seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Når jeg nå skal skrive om en kulturopplevelse som har gjort stort inntrykk på meg vil nok mange tro at jeg har vært på teater, i operaen eller kanskje en tur til New York og Metropolitan. Helt feil, det jeg har opplevet er to eldre norske menn på Deichman, Torshov.

Sagene Torshov Eldreuniversitet har månedlige møter, alltid meget godt besøkt og med interessante foredrag. I dag hadde de invitert til musikalsk kåseri med pensjonist, knivsliper og forteller Asbjørn Lundsvoll og pensjonert musikklærer og musiker (fløyte og saksofon) Svein Greni. De to holdt salen trollbundet i en og enhalv time med sitt glitrende kåseri med musikk og historier om Hans Børlis liv og diktning. Vi fikk innblikk i Børlis liv med historier og anekdoter fra livet til “skogens dikter” som han også ble kalt. Det hele ble rammet inn med musikk fra Svein Grenis toner med fløyter av forskjellig slag. Det passet godt med Børlis gode venn Erik Bye og hans melodier som salen nikket gjenkjennede til og nynnet med. Allsang ble det også, ikke minst til tonene av Summertime. Da tiden var omme og det hele ble avsluttet med diktet Junikveld, ja da var det sikkert flere enn meg som var på gråten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorfor gjorde dette sånt inntrykk på meg? En reise gjennom Hans Børlis liv og diktning var i seg selv berørende. Men i vår tid med mye glamour og stæsj, med influensere som alle ser helt maken ut, med ansikter preget av både kirurgi og timer foran speilet var disse to eksempler på noe ekte. To eldre menn med levde liv bak seg som hadde noe viktig å formidle, et dikterliv som lever videre og har noe å si oss i dag. Hans Børli døde i 1989 71 år gammel. Diktene hans leser og hører vi fortsatt og jeg får alltid tårer i øynene når jeg hører Junikveld. For hvor viktig er det ikke å tenke og huske på at “Den er så svimlende kort den stund vi mennesker har sammen”.

Tusen takk til Asbjørn Lundsvoll og Svein Greni, men også til Sagene Torshov Eldreuniversitet.

Hilsen Ragnhild

Jeg har akkurat lest to bøker om kvinner og krig, Hege Duckerts Kodenavn Jakob og Nini Roll Ankers Kvinnen og den svarte fuglen. De er begge to viktige bidrag til kvinnehistorien og fortellingene om krigen, helter, antihelter og krigens redsler.

Hege Duckert skal ha mye heder for å trekke frem et glemt kapittel i fortellingen om krigen og krigens helter – gutta på skauen, Milorg og Heimevernet og etterspillet da heltene skule hedres. I  1945 da freden kom til Norge ble kvinners bidrag i motstandskampen usynliggjort. Kvinner som hadde stått på for å få dagliglivet til å gå rundt, kvinner som produserte og distribuerte illegale aviser og kvinner som “Jakob” som var aktive i motstandsbevegelsen. Eva Jørgensen fra Hamar ble trukket inn i motstandsbevegelsen det siste halve året av krigen i Norge og ble leder for en avdeling i Milorg da hennes øverste leder ble skutt og drept. Kodenavnet Jakob ble valgt slik at “gutta” ikke skulle vite at de tok i mot ordre fra en kvinne(!) Da freden kom og heltene skulle hedres ble hun glemt, hun ble degradert fra en høy rang innen systemet og hun fikk ikke delta i marsjeringen i Oslo foran slottet i maidagene 1945. Det passet seg nemlig ikke at en kvinne deltok i en slik markering. Hun var selvfølgelig rasende, men fant seg i forbigåelsene. Hennes forlovede som var aktiv motstandsmann var med på degraderingen og utelukkelsen, jeg kan bare forestille meg hvor sårt det må ha vært for henne. Men hun giftet seg med ham og ble etter at de fikk barn en god hjemmeværende 50-talls husmor. Jeg har tenkt meg at grunnen til at de ikke giftet seg før det var gått to år etter freden, i 1947, kanskje var en stilltiende protest fra henne. Det får vi aldri vite.

Den andre boken er en av de tydeligste og mest hjerteskjærende antikrigsbøker jeg har lest. Nini Roll Anker fullførte boken og leverte den til forlaget Aschehoug i 1942 bare måneder før hun døde. Boken er skrevet som en rekapitulasjon av livet til Bett der hun sitter i fengsel med en dom for å ha bistått en soldat (hennes sønn) i å desertere. Den beskriver hennes oppvåkning etter å ha lukket øynene for hvordan krig er et produkt av menns aggresivitet og hva den gjør med unge menn som fulle av kamplyst segner om av krigens redsler. Boken viser oss søsteren Gabi, ivrig sosialist og pasifist som desillusjonert må se på at arbeiderbevegelsens menn blir trukket inn i krigen og må gi slipp på sine idealer, hvordan arbeidere i alle land som skulle ha demonstrert og marsjert mot krigen, men når det kom til stykke ble en del av de krigførende. Det siste sønnen Otto sier før han blir skutt som desertør er “Jeg vil ikke drepe”.

Begge disse bøkene, så ulike som de er sier mye om kvinner. Roll Anker peker på kvinner som mødre og deres ansvar i møte med (mennenes) maktstrukturer. Hun er opptatt av morsrollen og mødres plikt og grunnleggende ønske om å beskytte barna sine. Bett prøver å stå opp mot ektemannen som er direktør i et selskap som produserer krigsmateriell, men må bøye seg for hans vilje, sikkert meget vanlig i datidens kjønnsrollebaserte ekteskap og samfunn. Eva Jørgensen må også gi tapt for mannsamfunnet og ender altså som husmor på femtitallet – også kalt husmorens tiår.

Jeg husker godt min mors opprørthet da hun fortalte om Eva Jørgensen som måtte stå på fortauet og se på sine “kamerater” som hun hadde hatt et overordnet ansvar for marsjere fremfor en jublende folkemengde og kongen på slottsbalkongen. Og dette er bare et lite liv siden, hvis vi ikke passer oss og står på for kvinner og kvinners rettigheter risikerer vi, eller heller våre barnebarn, å bli stående på sidelinjen mens mennene marsjerer forbi. Vi må ikke glemme at vi i Norge med alle våre rettigheter er et bitte lite land i den store sammenhengen. Så hvis vi slutter å bry oss om kvinnesaken, hvem skal da gjøre det.

Hilsen Ragnhild

Høst og vinter er høysesong for badstueelskere her til lands. Lilleborg elvebadstue er absolutt på sitt mest ettertraktete fra nå av og utover vinteren. Men morgenbaderne i elven har sesong året rundt. Klokken 07.50 går et stille badekåpekledd tog over Lilleborg torg og ned til elven. Det må kunne sies at badet begynner å bli ganske friskt nå når vanntemperaturen langsomt går under 10 grader, og kaldere blir det. Men en rask dukkert i kaldt elvevann gir et skikkelig adrenalinkikk og en god start på dagen.

Lilleborg elvebadstue er et lite eventyr og et bevis på samhold og begeistring i et nabolag. Hvordan en god ide plukkes opp av entusiaster og utvikles og drives på 100 % frivillig basis. Drifterne er badstuentusiaster og elvebadere som bor på Lilleborg og i nærmiljøet rundt. Overskuddet av virksomheten går tilbake til nærmiljøet som bidrag til inkluderende aktiviteter i nabolaget på Sagene og i bydelene rundt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men selv med gode morgenbad eller badstue er det ikke til å komme unna for en mørk tid vi lever i og ikke bare nå i høstmørket. Selv om jeg prøver å følge med så godt jeg kan på nyheter i mange medieflater så er det så mye jeg ikke forstår. For eksempel: Jeg har i min uskyld alltid trodd at en dom i Høyesterett måtte føre til at den/de domfeldte måtte føye seg etter dommen. Men nei da – sånn er det altså ikke. Når Høyesterett sier at dumping av gruveavfall i Førdefjorden er ulovlig så sier miljøvernministeren, tidligere leder i miljøstiftelsen Zero, at det var ikke akkurat det Høyesterett sa. Jeg hørte ministeren vri seg som en orm (det var en helt tydelig vridning) da hun skulle prøve å forklare ignoranter som meg hvorfor Høyesterett sa noe annet enn de sa.

Jeg forstår heller ikke hvorfor Norge som EØSmedlem takker pent ja til frihandel i EU og veldig gjerne vil inn i et helsesamarbeid samtidig som vi ikke overholder de avtalene vi har gjort. Etter at EU i 2021 vedtok et midlertidig forbud mot olje og gassutvinning i Arktis har Norge ved regjeringen sammen med oljeselskapene jobbet for at EU skulle snu i saken. Det har EU ikke gjort, de vil fortsatt ha et forbud av sterke miljømessige hensyn. Hva sier da Norge ved energiministeren? Jo, at her er Norge suverene og kan bestemme selv (sannsynligvis klapper TSV). Dette betyr at vi – Norge- føler at vi kan plukke godbitene fra fellesskapet med EU og si nei takk til det som ikke passer oss. Hvis EU setter hardt mot hardt og sier nei til at vi får være med i EUs helseunion, som det ser ut til at de gjør, så kan vi se langt etter hjelp til å få vaksiner når neste pandemi kommer (og den kommer). EU har skjønt at leting etter olje og gass i arktis er ekstremt miljøfientlig, noe regjeringen gir blanke i. Samtidig burde vi skjønne at leting i arktis sannsynligvis vil føre til funn som ikke blir operative før om 30-40 år, lenge etter at etterspørselen er gått langt tilbake. Det siste skjønner til og med jeg, hvorfor forstår ikke regjeringen, godt klappet videre av FrP og Høyre det?

Hilsen en frustrert Ragnhild

Dette bildet er laget av  min niese ved hjelp av AI. Jeg synes det viser tydelig det jeg skriver om.          Jeg er opptatt av hvordan enkelte aktører utnytter at folk er opptatt av helse og ønsker å maxxe (nytt uttrykk) hvordan ta vare på helsen sin. Det forundrer meg at oppegående kolleger som burde vite at blodprøver tatt uten en spesifikk problemstilling annet enn “helsesjekk” er både unyttig og helt unødvendig gjør slike blodprøver til big buisness. Som eksempel kan nevnes Dr.Dropin som har vokst betydelig de senere årene også ved å tilby “blodprøvesjekk” via Amino. Jeg velger å tro at de legene som står bak også vet bedre, at mer er ikke alltid bedre, at blodprøvesjekk av friske personer uten symptomer ikke gir helsegevinst. Så hvorfor bruker de da sin medisinske utdannelse til å tilby befolkningen noe som er uetisk, unødvendig og til dels skadelig?

Jeg har en niese som er laboratoriemedisiner og leder Gjør kloke valg gruppen til medisinsk biokjemi. Hun er også med i en arbeidsgruppe som lager workshop og webinarer med tema Ikke stikk meg uten grunn. Alt dette arbeidet rettes mot leger og laboratoriemiljøer på offentlige sykehus. Men hvordan nå frem til “folk flest”? Det er selvfølgelig viktig at leger og laboratoriepersonalet blir bevisstgjorte på problemstillingene, men det er pasientene eller egentlig “folk flest” som leser annonsene til Amino og Blodsjekk. Det er folk flest som bestiller helt unødvendige blodprøver hos disse aktørene og tar med seg svarene til fastlegen for å forstå hva de betyr. Det er folk flest som burde være mottakere av informasjon om at unødvendig blodprøvetaking er både dyrt for den enkelte, for samfunnet og kan være direkte farlig ved at det gir svar på problemstillinger som ikke finnes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er her jeg spør meg om hvor legeforeningen er? Legeforeningen er opptatt av og formidler kloke valg til sine medlemmer. De ser det imidlertid ikke som sin oppgave å drive folkeopplysning om kloke valg. For å stille et litt impertinent og frekt spørsmål: Beskytter legeforeningen kolleger som driver en virksomhet som ikke er ulovlig, men langt over grensen for det som er legeetisk forsvarlig fordi legeforeningen er en forening for alle leger?

Hilsen Ragnhild som blir like oppbrakt hver gang jeg ser fargerike annonser for “helsesjekk”

Det er høst og vakre farger langs Akerselva samtidig med at verandakassene fortsatt bugner av sommergleder. Men jeg skriver ikke om høstfarger og blomster, men om misbruk av blodprøver.

I siste nummer av Tidskriftet (Tidsskrift for Den norske legeforening) er det en leder som omhandler markedet for kostbare blodprøver. Så lenge jeg kan huske har bruken av unødvendige blodprøver vært diskutert. Ikke bare fordi det koster samfunnet masse penger, men også fordi en rekke rekvirerte blodprøver i beste fall ikke er av stor betydning for diagnose og behandling, i verste fall kan være direkte skadelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fastleger, privatpraktiserende spesialister og sykehusleger rekvirerer blodprøver som ikke alltid er like godt gjennomtenkt hvorfor de rekvireres. Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg hadde blant mye annet også fokus på rekvirering av blodprøver. Vi må stille oss spørsmål om en blodprøve vil ha betydning for diagnostikk, behandling, oppfølging eller prognose, hvis ikke er det like godt å la være å bestille den aktuelle prøven. Det er å håpe at Gjør kloke valg kampanjen har hatt betydning for hvordan vi tenker rundt bestilling av blodprøvesvar.

Ekstra ille er det at private aktører som Blodsjekk og Amino, begge reklamerer med blodprøver som skal gi en “helsesjekk”, får lov til å fortsette sin virksomhet. Rådet for legeetikk har kommet med en uttalelse om Amino som sier at virksomheten og markedsføring er i strid med de etiske regler for leger. Tjenesten er ikke forsvarlig praksis. Jeg har ikke funnet tegn til at Dr Dropin har endret på bruken av helsesjekk med Amino (som er en del av Dr Dropin), etter uttalelsen fra Rådet.

Blodsjekk reklamerer med at de tilbyr helsesjekk via blodprøver – enkelt raskt og trygt. Bare å bestille bodprøver online, oppsøke et laboratorium og motta prøvesvar raskt. De tilbyr en helhetsløsning som kan effektivisere helsehjelp må vite. Jeg grøsser når jeg leser hvordan kolleger prostituerer seg ved å benytte seg av menneskers helseangst for å tjene raske penger på en virksomhet som er i strid med legeetikken.

I tillegg til etikken i disse virksomhetene, eller mangel på sådan, koster dette både den enkelte og samfunnet mye penger. De som velger å bestille blodprøver med tro på at de får vite noe om egen helse nå og i fremtiden må selvfølgelig betale for det. Men prøvene sendes til et laboratorium hvor hver analyse har en kostnad. Det er grunn til å tro at disse analysene i utstrakt grad betales av det offentlige skriver lederskribenten i Tidsskriftet.

Nå undrer jeg om Legeforeningen ønsker å stoppe slik virksomhet som disse to jeg har nevnt, det finnes mange flere. Legeforeningen sier de er en forening for alle leger, også for leger som beveger seg langt utenfor det som vi regner som god praksis (?) I tilfelle nei, hva kan Legeforeningen gjøre? Sett fra fastlegekontoret er det også et spørsmål om oppfølging av resultetene fra slike blodanalyser rekvirert fra Amino eller Blodsjekk med ytterst uklar indikasjon. Det vil kreve legeresursser som kunne vært brukt på langt bedre måte. Som lederskribent Øyvind Stople Sivertsen formulerer det: Det er verd å tenke på at et av fremtidens knapphetsgoder neppe er blod (til analyser), men helsebudsjetter.

Puh, dette var en av mine kjepphester som jeg nå har fått ri helt uforstyrret. Om noen er veldig uenig skal jeg gjerne høre, men tror ikke jeg kommer til å tenke veldig annerledes.

Hilsen Ragnhild, som alltid litt opprørt

Dette er en ting jeg ergrer meg over, enkle løsninger på komplekse problemer og helsides annonser med slike løsninger.

Moren min som ble 92 år og var klinkende klar til det siste sa alltid at det at det var så mye å ergre seg over holdt henne oppe og i live. Hun brukte ergrelsene konstruktivt, skrev artikler, holdt foredrag og gikk ned med flagget til topps. Slik var hun heldig, det er ikke alle som kan avslutte livet sånn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis mor hadde levet i dag er jeg helt sikker på at hun hadde hatt mer enn nok å ergre seg over og jeg følger i hennes spor. Det er ikke bare ergrelser, men også realt sinne. Akkurat nå er det datasentrene, sendrektigheten når det gjelder kontroll på KI og hysteriet rundt PISA som opprører meg mest.

For å ta det siste først, alle dommedagsprofetiene rundt PISA-undersøkelsen er i ferd med å ta helt av. Hvordan kan det være å være 15 år gammel gutt i dag å få høre til det kjedsommelige at han ligger helt utrolig dårlig an for en lys fremtid? Jeg nekter å være med på at 40 % av 15-åringene er nærmest for analfabeter å regne. Jeg undres på om noen tenker på hvordan det er for disse ungdommene å bli presentert for en undersøkelse som de ikke har noe forhold til og slett ikke er motivert for å utføre. Det er en side av saken, en annen er alt som undervises og som barna lærer i skolen som ikke kommer til uttrykk gjennom PISA, en undersøkelse som ikke er laget for våre forhold. Det er selvfølgelig kjempeviktig at barna våre lærer grunnleggende ferdigheter som å lese, skrive og regne. De er dessverre blitt fratatt muligheten til å lære å skrive ved at de i svært mange tilfeller er blitt resentert for en skjerm i stedet for en fysisk bok, for ikke å snakke om noe så enkelt som blyant og papir. Jeg har stor tro på ungdommene våre og undersøkelser på voksne viser jo at de stort sett kommer til å klare seg bra. Så får skolepolitikerne ta ansvar for hva dagens 15-åringer er fratatt av mulighet for å lese å skrive på papir. Heldigvis kommer det nå noen motstemmer til det hylekoret vi har blitt presentert for de siste ukene.

Så er det datasentrene. Hvem er det som har sovet i timen når det nå vokser opp datasentre som forbruker store mengder av den kraften vi så sårt trenger? Når kommunene får bestemme ser de jo hvilken økonomisk lykke det kan gi med å få et datasenter. Først den senere tiden har problemet med kraftsluket kommet opp og i endel tilfeller har vel bordet fanget.

Når det gjelder KI så går det langt langt over hodet på meg. Det eneste jeg skjønner er at her har utviklingen fått lov til å løpe løpsk og nå er det mange som vil trekke i nødbremsen. Bruk av uønsket overvåking med de såkaldte “pervobrillene” er en liten del av det, men peker på at her er det et problem vi ikke ser rekkevidden av. Tegningen av alle “agentene” på debatten var jo egnet til å skremme vannet av en stakkar. Jeg har stor tro på den nye digitaliseringsministeren og håper han kan ta noen nødvendige grep her hjemme. Bare synd at vi ikke har vært med når EU har diskutert tiltak som vi absolutt burde ha vært en del av. Også veldig synd at vi har organisasjoner som med helsides annonser i Klassekampen lørdag oppfordrer oss til å være med på å få Norge ut av EØS. Hvor er de med hodene sine?

Puh – der fikk jeg luftet noen frustrasjoner og takk for det. Det er så mye jeg ikke skjønner, men jeg får jo prøve å henge med litte grann.

Hilsen Ragnhild

Den mye omtalte borgfreden er over og endelig fikk TSV anledning til utføre dieselbrølet i full offentlighet på Dax18 og i Debatten. Med seg på brølet hadde han leder av Norges største parti på meningsmålingene og en brøler fra Trøndelag. Det gikk sånn passe, den ene siden roper krise mens den andre siden prøver å¨roe ned og forsvare en viss ansvarlighet og langsiktige løsninger. Krise er et veldig sterkt ord som etterhvert kan få minsket sin betydning ved at det brukes i både tide og utide. Ett er i hvert fall sikkert, selv om livet kan være tungt og vanskelig for noen så har vi det (kanskje ufortjent) godt her i landet og i motsetning til noen allierte har vi et sikkerhetsnett som tar vare på oss selv om noen roper krise.

På det personlige plan så fikk jeg en sårskade på vei ut for å morgenbade fredag morgen etter et meget ublidt møte med et dørhåndtak. Resultatet var en flenge i underarmen som jeg raskt forsto at jeg ikke var i stand til å behandle på egen hånd og dermed ble det drosje til legevakten på Aker sykehus. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men etter å ha sett to sesonger av The Pitt hadde jeg ikke forventet den roen som møtte meg. Riktignok var jeg tidlig ute, klokken var bare litt over syv da jeg trakk kølapp og var først i køen for triage, dvs vurdering for alvor og plass i den videre køen. Køen vokste mens jeg satt der til dørene åpnet klokken 07.45, men stemningen var rolig og dempet og liknet på ingen måte på akuttmottaket i Pittsburg, Pennsylvania.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er storfornøyd med behandlingen jeg fikk av en kompetent sårsykepleier og vurderingen til en sannsynligvis LIS som for sikkerhets skyld tilkalte en second opinion fra en overlege, noe som er betryggende og inngir respekt. Resultatet er at jeg er stripset og forbundet og får komme til kontroll på legevakten, antakelig fordi min alder tilsier at sårtilheling ikke er ukomplisert. Hva som skjer under bandasjen vet jeg ikke, men det er i alle fall ingen tegn til infeksjon så det er bra.

Det som er sørgelig er at det sannsynligvis går lang tid før jeg igjen kan nyte morgenbad i Akerselva før klokken syv om morgenen. Mye tyder på at det ikke blir mulig før det er så glatt og vanskelig at jeg ikke tør og da blir det ikke bading før til våren. Jeg skal imidlertid være glad for at det ikke har skjedd noe verre og jeg må vel kanskje regne med noen legebesøk eller besøk på Legevakten så gammel og lett ustø til bens som jeg er.

Hilsen Ragnhild

Det har vært en rar og annerledes uke. Mediene har nærmest på repeat gjentatt hva som skal skje nå kong Harald er død og det virker som det er allmenn redsel for å være «upassende». Den såkalte borgfreden har lagt politiske diskusjoner på hyllen og Dax18 likner nå mer en endeløs repetisjon av hvordan nasjonen har det etter dødsfallet og ellers bare snille smådiskusjoner. Det kan ikke være lett å styre mediene i disse dager, vi kan vel være glade for at borgfreden bare varer til etter begravelsen og ikke som hoffsorgen som skal vare en hel måned til.

Det var en lettelse å lese Dagsavisen og Klassekampen i dag. For jamen ble den kollektive sorgen utfordret. Alle er enige i at kong Harald har vært en samlende figur og veldig god for landet vårt, sammen med dronningen, i de 35 årene de har regjert. Men derfra til å forvente en kollektiv sorg som også skal være statlig regulert er et nokså drøyt stykke.

Og nå skal jeg tørre å være litt personlig. Jeg sørger ikke over kong Haralds død. At en syk 89-åring får lov til å slippe er vel godt og livets gang. Det er vemodig, men ikke sørgelig at han er borte. Det er fint å minnes alt det fine han har gjort og sagt, nå går livet videre med en ny konge som skal få lov til å få tid til å sørge over faren sin. Familien sørger, vi andre minnes og ser tilbake på de 35 årene med vemod om at de er over. Poenget er vel at sorg er noe personlig og at vi sørger på ulike måter og derfor bør ingen lage regler for hvordan vi skal sørge eller ikke sørge.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag sørger jeg over at jeg ikke fikk med meg at en barndomsvenninne var død og derfor ikke fikk gått i begravelsen hennes. Vi har aldri vært spesielt nære, men hun er en del av barndommen og ungdommen min som nå er borte. Det er vel derfor jeg sørger, fordi livet er kort, fordi vi mister mange rundt oss og fordi vi er lei for alt vi ikke gjorde, for dem vi skulle ha truffet men ikke rakk det, og for en siste hilsen vi ikke fikk sendt.

Det er så veldig tydelig for meg nå, jeg må treffe vennene mine, besøke venner som ikke er så mobile og ikke utsette noen ting. Jeg har sagt og skrevet det før, men det trenger å gjentas IKKE UTSETT NOE – da kan det bli for sent. Dette har kanskje denne underlige tiden, den siste uken blitt enda tydeligere for meg.

Hilsen Ragnhild

Gårsdagen ble en på mange måter annerledes dag. En dag som viste at nordmenn både kan vise følelser og samles uansett sosial bakgrunn, politisk standpunkt, monarkist eller republikaner. Folkemengden på slottsplassen og blomsterhavet viser sitt tydelige språk. Klassekampens forside i dag er et tydelig tegn på et samlet Norge. Dagen i går ble en dag for refleksjon og ettertanke, en dag fyllt av vemod og erkjennelse at ingenting og ingen varer evig.

Kong Haakon VII sa en gang som svar på et irritert spørsmål om kommunisme “Jeg er også kommunistenes konge”, og dette har sønn og sønnesønn fulgt opp.Når Klassekampen, en erklært venstresideavis som med tydelighet går for at Norge skal avskaffe monarkiet og bli republikk, vier hele forsiden til å erklære at Kong Harald ogå var republikanernes konge forstår vi at kongen har lykkes i å samle folket og være en sann forlkekonge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er så gammel (jeg ble faktisk 85 år i går på Kong Haralds dødsdag)at jeg husker da både Kong Haakon VII og Kong Olav V døde. I 1957 var det ikke vanlig at folk møtte opp på slottsplassen, tente lys og la ned blomster, den tradisjonen oppsto i 1991 etter Kong Olav V’s død. Kong Haakon VII innsats under 2.verdenskrig og okkupasjonnen av Norge var langt fremme i bevisstheten hos folk i 1957 og det ble mumlet både høyt og tydelig at ingen skulle klare å fylle den avdøde kongens sko. Vi så hvordan det gikk. Men det samme gjentok seg i 1991, “ingen” trodde at Harald skulle klare å leve opp til sin fars kongsgjerning. I går og i dag vet vi hvilken enorm betydning Kong Harald har hatt i sine 35 år som Norges konge, også som republikanernes konge. Vi bør kanskje lære av historien og la Kong Haakon VIII få sjansen til å markere seg slik både hans far og bestefar gjorde. Og selv jeg, republikaner som jeg er bøyer hodet ydmykt og sier “Kongen er død, leve kongen”.

Ellers ble bursdagen min som sagt meget spesiell, men jeg feiret sammen med barnebarn som befinner seg i Osloområdet og av de 15 barnebarna Thor-Øistein og jeg har tilsammen ble det seks barnebarn, en ektefelle og to døtre. Resten befinner seg på studiesteder i utlandet eller Bergen, eller bor i Tromsø. Litt langt unna for en pizzafest. Nå har jeg ingen barnebarn under 18 og ingen barn under 50 så det gjør meg nærmest utgammel. En veldig hyggelig aften ble det med pizza, øl, vin og pepsi max som er ungdommens foretrukne drikke (helt uforståelig for meg). Jeg har nå bestemt meg for at hvis det er noe jeg har lyst til å gjøre eller en reise jeg har lyst til å foreta så må jeg gjøre det NÅ. Nå må jeg ikke utsette noe, det har jeg ikke tid til.

Hilsen Ragnhild

Søster Bente og jeg har lenge planlagt å reise til Helsinki og nå er reisen gjennomført. Det ble tre innholdsrike dager med vandringer fra severdighet til severdighet i byen kort fergetur til Suomenlinna, det eneste verdensarvstedet i Helsinki. Festningen, kaldt Sveaborg, ble bygget av svenskene i 1748 for å beskytte seg mot aggresjon fra Russland, var russiskeid fra 1808 til 1917 da Finland ble uavhengig fra Russland og festningen fikk det finske navnet Suomenlinna. De seks øyene som er forbundet med broer er smekkfulle av historie og en vandringen langs turistruten med små avstikkere var både vakker og lærerik. En bitteliten skuffelse var det at løftet i guideboken om hjemmebakst på kafeen Silo viste seg å ikke holde stikk da kafeen var stengt.

Det var nok av severdigheter å besøke inne i sentrum av byen, som den vakre hvite katedralen og den ortodokse kirken, begge beliggende på små høyder slik at de syntes fra nesten over alt. Biblioteket var også vel verd å få med seg selv om interiøret for en Osloborger ikke kan måle seg med vår Deichman i Bjørvika. Sønn Jon var en ypperlig guide  etter å ha bodd snart to år i Helsinki, men Suomilinna som lenge har stått på hans liste over things to do fikk han nå endelig med seg. Ellers kunne han introdusere oss for Apteket, en tapas og vinbar i et gammelt apotek med ypperlige viner og småretter. I tillegg fikk vi med oss en bar som spesialiserer seg på Whiskey sour, mmmm. Men vi fikk altså med oss mye mer enn barbesøk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vel hjemme har nå det politiske Norge våknet til dåd etter forpostfektninger under Arendalsuka. Høyre med en nå synlig leder strever med å vise avstand til både FrP og AP, FrP får for uansvarlighet og AP må igjen stå til rette for dyrtid og høy rente. Høyreleder Søreide er nå tydelig på at noen videreføring av avgiftslettelsene på drivstoff ikke kommer på tale. Hun karakteriserer FrP og SP for uansvarlige når de ønsker videreføring uten klar inndekning og lanserer heller (ikke uventet) skattekutt som løsningen. Godt å kjenne igjen det gode gamle verdikonservative Høyre med Ine Søreide og ikke den nye helt uventede rabulistiske Nikolai Astrup.

For meg er det veldig spennende og også morsomt at Høyre nå har to homofile menn som nestledere. Jeg er så gammel at jeg husker veldig godt hvordan Wenche Lowsow nærmest ble frosset ut av Stortingsgruppen da hun sto frem som lesbisk. Veldig godt at tidene forandrer seg i riktig retning.

Det er ikke nytt i europeisk sammenheng at unge menn vender seg mot høyre og at flere stemmer på partier på høyeresiden. Det som er nytt er at så mange som 40% av menn mellom 18 og 25 år stemte FrP ved forrige stortingsvalg og at tendensen holder seg. Maja Sotaric skriver i Dagsavisen i går at de (unge menn) vender seg mot høyre, ikke fordi de føler seg som tapere, men fordi de planlegger å bli vinnere. ‘http://Nå vet vi hvorfor unge menn stemmer Frp Maja Sojtaric Kommentator Det var på 1980-tallet at politiske preferanser blant kjønnene ble snudd på hodet. Frem til da hadde kvinnene tradisjonelt vært mer konservative og ofte stemt borgelig, med større arbeidsdeltakelse blant kvinner fra slutten av 70-tallet begynte de å stemme mer til venstre. Under jappetiden på 1980-tallet fikk høyresiden ett oppsving, og særlig blant unge menn. Historien gjentar seg.

Hilsen Ragnhild som holder på at det fortsatt er sommer