Misfornøyd med å bli eldre? Bli biohacker

Det er tydeligvis en trend blant unge og middelaldrende, som regel velstående kvinner å bruke livet sitt til å kjempe mot alderdommen. De siste jeg leste om var “the biohacking girls” – to kvinner i femtiårene som via en podkast driver nokså ekstrem helseopplysning. Hvis dette skal være godt helsefremmende arbeid så er de to ikke helt klar over hvordan livet ser ut til de fleste kvinner mellom 30 og 80 år her i landet. Det skal jeg komme tilbake til. Men først litt folkeopplysning om Biohacking.

Dette begrepet kommer fra, ja riktig gjettet, USA og en grunder i Silicon Valley. Dave Asprey gikk som 20+ åring på Wharton buisness school og ble både rik og fet. Rik på en rekke økonomisk lønnsomme tiltak og oppdagelser som hvordan bli slank med et kosthold basert på fett og lite karbohydrater (hørt om det før?) Nå er han bare rik, ikke fet. Hans store ernæringsgjennombrudd er bullet proof dietten og spesielt bullet proof kaffe som er en kaffe tilsatt fett i form av smør og kokosfett. Selve dieten ligner til forveksling den trenden vi hadde her til lands for noen år siden, den såkalte low carb eller et kosthold med lite karbohydrater.

Men hva har nå dette med biohacking å gjøre? Dave Asprey tituleres som biohackingens far. Han promoverer et kosthold som har tror på, selger bullettproof kaffe i bøtter og spann og preker sunne vaner med god søvn og lite stress.  Biohacking er da rett og slett en gjør-det-selv biologi. Akkurat som noen hacker smarttelefonen din kan du hacke biologien din ved å lytte til Dave Asprey og hans disipler som våre hjemlige biohacking girls. Du skal leve slik og derved manipulere ditt DNA gjennom å optimalisere forbedring i cellene, intet mindre. Dessuten er det viktig å følge nøye med på hva som skjer i kroppen med jevnlige blodprøver (stakkars fastlegene om vi alle skulle begynne med dette) og selvfølgelig bruke det som finnes av teknologiske hjelpemidler for å følge med på matinntak, søvn, når du skal ha sex og når du må hvile. Dette høres jo strålende ut, ikke sant? Mindre strålende er det å skulle gjøre det alle medisinere mener er direkte feil og skadelig, nemlig å ta jevnlige ikke målrettede blodprøver av friske mennesker. Sannsynligheten for å få ett eller flere prøvesvar litt utenom det “normale” er stor. Slike svar må følges opp og som regel har de ingen betydning. Det eneste som kan være fornuftig å måle hos ellers friske er Vitamin D og jern, og slike målinger skal ikke tas oftere enn hvert 3 år hvis de er normale.

Legeforeningen har en kampanje gående som heter “Gjør kloke valg”. Det er ikke klokt å overdiagnostisere og bruke ellers knappe helseressurser på å ta jevnlige blodprøver av middelaldrende biohackere.

Tilbake til våre biohackere i femtiårene som fikk førstesiden i Dagsavisen i går samt et lengre intervju inne i avisen. Det høres jo fint ut at de er opptatt av maten vi spiser, psyken, søvn, sex og stressmestring. Men det er ikke nok å være opptatt av det, alt må nemlig måles med regelmessige blodprøver, avførings- og urinprøver og bruk av instrumenter som sporer og måler hva som skjer gjennom søvn og fysisk aktivitet. For meg høres dette nærmest ut som en heltidsjobb.

Vi får også gode råd av disse damene ved siden av kosthold og søvntips. Begynn enkelt sier de, ta for eksempel vitaminmangel (som om vitaminmangel er hyppig hos middelaldrende norske kvinner), ta en tur til fastlegen og få tatt en blodprøve “av alt” så du vet hvor du er og hva som kan forbedres. Videre anbefaler de å dempe morgenstresset:”Sett deg ved bordet og planlegg dagen, skriv dagbok og tenn stearinlys. Deretter kan du legge inn 10 minutter yoga. En fin start på dagen”. Jeg ser for meg flertallet av norske kvinner, middelaldrende og eldre som starter arbeidsdagen på den måten.  Men selvfølgelig, er man høypriviligert som jeg antar disse kvinnene er så kan det kanskje høres fint ut.

Personlig vil jeg på det sterkeste advare mot denne selvsentrerte og på mange måter skadelige trenden. Vi skal absolutt spise sunt, bevege oss mye mer og sørge for nok søvn. Men dette kan vi gjøre uten jevnlige målinger og duppeditter som forteller oss om hvordan vi sover eller stresser. Vi skal ikke være mennesker som bruker all vår til på selvrealisering og egen helse. Til det har livet så mye mye mer å by på.

Hilsen en virkelig oppbrakt Ragnhild

Er abortloven igjen en del av det politiske spillet?

For gammelfeministen som sto på barrikadene for selvbestemt abort i 70-årene er det nærmest utrolig at vi ikke er kommet lenger. De to siste gangene abortloven ble brukt i det politiske spillet var i 2014 og 2018 da Erna Solberg fristet KrF med en innstramning i abortloven i bytte med politisk innflytelse. Dette skapte berettiget raseri og store demonstrasjoner. I 2014 sto slaget om reservasjonsretten, dvs om fastlegene skulle ha rett til å reservere seg mot å henvise abortsøkende kvinner til å få utført abort. Dette forslaget ble droppet etter alle protestene og Erna Solberg kunne sukke på TV og undre seg over hva vi bråkte for. Dette er ti årene siden og verden og helsevesenet er gått videre. Nå foretas de aller fleste tidligabortene (før 12 svangerskapsuke) medikamentelt og dette er de aller aller fleste aborter som foretas. Selvbestemmelse før 12 uke er vel etablert og liten uenighet om. Selv om KrF gjerne skulle skrotet hele selvbestemmelsen innser de at her står de ganske alene og vil aldri få en slik innstramning igjennom.

I 2018 ble abortloven igjen gjenstand for politisk frieri. KrF var i forhandling med Erna Solberg om regjeringsdeltakelse og hadde som krav å endre eller helst skrote paragraf 2c i Abortloven. 2 c omhandler mulighet for abort etter uke 12 hvis det er påvist skade på fosteret. Solberg åpnet for forhandlinger om abortloven, noe Kjell Ingolf Robstad som ledet høyre fløy i KrF tok som en mulighet for å gjøre tilgangen til abort vanskeligere. Det hele endte med at KrF gikk inn i regjering på borgerlig side og som takk for hjelpen fikk de en liten seier ved at selvbestemt tvillingabort ble avviklet.

Nå har det dukket opp nye muligheter for å bruke abortloven politisk. NOUen Abort i Norge – ny lov og bedre tjenester som ble overlevert rett før jul anbefaler en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker.  Slikt blir det bråk av, og skaper politisk hodepine for nåværende regjering. Leder i KrF, Olaug Bollestad har allerede flagget at hun ønsker Erna Solberg som statsminister etter valget i 2025. Diskusjoner om innstramning eller utvidelse av abortloven er en vinnersak for KrF og egnet til mobilisering. Greier KrF å komme seg over sperregrensen vil det ha stor betydning for de borgerlige.

Så nå venter vi i spenning på hva regjeringen vil gjøre. Vil de som AP ønsker gå inn for en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker slik Utvalget anbefaler og argumenterer godt for eller vil de legge saken i skuffen for å unngå friksjoner med regjeringspartner SP (som ikke ønsker en utvidelse av selvbestemmelsesretten) og ikke gi KrF en gladsak å mobilisere på før valget. Dette skriver Helge Simonnes om i Dagsavisenhttp://Abort en joker igjen? Abortsaken kan nok en gang bli en vinnersak for Kristelig Folkeparti.

Uansett hva som skjer, som vanlig er det abortsøkende kvinner som er de tapende. Det er deres liv og fremtid som ligger i potten når politikerne vurderer hva som gagner dem, politikerne, mest.

Hilsen en oppgitt Ragnhild

Bør vi gamle spise kjøtt?


Svaret er ja og det skal jeg nå begrunne. Helsedirektoratet klassifiserer oss som gamle fra 75 års alder. Flere undersøkelser viser at underernæring er et vanlig problem særlig fra fylte 80 år. Tall fra innleggelser på sykehus og aldershjem viser tydelig at vi gamle spiser for lite og for dårlig. Det samme er tilfelle når vi bor hjemme. For lite og for dårlig betyr rett og slett for lite proteiner og totalt for lite kalorier. Tradisjonelt har de viktigste proteinkildene vært kjøtt, fisk, melk, melkeprodukter og egg.

De nordiske ernæringsrådene kom nå høsten 2023 og vil bli fulgt opp av norske råd til våren. Hva de vil gå ut på, er allerede presentert i mediene og det er ingen bombe. Vi bør spise mer fisk, grønt og mindre rødt kjøtt. Ernæringsekspertene har  faktisk tallgitt antall gram kjøtt pr uke til 350 gram eller 50 gram pr dag. Dette såkalt optimale kosthold er på bakgrunn av masse forskning internasjonalt. I store befolknings- undersøkelser viser dette lavere forekomst av livsstilssykdommer som diabetes, kreft, hjerte- karsykdommer osv., og levetiden øker.

Men tilbake til 80 år og eldre. Har vi først blitt så gamle og er rimelig friske, er det mye som tyder på at den livsstil og de matvaner vi har hatt sålangt er tilfredsstillende for resten av livet. Kostholdsrådene til gamle som etterhvert spiser for lite, bør være annerledes enn de gitt til resten av befolkningen. 80-85 åringene bør få anbefalinger om velsmakende, næringsrik kost som holder oss oppegående så lenge som mulig. Kjøtt har i varierende grad vært endel av livet vårt, så la det forbli slik.
Ernæringsrådet understreker at kjøtt inneholder endel næringsstoffer som er bra for oss. Det betyr noe for hvordan vi har det,og hva vi har krefter til i det daglige. Ultraprosessert mat som feks pølser med lang holdbarhet er nok den stygge ulven med inflammatoriske (betennelses) fremmende egenskaper. Men ett par wienerpølser i ny og ne er neppe noe problem for gamlingen. Lammekjøtt i gryte er nok dog det beste for både kropp og sjel.

Velbekomme,  hilsen Thor-Øistein

Ps. Ernæringsrådene til oss gamle, eldre enn 80 år, må være annerledes enn til befolkningen ellers, som tildels spiser for mye og tildels usundt.

 

 

 

Tas kjønnsapartheid alvorlig nok?

Vi var veldig opptatt av, og med rette, rasediskrimineringen i Sør-Afrika og apartheidlovene mellom 1948 og 1994. Verdenssamfunnet vedtok boikott og straffetiltak mot makthaverne i Sør-Afrika som til slutt endte med at de diskriminerende lovene ble slettet og den svarte befolkningen fikk fulle borgerrettigheter. I dag kjemper vi mot en annen form for apartheid uten at verden går til straffetiltak og boikott. Jeg snakker om kjønnsapartheid.

I dagens Aftenpost leser vi en artikkel skrevet av nobelprisvinner Narges Mohammadi, en artikkel som sannsynligvis er smuglet ut fra fengselet i Iran hvor hun sitter innesperret fordi hun har begått den forbrytelsen å være en kvinne som aktivt kjemper for likestilling. http://Det som skjer i Iran, må kalles kjønnsapartheid Narges Mohammadi Vinner av Nobels fredspris 2023Det hun og andre kvinner i Iran opplever er å være offer for kjønnsapartheid.

Mohammadi skriver at det skjer ufattelige forbrytelser mot kvinner i Iran og Afghanistan. Kvinner blir begrenset og hindret i å leve frie liv. De hindres i alt fra hvordan kle seg. hvordan ferdes i det offentlige rom, retten til utdanning og arbeid og retten til å bestemme over egen kropp. Hun etterlyser at kjønnsapartheid får status som forbrytelse mot menneskeheten. Det internasjonale samfunnet må gå sammen om å fordømme og kriminalisere kjønnsapartheid akkuret som det gjorde under overfor Sør-Afrika. Det kommer positive signaler fra FN og UN Womens administrerende direktør om å få i stand en prosess fot å nedfelle kjønnsapartheid i internasjonal strafferett.

Her hjemme har mediene og særlig Aftenposten denne høsten og vinteren hadde et sterkt fokus på æresrelatert vold og drap. I tillegg sender NRK i disse dager en serie om æresvold og tvangsekteskap. Dette er veldig bra, men så lenge ikke de skyldige blir anmeldt, eller anmeldelsene blir trukket tilbake, og denne typen kriminalitet sjelden kommer til domstolene og så godt som aldri fører til domfellelse, kommer vi ikke videre. Politiet gjør så godt de kan med de resurssene de har til dette arbeidet.

Her må vi som samfunn være mye mer på. Vi må tørre å snakke om og sette ord på hva som skjer. Vi må ikke være så livende redde for å bli stemplet for rasister at vi ikke tør å sette ord på i hvilke miljøer ære er en så viktig del av kulturen at drap kan bli resultatet. Vi skylder de unge jentene og også noen gutter som utsettes for vold, drap og tvangsgifte at vi tar problemene rundt på det dypeste alvor. Denne formen for ære og æreskultur er en forferdelig ukultur, ikke bare i vårt land, men i alle de landene hvor det praktiseres. Nå må kjønnsapartheid virkelig komme på dagsorden og føre til samme type sanksjoner og kriminalisering som apartheidregimet i Sør-Afrika i sin tid ble. Dette er feminisme på alvor

Hilsen Ragnhild

 

 

 

Krig er forakt for liv – fred er å skape

Overskriften kjenner dere kanskje igjen fra Nordahl Griegs store dikt “Til ungdommen”. Hvorfar skal det være så mye vanskeligere å snakke om fred og fredsarbeid enn om krig? Selv om vi alle selvfølgelig ønsker oss fred er det krig og krigens helter som gjelder. Dette og mange andre spørsmål tar Linn Stahlsberg opp i sin nye bok som heter nettopp “Krig er forakt for liv”.

I dag leste jeg et stort intervju med Linn Stahlsberg i Klassekampen hvor disse temaene blir tatt opp. Linn er en modig kvinne, hun står opp og frem som pasifist i en tid hvor krig dessverre fremstår som en nødvendighet. I en tid hvor NATO fremstår som et FN og i alle fall mye viktigere enn FN, hvor generalene er nærmest daglige besøkende i Dax18 og Dagsrevyen. Hun etterlyser fredsaktivistene som er de virkelig modige. I Russland og Israel risikerer man fengsel ved å kritisere krigføringen. Hvor det er dødsstraff for ikke å ville la seg være kanonføde i en kamp de ikke forstår hvorfor de må delta i. En av de mange scenene fra antikrigsfilmen “Intet nytt fra vestfronten” som gjorde sterkt inntrykk på meg var unggutten som ble skutt av sine egne for ikke å ville fortsette å kjempe klokken 21.50 den 22.11.1918. Krigshandlingene skulle som kjent opphøre klokken 22.00.

Som sagt, Linn Stahlsberg er modig. Det er forferdelig vanskelig å være prinsippfast pasifist og samtidig se på Putins krigsmaskin rulle over Ukraina og hvis de seirer kanskje vil fortsette å rulle videre vestover. Men noen må tørre å si fra, fortrinnsvis noen som blir hørt i Kreml. For ikke å snakke om det som skjer i Gaza. Noen, og helst USA må tørre å si fra at dette går ikke lengert. Nå må krigsherrene komme seg til forhandlingsbordet.

Boken hennes er ment å gi ungdommen i dag informasjon om hva pasifisme er, at det å være pasifist og ikke ville bære våpen faktisk er lovlig i vårt land, heldigvis. Jeg synes det er strålende at Linn er tydelig og kompromissløs når det gjelder fredsarbeid. Likevel har jeg litt problemer nå. Skal ikke Ukraina forsvare seg mot angrep og må ikke vi i vesten støtte og hjelpe dem, også med våpen? Her klarer ikke jeg å være pasifist. Den vestlige verden står i samme skvis som venstresiden i Norge før annen verdenskrig. Da trodde man også på fred og ingen våpen, slagordet var “det brukne gevær”. Og så ble Norge okkupert. Da var det ingen som ikke syntes det var helt nødvendig og riktig å forsvare oss.

Krigen i Gaza derimot er ingen forsvarskrig. Krigen er en brutal hevnaksjon som alle gode krefter må stå samlet for å få slutt på. Her må fredsaktivistene virkelig bli lyttet til, men det ser foreløbig riktig dårlig ut. Fredsforkjemperne må se en rolle i å finne frem til strategier som får partene til forhandlingsbordet

Jeg heier på Linn og håper hun fortsetter sin modige kamp. Men jeg klarer ikke følge henne helt frem slik verden ser ut akkurat nå.

Hilsen Ragnhild

Godt nytt år i og med skogen,

At VG gir meg økt innsikt i fysiologi og medisin, skjer ikke så ofte. Forleden skjedde det. Oppslag på forsiden gjorde meg nyskjerrig. Kollegene Svend Davanger, Geir Selbæk og psykologen Simone Grassine har vært premissleverandører og henviser til aktuell forskning.
Gjennom generasjoner har vi erfart at turer i skog og mark, og for den saks skyld havet, har vært bra for oss. Men hva er det egentlig som skjer med oss?
Begrepet, « frittflytende oppmerksom», i noe varierende form, er noe av nøkkelen til å forstå hva som skjer med oss. Vi skal ikke gå mange skritt innover i skogen før vi merker at det meste blir annerledes. Vi ser hvor vi plasserer føttene i skogbunnen, vi ser på busker, kratt og trær og vi hører skogens ro. Skogen har en egen lyd, selv uten vind i trærne og fuglekvitter. Den frittflytende oppmerksomheten, mener forskere var en egenskap som gjorde at vi overlevde for 100 000 år siden med truende villdyr på savannen i Afrika.
Forskning fra USA har vist ar vår hjerne skjerpes etter skogstur. En hukommelses test som gikk på å erindre tallrekker, viste klar forbedring. Det samme viste såkalt kreativitets-tester. Et forsøk utført i Australia viste at skjermbilde av grønn natur med blomster, bare 40 sekunder, også kunne gi noe av det samme. Er det tankene rundt tidlige naturopplevelser som dukker opp?

Shinrin Yoku, japansk skogsbading, bedrives av 100 000ener, særlig fra Tokio området, (Jeg har skrevet mer utdypende om dette tidligere). For de fleste går det ut på, en rolig kort tur langs en sti i skogen, så rolig sitte ned for å la tankene vandre ett par timer. Og hva har japanske forskere funnet? Jo, både den fysiske og mentale helse, forbedres. Tester har også vist positive endringer med vårt immun-apparat. Det siste tilskrives dampen av kvaeliknende substanser fra trærne.

For de fleste av oss blir nok skogsturene så mangt. Hvis vi ikke har musikk eller podcast plugger i ørene, så opplever vi nok nettopp skogens ro og vakkerhet. I motbakkene «går vi litt på» og hjerte og lunger utfordres litt. Luften er klar og ren og det er lite generell luftforurensning! En rekke studier viser at dette samlet er bra for vår helse, det forlenger levetiden og det kan endog være demensprofylakse. Hvilke enkeltfaktorer som betyr mest er vel egentlig ikke så farlig.

Fint å finne ting som dokumenterer at du har hatt rett i dine antagelser.

Hilsen Thor-Øistein.

 

Kan 4×4 få oss opp fra sofaen?

I Debatten på NRK forleden snakket man om trening og fysisk aktivitet i folkehelse sammenheng. Professor og kollega Eivind Wang fortalte om 4×4 (mao intervalltrening) og antydet at dette burde være grunnlaget for at de 80% av oss som sitter stille, bør komme igang. Han avfeide temmelig bryskt podcast og nettbasert trening som useriøst. I mer enn 15 år har 4×4 trening blitt dokumenter som effektiv trening i alt fra toppidrett til rekonvalesens etter hjerte-infarkt. Men det er samtidig blitt dokumentert at å gå 20 minutter daglig pluss noe styrke-øvelelser gir stor helsegevinst for de fleste. Intervalltrening for 60 år gamle sofaslitere er utopi.
Professoren avfeide styrketrening med å si «at vi blir sterkere i musklene, og det er det». Vel, det i seg selv er bra for oss og hva vi greier å gjøre. Men flere studier viser at systematisk styrketrening, forlenger livet, forebygger mange livsstilssykdommer.

Hva annet lærte denne debatten oss? Jo, at vi ikke er kommet lenger enn at en professor i medisin (mann) arrogant kan avfeie en personlig trener og coach (ung kvinne) med at det hun driver med er useriøst og totalt uvirksomt. Budskapet til Catrine Collins var ganske enkelt at fysisk aktivitet er viktig for helsen vår og at det enkleste ofte er det beste. I en travel (kvinne)hverdag kan øvelser under veiledning fra personlig trener online være akkurat det lille som får henne opp av sofaen mellom barnepass og full jobb. Eller fra vårt ståsted som pensjonister kanskje det lille som gjør at vi tar noen øvelser i stedet for å våge oss ut i sprengkulde og glatte veier. Det jeg prøver å si er at man må leve ganske isolert i sin professorboble for å tro at veien til folkehelse via fysisk aktivitet bare går ved 4×4 trening minimum to timer i uka. Her er rett og slett det beste blitt det godes fiende, jeg synker heller ned i sofaen med en god bok før jeg kaster meg ut i intervalltrening a la 4×4.

Professoren sa at all trening må være vitenskapelig basert og at 4×4 er dokumentert i flere publikasjoner å øke den fysiske formen, studier som han til dels selv har vært med på. Han hoppet glatt over de studiene som viser at litt er bedre enn ingenting og at vi opprettholde form og helse bare ved å bevege oss regelmessig, gjerne med å ta i litt ekstra på tur i motbakker. Catrine Collins bekreftet også at hun baserer seg på veletablert og akseptert kunnskap når hun gir treningsråd. Forøvrig greidde hun å beholde roen og fatningen selv etter professorens til dels ufine angrep.

Dette innlegget er skrevet av Thor-Øistein og Ragnhild sammen etter at vi ble rimelig oppbrakt over vår kollegas behandling av sine meddebattanter, i særdeleshet hun som bedriver treningsveiledning online.

Godt nytt år

 

Det er mange tanker som melder seg rundt et årsskifte. Noen dreier seg om året som gikk, gleder og sorger, og noen om året som vi akkurat har gått inn i.

Når det gjelder verdenssituasjonen så er det lite å glede seg over og fremtiden ser ikke lys ut, hverken når det gjelder krig i Ukraina og Gaza eller utsikten til å få Trump som president i USA. På hjemmefronten er det alt for mange i landet vårt som sliter økonomisk mens jeg og mine nærmeste har det lunt og godt. Litt urettferdig? Ja selvfølgelig og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med det. Jeg leser akkurat Hege Duckerts glimrende bok om Katti Anker Møller, overklassekvinnen som så urettferdighetene rundt seg og begynte å gjøre noe med det. Vi kan takke henne (og Johan Castberg) for lovene som forandret livene til barn født utenfor ekteskap. I dag kan det synes merkelig, men på begynnelsen av 1900-tallet var kvinner som “kom i uløkka” og barna deres samfunnets utstøtte i den grad at mange ikke engang overlevet. Det som både forundrer og skremmer meg er å lese hvordan mange ivrige kvinnesaksforkjempere motarbeidet henne og regelrett hetset henne. Ikke mye kvinnesolidaritet å spore fra kvinnesakskvinnene som stort sett tilhørte øvre middelklasse og overklassen – overfor de stakkars arbeiderkvinnene og tjenestejentene som uheldigvis ble gravide uten å være gift.

I går feiret vi nytt år på tradisjonelt vis med fire gode venner. Tradisjonen tro startet vi med å følge Kongens tale på TV. Kong Harald er en klok mann og talen hans var en tydelig appell om å ta klimakrisen på alvor. Tenk om regjeringen vår og Equinor endelig kan forstå og innrømme at nye oljefelt og mer olje er ikke veien å gå for å redde klimaet. Equinor har som en miljøaktivist uttrykte det en klimaaktivist kaller frekkhetens nådegave når de påstår at oljen er veien til det grønne skiftet. De glemmer glatt at når den “rene norske oljen” brennes er klimautslippene store selv om det skjer utenfor vårt land. Dessuten bruker Equinor en forsvinnende liten del av sitt enorme overskudd på grønne teknologier.

Når jeg tenker på året vi har foran oss ser jeg at det er i ferd med å blusse opp en ny abortdebatt, nesten 50 år etter at lovforslaget om selvbestemt abort gikk igjennom i Stortinget med 1 – en stemmes overvekt.  I dag er det overveldende flertall for loven vi har med selvbestemt abort inntil 12 svangerskapsuke. Mange av oss mener imidlertid at tiden er løpt fra bestemmelsen om at abort mellom 12 og 18 uker skal bestemmes av en nemnd.  Abortutvalget som la frem sine konklusjoner før jul anbefaler også om ikke enstemmig at selvbestemmelse bør utvides til 18 uker. Sånt blir det bråk av og en ny abortdebatt er i emning. Merkelig at det går an å lage så mye støy om en lovendring som rett og slett ville lovfeste en rett som de aller aller fleste kvinnene som søker om abort mellom 12 og 18 uker allerede har. Den gang da loven ble vedtatt var det om å gjøre at lovteksten ble et kompromiss mellom forkjemperne for selvbestemt abort og motstanderne som helst ville beholde nemndbehandling for abortsøkende kvinner. Kompromisset besto i at etter 12 uker skulle kvinnene møte i en nemnd som igjen skulle ha mulighet for avslag. I dag er det ytterst få som får avslag i søknad om abort mellom 12 og 18 uker. De få avslagene er nesten utelukkende fordi svangerskapet er kommet for langt.

I motsetning til da loven ble vedtatt gjøres over 90% av abortene i dag medikamentelt, dvs at hun får tabletter som settes inn i skjeden og skal fremkalle abort. Før 9. svangerskapsuke kan behandlingen skje hjemme, etter 9 uke skal det gjøres på sykehus. Denne måten å fremkalle abort på er det ikke tatt høyde for i den nåværende loven og gjør det nødvendig å revidere lovteksten.

Det er ellers mange andre gode forslag til revidering av loven fra abortutvalget, revisjoner som er helt nødvendige for å være i takt med tiden vi lever i. Men striden kommer nok til å stå om 18-ukers grensen. KrF er på offensiven sammen med endel fra SP.  Et spedt forsøk fra Erna Solberg på å komme KrF i møte og stramme inn på abortloven i 2014 endte med full tilbaketrekning (nesten – KrF fikk nemndbehandling av tvillingaborter.) Det ble ingen reservasjonsrett for fastlegene, men abortloven var satt i spill og det ble nødvendig å se på om den trengte en viss oppdatering. Mye er forandret siden 1978, blant annet blir nå de aller fleste tidligaborter gjennomført medikamentelt uten sykehusinnleggelse. Alle undersøkelser viser at de aller fleste aborter foretas før uke 12. I dag er det mulig å påvise fosterskader ved hjelp av ultralyd og blodprøve, noe som i hovedsak først kan skje etter 12 uke og kan føre til ansøkninger om abort etter 12 svangerskapsuke. Så nå står striden om det er en nemnd eller kvinnen selv som skal bestemme om et kanskje ikke levedyktig foster skal kunne fjernes eller ikke. Jeg og mange med meg mener det faktisk er kvinnen selv som må bestemme dette, gjerne ved hjelp av fastlegen som hun kjenner, men ikke ved å møte en nemnd av fremmede leger.

Nå må vi vente og se om regjeringen legger frem et forslag til revidering av abortloven og om revisjonen inneholder en utvidelse av selvbestemmelsesretten til 18 uker. Om grensen blir utvidet til 18 uker er ikke godt å si, dertil er det alt for usikkert hva Stortinget faller ned på. Jeg håper de fleste vil innse hvor fornuftig det er å følge praksis som i dag gir kvinnen rett til abort frem til 18 uker når hun ønsker det, men etter å ha møtt i en nemnd mellom uke 12 og 18. Uansett skal vi være lykkelige over å bo i et land hvor kvinners liv og helse veier tyngre enn mørkemenns ønske om å kontrollere deres reproduksjon. Jeg ser med gru til USA, til Ungarn og andre land som ved abortnekt leder til at abortene skjer utrygt og farlig “under jorden”.

Kampen for selvbestemt abort ble vunnet i 70-årene, nå gjenstår det bare å utvide selvbestemmelsesretten slik det praktiseres hos oss i dag, men uten nemndbehandling.

Hilsen Ragnhild

109 åring gir meg hakeslepp !

Vi fikk hyggelige presanger til jul fra barn og barnebarn. Men noe helt spesielt var det med skoskeia (skohorn) fra familien i Nordheimsund. Den er laget av landets eldste mann, 109 år gammel. Av statistikken kan vi lese at folk i Vestland fylke har lengst forventet levetid her i landet. Men at man er istand til å produsere kunsthåndverk i sitt 110 år er mer enn oppsiktsvekkende.

Vidar Eide er født 3. juli 1914 i Tørvikbygd, Kvam kommune i Hardanger. Han bor fremdeles i det samme huset som han er født i på gården hvor han har hatt sitt virke  på hele livet. Det har vært smådrift med noen melkekyr, gress- og kornproduksjon. Han har vært flink med nevene og har i årenes løp produsert mer enn 20 trebåter. Mest oppsiktsvekkende to båter etter at  han ble 100 år. Litt småtteri har han også likt å drive med, bl.annet har han laget  mer enn 1000 skoskeier. Litt har han solgt men mest har nok blitt til gaver. Han er fortsatt i det lille verkstedet han lagde som 18 åring der han bruker en liten sirkelsag han selv har konstruert. I intervju med NRK og lokalavisa, tilstår han et det har kostet han et par fingre, “men det har det vært verdt”.

Han bor i huset sammen med datter-dattera og hennes familie. Han greier mye selv, men matstellet står nok familen for det meste for. Han går med 2 krykker og når føret tillater det, kjører ha en liten elektrisk scooter rundt på tunet.

Hva er mer enn rimelig enn at journalisten etter hvert spør om hva som er hemmeligheten for å kunne bli så gammel. Svaret ble “Eg har teke tida til hjelp”. Denne tida har han mer eller mindre  ubevisst brukt bra. Den fysiske aktiviteten har han greid å opprettholde. Han har endog skaffet seg et trø/trå- apparat som han bruker når han setter seg ned for å se på TV. Han har mange bøker i biblioteket sitt og har alltid likt å lese. Og ellers da? “Ingen har vel drukke så mykje mjølk som meg”, sier han, Og ikke har han drukket kaffe heller. For ballansens skyld så må nok gammeldoktern legge til at andre historier kan fortelle om hundreåringen som både har røkt og drukket brennevin hele livet. Det må nok ha noe med genetikken å gjøre også!!! Eide kan fortelle at det i hans familie ha vært flere som har passert 100 år.

Denne historien om Vidar Eide som 109 år gammel forteller om livet sitt, får meg til å tenke på Okinawa, øya i Japan med verdens eldste befolkning.Dette har selvsagt trigget forskere og deres konklusjon er omtrent som følger: De gamle er aktive i samfunnet  til siste slutt og de er fysisk aktive på alle måter. De har nær kontakt med de yngre generasjoner og har oppgaver hele livet. De spiser mye  grønnsaker, også soya. De spiser totalt lite fett og lite kalorier. Overvekt er sjelden.

Hva forteller dette oss ?.Jo, et langt liv har både med arv og miljø å gjøre. Så får vi legge til flaks og hell. Denne siste faktoren vektlegges nå mer og mer.

Men 109 åringen fra Hardanger er på alle måter et eventyr. En aktiv gammel mann som fremdeles har det bra både med hode og bein.

Hilsen Thor-Øistein som ser på dette som en inspirasjon.

God jul

 

Rolig julaften morgen og formiddag. Lang morgenseanse med aviser og julebakst. Adventspusselet er blitt fullført. De siste julekortene pr telefon ferdig snakket. Julekaktusen som er arvet etter mor er nesten utsprunget. Og hvis dere lurer på hva som skjuler seg under sen gule plastbøtten på verandaen så er det restene av juleskinken.

I går var den tradisjonelle Lille julaften med barn, svigerbarn og barnebarn, de av dem som er i Osloområdet i julen. Tradisjonen tro ble det servert sild, rakfisk og mer “barnevennlig” laks som røkt og gravet, og ikke å forglemme den enda mer tradisjonelle juleskinken. Juleskinken fortjener egen omtale, en oppskrift fra min svenske mormor, modifisert etter litt moderne muligheter. Den har ligget i sukker-saltet lake i 2 uker , kokt og griljert akkurat slik mormor og mor gjorde det. Lurer på om noen av mine plukker opp hansken etter meg. Ellers var det stor og god stemning, mye latter og morsomme påfunn, quiz og selvhjelpskurs. Sist gang ble første vers av Terje Vigen deklamert, denne gangen vers nr 2. Vi kommer neppe gjennom hele i vår levetid.

Nå sitter vi her og er bare fyllt av takknemlighet. Takknemlige for barna våre, dine, mine og vårt som ser ut til å strikose seg sammen, store barnebarn som gleder seg over å være sammen. Vi tenker nå på alle dem som ikke er så heldige som vi er, som har mistet noen nå oppunder jul, enten på naturlig måte eller voldelig. Jeg tenker på min gode venninne som tilbringer julen på sykehus med brukket ankel. Tankene våre går også utenom andedammen, til det som skjer i Ukraina og på Gaza. Det er så grusomt at det er ikke til å holde ut. Er det lov å privatisere, å feire jul med våre kjære og ha det så morsomt og hyggelig, trygt og godt? Jeg har ikke noe godt svar på dette, men velger å holde meg til det nære og ha en fin julefeiring med dem jeg er glad i.

Jeg vil med dette lille, julete innlegget ønske alle våre lesere en riktig god jul og takke for at dere er der, følger oss og kommer med kloke og gode kommentarer. GOD JUL.

Hilsen Ragnhild