er ikke vanskelig å skrive dikt,

det er umulig.

Tror du jeg ellers hadde holdt på med det i over 40 år?

Prøv bare,prøv

å sette vinger på en stein, prøv å følge sporet etter en fugl i lufta.

Hans Børli i ” Vi eier skogene”.

 

Hilsen Thor-Øistein, som synes at Børli greide det!!

Hva leseglede betyr for meg og mange andre

Dette er en liten bit av vår innholdsrike og rotete bokhylle. Den er stappfull, så nå lagrer vi bøker på bord og på gulvet. Dette blir derfor en hyllest til bokhyllen og all den gleden innholdet har gitt meg.

Jeg har alltid vært glad i å lese. Da jeg var barn var jeg nærmest altetende og trålet egne og etterhvert mine foreldres bokhyller for alltid å ha noe å lese. Frøken Detektiv ble jeg introdusert til som 9-åring og lykken var å finne en frøken Detektivbok jeg ikke hadde lest. Det ble mye Evi Bøgenæs og tilsvarende, men jeg var også igjennom alle fars gamle Tarzanbøker og andre såkaldte “guttebøker”. Mor sørget for å holde meg med litt mer lødig litteratur, frøken Detektiv var ikke helt akseptabel, derimot Dikken Zwilgmeyer og Barbra Ring fant nåde for hennes og også mine øyne. Etterhvert fikk jeg sansen for mer “voksene” bøker, både norske og utenlandske, mange av bøkene som jeg fortsatt tenker på med glede.

Det som nå foregår på Facebook for å fremme lesegleden fikk meg til å mimre litt om barndommens bøker. For meg startet det for noen uker siden med at datter Gry utfordret meg til å legge ut bilde av en bok som har betydd noe for meg, en bok i form av bokomslag hver dag i 7 dager, uten omtale, bare vise frem boken. Dessuten skulle jeg utfordre en annen leseglad person til å gjøre det samme, en person hver dag. Etterhvert er dette blitt nærmest som et kjedebrev (eller skal jeg driste meg til å si Coronasmitte, men i positiv forstand.) Stadig flere jeg kjenner legger ut bilder av bøker uten å omtale dem. Resultatet er at jeg får gjenkjennelse av bøker som jeg har lest for en tid tilbake, men også tips om bøker som jeg ikke kjenner til, men kanskje kunne tenke meg å lese.

I dag leste jeg i Dagsavisen om lesesirkler på nett. Det finnes massevis av dem, de fleste på engelsk, men også noen norske. Siri Vilberg startet en bokblogg som etterhvert ble til en lesesirkel i Facebookgruppen “En slags bokklubb”. https://www.dagsavisen.no/kultur/na-er-ogsa-lesing-blitt-noe-man-gjor-sammen-med-andre-pa-nett-1.1674586Her blir det lagt ut forslag til bøker som medlemmene leser og diskuterer. De som vil snakke om boken får sjansen til det, de som ikke vil kan følge med på hva de andre sier. Jeg er ikke i tvil om at dette er en god ide og virkelig fremmer leselyst og leseglede.

Selv er jeg med i to bokklubber, en hvor Thor-Øistein og jeg er sammen og en som ble startet av Gunnhild Ramm Reistad i regi av Kvinnesaksforeningen. I den siste er det bare kvinner, men det er sikkert ingen problem med å ha med menn. Saken er imidlertid at det er flest kvinner som leser og er opptatt av bøker. Derfor er det ekstra morsomt med den “gamle” bokklubben min som ble startet for over 40 år siden med 7 medlemmer, fire kvinner og tre menn. Vi holder fortsatt sammen, en er dessverre borte og en er kommet til og vi blir skrøpeligere og skrøpeligere. Men vi holder ut, fem møtes fortsatt hver 6 uke (ca) og diskuterer en bok vi har valgt å lese. Det er i årenes løp blitt maaaange bøker, noen bøker jeg har hatt stor glede av og noen jeg med skam må bekjenne jeg har slitt meg gjennom. Men på den måten får vi lest mye forskjellig ettersom vi er forskjellige mennesker med svært forskjellig smak.

Leselyst går i arv, det er jeg overbevist om. Våre barn leser, noen av barnebarna leser og jeg håper og tror at de barnebarna som i dag er mest opptatt av videoer på telefonen sin vil komme tilbake i folden og lese når de blir litt eldre. Vi har noen gode eksempler på det. Bare det å ha bøker i heimen, å vise frem vår leselyst og leseglede vil oppmuntre til lesing.

Hilsen Ragnhild som er veldig nyskjerrig på Siri Vilbergs “En slags bokklubb”, kanskje det blir den tredje bokklubben min.

 

Nå skal også jeg skrive”om å gå”!


Det er ett utall bøker som er skrevet om forskjellige måter å mosjonere på. Noen er så sære at jeg bare river meg i håret. Men nå har den irske hjerneforskeren O’Mara skrevet “Det gode ved å gå”. Han sier “du har godt av å gå” og det er ingen bombe, men etterhvert skal vi se litt nærmere på det.

Bipedal betyr at vi går på 2 bein. Store øgler for millioner av år siden og fuglene gjør det. Homo erectus og homo sapiens reiste seg opp på to bein i Afrika for ett par hundre tusen år siden og vandret ut til alle jordens kroker. Bipedalismen er et vesentlig grunnlag for vår eksistens.

Legekunstens far Hipokrates la vekt på at fysisk aktivitet var bra for både den kroppslige og mentale helse. Den “dypttenkende” filosofen Søren Kierkegaard sa det slikt: “hver dag går jeg meg til en tilstand av velvære og bort fra all sykdom. Jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ikke en tanke så tung at man ikke kan gå bort fra den.”

For mange år siden leste jeg for første gang Henry David Thoreau’s “Walden-livet i skogen”. Etter å ha levd alene 2 år i en skogshytte, brukte han 5 år på å skrive boka. Han sier at å gå i skogen er “som en vannkilde som flommer frem.” Så får vi legge hva vi vil i dette bildet.

Erling Kagge skrev for noen år siden “Å gå -ett skritt av gangen”. For meg er det den beste boken om å flytte det ene benet foran det andre. Han forteller om egne opplevelser som “pol-vandrer” og har masse godt bakgrunnstoff fra litteraturen.

Å gå sammen med andre bidrar til vårt sosiale nettverk, gåingens mekanikk løfter vår sinnstemning og virker befordrende på vår kreativitet. (O’Mara).  Det siste ikke minst når vi går alene og lar tankene også vandre.

Almenlege og tidligere hjerneforsker Ole Petter Hjelle og O’Mara skriver i bøkene sin om hva som skjer selv ved moderat fysisk aktivitet i hjernen vår. Det dannes nye blodkar og stamceller dannes. Vår reservekapasitet bedres og vi har mer å stå imot med etterhvert som årene kommer/går. Det vil mao si at gåing er bra for helsa vår.

Mitt eget lille tilleggsbidrag vil være: 10-15 minutter gåing ett par ganger daglig kjenner de fleste er et godt avbrekk fra å sitte. For meg er det aller beste en times tur i skogen 2-3 ganger pr uke. Jeg har tidligere skrevet om japanske forskere som har tittet nærmere på “Skogsbading bevegelsen”. De har sett på hva kortere eller lengre turer i skogen betyr for oss. Jeg skal her ikke gå i detalj, men bare nevne at de mener å kunne dokumentere at turene  bidrar til bedre mental og fysisk helse. Selv vil jeg legge mest vekt på det umiddelbare velbefinnende skogsturen fører til. Da er jeg mer på banehalvdelen til Thoreau.

Med hilsen Thor-Øistein som stadig går og går og ikke bestandig veldig fort.