Druer og oliven, og virkeligheten


For vel en uke siden skrev jeg litt om drømmer som kanskje har best av å forbli drømmer. Det ble også en liten fortelling om familien Groth som for vel 15 år siden startet opp med å rehabilitere en eiendom, hvor man en gang hadde dyrket vindruer og oliven.
De kjøpte 40 mål med skog og kratt men også med 100 oliventrær. Fem hus var i en dårlig forfatning og ble revet.

Granskogen ble stort sett fjernet. 3 mål ble lagt til rette for planting av vinstokker og 300 nye oliventrær ellers på eiendommen.

Peter og Kristin har nok i snitt arbeidet i Toscana 10 uker i året. Og det har vært, rett og slett å ta vare på eiendommen, samtt stell med «markens grøde». De andre 40 ukene, er det lokale folk som har ansvaret.

Som ellers i livet, spiller ofte tilfeldighetene inn. Den kjente arkitekten Vittorio Grasssi har tegnet de tre nye husene. Det startet med at Peter ble kjent med han i forbindelse med Tjuvholmen utbyggingen. Grassi tegnet Fearnley-museet.

Selve høstingen av druer står familien Toscani for. Nabofamilien er vinprodusent i stor skala med 100 000 flasker i året. Groths Merlot druer tas godt hånd om og etter å ha vært i ståltanker og eikefat, ender det opp med 1600 vanlige flasker og 100 magnum flasker.
Oliven-innhøstingen er en historie for seg selv. Gode venner fra Norge kommer ned og bidrar. Jeg går ut ifra et vin og olje smaker spesielt godt den etterfølgende vinter. Mat og drikke med en historie gjør noe ekstra.

Vinen Bedano Costa Toscana er på polets bestiingsliste. Norsk lov tillater ikke fremsnakking av alkohol. Men jeg kommer vel rundt ved å si, «når du likevel skal drikke rødvin, prøv denne.» Salute!
Hilsen Thor-Øistein

Om å game og høre byen puste ut

Denne sommeren har jeg lest to bøker som handler om noe jeg absolutt ikke vet noe om og som er veldig fremmed for meg. Likevel har disse bøkene, som er svært ulike, gitt meg nye innsikter som jeg er glad for å kunne ta med meg videre. Bøkene er “Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow” av Gabrielle Zevin og “Kan du høre byen puste ut” av Don Martin og Zeshan Shakar.

Boken til Zevin handler om gaming og tre ungdommer fra forskjellige sosiale bakgrunner som sammen starter et spillutviklingsselskap. Disse typene internettbaserte spill skjønner jeg svært lite av,(jeg driver det ikke lenger enn til WordFeud). Likevel er det fasinerende å følge de tre ungdommene og deres vei til braksuksess med spillene de utvikler samtidig som forholdet dem i mellom forandrer seg. Jeg må hele tiden tenke på at det er to generasjoner (minst) mellom meg og disse noen-og-tyveåringene. Men på tross av de fremmede spillene, den store aldersforskjellen og en type helt fremmed ungdomsliv, har jeg stor glede av å lese om dem. Det er noe almenmenneskelig her som minner meg om hvor like vi mennesker tross alle forskjeller i alder, sosial bakgrunn og utdanning, er.
Den andre boken, den til Don Martin og Zeshan Shakar, er minst like fremmed for meg selv om den foregår i Oslo og ikke i New York og California. Jeg som aldri har vært på en rapkonsert og slett ikke visste hvem Don Martin er, har fulgt Martins oppvekst på Romsås, hans vei fra tagging til rap og hip hop, og hans kjærlighet til Oslo øst, med stor interesse og glede. Den har lært meg noe viktig om inkludering, om rasisme og redsel for annerledeshet og fremfor alt om hvor uvillige vi er til å se og akseptere andre måter å leve og uttrykke seg på enn vår egen. Don Martin som egentlig heter Martin Raknerud vokste opp som enebarn med alenemor etter at faren Nils Raknerud flyttet ut uten å forsvinne ut av Martins liv. Å lese Don Martins tale til faren sin i hans bisettelse gir et nydelig bilde av en annerledes familie som ikke på noen måte står tilbake for andre mer A4-måter å leve på.

I boken sin kan Don Martin være sint, ikke mest på egne vegne, men på vegne av kompiser fra Groruddalen som hadde mindre god ballast med hjemmefra. Han er sint på hvordan politiet i 80- og 90årene behandlet ungdommer fra øst i byen. (Jeg undrer meg på om det er mye bedre nå. Noen steder er det nok bedre, der det er ressurser til å hjelpe i stedet for å bare fordømme og der det gis muligheter til utvikling).
Men mest av alt er boken til Martin og Shakar en hyllest til Oslo, spesielt til Oslo øst. De ønsker å gi den delen av byen som snakkes så mye om, gjerne i oppgitte og nedsettende ordelag, en stemme, en mulighet til selv å komme til orde. Og det ser ut til at de har til de grader lykkes.

Med god sommerlesehilsen fra Ragnhild

Hvor selvopptatt går det an å bli?


Det heter seg at enhver er seg selv nærmest og det er selvfølgelig riktig. Men er det nødvendig å bli seg så nærmest at livet styres, ikke av forhold til menneskene rundt seg, men av en klokke eller en ring. Det var en pulsklokke, nå er det Oura ringen det dreier seg om og den og de som bruker den fikk et lengre hovedoppslag i forrige ukes A-magasin.

Hva er det med disse dingsene som skal forbedre livet vårt, gi oss mer energi og gjøre oss til en bedre versjon av oss selv? Både pulsklokkene som måler alt og nå Ouraringen skal få oss til å stresse mindre, sove bedre og kvinner skal bli bedre kjent med kroppen sin. Det lyder forlokkende og for den nette sum av 4-8000 kroner og 79 kr måneden for å få registrert dataene kan vi altså få et bedre liv og “bli en bedre versjon av oss selv”.

Ouraringen er testet teknisk og holder for så vidt det den lover hvis vi tror på at variabilitet i hjerteslagene sier noe om stressnivået. Den måler også aktivitet og søvnkvalitet. Vi vet jo at pulsen stiger og synker alt etter stressnivå og aktivitetsnivå, men trenger jeg en ring for å få vite det? I følge ekspertene er ringen bedre enn pulsklokkene til å måle søvnkvalitet. Personlig vet jeg godt hvordan jeg har sovet, om jeg er uthvilt eller ikke når jeg våkner, men jeg er også ganske enkelt skrudd sammen og har ikke klokkertro på tekniske dingser.

Det som bekymrer meg med disse tekniske dingsene er hvordan de gjør livet til noe mekanisk uten emosjoner og empati. Når Oura forteller at bæreren trenger hvile så må sosiale sammenhenger avlyses for å følge ringens instrukser. Som en av ringens koryfeer sier: Dataene styrer mye av livet mitt. Jeg er ganske streng og gjør det som er best for meg. Da må jeg spørre, er det som er best for meg det som er best for den tekniske delen av meg, alt som kan måles. Hva med tanker, emosjoner og følelser – noe som ikke kan måles og fremstilles i en graf? Er ikke det også dimensjoner som burde være viktige for meg? Og hva med forholdet til mine nærmeste og til mine venner? Ettersom det ikke kan styres av en teknisk måler blir det helt underordnet i livet?

Inge Strumpke advarer mot ringen (og andre superklokker) både fordi de lett gjør oss hekta. Hun sammenlikner det med spillet Tamagotchi fra 90-tallet som “alle” drev med hvor man måtte trykke på knapper for å mate og ta vare på et dyr. Folk ble så hekta, nå blir man hekta på seg selv i stedet. Et annet problem hun påpeker er personvernet. Er vi komfortable med å gi så personlige opplysninger som ligger i appene til et eller annet firma? Kanskje vi alle bør tenke os mer om før vi kaster oss på en hype som klokker og ring for å få gleden av å våkne om morgenen til en readiness score?

Helt til sist blir det advart mot å bruke ringen som prevensjon. Den lover at den viser menstruasjonssyklus helt nøyaktig slik at det er mulig å vit når man er fruktbar. Det er en trend på nettet at influencere advarer mot bruk av hormonell prevensjon og anbefaler bruk av naturlige metoder som ringen hjelper med. Resultatet ser ut til å bli at bruken av prevensjon blant unge kvinner går ned mens aborttallene går opp. Det er en virkelig tankevekker.

Med teknologifri hilsen Ragnhild

Drømmen om oliven og druestokker.


Etter hvert som årene går, er det nok noen som lurer på om tiden er inne for en total endring av livskursen. Mange drømmer bør nok forbli å være drømmer og vi kan leve godt med det. Nå skal jeg fortelle historien om ekteparet som 60 år gamle nettopp startet et eventyrprosjekt, og det i Toscana.
Kristin, filolog og Peter Groth, siv.ing, kjøpte en tomt i Toscana på omlag 3 dekar. Tomten var overgrodd av gran i alle størrelser, men det var en lang historie om tidligere dyrking av vindruer her. Etter siste verdenskrig fastslo Den italienske stat at landet produserte for mye vin av dårlig kvalitet. De subsidierte oppriving av gamle vinstokker og planting av granskog. Produksjon av trevirke ville være mer lønnsomt.

For vel 15 år siden startet familien Groth med gravemaskin, dumper og motorsag. Jordsmonnet egnet seg fortsatt glimrende til vindruedyrking og det ble plantet 2200 Merlot druestokker. Etter 3-4 år var det høstemodne druer og den første vinen kunne produseres. Og det ved hjelp av familien Toscanis store produksjonsanlegg på naboeiendommen. Gangen er vin på ståltank, etter hvert på eikefat, for så å tappes på flasker. Forrige årble det 1600 vanlige flasker og 100 magnum.

Alt dette har ikke skjedd uten en svær egeninnsats. Svette og skitt under neglene har vært nødvendig. Fra tidligere fantes det noen oliventrær i kanten av granskogen og flere ble plantet. Resultatet har blitt vel 200 liter olivenolje i året. Med middelhavskost legger vi grunnlaget for friske år i alderdommen. Mye forskning tyder nettopp på olivenolje som hovednøkkelen til dette. Familien legger også vekt på en økologisk bærbar drift. Det brukes naturgjødsel og ikke sprøytemidler som er helsefarlige. Det gjelder både i oliven- og vinproduksjonen.

Jeg har selvsagt vært nysgjerrig på hvordan familien Toscani har tatt imot entusiastiske nordmenn som ønsket å lære om vinproduksjon. Det har gått bra! Jeg er imponert over stayerevnen som Kristin og Peter har. Jeg vet etterhver om prosjekter som blir gitt opp nettopp fordi entusiasmen avtar når hverdagen blir for slitsom.

For et par år siden fikk vi en flaske Groth-vin 2018. Vi skal ikke late som vi kan mye om vin. Men denne rødvinen likte vi!
Alkoholreklame er forbudt i Norge, det gjelder både prinsessens gin og annet. Men når jeg forteller denne historien som har endt ut med rødvinen BEDANO fra Costa Toscana, som også finnes på Polets bestillingsliste, så synes jeg det er greit. Det er jo en god historie.

Jeg har ikke plantet vinstokker. Men som sønn av skogbruker plantet jeg gran og furu på snauhogst-felt. Kanskje en litt annen dimensjon en planting av vinstokker og vinproduksjon.
Historien om familien Groth i Toscana er kan hende til omtrentlig fra min side, men jeg er full av beundring over det arbeidet de har nedlagt og resultatene de har fått.

Vennlig hilsen Thor-Øistein

Nittiåringer gir seg ikke.


Willy Nelson, nå 91 år gammel, har vært en av mine helter i mange tiår. Enten det kalles country eller country pop, Willy har appellert til meg fra første stund. Det svinger skikkelig og det rykker litt i dansefoten. Han har nå gitt ut et nytt album og reiser rundt i USA på turne, ialt 50 arrangementer. Jeg har hørt et par av de nye låtene og det er storveis. Røsten er kanskje litt hesere, men det er slik det bør være. Hvordan orker og greier han det? Litt flere hviledager og noe roligere kvelder!! God tur Willy !

Astronauten William Anders styrtet med et fly han selv førte forleden, 90 år gammel. Han er vel mest kjent som den astronauten som tok bilder fra månens bakside. Etter den karrieren levde han et svært aktiv liv, bla. ett år som USAs ambassadør i Norge. Det er intet i veien for å føre bil eller fly selv om man har blitt 90 år.Selvsagt under den forutsetning at alle tester og prøver er tilfredsstillende. Litt større sikkerhets margin er vel heller ikke av veien. Gleden over fortsatt å kjenne mestring ved å føre eget fly, må ha vært spesiell. Vel, de fleste greier seg med mer beskjedne utfordringer. Å avslutte livet med flyspaken i hånden, er vel kanskje det han håpet på. En astronauts måte « å dø i skauen med ski på beina».

Ingrid Jangaard Ousland åpnet en flott utstilling i Vanntårnet Galleri på Nesodden 4.mai. Som bildende kunster er hun svært allsidig med mange uttrykksformer. Den spreke 91-åringen stilte ut både eldre og nye ting. Vel 150 besøkende fikk fine opplevelser i det nydelige været. Ingrid har fortsatt atelier i loftsetasjen hjemme. Som naturlig er, arbeidet med bildene går langsommere, men hun gir seg ikke. Arbeidet er ikke lenger for internasjonale utstillinger, men for egen følelse av glede.

Disse 3 korte historiene, forteller meg at gleden med å fortsette med det man tidligere har gjort i livet, er stor. For de fleste av oss vil det vi greier å gjøre være av en helt annen målestokk. Men kanskje noe av kunnskapen vi har samlet opp i løpet av et langt liv, kan være til nytte for noen.

Hilsen Thor-Øistein som i hvert fall prøver.

Bryllup og et blått skilt


Vi har vært i bryllup i Svenska Margaretakyrkan som ligger på Hammersborg i Oslo. Et barnebarn giftet seg i en vakker og spesiell seremoni. Brudeparet, Mathilde og Hilde, hadde planlagt en ned til minste detalj bryllupsseremoni vi kommer til å huske lenge. Det heter seg at regn i brudesløret, eller i håret her det ikke var noe slør, betyr lykke. Og regn fikk de i bøtter og spann etter noen dager med bare finvær og etterfølgende dager med sol sol og sol. Parets to døtre, Lovis fem og Agnes tre år deltok med stor iver og Agnes fant ut at det tryggeste var å holde begge mødrene i hånden under seremonien. Det var blomster, korsang, musikk og en prest som sang Per Anders Sandgrens “For kjærlekens skull”. Bryllupsfesten med femti pluss gjester, derav mange små barn, ble holdt i hagen under teltduk og pøsregnet satte på ingen måte noen demper på stemningen.

Men det jeg også skulle fortelle om var at på vei til kirken, i Thor Olsens gate kom vi forbi et hus med et blått skilt som vi vet betyr en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. På det blå skiltet i Thor Olsens gate står det med store bokstaver at her bodde Elisabet Helsing 1967-1970, og her ble Ammehjelpen grunnlagt 1. oktober 1968. Elisabet var en helt spesiell person med mange ideer og mye energi. Hun var lærer, men utdannet seg som voksen tobarnsmor videre til Ernæringsfysiolog. Hun har hele livet arbeidet for mor og barns helse og hatt stor gjennomslagskraft både i Norge og internasjonalt.

Ammehjelpen ble ganske snart et vesenlig bidrag i samfunnsdebatten og til stor hjelp for unge og usikre mødre. Men Elisabet ga seg ikke der. Med utgangspunkt i gruppen rundt Ammehjelpen startet hun den første nyfeministgruppen i 1970. Jeg var aldri med i Ammehjelpen, men kom etter å ha lest Siri Nylanders kronikk i Aftenpoaten “Nyfeminister i alle land foren dere”, i kontakt med Elisabet og den første gruppen som vi etterhvert kalte en nyfeministgruppe. Det var Elisabet som foreslo at vi skulle møte opp på Rolf Kirkvågs radioshow som het Kvinner, Kvinner, Kvinner og presentere oss som Nyfeminister. Det var Elisabet som sørget for at Jo Freeman kom til Norge og holdt foredrag på Blindern høsten 1970, det som ble starten på en stor nyfeminist massebevegelse.

Elisabet døde dessverre i 2019 etter lengre tids sykdom. Men hun har satt varige spor etter seg og jeg og mange med meg tenker på henne med stor takknemlighet. Det er et jødisk ord som sier at en person dør to ganger. Første gang når kroppen dør og andre gang når ingen lenger snakker om hen. Elisabet er på ingen måte død for annen gang og minnet om henne kommer til å leve lenge. Hun fortjener så absolutt et blått skilt.
Hilsen Ragnhild, en gang nyfeminist, alltid nyfeminist.

Lidenskap «så det holder»


Nå skal jeg fortelle en historie som på mange måter er utrolig ! Det dreier seg om den norske spydkasteren Marie-Therese Obst som til allés overraskelse kjempet seg til en bronsemedalje i EM i friidrett. Jeg skal også fortelle litt om hekkeløperen Line Kloster, som 34 år gammel endelig lykkes.

Marie-Therese er født i Berlin men vokste opp i Norge. Selv om jeg har vært involvert i friidrett i mange ti-år, har jeg ikke truffet henne. I oppveksten merket hun nok at hun kastet stein og snøball like godt som gutta. Uten denne egenskapen er det umulig å lære seg å kaste spyd. Hun ble så god at hun 19 år gammel ble norsk mester.

Når vi ser et riktig gjennomført spydkast i langsom film, aner vi hvilken belastning dette er på skulder, albue og rygg. Jeg har ennå til gode å møte en spydkaster som ikke har vært gjennom en eller flere operasjoner for å reparere sener og leddbånd.

Fra 2015 til idag har hun hatt flere operasjoner med etterfølgende opptrening. Hun studerte i USA og vant det amerikanske studentmesterskapet i 2023. De 8 mellomliggende årene må ha vært litt av en prøvelse. Hun forteller om depresjoner og hadde det ikke vært en lidenskapelig tro at « god spydkaster vil jeg bli», så hadde det vel raknet.Stø folk rundt er nok uvurderlig som feks spydtrener Paul Solberg.
Når jeg så 28 åringens faste og trygge blikk forsto jeg litt av det hun mener med lidenskap. Å overprestere i selve EM er sjelden vare. Jeg sier bare, sug litt på karamellen og lykke til videre!

Så litt om Line Kloster som jeg har kjent i mange år. I løpet av disse årene har det blitt mange norgesmesterskap på 200, 400 meter og 400 hekk.Målet om å nå internasjonale finaler har det vært verre med. I Roma nå løp hun en glimrende semifinale som hun vant. I finalen ble det nok en overmodig første 200 meter. Men likevel 6 plass. Det steget og rytmen hun nå har, er lovende, og det er hyggelig for en 34 åring. Jeg tror at Line og trener Petar Vukicevic kan glede seg til de neste stevnene.

Med disse 2 historiene har jeg prøvd å fortelle litt om hva tro på seg selv, og en lidenskapelig holdning til det han holder på med, for mange kan føre frem til. God bistand fra folk som tror på prosjektet, hjelper også betraktelig, tror jeg.

Hilsen Thor-Øistein, som ikke var støtteperson denne gangen i Roma.

Er ungdomsidretten bare snill og grei?

Mobbing forekommer dessverre overalt. Ungdomsårene er en spesielt sårbar periode og konsekvensene av mobbingen kan bli problematisk. Barneidretten prøver å være inkluderende. Det skal være plass til alle, uansett bakgrunn og ferdigheter. Men slengbemerkninger og nedsnakking kan være nok til at barn gir seg med idrett. Trenere og voksne tilrettleggere har litt av en oppgave. De skal ikke bare være opptatt av å lære barna ferdigheter, men også følge med på hva som skjer mellom barna.

Norges Idrettsforbund og flere særforbund har tatt dette på alvor. Mobbing skal ikke tolereres og det lages egne program for at voksne skal få nok innsikt til å gripe inn.

Mobbing er nok egentlig erting og plaging over tid. Mye skjer på nettet, noen skriver nedsettende om en som burde være kompis. Det tas bilder som distribueres, feks fra dusjen. Det tiskes og viskes og det er utestengelse fra gjengen. Og dette skjer med mange. Opptil en av fire barn og unge føler seg skikkelig plaget. Hvis ikke trener eller andre voksne, ledere og foreldre, griper inn, slutter den som ikke har det bra på trening.

Mobbing finnes overalt i samfunnet og dette gjenspeiles nok i de aller fleste idretter. Etter mange ti-år i disse miljøene, har jeg dog inntrykk av at lagidrettene sliter mest og det protesterer nok heller ikke fotball- og ishockeyforbundet på. «Bruk hue» er et program Telenor har laget i samarbeide på Idretten. Dette kan være et godt verktøy til å få mer innsikt.

Jeg har ofte prøvd å finne ut hva som egentlig har skjedd. Hvordan var det i garderobenf.eks. Det er et mønster at den som blir plaget ikke vil snakke om det. «Det var bare dumt og jeg gir meg», er som oftest det jeg får høre. Dette er en trist avslutning for en 16- åring som har trent daglig og inntil det ble stopp, har har hatt masse glede av sporten.

Frivillighet er grunnbjelken i barne- og ungdomsidretten. Etter hvert er jeg i tvil om dette holder alene. Jeg tror at nøytrale trenere må bistå frivillige foreldre i trenerarbeidet, kanskje særlig med tanke på å forhindre mobbing og utestenging.

Men til slutt, jeg er heldig med å være støttemenneske/lege i en gruppe mellomdistanseløpere i alderen 15-20 år. Klubben (Ull-Kisa) har 2-3 trenere som er profesjonelle. Jeg er temmelig sikker på at tone og samhold, uansett alder, kjønn og hvor du kommer fra, er slik det bør være blant disse ungdommene. Dette rimer også godt med at det kan synes som om friidretten er mindre belastet med mobbing, håper jeg.

Hilsen Thor-Øistein

Ps. Utrolig nok det har vært anmeldt saker hvor foreldre eller trenere har vært mobberne.

Studenteksamen på svensk

Nå vil jeg fortelle om en annerledes og spennende opplevelse. Barnebarn Kaspar har gått tre år på videregående skole i Lund i Sverige og i går “tok han studenten” som det heter hos broderfolket.

Skolen Kaspar gikk på, Polhemskolan, har 2500 elever og det var 900 avgangselever fordelt på vel 30 klasser. I Sverige er det tradisjon med en dag for å feire “studenten”, på Polhemskolan er det første tirsdag i juni. Over hele Sverige feires avslutning av skolegangen en dag i løpet av de to første ukene i juni. Dette er nærmest for en folkefest å regne – 17 mai på Karl Johan er ingenting i forhold til den mengden av venner og bekjente som ventet på “sin” student.

For studenten selv startet dagen tidlig med sjampanjefrokost med påfølgende lunsj, konsert ved lærerband, fika med lærerne for så å vente på sin tur til å “slippes ut” til ventende tilskuere til et bestemt tidspunkt med trommevirvler og opprop av klassens navn.

Tradisjonen tro slippes de 30 klassene ut en klasse av gangen. Studentene løper da samlet ut av skolen, ned noen trapper og ut på plassen hvor vi som venter på dem står bak en inngjerding med blomster og andre små ting som karaktiserer studenten og som blir hengt rundt halsen deres. Vi, og alle andre, hadde plakater som viser bilder fra studentens liv, gjerne med noen morsomme tidlige barnebilder som på Kaspars plakat. Hedda brukte hele dagen før dagen til å lage en veldig fin Kasparplakat.

Etter å ha blitt hyllet av slektninger og venner samles hver klasse utenfor skolen hvor det står lastebiler de har leiet for anledningen. Lastebilene er selvfølgelig dekorert med plakater som forteller hvilken klasse det dreier seg om og de ferske studentene står på lasteplanet og skråler og synger mens mens bilen kruser rundt i byen. Relativt uskyldig og det mest rølpete vi opplevde i løpet av denne dagen utenfor Polhemskolan.

Det er også tradisjon for at studenten feires med en familie- og vennerfest, Kaspars fest ble holdt på en gammel gård utenfor Malmø. Stor stas med gaver, blomster og taler. Ut på kvelden trekker hovedpersonen seg tilbake for å fortsette festen sammen med venner fra klassen.

Hvorfor forteller jeg dette? For det første fordi det var en veldig fin opplevelse, for det andre som et innlegg i den pågående russetidsdebatten. Denne dagen opplevde vi som en veldig fin dag for disse avgangselevene. De var ferdige med alle eksamener og kunne glede seg sammen med klassekamerater, venner og familie. Selvfølgelig fester de, det er dem vel unt. Men det er ikke en fireukers vedvarende fest som også kan gå ut over eksamensresultatene. Jeg tror svenskene med sin tradisjon har funnet en god måte å virkelig feire sine avgangselever og la dem skinne denne dagen. Tretten års skolegang er slutt, nå er det ferie bortsett fra at det er vitnemålutdeling om en uke. Det er så vidt jeg har forstått ikke en familiehappening, men for skolen og elevene.

Hilsen Ragnhild

Borte bra – men ikke dårlig hjemme heller.

Vi har vært på elvecruise på Douro – en tur som jeg har ønsket meg lenge og jamen fikk jeg det til nå. Vi var så heldige at vi fikk reise sammen med 5 gode venner, noe som gjorde turen ekstra fin. Båten var fin, mannskap og betjening veldig vennlige og hjelpsomme og været slo til med strålende sol hver dag. For litt eldre mennesker er dette en perfekt måte å oppleve Dourodalen med sitt vakre, skiftende landskap med skog, bratte fjellsider og fremfor alt store områder med vinranker på vinranker. Her var det bare å slå seg til på dekk med en god bok og la landskapet gli forbi. Noen av oss (Mette og jeg) var med på utflukt til Salamanca, en vakker by nordvest i Spania med verdens tredje eldste universitet fra 1200-tallet og en katedral vel verd å besøke. Ellers var hele gruppen vår med på en tur i vindistriktet med innlagt portvinsmaking.

Vi kom hjem i går kveld etter en ganske lang reise som startet klokken 7.00 om morgenen (portugisisk tid) så det var godt med en god natt søvn før vi våknet til norsk sommer på sitt beste. Sol, 25-27 grader og noen ganske få regndrypp. Vi bor jo ved et lite torg med Akerselven rett utenfor og i dag var det virkelig liv på torget vårt med 5 musikkorps (ikke samtidig) og mulighet til både å drikke og spise. I elven lå barn og duvet i baderinger med foreldrene sittende ringside. De som ikke ville bade i elven badet i vårt lille basseng med et lite springvann som etterhvert ble fyllt opp av 2-3 åringer, også med foreldre ringside.

Når det svingte av afrikanske rytmer skal jeg si at det rykket i dansefoten og både barn og voksne var med og vugget og svingte og fulgte med til musikken. Vi er kjempeførnøyd med torget vårt med sang, dans og hyggelige naboer. Fint for to gamle å være i et levende bomiljø med barn, middelaldrende og gamle. Tror vi er de desidert eldste.

Og etter både Douro og to fredelige soldager hjemme reiser vi nå til Malmø for å feire Kaspar student.
Hilsen Ragnhild