Abortdiskusjonen – har vi hørt den før?

 

Hva er vitsen med å skrive om abortloven nå? Alt som skal sies er vel sagt? Jeg vil allikevel skrive noe om den loven vi har og om den bør endres og hvorfor.

Jeg får en slags fornemmelse av deja vu ved dagens abortdiskusjoner. Selv om loven om selvbestemt abort de første 12 ukene av svangerskapet har rundet 40 år og vel så det og i den tiden har fungert godt, har det de siste 6 -7 årene vært gjort forsøk på å rokke ved borgfreden som har eksistert i de 43 årene loven har eksistert. Det startet med de borgerliges forsøk på å innføre en slags utvidet reservasjonsrett i 2014. Det førte til så massive protester at forslaget måtte skrotes. Allerede den gang viste statsministeren at hun hadde liten forståelse for protestene og uttalte på Dagsrevyen da 8.marstoget hadde samlet godt over 10000 sinte kvinner og menn, at hun syntes det var “spesielt”.

Neste forsøk kom før valget i 2017 da statsministeren ga KrF et slags løfte om å fjerne abortlovens §2c som tillater abort etter 12 uke hvis fosteret har en alvorlig diagnose. Det førte til at KrF valgte blå side og etterhvert gikk inn i regjering uten at de fikk det de hadde håpet på. Disse eksemplene viser at det var den borgerlige siden som åpnet for å endre abortloven, og nå synes mange på den andre siden i politikken at det er på tide å fjerne nemndene. Ingenting av dette er nytt for dere som leser bloggen, men det interessante og det som gir meg følelse av deja vu, er språkbruken og argumentasjonen både fra tilhengere og motstandere av selvbestemmelse etter 12 uker.

I 70-årene da vi feminister sto på barrikadene for selvbestemmelse ved abort var motstanden massiv. Argumentene var følelsesladede og gjerne fulgt av skrekkinngytende eksempler. Hvis det ble innført selvbestemt abort, ville aborttallene skyte i været og vi ville få nærmest lovløse tilstander, fosteret ville ikke lenger ha noe vern. På den annen side argumenterte vi for at abort i en del tilfeller var eneste utvei, på ingen måte ønskelig, men når så måtte være var kvinnen selv, bæreren av fosteret, den rette til å ta avgjørelsen. Det var det, og bare det, selvbestemmelse dreide seg om. Så fikk vi, etter intens kamp og med en stemmes overvekt i Stortinget, lov om selvbestemt abort i 1978. En lov som tross alle dystre spådommer har fungert godt og ført til at de aller fleste aborter utføres før 12 uke. Dermed slipper ca 95% av abortsøkende kvinner å møte i nemnd og inntil noen begynte å røre ved loven i 2014, en slags fred og etterhvert nokså tverrpolitisk enighet om at loven var riktig og god.

Men selv om de aller fleste aborter utføres før 12 uke er det tilfeller av sene aborter, dvs etter 12 uke, og noen ganske få veldig sene aborter, dvs mellom uke 18 og 22. Lovens intensjon er at fosteret har et økende vern mellom uke 12 og 18 og at etter uke 18 skal det spesielt tungtveiende grunner til å få innvilget abort. At loven følges og fosteret har et økende vern jo lengre svangerskapet er kommet, skal ivaretas av en nemnd bestående av 2 leger. Avslag i denne nemnda går automatisk til en klagenemnd bestående av 5 personer. De fleste klagene blir omgjort – i 2019 var det 8 kvinner som fikk endelig avslag etter behandling i klagenemnd.

Selv om loven har fungert godt er ikke nemndsystemet alltid like vellykket. Kvinner forteller at de føler det nedverdigende at en nemnd av fremmede mennesker skal ha et avgjørende ord i en for henne så viktig avgjørelse. For det er nemnda som bestemmer selv om kvinnens opplevelse av sin situasjon skal ha stor vekt.

I forbindelse med at det snart er Stortingsvalg har noen partier landsmøtevedtak på å fjerne nemndene. Arbeiderpartiet vil ha selvbestemmelse til uke 18, med en slags nemndbehandling etter uke 18. SV og Rødt vil ha selvbestemmelse frem til uke 22 i svangerskapet. Det siste har ført til ramaskrik og jeg gjenkjenner 70-årenes rop om drap, uvettige kvinner som forlanger at leger og sykepleiere skal ta livet av nesten levende menneskebarn. KrF har i Debatten og andre fora oppkastet seg til de eneste forvarere for fosterets rett til å leve og selv om de ikke sier det høyt så har de også programfestet å skrote hele loven om selvbestemmelse. De andre borgerlige nøyer seg med å fastslå at loven fungerer godt i dag og nemndene er bare snille gode leger som vil kvinnen og barnets beste. Og det er helt sikkert riktig – nemndene består av mennesker som vil kvinnen og barnet vel. Allikevel kan det oppleves krenkende og nedverdigende å måtte stå skolerett og forsvare et valg som har vært vanskelig nok å treffe. Enten vi beholder nemndene eller ikke, senaborter forekommer og vil fortsatt forekomme. Det er uriktig og direkte ufint å bruke som argument at senaborter betyr å abortere friske fostre, fostre som nærmer seg grensen for levedyktighet. Det er ikke det det dreier seg om. De aller fleste veldig sene aborter er fostre som har så store utviklingsforstyrrelser at de neppe er levedyktige og kvinnene som bærer disse fostrene har ofte vært i kontakt med mange fagpersoner som har vært til hjelp og veiledning. Hvorfor da også måtte igjennom nemndbehandling?

Det er på høy tid å fjerne nemndene, i alle fall frem til uke 18.                                                                  Da forslaget fra SV kom etter landsmøtet syntes jeg det var vel radikalt og ikke ivaretok loven på en god nok måte. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Nemndene i sin nåværende form har utspilt sin rolle, også etter uke 18. Dermed er det ikke sagt at kvinnen skal stå i et vakum og få utført abort. Nemndene bør erstattes med et hjelpeapparat som skal veilede kvinnen i hennes beslutning, men ikke ta avgjørelsen for henne. Slik ser jeg for meg noe helt tilsvarende en nemnd, men uten det mandatet at de som sitter der skal ta avgjørelsen, det skal kvinnen selv gjøre. Etter å ha hørt diverse debatter hvor SV har måttet forsvare sitt landsmøtevedtak, tror jeg bestemt at det er dette de vil: Erstatte nemndene med rådgivning som ikke har  det avgjørende ordet, det er det kvinnen selv som har. Jeg har stor tro på kvinnene og jeg tror, i motsetning til KrF, at kvinnene er de beste forsvarere av sitt ufødte barn.

Når alt dette er sagt og skrevet så tror jeg og mange med meg at det vil bli enda færre senaborter i tiden som kommer. Dette fordi et flertall på Stortinget klarte å få forandret bioteknologiloven slik at det nå blir tillatt med fosterdiagnostikk ved hjelp av en blodprøve (NIPD) allerede ved 9-10 uke. Selvfølgelig kom ikke forandringen i bioteknologiloven heller uten sverdslag, men tiden vil vise oss om det ikke var en helt riktig vurdering å tillate genetiske undersøkelser av fosteret. I alle fall vil det helt sikkert føre til færre senaborter.

Hilsen Ragnhild som har landet på å støtte selvbestemmelse til uke 18, men er åpen for selvbestemmelse også etter 18 uke under forutsetnig av et godt hjelpe/støtteapparat.

 

 

Om å feire rund dag med koronarestriksjoner.

1.mai fyllte Thor-Øistein 85 år. Det var en dag vi gjerne ville feire sammen med barn og barnebarn. Ettersom vi tilsammen har 7 barn og 15 barnebarn visste vi at det kom til å bli mange, men vi håpet at vi skulle kunne samles i alle fall utendørs. I god tid sendte vi ut et forvarsel om at det ble feiring for å få en oversikt over hvor mange vi kunne komme til å bli. Familiene i Norheimsund og i Tromsø meldte straks at det ikke ble noen Oslotur på dem, naturlig nok. Barnebarn Thea som går på politihøyskolen i Bodø kunne heller ikke komme. Med noen avbud av helsemessige grunner endte vi med 16 gjester, noe vi i vår naivitet mente var innafor så lenge vi holdt avstand og fulgte regler for smittevern ellers. Slik skulle det ikke bli. Vi fulgte Raymonds pressekonferanse med lettelser spent og forsto snart at det ikke ble noen lettelser for samling utendørs. Det gikk klart frem at det var forbudt å ha mer enn 10 personer samlet, innendørs og utendørs. Så hva gjør vi da?

Thor-Øistein og jeg går mye tur i Maridalen, enten fra Låkeberget eller fra Hammeren. Vi hadde sett oss ut noen fine områder ved Hammeren hvor det var satt opp solide trebord og stokker eller steiner det gikk an å sitte på. Der ville vi feire 85-åringen og det kunne vi få til med litt koronakreativitet. Vi inviterte 8 barn/barnebarn til klokken 12 og 8 til klokken 14. Vi to gamle var naturligvis med i begge kohortene og slik overholdt vi reglene om bare 10 personer samlet.

Vi dro opp i Maridalen tidlig 1.mai for å sikre oss plassen, og klokken 10.30 var det ingen som hadde okkupert noen av de beste piknikkplassene enda. Vi frakktet da opp hamburhere, pølser, salat med tilbehør samt kaffe og kaker. Barnebarn Jakob (29) stilte med en stor gassgrill og så var det bare å ta i mot første kohort som besto av to familier samt Jakob. Neste omgang kom som avtalt klokken 14.00 og de som kom og de som dro kunne treffe hverandre i farten med god avstand.

Det ble en annerledes og meget vellykket feiring som verken vi eller barna vil glemme. Grillmaten gikk ned på høykant, brus og øl (for det meste alkoholfri) likeså og alle hygget seg i solen på en fin plass med tepper av hvitveis og utsikt til Maridalsvannet. Rett før klokken 16.00 da det nærmet seg oppbrudd, kom en skypumpe, noe jeg aldri har opplevet før, og dro med seg papptallerkener, servietter og annet lett materiale slik at de yngste barna fikk seg en løperunde for å samle sammen alt vinden hadde dratt med seg.

Selv om vi nok syntes det hadde vært lite risikabelt å treffes alle 18 sammen i det fri, så ble denne måten å samles på en god erstatning for det perfekte. Det ble en strålende dag, jubilanten var storfornøyd (jeg også) og jeg er sikker på at alle gjesten våre hadde noen fine timer i Maridalen.

Hilsen Ragnhild, glad over at vi fikk til dette.

Vi må minnes på fortidens urettferdigheter og se hvor kort vi er kommet.

Vi har sittet og sett på Steve McQueens kritikerroste og skremmende aktuelle filmserie “Small axe”. Serien på fem filmer setter søkelys på hvordan livet som innvandrer fra VestIndia var i London på 1960, 1970 og 1980-tallet. Den første filmen i serien, Mangrove, viser politiets rasistiske tilbøyeligheter og rettssystemet i fri utfoldelse med en forstokket og fordomsfull dommer. Selv om filmen slutter med rettferdighet og frifinnelse av de anklagede svarte menn og kvinner, forteller etterteksten at politiets trakassering av den svarte pubeieren av Mangrove, på ingen måte var slutt og fortsatte i fullt monn de neste 20 årene.

Vi har alltid lært at det britiske rettssystemet er rettferdig og nærmest plettfritt og har en lang og ærerik historie, fra Magna Carta i 1215 og frem til i dag. Slik er det dessverre ikke. Også britisk rettshistorie har sine meget mørke sider og av og til er det bøker og film som minner oss på det. Jeg tenker tilbake til jeg så filmen “In the name of the father” på 1990-tallet. Det er en film jeg fortsatt husker og som fortsatt kan gjøre meg sint. Filmen handlet om et justismord i 1975 da fire unge mennesker, irske borgere, ble anklaget og dømt for bombingen av en pub i den lille byen Guilford i Surrey i England. Saken var bare at det kunne bevises at de ikke hadde vært på stedet og ikke kunne ha utført bombingen. Men dette var beviser som politiet i sin iver etter å få saken avsluttet og noen irer dømt, greide å skjule. Først etter 16 år i fengsel ble de fire renvasket og tre sluppet fri, en var dessverre død i fangenskapet.

Så da kan vi i Norge sitte fornøyd og tenke på hvor nobelt vårt politi og vårt rettsvesen er? Å nei da, vi har vår egen minoritet som var offer for diskriminering fra tidlig på 1700-tallet og helt frem til meidten av 1980-tallet, nemlig samene. Den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 ble gjennomført på ulike samfunnsområder helt frem til 1980-årene. Også når det gjaldt samene var det litteratur og film som viste den uretten som ble begått for store deler av befolkningen. Et eksempel er serien om samegutten Ante som ble sendt på barne-TV i 1975. Hvordan Ante ble tvunget bort fra familien for å gå på norsk skole og bare snakke norsk var skremmende og hjerteskjærende både for oss voksne og barna våre.

Videre må vi tenke på rasehygieneteoriene som florerte på 20 og 30 tallet, på sterilisering av “mindreverdige individer” som tatere og romfolk. Hadde legen Johan Scharffenberg fått det helt som han ville, var også alkoholikere, psykisk syke, epileptikere og utviklingshemmede blitt sterilisert. I 1934 ble steriliseringsloven vedtatt i Stortinget med tverrpolitisk enighet og brukt til å sterilisere romfolk frem til loven ble opphevet i 1977.  Saksordfører for loven som ble vedtatt med stort flertall var Erling Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne og senere nasist og NS-medlem. Det var bare en eneste stemme i Stortinget mot steriliseringsloven, nemlig Gjert E. Bonde fra Samfundspartiet.

Vi har også triste skjebner og justismord å skamme oss over. Det er bare å nevne Fritz Moen og Per Liland som etter intenst arbeid av private etterforskere omsider fikk sakene sine revurdert og ble frifunnet. Det er viktig å merke seg at det ikke var det norsk rettssystemet som arbeidet for frifinnelse, men private etterforskere. Norsk rett har en merkelig evne til å hegne om sine egne og prøve å unngå rettsskandaler som setter vårt så utmerkede rettssystem i et dårlig lys.

Her er det vanskelig å ikke nevne Torgersensaken. Fredrik Fasting Torgersen fikk aldri den oppreisning han fortjente. Tross sakkyndige bevis og landets absolutt største kapasitet på området, nå avdøde professor Per Brandtzægs vitneprov, passet gjenopptagelseskommisjonen på å ikke ta opp denne betente saken. Det kunne jo komme til å stille norske jurister (les Dorenfeldt og Katteland som eksempler) i et meget dårlig lys. Nei vi har lite å være stolte over.

Vi skal være glade for at kunsten, litteratur, scenekunst og malerkunst, lærer oss å se litt utovervår egen snevre og selvfornøyde virkelighet. Kunsten åpner verden for oss. Jeg ble akkurat minnet om den skjellsettende opplevelsen jeg hadde som 17 åring da jeg så maleriet Guernica og en liknende opplevelse da jeg nå igjen leste Arne Øverlands dikt om Guernica.

Hilsen Ragnhild som tenker på Arnulf Øverland og “du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.”

Skal alle drømmer bli virkelighet?

Jeg håper at den store, gilde motorsykkelen også lar seg avbilde på Facebook. En slik  redskap har jeg ønsket meg hele livet. Nå er det i hvertfall for sent. 150 kg brummende hestekrefter mellom bena på en gammel gubbe kan være farlig, både for meg selv, men også for andre. Men la meg ta noe skritt tilbake i tid. I studietiden kjøpte jeg en brukt Puck skuter. Det var ikke rare greiene. Motoren var svak og den gjorde ikke særlig inntrykk på noen. Gutta med Vespa eller Lambretta sto foran i køen når jentene ble bydd opp.

For vel 40 år siden hadde jeg en kronglete reisevei til jobben. Med bil ble det voldsomme køer både til og fra. En smule urealistisk kjøpte jeg en rask, stor japansk Yamaha motorsykkel. Litt for store sjanser i trafikken med ett par ” nære på” situasjoner, var nok til at jeg ga meg.

Drømmen om slike “macho” greier avtar for de fleste med årene og greit er det. Idag tar jeg helst del i drømmene til barnebarna. De fleste går som kjent gjennom stadier med å bli politi, brannmann, flyger, astronaut osv. Og slik skal det være. Realitetene her i verden kommer for de fleste raskt nok til syne, og drømmene forblir å være drømmer, og bra er det.

Nå om dagen blir jeg fascinert av en 15 åring som vil bli maskiningeniør. Ikke for å gjøre hva som helst, men for å utvikle verdens raskeste racerbiler. Han innser klart av her kreves topp kunnskap med studier osv, og spennende blir det videre løpet. Men la drømmene være der, kanskje det ender opp med en imponerende energisparende motor som går på hydrogen !!

Hva med gamle gubber? Nå passerer jeg snart en rund dag. Egentlig ingen drømmer om fremtiden. Heller at dét meste fortsetter med litt flaks og hell og at vi greier oss  brukbart de neste årene.

Hilsen Thor-Øistein som nå prøver å være realistisk.

 

Jeg velger meg april….

April er akkurat som den pleier å være – noen dager varmt og solrikt og neste dag snør det, som i dag. Bjørnson valgte seg april for det var bare den årstiden som var igjen til ham. Han gjorde det beste ut av det og det er Bjørnsons tekst vi husker. …. I det det gamle faller, i det det ny får krefter……

Påsken er over – den gikk forresten over i april med noen alldeles deilige solrike dager. Skiføret holdt seg på Norefjell, men noen dager var det så hardt i løypene etter kuldegrader om natten at skituren var med livet som innsats. I det hele tatt, vi innser at skiturene blir kortere og at nedoverbakkene er brattere og mer uoverkommelige enn tidligere. Jeg skammer meg ikke over å ta av meg skiene, men tenker med meg selv at hvis noen kommenterer det skal de jamen få høre det! Men ingen kommentarer er kommet. Fin påskeferie ble det, med påskeskirenn for oss seks med innlagt quiz og påfølgende Aperol og brus på terrassen i deilig påskesol.
Barnebarna kivet om hvem som hoppet lengst på stompeski – så alt var som det skulle være

Vi har vært på Bråtane og begynt å planlegge sommersesongen. Selv om stedet er overlatt til barna så fungerer vi som litt vaktmestere og håper ungdommen setter pris på det. Denne gangen hadde vi med to av barnebarna, Kaspar 15 og Hedda snart 13. De gjorde en strålende innsats med å løfte og bære tunge utebord og stoler ut fra vinteropplag innomhus. Dessuten skrapte de den gamle prammen innvendig og utvendig slik at den kan oljes neste gang vi kommer ned. Trampolinen ble satt opp og det er tungt så vi er veldig fornøyd med innsatsen.

Men et sommersted kan være VELDIG kaldt i april. Natten ble meget hustrig tross ekstra ulltepper når vårt sovehus er et gammelt glissent bryggerhus hvor innetemperaturen nærmer seg utetemperaturen og ute var det minus 2 grader. Men etter morgenkaffe og morgengym for barna ble det morgenbad – i alle fall for mormor og Hedda. Dvs mormor (jeg) dyppet meg mens jeg klamret meg til badetrappen. Hedda derimot svømte minst tre tak og var under med hele hodet.

Årets første flått er observert og fjernet. Det blir nok flere.


På hjemturen fikk vi demonstrert for oss selv hva det vil si å kjøre el-bil uten lademulighet der vi parkerer, og å oppleve rekkeviddeangst. Vi trodde vi hadde planlagt lading på hjemveien godt. Lasses kro har ladere og en kro hvor vi kunne kose oss med god mat og drikke mens bilen ble ladet opp. Slik gikk det ikke. Først stilte vi oss på feil ladeplass, og det skjønte vi da vi ettervert ble fortalt på displayet at ladingen var fullført etter 9 timer. Så fant vi heldigvis en hurtiglader som skulle ta cirka 3/4 time – men vi hadde gjort regning uten korona. Ingen koselig kro med god mat, bare en bensinstasjon med noen bakevarer og is som ble inntatt i bilen. Og så begynte det å snø – det er tydeligvis noe el-biler trenger ekstra mye energi for å takle. Da vi kom til Drammen hadde den spist opp17 mil og Lierbakkene tok sitt  Da vi parkerte barna i Asker var det 50 km igjen – men det gikk fint – da vi kom hjem hadde vi fortsatt 30 km. Det å være el-bilkjører krever logistikk, god planlegging og et robust sinn uten for mye rekkeviddeangst.

Her hjemme vokser basilikum, tomater, og sommerblomster i vinduskarmen så det blir nok vår og sommer i år også.

Hilsen Ragnhild som nå er ferdig med vinteren for i år og ser frem til våren.

 

Lysistrata og dagens unge kvinner

Jeg husker jeg leste Aristofanes komedie Lysistrata da jeg var helt ung. Kvinnene i det gamle Hellas var lut lei av sine menns stadige krigføring og med Lysistrata i spissen bestemte de seg for å gå til sexstreik. Hvis ikke mennene sluttet med å krige så ble det heller ingen sengekos på dem. Enkelt og greit.

Personlig synes jeg alle virkemidler for å få slutt på kriger må være av det gode, men det virker altså ikke som vi i dag har de samme mulighetene til å stoppe menns krigslyst. I stedet for sexstreik er det noen som mener at unge kvinner går til fødestreik fordi mennene deres har fått øremerket 15 uker foreldrepermisjon mens kvinnene har øremerket 15 uker og mulighet til å ta av fellespotten på 15 uker (som de aller fleste grovt forsyner seg av). Nå er det ikke slik at det finnes vitenskapelig bevis eller i det minste noen undersøkelser som finner sammenheng mellom lave fødseltall og tredeling av foreldrepermisjonen. Snarere tvert i mot – forskning på område viser at det stort sett er menn som bremser og ikke vil ha fler enn 2 barn. De viktigste sakene som kunne få flere par til å velge å få flere barn er gratis barnehage og en ekstra ferieuke for foreldre, på tredjeplass kommer gratis skolefritidsordning. Det undrer meg at en som er en kjent  vitenskapskvinne prøver å hoppe bukk over etablert forskning og lanserer sin egen teori om at permisjonsordningen vi har i dag bremser lysten på flere barn. Denne teorien får hun anledning til å beskrive som vitenskapelig bevist i Dagsrevyen. Det kan virke som om hun mener at de fleste fødende kvinner er så utslitte og stakkarslige at det bare er rett og rimelig at størsteparten av foreldrepermisjoner tilfaller dem. Det hun glemmer er at det som oftest står en far der som mer enn gjerne vil ta sin del av det som er strevsomt ved å ha et spedbarn. Det er mye han kan avlaste med selv om han ikke ammer.

I min verden er vi i de aller fleste tilfeller to om å få barn, en mann og en kvinne, mor og medmor eller også to fedre. Det forundrer meg at mannen så sjelden blir hørt – hva synes egentlig mennene om å bli umyndiggjort i forhold til sitt eget barn?  Professor Runar Døving publiserte 24.mars en kronikk i NRK Ytring hvor han fremsnakker gleden ved å bli ordentlig kjent med egne barn og viktigheten av å ha totalansvaret for sped/småbarn uten mor kontrollerende hengende over skuldrene. http://Likestilt barnepermisjon nå – Ytring – NRKhttps://www.nrk.no › ytring › likestilt-barnepermisjon-n… 

Døving beskriver hvordan det å være hjemme med barn første leveåret er en læringskurve han ikke ville vært foruten og som har gjort ham til en bedre omsorgsperson for sine barn senere i livet. Han er også tindrende klar på at likestilling i hjemmet og i samfunnet fordrer at permisjonstiden deles i to. Ettersom vi fortsatt er to om å få barn, kanskje vi også skulle lytte til den annen part?

Jeg har en god venninne som elsker å gå på ski, gjerne alene eller sammen med en venn eller venninne. På sine turer på hverdager langt innover i marka støter hun ofte på menn på tur med pulk som hun “intervjuer” om tiden som pappa i permisjon. Da får hun høre om hvor herlig det er å ha tid sammen med sitt eget barn, å kunne dra på tur og ha det fulle og hele ansvaret. Det er disse pappaene Runar Døving er talsperson for.

Jeg tror ikke på teorien om at kvinner fødestreiker. Jeg vet det finnes en facebookgruppe som tror på dette, men som vi alle vet er ikke en slik gruppe sannhetsvitne for noe som helst. Det er imidlertid farlig å befinne seg i et ekkokammer som uten motforestillinger støtter opp om teorier som totalt mangler støtte i den virkelige verden. Skal man late som man har vitenskapen på sin side så bør man ikke prøve å lansere egne teorier som bare er synsing.

Hilsen Ragnhild med et lite påskeopprør mot feilinformasjon i beste sendetid.

Påske – før og nå

Dette bildet av Ålmanbui på Sørkje ble tatt av fetter Eyvind for noen uker siden.

Vi har bevilget oss litt førpåske på fjellet og tradisjonen tro varter uken før palmehelgen opp med det beste været. Så vi har hatt noen veldig fine dager med sol og bra skiføre. Stille og fredelig har det vært med bare oss to og Pia som fortsatt er rekonvalesent og ikke må ha alt for lange skiturer.

Her vi sitter med fyr på peisen, varmt vann i dusjen og strøm til leselys og matlaging tenker jeg tilbake på mine barndoms påsker på Sørkje. Sørkje ble anskaffet av min farfar i 1920 – et stort gammelt hus som en gang hadde vært skysstasjon og pensjonat og til og med vært eid av Eva og Fritjof Nansen, med tilhørende fiskevann og jaktterreng.

Far og hans fem søsken overtok stedet formelt i nittenfemtiårene, men jeg tror ikke mine besteforeldre hadde vært der siden krigen. De fikk forsyninger fløyet inn for adkomsten var den gang mildest talt strevsom. Jeg husker en påske, jeg må ha vært 11-12 år, da vi strevet oss inn, ca en mil å gå på ski uten spor og i dyp snø. Men frem kom vi, slitne og kalde. Det ble fyrt opp på kjøkken og peisestue og alle ble servert varm suppe (varmet på primus) og sherry – det varmet. For her var verken innlagt vann eller strøm. Vann fikk vi ved å hugge hull på isen, det ble fyrt på vedkomfyr og i ovner på alle soverommene og lese måtte vi gjøre så lenge det var lyst. Jeg husker lukten av påske – det var tjære som ble brukt som smurning på skiene og Pigmentan som vi ble smurt med i ansiktet. Ingen hadde hørt om solfaktor og påsken var alltid solfyllt. Så hver påskeaften måtte jeg sitte inne med soleksem.

Den gang var det viktig å komme seg ut på ski mens skaren holdt. Når solen fikk tak ble det gjennomslagsføre og vanskelig å gå på ski. Det tenker jeg på når vi sitter her på vår varme hytte på Norefjell og venter med å gå ut på ski til vi vet at løypemaskinen har vært her og laget fine spor for oss. Vi smører oss med faktor 30 i ansiktet så soleksem er det slutt med for mitt vedkommende. Vi kjører bilen helt frem og laster ut forsyningene og inn i kjøleskapet. På Sørkje gravde vi ned påskebiffen så den holdt seg til påskeaften. Ellers var der en god og kald kjeller så vi greide oss hele påsken. Hvordan maten kom inn husker jeg ikke, jeg tror nok far dro pulk for kløvhest hadde vi bare om sommeren. Ettersom det var langt til nærmeste butikk måtte alt planlegges nøye og det som ikke var kommet med måtte vi klare oss uten.

Nå har fremskrittet kommet til Sørkje også med bilvei frem om sommeren og bare tre-fire km å gå på ski om vinteren. Det er fortsatt hverken strøm eller vann, men solceller gjør god nytte og det må fortsatt hugges hull på isen etter vann. En fetter og kusine har overtatt den gamle Ålmannbui og brakt den up to date. Ellers fikk far og hans 5 søsken bygslet hver sin tomt av sameiet som nå etterkommerne har overtatt. Sameiet styrer jakt og fiske.

Det er lenge siden jeg har vært på Sørkje en påske, og mye er forandret siden jeg satt inne med soleksem.Thor-Øistein og jeg har “påsket” på Norefjell i 46 år og selv om hytta er overlatt til neste generasjon har vi litt plass her også. Uken før palmehelgen har vært strålende – nå kommer sludd og snø, men vi har bøker og påskekrim, og slipper vi opp for mat er det ikke langt til nærmeste butikk for oss som er vaksinert og har munnbind.

En god påske ønskes alle fra Ragnhild fra en snørik førpåske på Norefjell

 

 

«Alle» vil ha et sterkt offentlig helsevesen – eller er det ikke slik?

Som nordmenn flest har jeg tillit til politikerne våre og tror at de vil det beste for oss. Men hva er det beste? Se der kan vi være veldig uenige. Mens høyresidens svar på helsetjenestens problemer er «pasientens helsetjeneste» og «pengene som følger pasienten» mener andre at problemene ligger i hvordan politikerne styrer helsetjenesten. Struping av bevilgninger, avbyråkratiseringsreformen som fører til ostehøvelkutt i hele offentlig sektor og fremfor alt foretaksmodellen er alle grep som kan være egnet til å vingeklippe offentlige sykehus og institusjoner.

Det brukes som argument for privat helsetjeneste og private sykehus at konkurranse vil føre til bedre offentlige tjenester og at de private kan tjene som en buffer og ta over når det offentlige ikke makter å holde ventelistene nede. Med andre ord, de som har råd til det eller har investert i en privat helseforsikring kan kjøpe seg ut av køene og dermed kan noen lengre bak rykke frem i køen. Flott, ikke sant? Samtidig kan det private være en mulighet for f.eks. kirurger som nærmer seg pensjonsalder og gjerne vil operere  uten alle de andre pliktene en overlege på et offentlig sykehus har. Er det offentlige systemet for rigid til å tilby nedtrappingsmuligheter som kunne hjelpe på ventelistene?

Det som imidlertid er i ferd med å skje er at fristbruddordningen er i ferd med å strupe deler av den offentlige helsetjenesten, spesielt de små helseforetakene, noe som Harald Sunde i Helse Finnmark har advart mot. Når en pasient blir henvist til sykehus for behandling får hen en frist for hvor lenge det er forsvarlig å vente på helsehjelp. Hvis fristen overskrides har pasienten rett til behandling ved annet behandlingssted, og da er det gjerne private firmaer som overtar. Hvem tar regningen? Riktig, sykehuset som ikke har klart å holde fristen. Slik forsvinner pasientene fra det offentlige sykehuset som ikke har noen rettigheter, f.eks. at pasienten føres tilbake til videre kontroller. De private firmaene har full kontroll og kan holde på pasientene så lenge de vil uten å bli kikket i kortene. Den offentlige institusjonen som betaler regningen har en pasient mindre og får redusert bevilgningene. Slik blir det mindre penger til neste års budsjetter og fristene enda vanskeligere å opprettholde. Helse Finnmark har i løpet av åtte år betalt over 70 millioner kroner til private firmaer etter fristbrudd innen psykisk helsevern. Slik blir økonomien enda dårligere, det blir vanskeligere å få leger og sykepleiere til helseforetaket og det blir enda vanskeligere å overholde fristene.

Den andre ordningen som kan ødelegge et sterkt offentlig helsevesen er at pengene følger pasientene og Fritt behandlingsvalg. Etter at denne reformen ble innført for fem år siden har bevilgningene til den private delen av helsetjenesten økt samtidig med at ostehøvelkuttene til sykehusene (de offentlige) gjør økonomien deres enda mer prekær. De store private klinikkene har utenlandske eiere med stor tilgang til kapital og kan skaffe utstyr og lokaler som en sliten sykehuslege på Ullevål eller Haukeland (for bare å nevne noen) bare kan drømme om. Om det blir bedre helsetjeneste av de vakre omgivelsene er vel usikkert. Dessuten kan det synes som om brukermedvirkningen trekkes litt vel langt – hvis pasienten eller brukeren ønsker seg en MR så skal hen jamen få det – selv om indikasjonen er litt tvilsom. Overdiagnostisering og overbehandling er faremomenter der helsetjenesten blir butikk og økonomi og budsjetter styrer over det faglige. I et representantforslag fra Arbeiderpartiet til Stortinget om å stoppe privatiseringen av helsetjenesten stilles det spørsmål om overbehandling i privat helsevesen. Legeforeningen har bedt om en utredning av overbehandling både i privat og offentlig sektor av helsetjenesten.

Det er forskjeller mellom det offentlige og det private som gjør en direkte sammenlikning og konkurranse vanskelig, for ikke å si umulig. Mange av de store offentlige institusjonene har undervisning og forskning som viktige oppgaver, noe som krever mye resursser, både økonomisk og personellmessig. Akuttberedskap og øyeblikkelig hjelp krever vaktordninger og personale som institusjoner uten døgnberedskap unngår.

Jeg betviler  kke Bent Høies gode hensikter selv om hans mantra «pasientens helsetjeneste» kan føre til mer privatisering. Det er mange fagre ord og løfter som de færreste kan si seg direkte uenige i.  Det er ikke målene høyre- og venstresiden er uenige om, det er midlene. Høyresiden har stor tro på privatisering og konkurranse som et middel til å skape bedre helsetjenester – venstresiden peker på underfinansiering av det offentlige, fare for overbehandling når privatiseringen går for langt og at helsevesenet ikke bare kan styres av økonomi. Det er også på sin plass å minne om at helsetjenester ikke alltid passer inn i en markedstenkning.

Legeforeningen advarer mot utviklingen av et todelt helsevesen – en utvikling vi er på full fart inn i. Et sterkt offentlig helsevesen som sikrer god og lik behandling av alle er en av kjerneverdiene i samfunnet, noe vi må verne om. Når privatiseringen går for langt har vi mye å tape på det.

Hilsen Ragnhild som fortsatt har stor tro på vår offentlige helsetjeneste.

 

 

 

 

 

 

Med Røde Kors til skogs!

Når det meste går på tverke, er det vanskelig å komme seg ut av stolen. Det har vi tenkt å gjøre noe med. Derfor dette bilde av 3 spreke ungdommer. Jan Briseid fra Røde Kors, Ole Petter Hjelle, legen med bøkene “Sterk hjerne med aktiv kropp” og “Mat for hjernen”, og Yngvar Andersen, uten nødvendig presentasjon, skal sammen med gammeldoktern TØE, starte et prøveprosjekt fra 23. mai.

Røde Kors i Oslo disponerer husene til det gamle småbruket Finnerud i Nordmarka. I flere år har eldre kunnet melde seg på turer til Finnerud i regi av Røde Kors. Det har blitt turer med og uten ski på beina, ofte supplert med kaffe og en matbit. Vi har etter hvert innsett at dette har vært en hyggelig gest  til allerede spreke eldre. Nå er ambisjonen at vi skal få med oss eldre( 65 år pluss) og gamle ( 75-80 pluss.) som i liten utstrekning har kommet seg ut.  Ett sted må vi begynne og bydelen Sagene et den heldige. Gjennom Seniorsenteret og hjemmetjenesten  skal vi rekruttere folk til den første utflukten. Alle blir hentet på Sagene, kjørt med buss gjennom Sørkedalen opp til Finnerud. Uansett stokk eller rullator, alle orker nok en liten tur på veien i skogen. Etterhvert avslutter vi med litt underholdning og mat i peisestuen. Dette skal gjentas med ukentlige turer.

Alt er gratis.

Vår ambisjon er at slike turer skal stimulere til noe egenaktivitet. Det skal ikke  mye til av aktivitet sammen med andre før de fleste føler seg bedre både i kropp og sinn. Jeg har skrevet om det tidligere, omlag 70 prosent av oss er for lite aktive. At det får konsekvenser for helsa er temmelig klart, men når alt kommer  til alt, det viktigste blir at vi føler oss bedre. Selv om vi føler oss temmelig gebrekkelige der vi sitter, dagene kjennes bedre når vi kommer oss ut.

Vi har også i tankene å bruke Maridalen til “aktivitetsutflukter” for eldre. 15-20 minutter fra Sagene har Oslo Turistforening et lite hus  med kjøkken , for ikke å snakke om hyggelig grill- og bålplass. Dette er på Skar og her finner vi også ett fint kunstgalleri i det gamle kruttkammeret.

Dette gleder vi oss til. Den første utfordringen blir selvsagt å nå de som er i “målgruppen”. Etter hvert vil vi prøve oss i andre bydeler også!

Hilsen Thor-Øistein som ser frem til å komme skikkelig igang. Målgruppen burde være vaksinert mai!!