seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Dette bildet er laget av  min niese ved hjelp av AI. Jeg synes det viser tydelig det jeg skriver om.          Jeg er opptatt av hvordan enkelte aktører utnytter at folk er opptatt av helse og ønsker å maxxe (nytt uttrykk) hvordan ta vare på helsen sin. Det forundrer meg at oppegående kolleger som burde vite at blodprøver tatt uten en spesifikk problemstilling annet enn “helsesjekk” er både unyttig og helt unødvendig gjør slike blodprøver til big buisness. Som eksempel kan nevnes Dr.Dropin som har vokst betydelig de senere årene også ved å tilby “blodprøvesjekk” via Amino. Jeg velger å tro at de legene som står bak også vet bedre, at mer er ikke alltid bedre, at blodprøvesjekk av friske personer uten symptomer ikke gir helsegevinst. Så hvorfor bruker de da sin medisinske utdannelse til å tilby befolkningen noe som er uetisk, unødvendig og til dels skadelig?

Jeg har en niese som er laboratoriemedisiner og leder Gjør kloke valg gruppen til medisinsk biokjemi. Hun er også med i en arbeidsgruppe som lager workshop og webinarer med tema Ikke stikk meg uten grunn. Alt dette arbeidet rettes mot leger og laboratoriemiljøer på offentlige sykehus. Men hvordan nå frem til “folk flest”? Det er selvfølgelig viktig at leger og laboratoriepersonalet blir bevisstgjorte på problemstillingene, men det er pasientene eller egentlig “folk flest” som leser annonsene til Amino og Blodsjekk. Det er folk flest som bestiller helt unødvendige blodprøver hos disse aktørene og tar med seg svarene til fastlegen for å forstå hva de betyr. Det er folk flest som burde være mottakere av informasjon om at unødvendig blodprøvetaking er både dyrt for den enkelte, for samfunnet og kan være direkte farlig ved at det gir svar på problemstillinger som ikke finnes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er her jeg spør meg om hvor legeforeningen er? Legeforeningen er opptatt av og formidler kloke valg til sine medlemmer. De ser det imidlertid ikke som sin oppgave å drive folkeopplysning om kloke valg. For å stille et litt impertinent og frekt spørsmål: Beskytter legeforeningen kolleger som driver en virksomhet som ikke er ulovlig, men langt over grensen for det som er legeetisk forsvarlig fordi legeforeningen er en forening for alle leger?

Hilsen Ragnhild som blir like oppbrakt hver gang jeg ser fargerike annonser for “helsesjekk”

Det er høst og vakre farger langs Akerselva samtidig med at verandakassene fortsatt bugner av sommergleder. Men jeg skriver ikke om høstfarger og blomster, men om misbruk av blodprøver.

I siste nummer av Tidskriftet (Tidsskrift for Den norske legeforening) er det en leder som omhandler markedet for kostbare blodprøver. Så lenge jeg kan huske har bruken av unødvendige blodprøver vært diskutert. Ikke bare fordi det koster samfunnet masse penger, men også fordi en rekke rekvirerte blodprøver i beste fall ikke er av stor betydning for diagnose og behandling, i verste fall kan være direkte skadelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fastleger, privatpraktiserende spesialister og sykehusleger rekvirerer blodprøver som ikke alltid er like godt gjennomtenkt hvorfor de rekvireres. Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg hadde blant mye annet også fokus på rekvirering av blodprøver. Vi må stille oss spørsmål om en blodprøve vil ha betydning for diagnostikk, behandling, oppfølging eller prognose, hvis ikke er det like godt å la være å bestille den aktuelle prøven. Det er å håpe at Gjør kloke valg kampanjen har hatt betydning for hvordan vi tenker rundt bestilling av blodprøvesvar.

Ekstra ille er det at private aktører som Blodsjekk og Amino, begge reklamerer med blodprøver som skal gi en “helsesjekk”, får lov til å fortsette sin virksomhet. Rådet for legeetikk har kommet med en uttalelse om Amino som sier at virksomheten og markedsføring er i strid med de etiske regler for leger. Tjenesten er ikke forsvarlig praksis. Jeg har ikke funnet tegn til at Dr Dropin har endret på bruken av helsesjekk med Amino (som er en del av Dr Dropin), etter uttalelsen fra Rådet.

Blodsjekk reklamerer med at de tilbyr helsesjekk via blodprøver – enkelt raskt og trygt. Bare å bestille bodprøver online, oppsøke et laboratorium og motta prøvesvar raskt. De tilbyr en helhetsløsning som kan effektivisere helsehjelp må vite. Jeg grøsser når jeg leser hvordan kolleger prostituerer seg ved å benytte seg av menneskers helseangst for å tjene raske penger på en virksomhet som er i strid med legeetikken.

I tillegg til etikken i disse virksomhetene, eller mangel på sådan, koster dette både den enkelte og samfunnet mye penger. De som velger å bestille blodprøver med tro på at de får vite noe om egen helse nå og i fremtiden må selvfølgelig betale for det. Men prøvene sendes til et laboratorium hvor hver analyse har en kostnad. Det er grunn til å tro at disse analysene i utstrakt grad betales av det offentlige skriver lederskribenten i Tidsskriftet.

Nå undrer jeg om Legeforeningen ønsker å stoppe slik virksomhet som disse to jeg har nevnt, det finnes mange flere. Legeforeningen sier de er en forening for alle leger, også for leger som beveger seg langt utenfor det som vi regner som god praksis (?) I tilfelle nei, hva kan Legeforeningen gjøre? Sett fra fastlegekontoret er det også et spørsmål om oppfølging av resultetene fra slike blodanalyser rekvirert fra Amino eller Blodsjekk med ytterst uklar indikasjon. Det vil kreve legeresursser som kunne vært brukt på langt bedre måte. Som lederskribent Øyvind Stople Sivertsen formulerer det: Det er verd å tenke på at et av fremtidens knapphetsgoder neppe er blod (til analyser), men helsebudsjetter.

Puh, dette var en av mine kjepphester som jeg nå har fått ri helt uforstyrret. Om noen er veldig uenig skal jeg gjerne høre, men tror ikke jeg kommer til å tenke veldig annerledes.

Hilsen Ragnhild, som alltid litt opprørt

Dette er en ting jeg ergrer meg over, enkle løsninger på komplekse problemer og helsides annonser med slike løsninger.

Moren min som ble 92 år og var klinkende klar til det siste sa alltid at det at det var så mye å ergre seg over holdt henne oppe og i live. Hun brukte ergrelsene konstruktivt, skrev artikler, holdt foredrag og gikk ned med flagget til topps. Slik var hun heldig, det er ikke alle som kan avslutte livet sånn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis mor hadde levet i dag er jeg helt sikker på at hun hadde hatt mer enn nok å ergre seg over og jeg følger i hennes spor. Det er ikke bare ergrelser, men også realt sinne. Akkurat nå er det datasentrene, sendrektigheten når det gjelder kontroll på KI og hysteriet rundt PISA som opprører meg mest.

For å ta det siste først, alle dommedagsprofetiene rundt PISA-undersøkelsen er i ferd med å ta helt av. Hvordan kan det være å være 15 år gammel gutt i dag å få høre til det kjedsommelige at han ligger helt utrolig dårlig an for en lys fremtid? Jeg nekter å være med på at 40 % av 15-åringene er nærmest for analfabeter å regne. Jeg undres på om noen tenker på hvordan det er for disse ungdommene å bli presentert for en undersøkelse som de ikke har noe forhold til og slett ikke er motivert for å utføre. Det er en side av saken, en annen er alt som undervises og som barna lærer i skolen som ikke kommer til uttrykk gjennom PISA, en undersøkelse som ikke er laget for våre forhold. Det er selvfølgelig kjempeviktig at barna våre lærer grunnleggende ferdigheter som å lese, skrive og regne. De er dessverre blitt fratatt muligheten til å lære å skrive ved at de i svært mange tilfeller er blitt resentert for en skjerm i stedet for en fysisk bok, for ikke å snakke om noe så enkelt som blyant og papir. Jeg har stor tro på ungdommene våre og undersøkelser på voksne viser jo at de stort sett kommer til å klare seg bra. Så får skolepolitikerne ta ansvar for hva dagens 15-åringer er fratatt av mulighet for å lese å skrive på papir. Heldigvis kommer det nå noen motstemmer til det hylekoret vi har blitt presentert for de siste ukene.

Så er det datasentrene. Hvem er det som har sovet i timen når det nå vokser opp datasentre som forbruker store mengder av den kraften vi så sårt trenger? Når kommunene får bestemme ser de jo hvilken økonomisk lykke det kan gi med å få et datasenter. Først den senere tiden har problemet med kraftsluket kommet opp og i endel tilfeller har vel bordet fanget.

Når det gjelder KI så går det langt langt over hodet på meg. Det eneste jeg skjønner er at her har utviklingen fått lov til å løpe løpsk og nå er det mange som vil trekke i nødbremsen. Bruk av uønsket overvåking med de såkaldte “pervobrillene” er en liten del av det, men peker på at her er det et problem vi ikke ser rekkevidden av. Tegningen av alle “agentene” på debatten var jo egnet til å skremme vannet av en stakkar. Jeg har stor tro på den nye digitaliseringsministeren og håper han kan ta noen nødvendige grep her hjemme. Bare synd at vi ikke har vært med når EU har diskutert tiltak som vi absolutt burde ha vært en del av. Også veldig synd at vi har organisasjoner som med helsides annonser i Klassekampen lørdag oppfordrer oss til å være med på å få Norge ut av EØS. Hvor er de med hodene sine?

Puh – der fikk jeg luftet noen frustrasjoner og takk for det. Det er så mye jeg ikke skjønner, men jeg får jo prøve å henge med litte grann.

Hilsen Ragnhild

Den mye omtalte borgfreden er over og endelig fikk TSV anledning til utføre dieselbrølet i full offentlighet på Dax18 og i Debatten. Med seg på brølet hadde han leder av Norges største parti på meningsmålingene og en brøler fra Trøndelag. Det gikk sånn passe, den ene siden roper krise mens den andre siden prøver å¨roe ned og forsvare en viss ansvarlighet og langsiktige løsninger. Krise er et veldig sterkt ord som etterhvert kan få minsket sin betydning ved at det brukes i både tide og utide. Ett er i hvert fall sikkert, selv om livet kan være tungt og vanskelig for noen så har vi det (kanskje ufortjent) godt her i landet og i motsetning til noen allierte har vi et sikkerhetsnett som tar vare på oss selv om noen roper krise.

På det personlige plan så fikk jeg en sårskade på vei ut for å morgenbade fredag morgen etter et meget ublidt møte med et dørhåndtak. Resultatet var en flenge i underarmen som jeg raskt forsto at jeg ikke var i stand til å behandle på egen hånd og dermed ble det drosje til legevakten på Aker sykehus. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men etter å ha sett to sesonger av The Pitt hadde jeg ikke forventet den roen som møtte meg. Riktignok var jeg tidlig ute, klokken var bare litt over syv da jeg trakk kølapp og var først i køen for triage, dvs vurdering for alvor og plass i den videre køen. Køen vokste mens jeg satt der til dørene åpnet klokken 07.45, men stemningen var rolig og dempet og liknet på ingen måte på akuttmottaket i Pittsburg, Pennsylvania.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er storfornøyd med behandlingen jeg fikk av en kompetent sårsykepleier og vurderingen til en sannsynligvis LIS som for sikkerhets skyld tilkalte en second opinion fra en overlege, noe som er betryggende og inngir respekt. Resultatet er at jeg er stripset og forbundet og får komme til kontroll på legevakten, antakelig fordi min alder tilsier at sårtilheling ikke er ukomplisert. Hva som skjer under bandasjen vet jeg ikke, men det er i alle fall ingen tegn til infeksjon så det er bra.

Det som er sørgelig er at det sannsynligvis går lang tid før jeg igjen kan nyte morgenbad i Akerselva før klokken syv om morgenen. Mye tyder på at det ikke blir mulig før det er så glatt og vanskelig at jeg ikke tør og da blir det ikke bading før til våren. Jeg skal imidlertid være glad for at det ikke har skjedd noe verre og jeg må vel kanskje regne med noen legebesøk eller besøk på Legevakten så gammel og lett ustø til bens som jeg er.

Hilsen Ragnhild

Det har vært en rar og annerledes uke. Mediene har nærmest på repeat gjentatt hva som skal skje nå kong Harald er død og det virker som det er allmenn redsel for å være «upassende». Den såkalte borgfreden har lagt politiske diskusjoner på hyllen og Dax18 likner nå mer en endeløs repetisjon av hvordan nasjonen har det etter dødsfallet og ellers bare snille smådiskusjoner. Det kan ikke være lett å styre mediene i disse dager, vi kan vel være glade for at borgfreden bare varer til etter begravelsen og ikke som hoffsorgen som skal vare en hel måned til.

Det var en lettelse å lese Dagsavisen og Klassekampen i dag. For jamen ble den kollektive sorgen utfordret. Alle er enige i at kong Harald har vært en samlende figur og veldig god for landet vårt, sammen med dronningen, i de 35 årene de har regjert. Men derfra til å forvente en kollektiv sorg som også skal være statlig regulert er et nokså drøyt stykke.

Og nå skal jeg tørre å være litt personlig. Jeg sørger ikke over kong Haralds død. At en syk 89-åring får lov til å slippe er vel godt og livets gang. Det er vemodig, men ikke sørgelig at han er borte. Det er fint å minnes alt det fine han har gjort og sagt, nå går livet videre med en ny konge som skal få lov til å få tid til å sørge over faren sin. Familien sørger, vi andre minnes og ser tilbake på de 35 årene med vemod om at de er over. Poenget er vel at sorg er noe personlig og at vi sørger på ulike måter og derfor bør ingen lage regler for hvordan vi skal sørge eller ikke sørge.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag sørger jeg over at jeg ikke fikk med meg at en barndomsvenninne var død og derfor ikke fikk gått i begravelsen hennes. Vi har aldri vært spesielt nære, men hun er en del av barndommen og ungdommen min som nå er borte. Det er vel derfor jeg sørger, fordi livet er kort, fordi vi mister mange rundt oss og fordi vi er lei for alt vi ikke gjorde, for dem vi skulle ha truffet men ikke rakk det, og for en siste hilsen vi ikke fikk sendt.

Det er så veldig tydelig for meg nå, jeg må treffe vennene mine, besøke venner som ikke er så mobile og ikke utsette noen ting. Jeg har sagt og skrevet det før, men det trenger å gjentas IKKE UTSETT NOE – da kan det bli for sent. Dette har kanskje denne underlige tiden, den siste uken blitt enda tydeligere for meg.

Hilsen Ragnhild

Gårsdagen ble en på mange måter annerledes dag. En dag som viste at nordmenn både kan vise følelser og samles uansett sosial bakgrunn, politisk standpunkt, monarkist eller republikaner. Folkemengden på slottsplassen og blomsterhavet viser sitt tydelige språk. Klassekampens forside i dag er et tydelig tegn på et samlet Norge. Dagen i går ble en dag for refleksjon og ettertanke, en dag fyllt av vemod og erkjennelse at ingenting og ingen varer evig.

Kong Haakon VII sa en gang som svar på et irritert spørsmål om kommunisme “Jeg er også kommunistenes konge”, og dette har sønn og sønnesønn fulgt opp.Når Klassekampen, en erklært venstresideavis som med tydelighet går for at Norge skal avskaffe monarkiet og bli republikk, vier hele forsiden til å erklære at Kong Harald ogå var republikanernes konge forstår vi at kongen har lykkes i å samle folket og være en sann forlkekonge.

Jeg er så gammel (jeg ble faktisk 85 år i går på Kong Haralds dødsdag)at jeg husker da både Kong Haakon VII og Kong Olav V døde. I 1957 var det ikke vanlig at folk møtte opp på slottsplassen, tente lys og la ned blomster, den tradisjonen oppsto i 1991 etter Kong Olav V’s død. Kong Haakon VII innsats under 2.verdenskrig og okkupasjonnen av Norge var langt fremme i bevisstheten hos folk i 1957 og det ble mumlet både høyt og tydelig at ingen skulle klare å fylle den avdøde kongens sko. Vi så hvordan det gikk. Men det samme gjentok seg i 1991, “ingen” trodde at Harald skulle klare å leve opp til sin fars kongsgjerning. I går og i dag vet vi hvilken enorm betydning Kong Harald har hatt i sine 35 år som Norges konge, også som republikanernes konge. Vi bør kanskje lære av historien og la Kong Haakon VIII få sjansen til å markere seg slik både hans far og bestefar gjorde. Og selv jeg, republikaner som jeg er bøyer hodet ydmykt og sier “Kongen er død, leve kongen”.

Ellers ble bursdagen min som sagt meget spesiell, men jeg feiret sammen med barnebarn som befinner seg i Osloområdet og av de 15 barnebarna Thor-Øistein og jeg har tilsammen ble det seks barnebarn, en ektefelle og to døtre. Resten befinner seg på studiesteder i utlandet eller Bergen, eller bor i Tromsø. Litt langt unna for en pizzafest. Nå har jeg ingen barnebarn under 18 og ingen barn under 50 så det gjør meg nærmest utgammel. En veldig hyggelig aften ble det med pizza, øl, vin og pepsi max som er ungdommens foretrukne drikke (helt uforståelig for meg). Jeg har nå bestemt meg for at hvis det er noe jeg har lyst til å gjøre eller en reise jeg har lyst til å foreta så må jeg gjøre det NÅ. Nå må jeg ikke utsette noe, det har jeg ikke tid til.

Hilsen Ragnhild

Søster Bente og jeg har lenge planlagt å reise til Helsinki og nå er reisen gjennomført. Det ble tre innholdsrike dager med vandringer fra severdighet til severdighet i byen kort fergetur til Suomenlinna, det eneste verdensarvstedet i Helsinki. Festningen, kaldt Sveaborg, ble bygget av svenskene i 1748 for å beskytte seg mot aggresjon fra Russland, var russiskeid fra 1808 til 1917 da Finland ble uavhengig fra Russland og festningen fikk det finske navnet Suomenlinna. De seks øyene som er forbundet med broer er smekkfulle av historie og en vandringen langs turistruten med små avstikkere var både vakker og lærerik. En bitteliten skuffelse var det at løftet i guideboken om hjemmebakst på kafeen Silo viste seg å ikke holde stikk da kafeen var stengt.

Det var nok av severdigheter å besøke inne i sentrum av byen, som den vakre hvite katedralen og den ortodokse kirken, begge beliggende på små høyder slik at de syntes fra nesten over alt. Biblioteket var også vel verd å få med seg selv om interiøret for en Osloborger ikke kan måle seg med vår Deichman i Bjørvika. Sønn Jon var en ypperlig guide  etter å ha bodd snart to år i Helsinki, men Suomilinna som lenge har stått på hans liste over things to do fikk han nå endelig med seg. Ellers kunne han introdusere oss for Apteket, en tapas og vinbar i et gammelt apotek med ypperlige viner og småretter. I tillegg fikk vi med oss en bar som spesialiserer seg på Whiskey sour, mmmm. Men vi fikk altså med oss mye mer enn barbesøk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vel hjemme har nå det politiske Norge våknet til dåd etter forpostfektninger under Arendalsuka. Høyre med en nå synlig leder strever med å vise avstand til både FrP og AP, FrP får for uansvarlighet og AP må igjen stå til rette for dyrtid og høy rente. Høyreleder Søreide er nå tydelig på at noen videreføring av avgiftslettelsene på drivstoff ikke kommer på tale. Hun karakteriserer FrP og SP for uansvarlige når de ønsker videreføring uten klar inndekning og lanserer heller (ikke uventet) skattekutt som løsningen. Godt å kjenne igjen det gode gamle verdikonservative Høyre med Ine Søreide og ikke den nye helt uventede rabulistiske Nikolai Astrup.

For meg er det veldig spennende og også morsomt at Høyre nå har to homofile menn som nestledere. Jeg er så gammel at jeg husker veldig godt hvordan Wenche Lowsow nærmest ble frosset ut av Stortingsgruppen da hun sto frem som lesbisk. Veldig godt at tidene forandrer seg i riktig retning.

Det er ikke nytt i europeisk sammenheng at unge menn vender seg mot høyre og at flere stemmer på partier på høyeresiden. Det som er nytt er at så mange som 40% av menn mellom 18 og 25 år stemte FrP ved forrige stortingsvalg og at tendensen holder seg. Maja Sotaric skriver i Dagsavisen i går at de (unge menn) vender seg mot høyre, ikke fordi de føler seg som tapere, men fordi de planlegger å bli vinnere. ‘http://Nå vet vi hvorfor unge menn stemmer Frp Maja Sojtaric Kommentator Det var på 1980-tallet at politiske preferanser blant kjønnene ble snudd på hodet. Frem til da hadde kvinnene tradisjonelt vært mer konservative og ofte stemt borgelig, med større arbeidsdeltakelse blant kvinner fra slutten av 70-tallet begynte de å stemme mer til venstre. Under jappetiden på 1980-tallet fikk høyresiden ett oppsving, og særlig blant unge menn. Historien gjentar seg.

Hilsen Ragnhild som holder på at det fortsatt er sommer

Så er hverdagen her igjen, og godt er det. For selv om lange, late dager i feriemodus er deilig, spesielt med den sommeren vi har hatt på Østlandet i år, så er hverdagen tross alt best. Selv om jeg insisterer på at august er en sommermåned, også her i Norge, så er det ikke til å unngå at det er et lite høstlig drag i luften, i alle fall ved morgenbadtid klokken 07.00

Med hverdagsstart kommer Arendalsuka som jeg kun bivåner fra sofaen med Dagsnytt 18 og også kan følge i morgenavisene. For selv om det er kommet irriterte røster om at det blir for mye koseprat rundt Pollen i Arendal denne uken så er det sannelig nok av politiske sammenstøt og utspill man kan glede seg eller irritere seg over.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

FrPs tidligere wonderboy, men nå en aldrende herre, Tor Mikkel Wara var ute i sommer på Facebook og fortsatte felttoget i Arendal med at det er på tide å krasje klimafesten. Slike utspill blir det Politisk kvarter og Dax18 av og mandag møtte han MDGs Frøya Sjursæther til debatt i Politisk kvarter. Wara er en durkdreven debattant og sukret sine utspill med forsiktighet, men tydelighet. Det er ikke at vi ikke tror på klimaendringene, men det er nå ingen grunn til å, krisemaksimere og slett ikke til å bruke så mye penger på klimaomstilling. Et budskap som sikkert går rett hjem hos FrPs velgere. Frøya derimot, 19 år gammelt MDG stjerneskudd lot seg på ingen måte vippe av pinnen.  Hun pekte på alle tegnene vi ser i tiden, hetebølger, skogbranner og viktige elveveier som tørker inn, rolig og saklig. Vi vet hva vi kan gjøre for å stanse klimakrisen, men mangler modige politikere som vi i hvert fall ikke finner i FrP sier hun også i et innlegg på FB.

Maja Sojtaric i Dagsavisen går i rette med nordmenn flest som synes å ha et avslappet forhold til hva som skjer når klimaet forandrer seg. I stedet for å bekymre oss for økende temperaturer og villere vær, skogbranner og tørke. Vi går ikke i klimatog når hetebølgene treffer oss – de er jo kortvarige og egentlig etterlengtet her til lands. At vi stort sett har lett for å dra nisseluen godt nedover ørene og prøve å glemme hva som skjer i Europa og verden forøvrig er dessverre ikke noe nytt. At vi i Norge har et parti som sier at klimaendringene er katastrofefantasier og at det samme partiet får oppunder 30% tilslutning sier sitt.

For å skrive om noe hyggeligere – denne sommeren har virkelig vært en lesesommer. Mye tid er brukt i skyggen med en bok og bortsett fra en tur hvor jeg etter å ha feriert på denne øya i 78 år greide å gå meg bort har det vært mange late dager. Jeg har alterert mellom lett sommerspenning, f.eks Elizabeth Georges Inspector Lynley, og bøker som Yesteryear, Til Fyret, og Things we never say av Elizabeth Strout. Den siste berørte meg dypt, jeg er sikker på at den hadde rørt Thor-Øistein også. Siden jeg ikke kan snakke med ham om den må jeg gå til en venninne. Nå står Odysseen for tur, har aldri lest hele diktet tidligere så nå er det på tide etter å ha sett filmen.

Fortsatt sommerhilsen fra Ragnhild

Hjemme igjen – men fortsatt sommer og ikke egentlig hverdag. Nå er ikke pensjonisttilværelsen vanlig hverdag, men når livet kommer inn i vante rutiner kaller jeg det hverdag og der er jeg ikke riktig enda.

Nå leser jeg i alle fall avisene (på nett og Klassekampen fredag/lørdag på papir) og følger med på Dax 18 og litt Dagsrevyen. Jeg har forstått at vi lever i en tid med kriser, masse kriser også her hjemme.  De virkelig store krisene, i Gaza og Ukraina tar på ingen måte luven av våre hjemlige kriser. Her har vi matpriskrise, strømkrise, boligkrise og energikrise (les dieselkrise) og skal vi tro noen politikere lengre til høyre enn Høyre så er landet vårt i en uendelig krise, nærmest i ferd med å falle helt sammen. Og hvem har skylden? Regjeringen selvfølgelig. Så med så mye kriser kommer rop om krisepakker – fra lengst til høyre og lengst til venstre. I ropet på krisepakker har FrP og Rødt funnet sammen, utrolig nok. Ikke lett for ansvarlige politikere i midten (utenom SP selvfølgelig som roper aller høyest om dieselpakke) å stå i mot. Foreløpig greier de det.

Her jeg sitter på fredelige Sagene med glade mennesker på kafeen i underetasjen og barn som plasker i det lille bassenget på torget har jeg vanskelig for å se at det er såå krise for landet vårt. Selvfølgelig er jeg heldig som spiser meg god og mett hver dag og ikke har jeg bil. Ruter sørger for at jeg kommer fra A til B når jeg trenger det. Husholdningsmaskinene mine kjører jeg når strømprisen er som lavest selv om det ikke er spesielt lavt. Sammenliknet med hvordan folk har det ellers i verden, i Gaza, Ukraina og USA så har vi det ganske så bra her i landet. Så selv om en ti minutters dusj koster 8 kroner (er det forresten nødvendig å dusje i 10 minutter) og dieselprisene nå kommer til å stige med 6 – 7 kroner (kanskje) så er det vel litt i overkant å kalle det krise. Noen bransjer sliter pga diesel/bensinprisen andre sliter pga strømprisen, men krise? Krig er krise, terror er krise, men bensinpriser? Nå tok heldigvis Høyre til fornuft så får vi se hvordan det går.

Midt i agurktiden og krisetidene kom en gladmelding fre den katolske kirke i Norge ved Biskop Fredrik Hansen. Biskopen har innledet forberedelsene til en helligkåring for forfatteren og katolikken Sigrid Undset. Den formelle saligkåringsprosessen skal etter planen åpnes til høsten. Biskopen hadde konstatert tydelige tegn på kult og andakt i Sigrid Undsets liv og mener hun er et eksempel på et moderne katolsk liv. Man kan undres hva i Sigrid Undsets liv som kvalifiserer henne til helligkåring. Kanskje det er hennes kvinnesyn hvor hun står for at kvinner best realiserer seg selv som hustru og mor og hennes mange kontroverser med kvinnesakskvinner? Hun er kjent for steil motstand mot Katti Anker Møller for hennes arbeid for prevensjon og abort og for barn født utenfor ekteskap. Hennes eget forhold til egne og Svarstads barn kan det sies mye om, men at det skulle være et forbilde for gode katolske kvinner har jeg vanskelig for å se. Nå var vel heller ikke Undsets ekteskap med Anders Svarstad akkurat noe mønsterekteskap, det endte som kjent med annulering, men den katolske biskopen poengterer at for å bli helgen skal man ikke behøve å ha levet et plettfritt liv. Det viktigste er den katolske troen som en viktig rettesnor i livet. Så vidt jeg vet hører det med til helgenkåring at det er utført mirakler. Ja ja, vi får se hva som skjer, den katolske kirken holder seg med helgener og kanskje trengs det noen mer “moderne” helgener i dag. En underlig anakronisme er det, men jeg skjønner meg nok ikke på katolisismen. En stor forfatter var hun, Sigrid Undset, og hennes store innsats under krigen og mot nazismen må hun berømmes for. Middelalderromanene hennes lever videre og betyr mye for oss den dag i dag. Men et forbilde for dagens katolske kvinner?

Hilsen Ragnhild fortsatt litt i feriemodus

I dag skriver vi 1.august og vi er gått fra høysommer til sensommer. Dagene er merkbart kortere, kveldene litt mørkere og solen litt lavere på himmelen til morgenkaffen. Dagene er fortsatt varme og solfylte og det lille regnet som kom her for et par dager siden var bare egnet til å erte opp deler av det brunsvidde gresset til å anta litt grønnfarge

Jada, jeg er fortsatt på Bråtane, men i dag er det slutt. Jeg har nå vært her til sammen i fem og en halv uke med en liten uke hjemme i Oslo. Jeg er utrolig heldig som har fått være her med barn og venner av barn samt barnebarn innimellom deres jobbing. Dagene har gått med vanlige sommeraktiviteter, helt utrolig hvor lett det er å falle inn i en rytme med lite eller ingenting annet enn å lese, gå litt tur og bade. Selv luking har det vært dårlig med, bare litt nødvendig stell av rosene. Nå er solbærene modne så jeg har plukket noen kilo – litt sylting og mye til frysing for høstens morgensmoothier.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min faste morgenrutine er kaffe i solen med avisene på nett så jeg kan følge litt med på hva som skjer i verden – ikke særlig lystelig lesing. På hjemmefronten er det fredeligere med noen irriterte oppgulp fra høyresiden om de rødgrønne og fra de rødgrønne om høyresiden. Jeg blir så glad når de en skjelden gang strekker ut en hånd og faktisk sier noe pent om sine politiske motstandere. Dagsavisen har i hele sommer hatt korte intervjuer med politikere fra forskjellige partier og ett av spørsmålene har vært om de kan si noe pent om og nevne noen politiske motstandere de har sans for. Alle, bortsett fra en, har kunnet nevne noen de liker eller samarbeider godt med fra andre partier. Den ene, tilfeldigvis fra FrP (?)), hadde ikke et godt ord å si om noen politikere fra andre partier, de var alle etter hans mening ubrukelige. Slikt skaper ingen god tone og muligheter for samarbeid.

Noe av sommersyslene har som nevnt vært å høste solbær. Dypt inne i solbærbuskene har jeg innimellom vanlig meditativ ro hørt på podcaster. Jeg har blant andre hatt stor glede av Fastlegen, dvs Kaveh Rashidi i samtale med Sarah Sørheim. Rashidi har mange kloke og velformulerte betraktninger. I tillegg til podcasten var han intervjuet i Dagsavisen og det er så deilig å lese intervju med en kollega nærmest to generasjoner under meg som jeg er så enig med. I intervjuet snakket han om nordmenns økende helseangst, noe som i stor grad også har sammenheng med alt det som finnes på nett av helsestoff, helseanbefalinger og oppmuntring til selvdiagnostisering. Dette kjenner jeg godt igjen fra min egen daglige virksomhet for 15-20 år siden. Han sier at»God helse handler om å være bekymret for riktig ting til riktig tidspunkt» Jeg er sjeleglad for at jeg ikke hadde tilgang til Dr Google eller chatGPT da jeg var ung medisinerstudent og feilte diverse sykdommer ettersom jeg hørte om dem. Med googling og nettsøk hadde det sannsynligvis gått meg riktig ille.

Nå forlater jeg ganske snart Bråtane for denne gang, fullastet med solbær og skittentøy. Men sommeren er såvisst ikke forbi så fortsatt god sommer til dere alle.

Hilsen Ragnhild