Borte bra men……

1 desember startet julepyntingen her på Anfi del Mar. Inntil da var vi helt forskånet for alt som minte om jul – og sånn burde det være – alt før første søndag i advent er for tidlig. Men fra 1.desember ble det pyntet så til de grader så nå er det på tide å komme oss hjem til førjulstid

Nå avslutter vi 14 dager med turer og avslapning i sol og akkurat passe varme, dvs en god norsk sommertemperatur. Badevannet sank gradvis fra 23 da vi kom og omtrent 19 da vi dro. Det holder akkurat til lange svømmeturer i forbindelse med morgenbadet.

Det har ikke vært mangel på aktivitet – skrittelleren har nesten ikke vært under 10.000 daglig. Fjellturene tar vi meget forsiktig, absolutt ingen grunn til å ødelegge førjul og jul med å skli og falle. Heldigvis har det gått bra, men vi merker tydelig at balansen ikke er hva den har vært.

En dag på stranden observerte vi tre generasjoner spanske kvinner hvor mor og datter på hver sin side støttet bestemor ut i vannet. Alle tre syntes å storkose seg og ved god hjelp fra de to yngre klarte bestemor å komme seg ut og dukke seg.Jeg spurte på mitt beste spansk (!) om jeg fikk lov til å ta bilde av dem og det syntes de tydeligvis var både hyggelig og morsomt. Om noen år er det kanskje Kjersti og Iben eller Karoline og Hedda som støtter meg ut for å ta mitt daglige bad.

De siste dagene har vi fulgt med på daglige smitterekorder i Oslo og omliggende kommuner uten at det bekymrer oss i nevneverdig grad. Vi stoler på myndighetene som maner til ro, men selvfølgelig med de viktigste smittehensyn: Holde oss hjemme ved sykdom, vaske hendene ofte og holde avstand. Dessuten vil vi selvfølgelig følge rådene om munnbind, det har vi vennet oss til her på Gran Canaria. Ingen slipper inn på buss eller utested innendørs uten munnbind.

Jeg synes det er sørgelig at opposisjonen (les Høyre ved Wilhelmsen Trøen og Solberg) prøver å skåre politisk poeng på Omicron og smitteøkning. Det var over grensen til umusikalsk da forhenværende stortingspresident Trøen i beste sendetid utbasunerte at nå ville vel alle savne Høye, etter at Helseminister Kjerkhol hadde sittet i stolen i knappe 3 uker.

Nå gleder vi oss til vinter og førjul – 14 dager er nok.
Hilsen Ragnhild som er over gjennomsnittlig julete.

Huleboer fra Hovseter!

Ettermiddagsturen igår var egentlig uten mål og mening, men det endret seg ! Vi var slitne etter turene de siste dagene. Egentlig ikke så mye å skryte av. Selv om det blir noen høydemeter og noen tusen skritt i langsomt og forsiktig tempo, så merker vi det godt i beina når kvelden kommer. Derfor ble det ett par km  tur fra Balito til den gamle søppelplassen på oversiden av Puerto Rico. Jeg tror vi passerte her på tur opp i fjellet for første gang for 18 år

Det første som slo oss var hvor ryddig og pent det var blitt i dette området. Gammelt skrot var fjernet, grunnen var raket og mange steinmurer var satt opp. Ett bord var satt opp og så nysgjerrig som ihvertfall en av oss er, vandret vi bort til dette. Da ble vi klar over en kvinne opp i skråningen med rake og trille som ropte (på norsk), at  hvis vi ville kunne hun komme ned til oss. Det ble heller til at vi klatret opp til henne.

Jeg håper bildet av henne yter henne rettferdighet. Slank flott dame, solbrent som skråningen hun gikk barbeint i. Blid og hyggelig og inviterte på mange måter til at vi ble stående og hadde en lang prat med henne.

Marianne som hun heter, har bodd i en hule på Gran Canaria, på en høyde mellom Puerto Rico og Arguinegin, i drøye syv år. Av sin canariske venn har hun lært seg å bygge stein på stein til de vakreste byggverk uten bruk av sement for å holde det hele sammen. Bortsett fra taket på hulen, der måtte hun støpe litt for at det skulle tåle regn og holde hulen tørr. På Gran Canaria er det slett ikke uvanlig å bo i huler i fjellet. Men kanskje likevel spesielt at en som er født og oppvokst i Oslo gjør det.

 

Marianne er opptatt av å leve i pakt med naturen og skape noe vakkert – mitt eget paradis på jord som hun formulerer det. Da vi traff henne var hun i ferd med å rake bort småstein i skråningen ovenfor hulen hennes.

 

Hun livnærer seg med smykkene sine – det vil si hun har ikke løyve som det heter hos oss. Hun kan bare vise frem smykkene som ligger på bordet nedenfor hulen og hvis noen vil ta med seg og legge igjen det som passer så er det fint. Ellers baker hun brød og pizza i steinovn og serverer gjerne til forbipasserende. Marianne kan vi forresten følge på YouTube hvor hun har spillelisten “A Cavemaid History” med undertittel Fed up and Forty.

For oss to i 80-årene var det en opplevelse å treffe Marianne, å høre henne fortelle om livet sitt og hvordan hun endte opp i en hule på Gran Canaria. Livet har ikke alltid vært så lett for jenta som gikk på Steinerskolen på Hovseter. Vi har så absolutt noe å lære av henne og de valgene hun har tatt for livet sitt. Og der vi ser henne barbent i en tørr og støvete fjellskråning i ferd med å skape noe vakkert ut av den karrige naturen så ser vi at livet på en Kanariøy har mer å by på enn å legge seg til grilling rundt et basseng i luksuriøse omgivelser.

Hilsen Thor-ØIstein og Ragnhild som fikk lov til å fortelle om Marianne og ta bilder av hennes paradis på jord.

 

 

Finnes Gud i en hule på Gran Canaria ?


Det skal jeg komme tilbake til etter hvert, men først litt om hvordan vi kom dit.

Vi har det strålende på leilighetshotellet vårt. Vi følger alle hygieneråd, ikke minst av hensyn til alle som arbeider rundt oss. Sålangt er det lite smittetrykk på Gran Canaria. Tusenvis av turister nær havet fra morgen til kveld. Men vi skal ikke mange hundre meterne av gårde, før det nesten er folketomt på veier og stier. Møter vi noen, kan vi trygt si hei og hallo. 9 av 10 er norske.

Turen jeg nå skal skrive om er i Curadalen (liten sidedal fra Tauro som mange kjenner). Vi har gått her regelmessig i 10-15 år. Det er en egen glede med gjenkjennelse og nesten litt tilhørighet når vi går på den smale veien som etterhvert blir en utfordrende sti. Professor Wohlers vei heter en liten stub forbi noen småhus han satte opp for 30 år siden. Han er forlengst død men kunstnerdatteren pynter opp med skupturer og utsagn på treplate som ” Velg målet og nyt turen”. Dette lyder bedre enn en norsk toppidrettsutøver  som briljerte med “båten blir til mens du ror” !!!

Stien blir etterhvert mest grov stein i et gammelt elveleie og etter vel 2-3 km dukker en liten hule i fjellveggen opp, Cueva del Silencio mi Dios Continue reading “Finnes Gud i en hule på Gran Canaria ?”

Seniorlivet på sydenferie

Heldige oss – 14 novemberdager på Gran Canaria med varme, endel sol og 23 grader i vannet. Vi ankom lørdag etter å ha brukt store deler av fredagen (og noe torsdag) på å skaffe oss den etterlengtede Q R- koden som gir adgang til Spania. Da jeg endelig oppdaget at spanske myndigheter ikke forstår koronapasset til oss som er trippelvaksinerte og fant de riktige kodene, var det ikke så vanskelig. Men ting tar tid og gir rikelig grunn til frustrasjoner.  Vi slapp gjennom nåløyet, QR-koden fungerte, nå er vi her og føler oss trygge på at et var riktig å reise.

Nå er det to år siden sist vi var her, naturlig nok, men ingenting er forandret bortsett fra at det er strengt påbudt med munnbind alle steder innendørs samt på offentlig kommunikasjon og i taxi. Kanariøyene lever for en stor del av turisme så det er spesielt viktig å holde smitten unna så godt det lar seg gjøre. Ingen slipper inn her uten å være vaksinert eller ha en helt fersk negativ test og kontrollen og organiseringen på flyplassen var forbilledlig. Så vidt vi har fått vite av dem som er kjent med forholdene her så er det lite smitte nå.

Som vanlig starter vi dagen med bad i havet med påfølgende frokost på verandaen og tur i fjellet. Vi merker begge to at det er to år siden vi vandret i fjellet her. På de to årene er balansen blitt dårligere og vi orker vesentlig mindre. Ikke annet å vente for en 85- og 80 åring og må rett og slett tas til etteretning. Turene må bli kortere og noe mindre strabasiøse. Dessuten må vi forholde oss til at det er lett å snuble og at vi ikke må risikere å miste balansen og falle. Med disse forholdsregler kommer vi oss ut på tur daglig.

Mandag hadde vi et gledelig gjensyn med treningsgruppen vår fra Puerto Mogan. Vi fikk være med på den tradisjonelle fjellturen fra Mogan til Veneguera, en tur på ca 4 km hver vei, men med bratt opp- og nedstigning. Jeg greide turen i år også om enn med høyere puls og mer pust og pes. Belønningen er lunsj under Sitroneukalyptustreet på torget hvor det ble servert lunsj til 40 glade deltakere i treningsgruppen. Over halvparten hadde slitt seg over fjellet og var storfornøyde med det mens noen hadde innsett sine begrensninger og blitt med bussen helt frem. Men alle gledet seg over lunsjen og vi syntes absolutt det smakte fortreffelig med en øl etter turen.

Jeg kom meg over fjellet tilbake også tross et lite skrubbsår på armen og en liten overtråkk hvor jeg først oppdaget hevelsen da jeg kom hjem. Må si jeg var veldig fornøyd og fantastisk hyggelig å treffe igjen så mange flotte kvinner og menn fra tidligere treningsturer.

Nå har vi vært her i fire dager og synes vi har gjor og opplevet mye allerede. I dag har vi hatt hviledag – dvs ikke lang fjelltur, men en kortere i lavlandet. Vi må jo holde oss sånn noenlunde i form, så i morgen blir det vel fjelltur igjen med nevnte sikkerhetsregler.

Hilsen Ragnhild

Gjør kloke valg – også når det gjelder vaksinering.

Jeg har vært på konferanse i regi av Legeforeningen hvor de lanserer kampanjen “Gjør kloke valg – mer er ikke alltid bedre”. Mer enn 300 deltagere fra forskjellige profesjoner innen helse og Helseministeren som fyrte av startskuddet for kampanjen. Stor stemning. Så hva dreier det seg om? Jeg har skrevet om kloke valg tidligere, men en god ting kan gjerne gjentas og nå kommer altså kampanjen for fullt. Jeg kom hjem med hodet fullt av gode og spennende foredrag, nye spørsmål og problemstillinger, kloke valgbuttons og handlenett.

Her skal vi som helsepersonell og befolkningen forøvrig bevisstgjøres på at unødvendig diagnostikk og behandling ikke bare er unødvendig, men også ofte skadelig. Skaden kan være fysisk som ved unødig mange radiologiske undersøkelser med øket strålebelastning. Eller den kan være psykisk som for eksempel unødig helseangst. La meg ta et eksempel: Hen, frisk og sunn,  fikk hodesmerter som godt kunne forklares med øket arbeidsbelastning hjemme og på jobb. For sikkerhets skyld tas en MR som ved nøye gjennomgang viser en liten forandring i et kar, sannsynligvis uten noen klinisk betydning. Men informasjon gis til pasienten som oppfatter dette som en tikkende bombe i hodet. Enden på historien? Helseangst som fører til sykemelding og vedvarende psykisk stress.

Hovedhensikten med kampanjen er IKKE å spare helsekroner, men at helsekronene brukes mer fornuftig. Ikke for sikkerhets skyld hos friske mennesker, men der det er virkelige behov. Her kommer økonomien inn. Økende privatisering kan (og jeg sier kan) føre til mer unødig diagnostikk og behandling nettopp fordi de private er avhengig av å tjene mer penger. Det er vanskelig å nekte en pasient en undersøkelse hen vil ha. Spesielt når pasienten betaler den private doktoren i dyre dommer er det ekstra vanskelig for den private legen å nekte å henvise til f.eks. en unødig MR. Det er bred faglig enighet om at meniskskader hos pasienter over 40 år ikke skal opereres, med noen få unntak. Allikevel henvises drøssevis av pasienter over 40 år til MR av kne og det gjøres også mange unødige artroskopier av knær. Dette skjer ikke bare hos private, men mye skjer i privat regi.

Jo større prestisje en behandler har, jo enklere er det å få en pasient til å forstå at den undersøkelsen hen ønsker seg ikke er indisert. Ikke alle har slik prestisje og det er forståelig at det enkleste ofte er å gi pasienten det hen vil ha. Det å sette søkelyset på unødige prosedyrer, både diagnostikk og behandling, vil forhåpentlig hjelpe oss alle til å forstå viktigheten av gode indikasjoner for diagnostikk og behandling.

Jeg kunne nå sagt endel om unødig og til dels farlig kosmetisk kirurgi. Det får være denne gangen, det er sagt mye om det i denne bloggen tidligere.

Men kloke valg gjøres også i andre deler av helsevesenet. Jeg sikter her til vaksinering av helsepersonell. Her må helsepersonell selv gjøre det kloke valget det er å la seg vaksinere. Det var uhyrlig og skremmende for meg å følge Debatten og se en velartikulert, velutdannet sykepleier stå med et smil og fortelle TV-seerne at hun ville ikke ta vaksine mot Covid-19? Hvorfor? Fordi hun ikke hadde lyst, fordi hun ikke stolte på alle studiene som er gjort som viser at vaksinen er trygg, fordi hun ikke hadde noen forståelse av at denne vaksineringen er en solidaritetshandling.

Vaksinering er frivillig og det må vi ha respekt for. Vi må også ha respekt for at en liten gruppe mennesker ikke kan bli vaksinert av medisinske grunner. Det er nettopp for denne lille gruppen det er så viktig at alle vi som kan, lar oss vaksinere. Det er solidaritet i praksis, vi beskytter andre ved å øke immuniteten i befolkningen. Denne beskyttelsen surfer også nevnte sykepleier på, hun som er frisk men “ikke har lyst” til å la seg vaksinere. Det er skammelig.

Hilsen Ragnhild som håper vi alle vil ta kloke valg

 

Det er altså skammelig å være gammel – eller?

Jeg har tidligere spurt lett retorisk i bloggen om det er en skam å bli gammel. Da kan man selvfølgelig komme med den forslitte frasen om alternativet, men jeg prøvde den gangen å vise at tross ungdomskultur og liknende er det selvfølgelig ingen skam å bli gammel. Nå er jeg ikke så sikker lenger…

Åsa Linderborg, kjent svensk journalist og forfatter, åpnet ballet på NRK Ytring hvor hun sutrer over at hun ikke kan vise seg på TV fordi hun begynner å få synlige tegn på at hun ikke lenger er 25. Hallo, Åsa Linderborg er 53 – femtitre år gammel, dvs nesten 30 år yngre enn jeg og mine venninner er. Jeg som trodde vi var kommet lenger, at snublesteinene var offentligheten som ikke hadde bruk for eldre og gamle kvinner, og så viser det seg at det er middelaldrende oppegående kvinner som er hovedproblemet.

Sissel Gran, som jeg har stor respekt for og liker å følge skriveriene til, synes Linderborg er modig. Er det modig å sitte som en velutdannet kvinne som er etterspurt i mediene og sutre over en begynnende rynke eller to? Hva slags signaler sender det til oss som altså er 25 – 30 år eldre og virkelig har rynker i fleng og opplever at alt henger? Og hva slags signaler sender det til dem som er unge i dag? Er det virkelig modig å fortelle at når du passerer 45 – 50 så kan du like gjerne finne frem strikketøyet og bli sittende i gyngestolen, for i offentligheten kan du ikke vise deg. Sissel Gran sier også at vi bør se mer rynker på TV og det er jeg enig i. Men mener hun da 50-åringens søte små rynker eller 80-åringenes dype linjer, hengende øyelokk og kalkunhals?

Jeg heier på Agnes Moxnes som overvinner frykten for å vise seg frem fordi hun har et budskap. Er det ikke det som er poenget? At også vi, hvor alt henger, kanskje har et budskap?

Lindeborgs sukk kommer i etterkant av psykologene Kjøs og Thuen som synes middelaldrende kvinner, altså de fra 45 år og oppover, må innse at deres markedsverdi på sjekkemarkedet er på nedadgående og at de må justere sine krav til en mulig partner. Det de da sier er at en partner finner man helst hvis man er vakker og ung, altså har en høy markedsverdi, hvis ikke får man ta til takke, men med hva?

Jeg synes ikke Linderborg er modig og heller ikke kokett som hun selv antyder. Jeg synes hun er kvinnefiendlig og lider av alderisme. Det er kjempesynd at en så klok og velformulert kvinne ikke bruker sitt intellekt til mindre kvinnefiendlige ytringer. Jeg leser hennes bidrag i Klassekampen med glede og interesse, så NRK-ytringen var en stor skuffelse.

Hilsen en virkelig oppbrakt Ragnhild

Alle forbereder seg til snø og vinter.

Dette bilde  fra skøytetredemølla på Sogn forteller at forberedelsene til vintersesongen kan variere noe. Skiføre er det på Sjursjøen, Trysil, Skei og kanskje noen andre steder. Selvsagt er det å  tøye strikken litt langt når jeg kaller det skiføre. Det er litt natursnø som er tatt vare på fra sist vinter. Mesteparten er dog kunstsnø som har ligget under presenning. Feks. på Natterudstilen på Sjursjøen har traktor og bulldoser kjørt snøen ut slik at en halv meter tykk såle er fordelt på 2-3 km i skogen.

Hedda, 13 år, løper og går langrenn og alt er like moro. Allsidighet er musikk i mine ører i denne alderen og litt til. Om høsten har det blitt en fin blanding av løping med og uten hekker og barmarkstrening med staver og rulleski. Denne helgen er det tur med den lokale skiklubben til Trysil. Med profesjonell hjelp har morfar preppet  ski, både for skøyting og klassisk lengrenn. Å få lov til å følge opp barnebarn på denne måten måten er en hyggelig måte for en gamling å bli aktivisert på.

Som guttunge etter krigen på 1940 tallet hoppet vi ski, kjørte litt slalåm og gikk litt langrenn. Som mange barn til alle tider, drømte vi også om å bli veldig gode til ett eller etter annet. Men det gikk ganske fort opp for oss at det var klare begrensninger. Noen ble rimelig flinke, men stort sett var det lek og moro, og det var det. Skiene sto i uthuset inntil snøen kom på jordet.

Leken på ski har blitt annerledes..Fra 10 års alder kan barna hoppe på plast, ihvertfall noen steder som feks. i Midtstubakken. Det lages rulleski for barn og de ivrigste blir tatt med til innendørs snø-anlegget Snø, på Lørenskog. Takk og pris at flere store klubber organiserer bruktsalg av utstyr om høsten og der kan hvemsomhelst gå og handle for en rimelig penge.

Så noen ord om kombinertløperen Jarl Magnus som vi ser på tredemølla. Han er en av de ganske få som er skapt med muskulatur som både er for styrke/spenst, hurtighet og utholdenhet. I utgangspunkt nærmest en umulighet. Jeg er heldig med å være inkludert i litt av hans forberedelser til vinterens konkurranser. En treningsøkt på  halvannet time er kvalitet. Teknisk utførelse kan han selv og treneren vurdere i speil og på storskjerm, puls og laktat registres på forskjellige belastninger, samt lungefunksjonsmålinger (spirometri). Dette kan gi et nærmest komplett bilde av hvor han er i trenings forberedelsene.

Jeg nevner disse detaljene for å sette ting litt i perspektiv. Inntil for 50-60 år siden, var våre langrennsløpere hovedsakelig sterke skogsarbeidere. De jobbet hardt i skogen sommer og høst, trente på snøen i hjemmetraktene inntil konkurransesesongen startet. — Tidene endrer seg og vi med dem.

Hilsen Thor-Øistein som gleder seg til enda en sesong.

Spanskkurs og undring

Jeg har skrevet om spanskgruppen min tidligere, vi er fem eldre og en ung kvinne samt en ung mannlig lærer. Vi treffes engang i uken og snakker etter beste evne spansk. Læreren oppmuntrer og hjelper oss – det må skjære ham i ørene å høre oss radbrekke det vakre språket hans. Men han tar det pent og holder ut.

En av de fine tingene med gruppen vår er at vi prøver å snakke om ting som opptar oss og få i gang vesentlige diskusjoner. Det foregår hovedsakelig på spansk, men etter hvert som vi blir mer og mer engasjert blir det haltende spansk med norske ord og mye geberder innimellom.

Sist mandag ble det tatt opp en sak som har forundret oss og rett og slett gitt oss skamfølelse på Norges vegne (her var det unison enighet), nemlig både den forrige og den nåværende regjeringens kategoriske nei til å hente hjem norske barn og deres norske mødre som sitter strandet i leire i Syria. Vi er ikke dummere enn at vi ser at disse kvinnene har reist til Syria av egen fri vilje for å slutte seg til terrororganisasjonen IS og at det gjør dem til landssvikere. Kvinnene, men ikke barna. Av alle de mer og mindre tåpelige argumentene for ikke å hente dem hjem er dette det sterkeste, deretter kommer at de kan være en fare for vårt samfunn. Men er det ikke mye farligere å la disse barna (det dreier seg om fire barn) bli værende i en leir under umenneskelige forhold for der virkelig å bli radikalisert? Vår samtale (på haltende spansk) gikk mye på våre internasjonale forpliktelser og at flere og flere land på oppfordring fra FN henter hjem sine borgere mens vi, Norge, synes det er riktig å overlate våre borgere til et krigsherjet land og kurdiske myndigheter.

Som sagt, vi var forundret og skamfulle over regjeringens standpunkt.  Neste dag fikk vi klar forståelse av at vi er ikke alene. I en nøktern, saklig og meget velskrevet kronikk i Aftenposten går Cecilie Hellestveit gjennom argumentene og plukker dem fra hverandre med henvisning til de juridiske sidene av saken http://Skal et Syria i ruiner ta ansvaret for norske borgere? Cecilie Hellestveit Cecilie Hellestveit Konflikt- og folkerettsforsker

Så nå kan vi fortsette å undre oss over et standpunkt som så åpenbart bryter med både moralske og internasjonale forpliktelser. Cecilie Hellestveit forteller oss også at før eller siden kommer de norske mødrene og barna deres hjem til Norge. For krigen mellom Assadregimet og de syriske kurderne går mot slutten og mye tyder på at fangene slippes fri. Ingen kan nekte norske statsborgere å komme inn i Norge. Da vil barna som nå er små kanskje være tenåringer, kanskje radikaliserte tenåringer som vil utgjøre en uendelig mye større trussel mot vårt land enn om de nå hentes hjem og tas vare på mens mødrene deres blir stilt for retten og straffet.

Jeg vet at våre folkevalgte stort sett er oppegående mennesker enten de tilhører høyre- eller venstresiden. At de som styrer oss ikke ser hvor ille ute de er med sitt kategoriske standpunkt er mer enn forunderlig, det er skremmende.

Hilsen Ragnhild som fortsetter å forundres

Barne- og ungdoms-idretten, jeg tror vi har lært noe.

For meg er det nå helt naturlig å rydde opp i skuffer og bokser med gamle papirer. Masse gamle utklipp og noen kopier av hva jeg selv skrev om idrett og trening. Det var selektiv klipping. Jeg tok selvsagt først og fremst vare på ting som støttet oppunder det jeg mente var riktig.

Kollega Christer Johansson holdt et foredrag i 1989 om “Den mystiske løpersyken”. Sitat: Idrettsmenn og kvinner driver seg idag til grensen av hva kroppen tåler. Dermed får de hormonforandringer og immunitetsforsvaret ødelegges. Det er blitt farlig å drive idrett”. Han henviste også til at 60 lovende mellomdistanse-løpere, på juniornivå, som nærmet seg elite nivå , trente seg fordervet, med unntak av 3, tre stykker.

Dette var ikke noe spesielt for Sverige. I norsk friidrett, langrenn, orientering osv., opplevde vi noe av det samme. Vi vet idag at årsaken til at mange ble ødelagt, skyltes dårlig styrt mengde og intensitet i treningen. Arthur Lydiard f. 1917 har lagt grunnlaget for trening i kondisjonskrevende idretter. Han ble spurt om hva som kunne forbedres i treningen for å nå et enda høyere nivå. Svaret hans var, “Nødvendigvis ikke mer trening, men riktigere restitusjon”. Han var også opptatt av et basis grunnlag med lengevarende helt rolig trening, ikke bare som oppstart men som et vedlikehold en gang ukentlig Så kom mye terskeltrening (trening uten O2 underskudd), og variasjon i treningen.

Så hva opplever jeg idag? Jeg er heldig i å få være med som medisinsk støtte i en treningsgruppe med omlag 15 gutter i alderen 14 til 17 år. Treneren Atle Karlsen Mortvedt  styrer dette etter liknende prinsipper som jeg har skissert. Vårt mål er å holde gutta skadefri, friske og trene slik at de kan komme dit som for den enkelte er taket for hva de greier. Noen er allerede på europeisk toppnivå og mange gjør ellers svære fremskritt. Vi får bare se det som et faktum, uansett innsats, alle når ikke samme nivå. Men gleden av å prøve å nå sitt max nivå, er en kjempeglede.

Høres dette enkelt ut? Nei, allsidigheten, pauser, kutte ut nå du er sliten osv., er ingen selvfølge. Men rett og slett en nødvendighet. Det kreves masse energi i utviklingen fra stor gutt til mann, selv uten hardtrening.

Som gammel traver i denne bransjen er det moro å se at dette kan gå bra. Den største utfordringen er egentlig å få gutta, og for den saks skyld fedrene, til å forstå at det er greit med litt tålmodighet.

Hilsen Thor-Øistein som fortsetter med denne utfordringen også.

En ny hverdag

Høsten er definitivt her og altanplantene er flyttet inn for om mulig å overleve vinteren

Det har vært en høst hvor valget, regjeringsforhandlinger, SVexit, mer forhandlinger og til slutt en ny regjering med en platform har tatt mye energi å følge med på. Gleder og skuffelser, kompromisser og vage løfter samt en samlet presse som vil ha flest mulig “likerklikk” ut av måten de presenterer det som skjer på. Den aller største skuffelsen for meg (og mange mange med meg) er beskjeden om at Ullevål sykehus blir nedlagt. At Vedum lot seg presse av Støre er meg helt ubegripelig og like ubegripelig at Støre fant det nødvendig å presse Vedum. Var virkelig nedleggelse av Ullevål sykehus så viktig for Arbeiderpartiet? I hvert fall ikke for Oslo AP. Jeg har fortsatt en viss kontakt med fagmiljøet og kjenner bare en – 1- kollega som går inn for nedleggelse. Når den nye Helseministeren står hos Fredrik Solvang og sier at hun vil lytte til fagmiljøene og fagpersonene så gjelder det altså ikke spillet om Ullevål – hos Solvang snakket hun om psykisk helse.

Nå har vi imidlertid fått en ny hverdag – blomster og gode ord er over, nå gjelder bare beinhard jobbing for den nye regjeringen som har et enormt forventningspress over seg. Jeg sier bare lykke til, men vær så snill å tenke dere om en gang til i Ullevålsaken!

Vi merker også en ny hverdag i det daglige. På bussen sitter vi ved siden av hverandre uten munnbind, vi tillater oss å møtes flere enn noen få i private hjem, kinoene er åpne og restaurantene bare håper og venter på storinnrykk. Nå nærmer julebordsesongen seg. Forhåpentligvis har vi lært noe av det halvannet året vi har bak oss. Vi har lært at det ikke er så smart å gå ut når vi føler oss syke, selv om vi bare hoster og nyser litt. Det var en viktig lærepenge at andre infeksjonssykdommer enn Covid-19 gikk drastisk ned under pandemien. Enkle regler som å holde seg hjemme ved sykdom, å vaske hendene i tide og utide, å holde en viss avstand til fremmede, hadde en frapperende effekt.

Men selv om hverdagen har innhentet oss må vi huske at pandemien ikke er over selv om vi her i vår lille avkrok av verden merker mindre til den. Og selv her får vi lokale oppblomstringer som akkurat nå i Nord. Vi kan takke vaksineringen av størsteparten av den voksne befolkningen for at vi er kommet dit vi er i dag. Men fortsatt er det en gruppe uvaksinerte som går som tikkende bomber i blant oss. Vi har som prinsipp i Norge at vaksinering er frivillig, men når helsepersonell som jobber nær pasienter lar være å vaksinere seg “fordi de ikke har lyst”, ja da må det være lov å sette inn tiltak. Ingen kan tvinges til å ta vaksine, men det er ingen menneskerett å beholde akkurat den pasientnære jobben uten å være vaksinert. Da er omplassering den eneste utveien og det er å håpe at arbeidsgiverne ikke nøler med å omplassere dem det gjeldert. Pasientenes sikkerhet må veie mye tyngre enn enkeltpersoners rett til å forbli uvaksinert i samme jobben. Vi er vel nær ved å ha oppnådd en flokkimmunitet i Norge selv om det fortsatt er et lite stykke igjen. At vaksineskeptikere skal få lov til å surfe på sine medmenneskers lojalitet gir dem liten heder. På den annen side er det viktig å huske på at det er en liten andel som ikke kan bli vaksinert av medisinske grunner. Gapestokken er ingen god metode å få opp vaksineringsgraden, heller appellere til god samfunnsånd og lojalitet med andre.

Hilsen Ragnhild