Seniorlivet på tur

For 60 år siden var jeg på high school i staten New York som AFS utvekslingsstudent. Dette året har preget meg hele livet først og fremst på godt. Tross alle umulighetene som skjer i dette merkelige landet så elsker jeg fortsatt USA. Og helt spesielt elsker jeg New York. Hvis noen foreslår en tur til the Big Apple er jeg rask til å slå til.

For tyve år siden var jeg på reunion med klassen min. Da var vi fortsatt ganske unge – i slutten av 50-årene. Det var mange som møtte opp og det var en flott opplevelse. Gamle skolevenninner og noen gamlekjærester – veldig morsomt å være med på.

Nå er det gått tyve nye år og vi er blitt i slutten av 70-årene. Færre kom til reunion denne gangen av den enkle grunn at ganske mange (23) ikke lenger er blant oss og 4 stykker meldte avbud i siste liten pga sykdom eller dødsfall i nær familie. Men vi som var der, mange med ektefeller, hadde to strålende dager sammen nord i New York state ved Lake George. Det var mimring og oppdateringer på livene våre, som alle har artet seg forskjellig uten at det la en demper på stemningen.

Thor -Øistein og jeg leiet bil og kjørte opp 4-5 timene til Lake George – den største utfordringen var å komme ut av og inn igjen i New York (byen). Når vi nå sitter trygt tilbake på vårt lille, men kjempekoselige hotell like ved biblioteket tar vi et glass vin og er overlykkelige over at det gikk bra denne gangen også. Tror det er siste gang vi prøver å kjøre bil på Manhattan.

Hva vi sitter igjen med etter dette stevnemøte med glemte år (for meg)? At uansett hvor forskjellig vi lever så har vi fortsatt så mye felles. For meg å treffe igjen gamle klassekamerater som betydde så mye for meg for 60 år siden – ja det var herlig. Tross Trump (som alle var absolutt fortvilet over) så elsker jeg fortsatt Amerika og iallfall mine samtidige skolevenner.

Av ulike grunner får Thor-Øistein og jeg noen ekstra dager i New York. Det skal vi gjøre det meste ut av for det finnes ikke problemer, bare utfordringer.

Hilsen Ragnhild full av gode opplevelser.

 

 

Det er nok nå

Nok er nok når unge afghanere blir deportert fra Norge til internflukt i Afghanistan eller rett og slett til ny flukt hvor de ender på gaten i et annet europeisk land. Vår regjering som i flyktningespørsmål domineres av FrP sørger for at UDI/UNE ikke viser noen barmhjertighet når det gjelder de såkaldte Oktoberbarna.

Nok er nok når en norsk hjelpearbeider treffer en afghansk familie med barn som snakker norsk i flyktningeleiren Moria i Hellas. For fem år siden ble familien deportert fra Norge til Afghanistan hvor det i følge norske myndigheter (men ingen andre lands myndigheter) skulle være trygt. De ble forfulgt i Afghanistan og flyktet påny. Barna som nå er 13 og 16 år gamle har norsk som språk, de kjenner ikke språket i Afghanistan.

Nok er nok når unge mennesker som er godt integrert i Norge blir sendt tilbake til land som Iran hvor de blir forfulgt, fengslet og torturert.

Nok er nok når vår regjering (som altså lar FrP dominere innvandrings- og asylpolitikken) setter foten ned for å hente hjem en norsk dødssyk fireåring som bor med mor og søster i den beryktede AlHol-leiren nord i Syria. Nok er også nok når KrF og Venstre går med på slik umenneskelig behandling for å regjeringsmakt. Hvilken makt kan man spørre når de igjen og igjen må stemme mot sin overbevisning.

Nok er nok når Hussein med norsk kone og to norske barn får endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse etter 11 – elleve- år i Norge. Hussein som er godt integrert i det norske samfunnet risikerer å bli skilt fra kone og barn og sendt tilbake til et land hvor han risikerer forfølgelse,

Nok er nok når Norge vurderer å sende ungdommer med midlertidig oppholdstillatelse tilbake til Syria etter at de har lært seg norsk, begynt å jobbe eller studere og funnet seg godt tilrette i det norske samfunnet.

Nok er nok når Norges regjering gjentatte ganger nekter å være med på en europeisk dugnad for flyktninger. Når andre land tar sin del vil ikke Norge delta. Da fem europeiske land i august tok på seg å ta i mot flyktninger som var reddet av det norske skipet Ocean Viking ville ikke Norge være med på hjelpeaksjonen.

Nok er nok når vi er så inderlig fornøyd med oss selv, når vi vil bli medlem av FNs sikkerhetsråd, men ikke vil leve opp til FNs Høykommesær for flyktninger eller Barnekonvensjonen som viser til barnets beste. Når barn og foreldre skilles eller barn må dø under kummerlige forhold i flyktningeleirer er det ikke til barnets beste.

Det er nok nå.

Hilsen Ragnhild som er glad det finnes organisasjoner og mennesker som i Dråpen i havet og Leger uten grenser.

 

Hva skal til for å være en sprek 90-åring?

Kan vi fortsatt være rimelig spreke som 70-,80 og 90 åringer? Ja, erfaring og forskning viser at dette er mulig. Kanskje en forutsetning, at vi ikke er ødelagt av sykdom.

Før jeg går løs på “teorien” vil jeg fortelle om en spreking født i april 1924. Jeg besøkte han forleden i Bærum og vi hadde hyggelig prat om en aktiv alderdom og livet generelt. Etter hvert som praten gikk ble jeg klar over at jeg selv er for ungdom å regne (1936 årgang).

Han vokste opp på en gård på nordsiden av Randsfjorden og det la grunnlaget for en generell styrke og utholdenhet. Deretter ble det Krigsskolen og tjeneste inntil majors grad, før  det ble sivilt arbeide. Hele tiden var han en aktiv mann med turer i skog og mark, på ski, på beina eller på sykkel. Etter den første Birken 48 år gammel, har det blitt 40 turer over fjellet og 38 merker, siste gang 90 år gammel. Jeg var selvsagt mest interessert i hva han hadde å fortelle om de siste 20 årene og her kommer kortversjonen.

Han begynner dagen med morgengym.og det er ikke bare litt svinging med armene og bøy og tøy. Han bruker kroppen som “egen-vekt” og tillegg et såkalt trim hjul, kfr bilde. Dette har resultert i skikkelig styrke i kjerne- og overkroppsmuskulaturen. Han er handy-mann og bistår familie og naboer når dette trengs. Det blir arbeide i egen hage med hakke, spade og manuell gressklipper, og han trenger ikke hjelp til å skifte jul på bilen. Er det trapper i nærheten, så er de til for å brukes.Det er nesten daglig sykling og gåturer, både langs veien og i skogen. Mange av oss er forsiktig med skiturene etter 75, men med gode “plogferdigheter”, er han ikke redd for utforbakkene i marka. Vi var begge enige om unge sprekinger som kom bakfra som torpedoer kunne være et faremoment. Treningssenter er for noen av oss gamle et fyord, men fra han var 85, har han sammen med noen venner, vært der 2 ganger i uken.

For 3 år siden ble det et skikkelig tilbakeslag som han  med tiden har kommet seg godt over, Iden grad at han ikke er fjern fra å vurdere en ny tur fra Rena over fjellet, og det har evt  ingen 95 åring gjort før han. Jeg sier det med en gang, en så sterk og sprek 95 åring har jeg ikke sett noen gang !!

Et langt, sprekt liv uten særlig sykdom skyldes først og fremst hell og flaks. Det første hellet er at vi “valgte” forfedre med det rette genetisk materiale for et langt liv. Når vi så legger til regelmessig fysisk aktivitet som gir oss styrke og utholdenhet,så er vi langt på vei. Men overdreven fysisk aktivitet, kan ha sin pris med tidlig slitasje. En artig ting å vite, er at muskelcellene våre har hukommelse. Har vi vært sterke, men må ta en pause pga sykdom eller annet, så vil vi bygge oss raskere opp med trening i etterkant.

Min sluttsats er: daglig moderat fysisk aktivitet og styrketrening av hele kroppen er basis for å greie oss så lenge som mulig. Ikke undervurder hverdagsaktivitetene! Jeg vil også legge til at godt kosthold med mye fisk,frukt og grønnsaker og grove kornprodukter er bra for oss. Vår venn sa, “også daglig gammel-ost og pult-ost”

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er imponert. Takk til Birger Brandsæter

 

Er Norge hevet over internasjonal lov?

I dag hadde jeg tenkt å skrive om en lang og fin søndagstur i Maridalsalpene. Men det føles helt feil å sitte her i min trygge stue og skrive koseblogg når medmennesker behandles urimelig og direkte uansvarlig av norske myndigheter. Derfor skriver jeg heller om to (av mange) saker som har opptatt meg i den siste tiden.

Først historien om en mor som etter å ha blitt fratatt barnet sitt har kjempet i åtte lange år.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dømte 10 september Norge for menneskerettsbrudd i en av mange saker om omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon. Dommen ble fattet i Storkammeret som er ankeinstans slik at en avgjørelse her er endelig, som en avgjørelse i norsk Høyesterett. Jeg kan ikke se at norske myndigheter eller barnevernet har kommet med en beklagelse for dette bruddet på menneskerettene, men dommen må selvfølgelig først studeres nøye.  Det står nå barnevernsaker i kø for å bli behandlet i EMD, noe som må være veldig vanskelig for norsk barnevern å håndtere. Det barnevernet kanskje mest kan kritiseres for er at det fattes hastevedtak som veldig lett blir vedvarende. Barnevernet er til nettopp for å verne om barn og i noen tilfeller er det sikkert riktig å fjerne barn fra en dysfunksjonell familie.

Men det er all grunn til å understreke at barnevernets viktigste oppgave er å veilede foreldre slik at barn om mulig kan bli værende i sin biologiske familie eller tilbakeføres etter et akuttvedtak. På den annen side har barnevernet også vært kritisert for å være for lite oppmerksomme og latt barn bli boende for lenge med manglende omsorg. Det er krevende og vanskelige avgjørelser som skal tas, avgjørelser som må være grundige og faglig begrunnet. Hvordan denne aktuelle saken blir håndtert vil bety mye for barnevernets omdømme. Staten er dømt til å betale erstatning, dommen betyr ikke at adopsjonen blir opphevet. Det er å håpe at moren blir behandlet på en god og omsorgsfull måte – hun har stått i en umenneskelig krevende situasjon over lang tid.

Om det ikke dreier seg om internasjonal lov så dreier det seg i hvert fall om oppfordringer fra FN om å ikke deportere asylsøkere til land hvor vi vet  forfølgelse og tortur venter  kritikere av regimet. Her har UDI/UNE  gjentatte ganger fattet utvisningsvedtak hvor de påstår det er trygt å returnere til f.eks. Iran. Siste grelle eksempel er pizzabakeren Sorab Abolfathi som etter 18 – atten år i Norge hvor han har lært norsk, tatt utdanning, arbeidet og betalt skatt ble deportert til Iran som han flyktet fra for 18 år siden. At Iran skulle være et trygt land for kritikere av regimet er uforståelig for de fleste bortsett fra kanskje UNE og Landinfo. Selvfølgelig hadde han knapt landet før han ble pågrepet og torturert på det grusomste. Nå lever han i skjul, hans eneste håp er å bli hentet tilbake til Norge. Hva gjør så utlendingsmyndighetene? De ser på saken og det kan nok ta tid. Og vår innvandringspraksis skal være human og rettferdig! Forstå det den som kan.

Hilsen en opprørt Ragnhild som undres om vi virkelig er blitt oss selv nok

 

Kan skogen redde oss !?

“Skog er betraktet som en uvurderlig ressurs for å bremse den tiltagende overoppheting av  kloden, ved å lagre CO2”. Dette har jeg kunnet lese i The Guardian Weekly fra 29. august i år. Det blir også referert til en nylig publisert studie som kunne vise til at planting av 1 trillion  ( i engelsktalende land er 1 trillion, 10 i tolvte) trær i verden, ville kunne fjerne 2/3 deler av alle utslipp. De konkluderer med at det sansynligvis er den billigste måten å takle klimakrisen på, ved at trærne lagrer karbon.

Samtidig har verdenssamfunnet kjempeutfordringer ved at regnskog brenner, både i Sør-Amerika og I Asia. Tildels skyldes det branner som bare oppstår og tildels skyldes det brenning av skog for å få mark til dyrking, feks av soya. Vi importerer omlag 1 million tonn soya til Norge som kraftfor, hvorav omlag 80 prosent går til fiskeoppdrett. Har vi et indirekte ansvar? Norge betaler store summer til Regnskogfondet for å bevare skog, uten at dette ser ut til å fungere. Ett eller annet må likevel glippe.

The Guardian tar også opp utfordringen med skadedyr som langsomt dreper  trærne. I USA er det nå registrert omlag 450 nye skadeinsekteter (pests). De har et potensiale til ødelegge opptil 40 prosent av skogens biomasse. Forskerne mener at denne invasjonen av skadedyr skyldes globalisering av handel og ved utstrakt reising. Hva er så botemiddelet? Utover det å plante ny skog, har ikke jeg sett noe umiddelbar løsning nevnt.

Hva med skogplanting i Norge ? Stort sett har det blitt planting etter hugst  eller på grund som ikke egner seg som jordbruksområde. Vel 90 prosent av det som plantes er gran. Fra 2003 til 2016 har antall plantede trær øket fra 23 til 40 millioner. Alt tyder på at vi burde plante mye mer. Skogeierne fikk inntil 2003 økonomisk tilskudd for planting. Hvorfor dette insentivet opphørte, har ikke jeg sett begrunnet. Er tiden moden for en revurdering? På våre stadige vandringer i Marka ser vi lite til rydding etter hugst og nesten ingen skogsplanting.

Det tar selvsagt mange år fra liten skogsplante til stort tre som binder karbon så det monner. Men det er nødvendig med både kort- og lang-siktige strategier.

Hilsen Thor-Øistein som stadig ser optimistisk på det meste

Elvelangs – langs Akerselven en høstkveld

I går kveld var det den årlige vandringen langs Akerselva i lyset fra tusener av fakler. Og titusener var med på turen, med barn og med hunder, alene eller flere sammen. Vi startet fra Lilleborg litt etter klokken 8 om kvelden sammen med barnebarn Kaisa,15 år. Da var det allerede en jevn strøm av mennesker på vei nedover langs elven. Det var fakler, musikkorps og opptredener på elvebredden og delvis i elven. Torshov janitsjar spilte litt ovenfor HønseLovisas hus som for anledningen var utstyrt med eget jazzorkester. Arbeidermuseet i Sagveien var åpen for publikum, likeledes kafeer langs ruten som f.eks. Månefisken. Som bakgrunn for alt dette må jeg tenke på Akerselvens historie.

Da vi flyttet til Sagene-Torshov bydel ved Akerselven for 10 år siden visste vi alt for lite om historien til elven og den industrien som var helt avhengig av energi fra de mange fossefallene fra Nydalen og nedover til Nedre Foss. Akerselven var i min oppvekst en grå og stinkende elv uten annet liv enn at den ga kraft til industrien som vokste frem her fra ca 1840 og som ble langsomt nedgradert eller nedlagt fra 1970-årene. Selv bor vi i et industrieventyr, på det som er igjen av Lilleborg såpefabrikk. Hadde det ikke vært for daværende Miljøvernminister Sissel Rønbecks initiativ i 1986  for bevaring av områdets miljø- og kulturhistoriske verdi og for etablering av Akerselva miljøpark ville elvelangs i fakkelys neppe vært mulig. Dessuten ville nok elven ikke vært renset slik at det i dag er muligheter både for å fiske laks og bade i elven. På varme sommerdager kan jeg sykle opp til Nydalen hvor det er flotte bademuligheter. Når noen prøver seg på utbygging langs elven som kan virke ødeleggende for miljøparken, kommer Miljøforeningen Akerselvas venner på banen og viser til de handlingsplanene som har sørget for bevaring av kulturminnene langs elven.

Lilleborg er et godt eksempel for bevaring av gamle industribygg hvor fabrikkbygningene er restaurert og gjort om til boliger eller f.eks. kafe/restaurant. Samtidig er det bygget nytt med pietet og tanke for å ikke bryte med den gamle bebyggelsen. Vi stortrives på Lilleborg med hyggelige naboer og vakre omgivelser. Elven har vi like ved oss, vi ser ned den fra vår verandra og hører så vidt suset fra Bjølsenfossen. Ettersom min oldefar, Gustav Marthinsen, grunnla Bjølsen valsemølle, føler jeg at jeg virkelig hører hjemme her.

Hilsen Ragnhild som er blitt skikkelig urban og stolt medlem av Akerselvas venner.

Hvis fysisk aktivitet hadde vært en pille,,,,,??

PLANICA, SLOVENIA 20060318: Bjørn Einar Romøren jubler etter at han sikret seg seieren i verdenscuprennet i skiflyging i Planica.
Foto: Primoz Lovric / SCANPIX

Inntil for 5-6 år siden var Bjørn Einar Romøren  en av våre beste skihoppere. Han satte bl.a verdensrekord i Planica med et hopp på 239 meter. Sommeren 2019 oppdaget han kul som viste seg å være en sjelden krefttype, et Ewing sarkom. Bare 5-10 unge mennesker rammes  av dette i året i Norge. Han kom raskt inn i et godt behandlingsforløp, men livet ble fullstendig snudd på hodet for pappaen til 2 barn under 2 år. Men mer om dette senere.

23. september arrangerte “Aktiv mot kreft”  et seminar på Radiumhospitalet, “Hvor viktig er trening for kreftpasienter”?, som hadde samlet et nesten fullt auditorium. Forskere fra USA, England og Norge gav oss en fin oppdatering. Jeg skal prøve å gi til beste noen av de viktigste poengene.

1. Kan fysisk aktivitet forebygge kreft ? Dette har mange sett på og det er fortsatt mange uklare faktorer. Uansett er  uflaks og tilfeldigheter kanskje noen av de viktigste faktorene som fører til kreftsykdom. Sansynligheten for at vi blir kreftsyke øker uansett også med alderen. I store observasjonsstudier hvor vi sammenlikner gruppen fysisk aktive  med en gruppe ikke aktive, ser vi at regelmessig aktivitet i varierende grad kan være kreftforebyggende. Dette gjelder særlig tykktarm- og bryst- kreft.

2.Jo tidligere vi kommer igang med fysisk aktivitet i behandlngsforløpet, jo bedre går det. Risiko for tilbakefall blir redusert. Særlig synes dette å gjelde kreft i tykktarm, bryst (mamma) og prostata.

3. Det er all grunn til å understreke at den fysiske aktiviteten legger grunnlaget for en bedre livskvalitet, uansett hvor mange år vi får.

“Aktiv mot kreft” er en stiftelse startet av Grete Waitz og Helle Aanesen i 2007. Det startet med å etablere et lite treningsrom på Ullevål sykehus, et “Pusterom”. Slike har blitt opprettet på 17 sykehus her i landet og flere skal det bli. Her kan pasientene begynne trening, ta en prat og komme i felleskap med andre. Helle er nå pådriver alene og Stiftelsen har også etterhvert midler til å bistå i forskning!

Tilbake til Bjørn Einar. På seminaret fortalte han om dagene som pasient på Radiumhospitalet. Han skal ha 13 cellegift kurer. Han er over halvveis. Håret er borte, matlysten er dårlig, kreftene er elendige. Bare å stå opp av senga for toalett-besøk, er en kraftanstrengelse.  Når er så tiden inne for en toppidretts-utøver  å komme igang med litt trening? Vi ble enige om at dette  må ta litt tid. Så lenge det å ta av bruskorken på Soloen krever bistand, sier dette seg selv. Han vet at han er lovet å bli frisk igjen, så dette fikser han med tiden. Godt å vite at muskelcellene har hukommelse. Har vi en gang vært sterke, svarer muskulaturen raskere på treningen. Selv etter sykdom med lengre pauser.

Hilsen Thor-Øistein som hadde en fin prat med en optimistisk Bjørn Einar. Vi legger til, “Hadde fysisk aktivitet vært en pille, hadde den blitt forskrevet på Blå Resept”.

Min venn kunstmaleren.

Jeg husker svært så godt at jeg satt på fanget til kunstmaleren Erling Enger en gang under krigen. Det skal jeg fortelle mer om. Men først om vennen Rolf Drage som hadde vernisage igår, 21.sept. Han stilte ut omlag  30 bilder. Fine farger og motiver vi blir glade i. Rolf satt i sofaen og var med rette begeistret over at så mange kom. Det var gamle venner fra idretten, familie og andre interesserte. Flott Rolf, fortsett å glede oss med nye malerier. Vi har ryddet plass til maleriet  fra en gate som vi forbinder med en tur vi hadde til den greske øya Lesvos for mange år siden. Vi hadde en hyggelig middag på et torg under et platan tre. Sansynligvis var ikke du akkurat der, men det spiller ingen rolle.

Så til Erlng Enger. Han gitt på Landbrukshøyskolen og ble forstkandidat sammen med far (født 1900). Han kom på besøk hjem til oss og far fortalte at Enger var blitt en kjent og berømt kunstmaler. Jeg tok fram tegneblokk og fargeblyanter og forventet at han skulle tegne og fargelegge hus, hester og mennesker. Men nei da, det ble masse farger som ikke forestilte noe som helst. For en liten gutt levde han ikke opp til forventningene. Sorry, jeg tok ikke vare på utkastet. Et par ordentlige bilder endte opp på veggen istedenfor og de har jeg arvet.

Yngste barnebarn Hedda, et svært aktivt barn, løper, spiller fotball, går på ski og skøyter, og så maler hun bilder. Herlig å se at barna er opptatt av annet den evinnelige skjermen. Spennende å se hva det blir til. Oppmuntring blir det i hvertfall.

Hilsen Thor-Øistein som er fullstendig uten kunstneriske anlegg

En sommer er over

Det er alltid trist å stenge Bråtane for vinteren. Kanskje spesielt denne gangen siden solen flommet og gradestokken bikket 20-tallet. Vi dro ned på dagstur for tross varme og sol midt på dagen så står solen så lavt at det blir utrolig fuktig og kjølig mot kvelden og natten. Heldigvis hadde vi gjort endel grovarbeid sist vi var her nede som å tømme kjøleskapet og flytte inn det tyngste av utemøblene.

Dette er noen av de mest fantastiske blomstene jeg vet om – Natt-og-dag. De blomstrer i vilden sky (hvis det går an å blomstre i vilden sky) når vi kommer ned i april, fortsetter å blomstre hele sommeren, og jamen sto de ikke og blomstret over alt da vi kom ned igjen for å stenge i går.

Vi var nok litt for tidlig ute for sammen med stengingen pleier vi å plukke bjørnebær. Vi gjorde det i går også, men det var fortsatt mye som ikke var modent nok enda. Og det som var modent prøvde så godt det var mulig å ikke la seg plukke – vi kommer sjelden fra bjørnebærhøsten uten sår og risp etter forsøkene på å forsere tornebuskene. Vi fikk da med oss noen glass som kan bli til desserter sammen med iskrem utover høsten og vinteren.

Nå er badetrappen tatt opp, robåten brakt på land etter felles anstrengelser og alt er lukket og låst. Dvs låst – da vi kom ned i april var det tydelig at vi hadde hatt ubudne gjester. Låsen til hovedhuset var ødelagt og så slik ut:

De ubudne hadde imidlertid oppført seg pent, ikke stjålet noe bortsett fra en flaske Kragerø-konjakk (som vi faktisk savner for den var god). Dessuten hadde de også låst pent etter seg, det viste seg at med en enkel skrutrekker gikk det an både å låse og åpne døren. Vi har brukt sommeren til å prøve å få kontakt med Kragerøs eneste låsesmed, det viste seg å ikke være så lett. Han var full av velvilje, men når det kom til konkrete avtaler…. Vel vel, låsen ser fortsatt slik ut og er låst med nevnte skrutrekker. Jeg tror jo at hvis noen vil inn så kommer de inn enten låsen er sånn eller slik.

Men nå er altså Bråtane klargjort for vinteren med en ørliten varme på for å holde fuktigheten ute.  Denne sommeren har vært herlig (som de fleste sommere når jeg tenker nøye etter). Vi har hatt mye tid her, både alene og med barn og barnebarn. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til at det igjen blir vår og sommer selv om vi selvfølgelig skal ha en lang og fin høst og likeledes vinter. Det er det aller beste med å bo i dette landet, at vi har disse årstidene vi kan glede oss over. Takk til Bråtane for denne sommeren og på gjensyn (forhåpentligvis) i april.

Hilsen en litt nostalgisk Ragnhild

 

Guilty pleasures

I går strikoste jeg meg med en av mine guilty pleasures, en to timer lang film, nemlig Downton Abbey. Jeg må beskjemmet innrømme at de to timene godt kunne vart lenger og at jeg ikke ville vært ett minutt foruten.

Selvfølgelig er jeg helt enig med Inger Merete Hobberstad i Dagbladet  https://www.dagbladet.no/kultur/derfor-er-downton-abbey-filmen-snobbete/71598485 som kaller filmen snobberi anno 2019 og går til felts mot gammelmodige myter, skjønnmaling av historien og det engelske kongeparet i 1920-årene. Jeg skal ikke engang prøve å bortforklare at de to timene jeg tilbrakte sammen med både de adelige og de kongelige var nettopp, pleasures. Egentlig er jeg slett ingen stor royalist, snarere tvert i mot, men denne filmen så jeg som et eventyr uten særlig kontakt med virkeligheten – et eventyr som jeg altså slukte rått og med stor appetitt.

Jeg drister meg da til å spørre: Er det så farlig da? Er det så ille at vi serveres en historie som i beste fall er litt tidstypisk, i verste fall forskjønner et klassedelt og urettferdig samfunn som vi ikke på noen måte kan gå god for. Kan vi ikke bare akseptere at dette er et eventyr, at dette hører hjemme i en fjern fortid og rett og slett ha det moro med små og store intriger, forelskelser og pomp og prakt. For vi vet jo at bak all glamouren skjuler det seg en samfunnsstruktur i oppløsning og som etter 2. verdenskrig rett og slett ble borte. Det lille som er igjen må britene slite med i form av Brexit.

Guilty pleasures er nettopp guilty fordi vi skal skamme oss litt over dem. Jeg skammer meg ikke over at vi, Thor-Øistein og jeg, brukte en lørdagskveld på kino med Downton Abbey i stedet for å se noe mer lødig eller heller lese en god bok. For det ene utelukker ikke det andre – vi ser mange gode filmer og leser bøker. Men jeg tillater meg altså å fryde meg over noe så virkelighetsfjernt som Downton Abbey eller en skikkelig dårlig, men spennende krim.

Hilsen Ragnhild som har flere guilty pleasures, f.eks. sjokolade.