seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Før i tiden da somrene var lange, late og uten spesielt mye underholdning annet enn det vi skaffet oss selv snakket vi om agurktiden. Det var da avisene (for den gang leste man aviser) ikke hadde noe spesielt spennende å skrive om så da endte det med en beskrivelse av årets agurker. Slik er det ikke lenger.

Nå er all verdens underholdning bare et tastetrykk unna og det går nesten ikkee an å gå en tur, enten det er i byen eller i marka, uten å støte (nesten) borti en eller annen med nesa ned i mobilen. De som løper, og dem er det ganske mange av, kan ikke se på mobilene sine så derfor har de dem på øret. For underholdning er viktig, enten det er musikk, en lydbok eller de siste podkastene.

Denne sommeren er imidlertid full av action, og dessverre ikke av typen lettbent underholdning. Krig i Europa og krig i Midt-Østen, I tillegg tegner det til å bli en særdeles stygg valgkamp i USA, Trump har allerede karakterisert Kamala Harris som en tomhjernet gås. Han kommer nok til å måtte slite med den gåsa, hun er langt fra tomhjernet og vet å forholde seg til forbrytere som ham.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Her hjemme sliter vi med et byråkrati som bare blirr verre og verre. Når UDI nekter unge skuespillere fra Palestina innreise fordi de kunne komme til å ville bli her, er det ganske ille og etter masssiv støtte og ble innreisenekten omgjort. Det siste er at UDI nekter seks unge palestinske medisinerstudenter innreise, også fordi de kunne tenkes å ville bli her. Nå er det slik at disse medisinerstudentene fra Gaza ønsker å fullføre utdannelsen sin for å kunne være med på å bygge opp igjen helsetjenesten på Gaza når krigen en gang er over. Universitetet i Oslo har invitert dem og betaler for dem nettopp for å bidra i en tid hvor helsehjelpen på Gaza ligger med brukket rygg. UDI skjuler seg bak politikerne som har laget reglene og hvem er politikerne? Jo det er Justisdepartementet med Statsråd Emilie Enger Mehl. Og hvor er Statsråden? Hun gjenmmer seg og vil ikke svare, sannsynligvis fordi hun tilhører Senterpartiet som er MEGET fremmedfiendtlig. Så når de unge medisinerstudentene som ikke har israelsk pass må bli hjemme og ikke får fullført studiene sine, er det helt i orden for Enger Mehl. Hun burde skamme seg. Heldigvis er det mange som engasjerer seg i saken og i morgen, fredag, blir det en stor demonstrasjon utenfor Utenriksdepartementet. Utenriksminister Barth Eide har uttalt at det viktigste bidraget Norge kan gi Gaza er å støtte opp om palestinske helsefasiliteter samtidig som vi, Norge, nekter å bidra til at unge palestinske medisinerstudenter får fullført utdannelsen sin. Dobbeltmoral av verste sort.

Til slutt en liten gladmelding. For snart en uke siden skrev Eirik Hørthe i Klassekampen en liten epistel om besteforeldre – en mormor i livet het den fritt etter Odd Nordstogas “En farfar i livet”. En NOVA-studie fra 2015 konkluderer med at norske besteforeldre er i europatoppen når det gjelder å bistå barn og barnebarn. Dette funnet viser noe annet enn at besteforeldregenerasjonen er egoistiske og bare tenker på seg selv. Vi i vår generasjon ble besteforeldre mens vi fortsatt var i fullt arbeid og derved hadde mindre tid enn den gammeldagse farmormoren som satt i gyngestolen og strikket. Men det er en tid for alt og tiden med barnebarna er og har virkelig vært noe å se på med glede. Det å følge med på barnebarnas gjøremål er spennende og en berikelse for oss.

Hilsen Ragnhild mormor og farmor

Deilig å komme i gang med noen rutiner igjen! Nå har jeg bokset med Anne i 8 år. Det hele begynte på en treningsreise til syden, og siden er det blitt slik. Jeg reiser til EVO i Asker en gang i uken året rundt, med noen forfall innimellom.

Hva er det så med boksing som fascinerer meg? Jeg har i hvert fall på følelsen at jeg danser rundt instruktør Anne, samtidig som jeg prøver å slå mot hanskeputer hun har på hendene! Dette blir selvsagt helt annerledes enn to som bokser mot hverandre, selv med hansker.Treff, spesielt mot hodet, kan bli mer enn ubehagelig. Jeg føler at mosjonsboksing, slik jeg og andre bedriver den, er direkte morsomt og oppbyggelig. Vi er ofte opphengt i spørsmålet om aktiviteten er sunn eller ikke. Når jeg føler at både kondisjon, hurtighet, koordinasjon, styrke og balanse blir bedre, må jo svaret være «Ja».

Intervall trening, 4×4 o.l. er ulystbetont og unødvendig når vi blir gamle. Det er ut ifra vurdering av fysisk form og helsegevinst. At vi daglig beveger oss skikkelig og kanskje blir anpustne i en bakke eller trapp, holder for de aller fleste i massevis. Dvs at pusten går og hjertet slår hurtigere enn når vi spaserer rolig avgårde. Når Anne og jeg bokser, blir det gjerne såkalte «pyramideserier» av halvannet til 2 minutter, og så en liten pause. Så høyt kommer ikke pulsen ellers, når/hvis jeg plager meg selv i oppoverbakke.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Mener jeg med denne lille epistelen at boksing er tingen for gamlinger? Prøv det gjerne en prøvetime eller to med en instruktør. Jeg var spesielt heldig med at Anne holder ut med meg. Som ung bodde hun er periode i Asia og bedrev både Taekwondo og kickboksing på konkurransenivå. Av og til demonstrerer hun tekniske ting som fascinerer den gamle amatør. F.eks kontrollerte spark i knehøyde, kan være en ferdighet å ta med seg.Ellers er tingen å variere mellom rette slag, hook og upper cuts.

Jeg må jo også nevne at boksetrening brukes som terapi ved Parkinsonisme. Denne behandlingen oppsto i USA for 10-15 år siden. Etterhvert har det også blitt terapiboksing i Oslo. Jeg kjenner folk som følger opp dette og gir positive tilbakemeldinger.

På bloggen vår har jeg mange ganger understreket at vi gamle må fortsette med eller finne på aktiviteter vi trives med. For meg har boksing blitt en slik aktivitet.

Hilsen Thor-Øistein som også i denne sammenheng føler seg heldig.

Vi hundemennesker er noe for oss selv! Ragnhild og jeg hadde hunder i oppveksten og fortsatte med det i vårt voksne liv. I mer enn 50 år har vi nå holdt hus sammen og hunder har vært endel av familielivet vårt. Dette har nok preget barna våre også. Flere av dem har egne hunder.

Da vi for nesten 10 år siden bestemte oss for å få enda en hund etter at dachsen Pia (nr 1) var død, måtte vi gå noen runder med oss selv. Jeg, Thor-Øistein var 78 år og Ragnhild fem år yngre. Oppdretter som hadde mange dachskull syntes det var litt tvilsomt å selge hundevalp til en nærmere 80 år gammel gubbe. «Det er ikke så greit når hunden overlever eieren» het det. Men vi gjorde avtale med vennen Gerda som til enhver tid har hatt mange dachser. Hun lovet å overta vår neste Pia (Pia2 som hun ble hetende) hvis det ble nødvendig. Gerda har vært en uvurdelig hjelp i alle årene med Pia. Pia har vært hos henne når vi har vært bortreist og strikost seg med Gerdas to Dachser.

I løpet av 30 år har det blitt tre dachser på oss. Bastian ble 10 år gml tatt av en radiomerket ulv i et skogsområde mellom Ski og Enebakk. Den forrige Pia døde av kreft i brystkjertelen, 11 år gammel. Dachsene er store hunder med korte bein. De er egentlig en mutasjon fra Tyskland i 1850. En Dobermann fikk plutselig hvalper med korte bein. Og det var starten.

Dachsene er snille familiehunder, men kan være rimelig trassige og ikke bestandig så lydige. Når de påkalles, kommer de når de likevel skal den veien. Bastian som var en stor standard, var også en bra rådyrjakt-hund. Han viste rolige og kontrollerte drev (for de av dere som forstår det).

Pia2 var nok den roligste og greieste av alle tre.Hun var preget av et liv med to gamle mennesker. Hun var en fin samtalepartner, dvs særlig jeg, pratet med henne hele tiden. Vi tre gikk daglige tur, flere korte langs Akerselva, og gjerne en lengre tur på sti i Maridalen. Hennes jaktinstinkt var temmelig degenerert og stort sett gikk hun løs uten problemer. Av og til bjeffet hun på folk som snakket om båndtvang, men det fikk nå bare være slik. Hun begynte å skrante for 2 måneder siden. Dyrlegen fastslo leversvikt, sansynligvis pga kreftspredning. Ragnhild og jeg var enige med oss selv og Gerda at noen inngripende diagnostikk og behandling ville vi ikke utsette henne for. Hun hadde det ganske bra inntil den siste dagen. Da vi skjønte at nå nærmet det seg en vond slutt tok vi henne med til veterinær. En empatisk og hyggelig veterinær hjalp Pia ut fra denne verden mens hun sov i armene våre.
.
Nå har jeg ryddet bort seng, matkopper, tepper og liknende og det hele er trist og leit. Hva er poenget med skogstur når vi ikke kan oppleve naturen sammen med Pia? Temmelig sentimentalt, men slik er det. Vi får se hvordan det går med at vi låner barnas hunder for turer i naturen.

Menneskets beste venn, hunden, er vesentlig for mange. Undersøkelser har vist at enslige får et lengre og friskere liv når de får en hund. Og i Norge har vi til nå registrert mer enn 600 sykehjemshunder. Selv når det meste svikter for oss, har disse hundene vist seg å være både til hygge og nytte.

Hilsen Thor-Øistein, fortsatt litt lei seg

For vel en uke siden skrev jeg litt om drømmer som kanskje har best av å forbli drømmer. Det ble også en liten fortelling om familien Groth som for vel 15 år siden startet opp med å rehabilitere en eiendom, hvor man en gang hadde dyrket vindruer og oliven.
De kjøpte 40 mål med skog og kratt men også med 100 oliventrær. Fem hus var i en dårlig forfatning og ble revet.

Granskogen ble stort sett fjernet. 3 mål ble lagt til rette for planting av vinstokker og 300 nye oliventrær ellers på eiendommen.

Peter og Kristin har nok i snitt arbeidet i Toscana 10 uker i året. Og det har vært, rett og slett å ta vare på eiendommen, samtt stell med «markens grøde». De andre 40 ukene, er det lokale folk som har ansvaret.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Som ellers i livet, spiller ofte tilfeldighetene inn. Den kjente arkitekten Vittorio Grasssi har tegnet de tre nye husene. Det startet med at Peter ble kjent med han i forbindelse med Tjuvholmen utbyggingen. Grassi tegnet Fearnley-museet.

Selve høstingen av druer står familien Toscani for. Nabofamilien er vinprodusent i stor skala med 100 000 flasker i året. Groths Merlot druer tas godt hånd om og etter å ha vært i ståltanker og eikefat, ender det opp med 1600 vanlige flasker og 100 magnum flasker.
Oliven-innhøstingen er en historie for seg selv. Gode venner fra Norge kommer ned og bidrar. Jeg går ut ifra et vin og olje smaker spesielt godt den etterfølgende vinter. Mat og drikke med en historie gjør noe ekstra.

Vinen Bedano Costa Toscana er på polets bestiingsliste. Norsk lov tillater ikke fremsnakking av alkohol. Men jeg kommer vel rundt ved å si, «når du likevel skal drikke rødvin, prøv denne.» Salute!
Hilsen Thor-Øistein

Denne sommeren har jeg lest to bøker som handler om noe jeg absolutt ikke vet noe om og som er veldig fremmed for meg. Likevel har disse bøkene, som er svært ulike, gitt meg nye innsikter som jeg er glad for å kunne ta med meg videre. Bøkene er “Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow” av Gabrielle Zevin og “Kan du høre byen puste ut” av Don Martin og Zeshan Shakar.

Boken til Zevin handler om gaming og tre ungdommer fra forskjellige sosiale bakgrunner som sammen starter et spillutviklingsselskap. Disse typene internettbaserte spill skjønner jeg svært lite av,(jeg driver det ikke lenger enn til WordFeud). Likevel er det fasinerende å følge de tre ungdommene og deres vei til braksuksess med spillene de utvikler samtidig som forholdet dem i mellom forandrer seg. Jeg må hele tiden tenke på at det er to generasjoner (minst) mellom meg og disse noen-og-tyveåringene. Men på tross av de fremmede spillene, den store aldersforskjellen og en type helt fremmed ungdomsliv, har jeg stor glede av å lese om dem. Det er noe almenmenneskelig her som minner meg om hvor like vi mennesker tross alle forskjeller i alder, sosial bakgrunn og utdanning, er.
Den andre boken, den til Don Martin og Zeshan Shakar, er minst like fremmed for meg selv om den foregår i Oslo og ikke i New York og California. Jeg som aldri har vært på en rapkonsert og slett ikke visste hvem Don Martin er, har fulgt Martins oppvekst på Romsås, hans vei fra tagging til rap og hip hop, og hans kjærlighet til Oslo øst, med stor interesse og glede. Den har lært meg noe viktig om inkludering, om rasisme og redsel for annerledeshet og fremfor alt om hvor uvillige vi er til å se og akseptere andre måter å leve og uttrykke seg på enn vår egen. Don Martin som egentlig heter Martin Raknerud vokste opp som enebarn med alenemor etter at faren Nils Raknerud flyttet ut uten å forsvinne ut av Martins liv. Å lese Don Martins tale til faren sin i hans bisettelse gir et nydelig bilde av en annerledes familie som ikke på noen måte står tilbake for andre mer A4-måter å leve på.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

I boken sin kan Don Martin være sint, ikke mest på egne vegne, men på vegne av kompiser fra Groruddalen som hadde mindre god ballast med hjemmefra. Han er sint på hvordan politiet i 80- og 90årene behandlet ungdommer fra øst i byen. (Jeg undrer meg på om det er mye bedre nå. Noen steder er det nok bedre, der det er ressurser til å hjelpe i stedet for å bare fordømme og der det gis muligheter til utvikling).
Men mest av alt er boken til Martin og Shakar en hyllest til Oslo, spesielt til Oslo øst. De ønsker å gi den delen av byen som snakkes så mye om, gjerne i oppgitte og nedsettende ordelag, en stemme, en mulighet til selv å komme til orde. Og det ser ut til at de har til de grader lykkes.

Med god sommerlesehilsen fra Ragnhild

Det heter seg at enhver er seg selv nærmest og det er selvfølgelig riktig. Men er det nødvendig å bli seg så nærmest at livet styres, ikke av forhold til menneskene rundt seg, men av en klokke eller en ring. Det var en pulsklokke, nå er det Oura ringen det dreier seg om og den og de som bruker den fikk et lengre hovedoppslag i forrige ukes A-magasin.

Hva er det med disse dingsene som skal forbedre livet vårt, gi oss mer energi og gjøre oss til en bedre versjon av oss selv? Både pulsklokkene som måler alt og nå Ouraringen skal få oss til å stresse mindre, sove bedre og kvinner skal bli bedre kjent med kroppen sin. Det lyder forlokkende og for den nette sum av 4-8000 kroner og 79 kr måneden for å få registrert dataene kan vi altså få et bedre liv og “bli en bedre versjon av oss selv”.

Ouraringen er testet teknisk og holder for så vidt det den lover hvis vi tror på at variabilitet i hjerteslagene sier noe om stressnivået. Den måler også aktivitet og søvnkvalitet. Vi vet jo at pulsen stiger og synker alt etter stressnivå og aktivitetsnivå, men trenger jeg en ring for å få vite det? I følge ekspertene er ringen bedre enn pulsklokkene til å måle søvnkvalitet. Personlig vet jeg godt hvordan jeg har sovet, om jeg er uthvilt eller ikke når jeg våkner, men jeg er også ganske enkelt skrudd sammen og har ikke klokkertro på tekniske dingser.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Det som bekymrer meg med disse tekniske dingsene er hvordan de gjør livet til noe mekanisk uten emosjoner og empati. Når Oura forteller at bæreren trenger hvile så må sosiale sammenhenger avlyses for å følge ringens instrukser. Som en av ringens koryfeer sier: Dataene styrer mye av livet mitt. Jeg er ganske streng og gjør det som er best for meg. Da må jeg spørre, er det som er best for meg det som er best for den tekniske delen av meg, alt som kan måles. Hva med tanker, emosjoner og følelser – noe som ikke kan måles og fremstilles i en graf? Er ikke det også dimensjoner som burde være viktige for meg? Og hva med forholdet til mine nærmeste og til mine venner? Ettersom det ikke kan styres av en teknisk måler blir det helt underordnet i livet?

Inge Strumpke advarer mot ringen (og andre superklokker) både fordi de lett gjør oss hekta. Hun sammenlikner det med spillet Tamagotchi fra 90-tallet som “alle” drev med hvor man måtte trykke på knapper for å mate og ta vare på et dyr. Folk ble så hekta, nå blir man hekta på seg selv i stedet. Et annet problem hun påpeker er personvernet. Er vi komfortable med å gi så personlige opplysninger som ligger i appene til et eller annet firma? Kanskje vi alle bør tenke os mer om før vi kaster oss på en hype som klokker og ring for å få gleden av å våkne om morgenen til en readiness score?

Helt til sist blir det advart mot å bruke ringen som prevensjon. Den lover at den viser menstruasjonssyklus helt nøyaktig slik at det er mulig å vit når man er fruktbar. Det er en trend på nettet at influencere advarer mot bruk av hormonell prevensjon og anbefaler bruk av naturlige metoder som ringen hjelper med. Resultatet ser ut til å bli at bruken av prevensjon blant unge kvinner går ned mens aborttallene går opp. Det er en virkelig tankevekker.

Med teknologifri hilsen Ragnhild

Etter hvert som årene går, er det nok noen som lurer på om tiden er inne for en total endring av livskursen. Mange drømmer bør nok forbli å være drømmer og vi kan leve godt med det. Nå skal jeg fortelle historien om ekteparet som 60 år gamle nettopp startet et eventyrprosjekt, og det i Toscana.
Kristin, filolog og Peter Groth, siv.ing, kjøpte en tomt i Toscana på omlag 3 dekar. Tomten var overgrodd av gran i alle størrelser, men det var en lang historie om tidligere dyrking av vindruer her. Etter siste verdenskrig fastslo Den italienske stat at landet produserte for mye vin av dårlig kvalitet. De subsidierte oppriving av gamle vinstokker og planting av granskog. Produksjon av trevirke ville være mer lønnsomt.

For vel 15 år siden startet familien Groth med gravemaskin, dumper og motorsag. Jordsmonnet egnet seg fortsatt glimrende til vindruedyrking og det ble plantet 2200 Merlot druestokker. Etter 3-4 år var det høstemodne druer og den første vinen kunne produseres. Og det ved hjelp av familien Toscanis store produksjonsanlegg på naboeiendommen. Gangen er vin på ståltank, etter hvert på eikefat, for så å tappes på flasker. Forrige årble det 1600 vanlige flasker og 100 magnum.

Alt dette har ikke skjedd uten en svær egeninnsats. Svette og skitt under neglene har vært nødvendig. Fra tidligere fantes det noen oliventrær i kanten av granskogen og flere ble plantet. Resultatet har blitt vel 200 liter olivenolje i året. Med middelhavskost legger vi grunnlaget for friske år i alderdommen. Mye forskning tyder nettopp på olivenolje som hovednøkkelen til dette. Familien legger også vekt på en økologisk bærbar drift. Det brukes naturgjødsel og ikke sprøytemidler som er helsefarlige. Det gjelder både i oliven- og vinproduksjonen.

Jeg har selvsagt vært nysgjerrig på hvordan familien Toscani har tatt imot entusiastiske nordmenn som ønsket å lære om vinproduksjon. Det har gått bra! Jeg er imponert over stayerevnen som Kristin og Peter har. Jeg vet etterhver om prosjekter som blir gitt opp nettopp fordi entusiasmen avtar når hverdagen blir for slitsom.

For et par år siden fikk vi en flaske Groth-vin 2018. Vi skal ikke late som vi kan mye om vin. Men denne rødvinen likte vi!
Alkoholreklame er forbudt i Norge, det gjelder både prinsessens gin og annet. Men når jeg forteller denne historien som har endt ut med rødvinen BEDANO fra Costa Toscana, som også finnes på Polets bestillingsliste, så synes jeg det er greit. Det er jo en god historie.

Jeg har ikke plantet vinstokker. Men som sønn av skogbruker plantet jeg gran og furu på snauhogst-felt. Kanskje en litt annen dimensjon en planting av vinstokker og vinproduksjon.
Historien om familien Groth i Toscana er kan hende til omtrentlig fra min side, men jeg er full av beundring over det arbeidet de har nedlagt og resultatene de har fått.

Vennlig hilsen Thor-Øistein

Willy Nelson, nå 91 år gammel, har vært en av mine helter i mange tiår. Enten det kalles country eller country pop, Willy har appellert til meg fra første stund. Det svinger skikkelig og det rykker litt i dansefoten. Han har nå gitt ut et nytt album og reiser rundt i USA på turne, ialt 50 arrangementer. Jeg har hørt et par av de nye låtene og det er storveis. Røsten er kanskje litt hesere, men det er slik det bør være. Hvordan orker og greier han det? Litt flere hviledager og noe roligere kvelder!! God tur Willy !

Astronauten William Anders styrtet med et fly han selv førte forleden, 90 år gammel. Han er vel mest kjent som den astronauten som tok bilder fra månens bakside. Etter den karrieren levde han et svært aktiv liv, bla. ett år som USAs ambassadør i Norge. Det er intet i veien for å føre bil eller fly selv om man har blitt 90 år.Selvsagt under den forutsetning at alle tester og prøver er tilfredsstillende. Litt større sikkerhets margin er vel heller ikke av veien. Gleden over fortsatt å kjenne mestring ved å føre eget fly, må ha vært spesiell. Vel, de fleste greier seg med mer beskjedne utfordringer. Å avslutte livet med flyspaken i hånden, er vel kanskje det han håpet på. En astronauts måte « å dø i skauen med ski på beina».

Ingrid Jangaard Ousland åpnet en flott utstilling i Vanntårnet Galleri på Nesodden 4.mai. Som bildende kunster er hun svært allsidig med mange uttrykksformer. Den spreke 91-åringen stilte ut både eldre og nye ting. Vel 150 besøkende fikk fine opplevelser i det nydelige været. Ingrid har fortsatt atelier i loftsetasjen hjemme. Som naturlig er, arbeidet med bildene går langsommere, men hun gir seg ikke. Arbeidet er ikke lenger for internasjonale utstillinger, men for egen følelse av glede.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Disse 3 korte historiene, forteller meg at gleden med å fortsette med det man tidligere har gjort i livet, er stor. For de fleste av oss vil det vi greier å gjøre være av en helt annen målestokk. Men kanskje noe av kunnskapen vi har samlet opp i løpet av et langt liv, kan være til nytte for noen.

Hilsen Thor-Øistein som i hvert fall prøver.

Vi har vært i bryllup i Svenska Margaretakyrkan som ligger på Hammersborg i Oslo. Et barnebarn giftet seg i en vakker og spesiell seremoni. Brudeparet, Mathilde og Hilde, hadde planlagt en ned til minste detalj bryllupsseremoni vi kommer til å huske lenge. Det heter seg at regn i brudesløret, eller i håret her det ikke var noe slør, betyr lykke. Og regn fikk de i bøtter og spann etter noen dager med bare finvær og etterfølgende dager med sol sol og sol. Parets to døtre, Lovis fem og Agnes tre år deltok med stor iver og Agnes fant ut at det tryggeste var å holde begge mødrene i hånden under seremonien. Det var blomster, korsang, musikk og en prest som sang Per Anders Sandgrens “For kjærlekens skull”. Bryllupsfesten med femti pluss gjester, derav mange små barn, ble holdt i hagen under teltduk og pøsregnet satte på ingen måte noen demper på stemningen.

Men det jeg også skulle fortelle om var at på vei til kirken, i Thor Olsens gate kom vi forbi et hus med et blått skilt som vi vet betyr en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. På det blå skiltet i Thor Olsens gate står det med store bokstaver at her bodde Elisabet Helsing 1967-1970, og her ble Ammehjelpen grunnlagt 1. oktober 1968. Elisabet var en helt spesiell person med mange ideer og mye energi. Hun var lærer, men utdannet seg som voksen tobarnsmor videre til Ernæringsfysiolog. Hun har hele livet arbeidet for mor og barns helse og hatt stor gjennomslagskraft både i Norge og internasjonalt.

Ammehjelpen ble ganske snart et vesenlig bidrag i samfunnsdebatten og til stor hjelp for unge og usikre mødre. Men Elisabet ga seg ikke der. Med utgangspunkt i gruppen rundt Ammehjelpen startet hun den første nyfeministgruppen i 1970. Jeg var aldri med i Ammehjelpen, men kom etter å ha lest Siri Nylanders kronikk i Aftenpoaten “Nyfeminister i alle land foren dere”, i kontakt med Elisabet og den første gruppen som vi etterhvert kalte en nyfeministgruppe. Det var Elisabet som foreslo at vi skulle møte opp på Rolf Kirkvågs radioshow som het Kvinner, Kvinner, Kvinner og presentere oss som Nyfeminister. Det var Elisabet som sørget for at Jo Freeman kom til Norge og holdt foredrag på Blindern høsten 1970, det som ble starten på en stor nyfeminist massebevegelse.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Elisabet døde dessverre i 2019 etter lengre tids sykdom. Men hun har satt varige spor etter seg og jeg og mange med meg tenker på henne med stor takknemlighet. Det er et jødisk ord som sier at en person dør to ganger. Første gang når kroppen dør og andre gang når ingen lenger snakker om hen. Elisabet er på ingen måte død for annen gang og minnet om henne kommer til å leve lenge. Hun fortjener så absolutt et blått skilt.
Hilsen Ragnhild, en gang nyfeminist, alltid nyfeminist.

Nå skal jeg fortelle en historie som på mange måter er utrolig ! Det dreier seg om den norske spydkasteren Marie-Therese Obst som til allés overraskelse kjempet seg til en bronsemedalje i EM i friidrett. Jeg skal også fortelle litt om hekkeløperen Line Kloster, som 34 år gammel endelig lykkes.

Marie-Therese er født i Berlin men vokste opp i Norge. Selv om jeg har vært involvert i friidrett i mange ti-år, har jeg ikke truffet henne. I oppveksten merket hun nok at hun kastet stein og snøball like godt som gutta. Uten denne egenskapen er det umulig å lære seg å kaste spyd. Hun ble så god at hun 19 år gammel ble norsk mester.

Når vi ser et riktig gjennomført spydkast i langsom film, aner vi hvilken belastning dette er på skulder, albue og rygg. Jeg har ennå til gode å møte en spydkaster som ikke har vært gjennom en eller flere operasjoner for å reparere sener og leddbånd.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Fra 2015 til idag har hun hatt flere operasjoner med etterfølgende opptrening. Hun studerte i USA og vant det amerikanske studentmesterskapet i 2023. De 8 mellomliggende årene må ha vært litt av en prøvelse. Hun forteller om depresjoner og hadde det ikke vært en lidenskapelig tro at « god spydkaster vil jeg bli», så hadde det vel raknet.Stø folk rundt er nok uvurderlig som feks spydtrener Paul Solberg.
Når jeg så 28 åringens faste og trygge blikk forsto jeg litt av det hun mener med lidenskap. Å overprestere i selve EM er sjelden vare. Jeg sier bare, sug litt på karamellen og lykke til videre!

Så litt om Line Kloster som jeg har kjent i mange år. I løpet av disse årene har det blitt mange norgesmesterskap på 200, 400 meter og 400 hekk.Målet om å nå internasjonale finaler har det vært verre med. I Roma nå løp hun en glimrende semifinale som hun vant. I finalen ble det nok en overmodig første 200 meter. Men likevel 6 plass. Det steget og rytmen hun nå har, er lovende, og det er hyggelig for en 34 åring. Jeg tror at Line og trener Petar Vukicevic kan glede seg til de neste stevnene.

Med disse 2 historiene har jeg prøvd å fortelle litt om hva tro på seg selv, og en lidenskapelig holdning til det han holder på med, for mange kan føre frem til. God bistand fra folk som tror på prosjektet, hjelper også betraktelig, tror jeg.

Hilsen Thor-Øistein, som ikke var støtteperson denne gangen i Roma.