Vi hundemennesker er noe for oss selv! Ragnhild og jeg hadde hunder i oppveksten og fortsatte med det i vårt voksne liv. I mer enn 50 år har vi nå holdt hus sammen og hunder har vært endel av familielivet vårt. Dette har nok preget barna våre også. Flere av dem har egne hunder.
Da vi for nesten 10 år siden bestemte oss for å få enda en hund etter at dachsen Pia (nr 1) var død, måtte vi gå noen runder med oss selv. Jeg, Thor-Øistein var 78 år og Ragnhild fem år yngre. Oppdretter som hadde mange dachskull syntes det var litt tvilsomt å selge hundevalp til en nærmere 80 år gammel gubbe. «Det er ikke så greit når hunden overlever eieren» het det. Men vi gjorde avtale med vennen Gerda som til enhver tid har hatt mange dachser. Hun lovet å overta vår neste Pia (Pia2 som hun ble hetende) hvis det ble nødvendig. Gerda har vært en uvurdelig hjelp i alle årene med Pia. Pia har vært hos henne når vi har vært bortreist og strikost seg med Gerdas to Dachser.
I løpet av 30 år har det blitt tre dachser på oss. Bastian ble 10 år gml tatt av en radiomerket ulv i et skogsområde mellom Ski og Enebakk. Den forrige Pia døde av kreft i brystkjertelen, 11 år gammel. Dachsene er store hunder med korte bein. De er egentlig en mutasjon fra Tyskland i 1850. En Dobermann fikk plutselig hvalper med korte bein. Og det var starten.
Dachsene er snille familiehunder, men kan være rimelig trassige og ikke bestandig så lydige. Når de påkalles, kommer de når de likevel skal den veien. Bastian som var en stor standard, var også en bra rådyrjakt-hund. Han viste rolige og kontrollerte drev (for de av dere som forstår det).
Pia2 var nok den roligste og greieste av alle tre.Hun var preget av et liv med to gamle mennesker. Hun var en fin samtalepartner, dvs særlig jeg, pratet med henne hele tiden. Vi tre gikk daglige tur, flere korte langs Akerselva, og gjerne en lengre tur på sti i Maridalen. Hennes jaktinstinkt var temmelig degenerert og stort sett gikk hun løs uten problemer. Av og til bjeffet hun på folk som snakket om båndtvang, men det fikk nå bare være slik. Hun begynte å skrante for 2 måneder siden. Dyrlegen fastslo leversvikt, sansynligvis pga kreftspredning. Ragnhild og jeg var enige med oss selv og Gerda at noen inngripende diagnostikk og behandling ville vi ikke utsette henne for. Hun hadde det ganske bra inntil den siste dagen. Da vi skjønte at nå nærmet det seg en vond slutt tok vi henne med til veterinær. En empatisk og hyggelig veterinær hjalp Pia ut fra denne verden mens hun sov i armene våre.
.
Nå har jeg ryddet bort seng, matkopper, tepper og liknende og det hele er trist og leit. Hva er poenget med skogstur når vi ikke kan oppleve naturen sammen med Pia? Temmelig sentimentalt, men slik er det. Vi får se hvordan det går med at vi låner barnas hunder for turer i naturen.
Menneskets beste venn, hunden, er vesentlig for mange. Undersøkelser har vist at enslige får et lengre og friskere liv når de får en hund. Og i Norge har vi til nå registrert mer enn 600 sykehjemshunder. Selv når det meste svikter for oss, har disse hundene vist seg å være både til hygge og nytte.
Hilsen Thor-Øistein, fortsatt litt lei seg
Så nydelig beskrivelse av å være hundeeier og kjærligheten til våre firbente familiemedlemmer. Min Knut – cobberdog på 7,5 år – ble plutselig alvorlig syk for et par måneder siden. Det var fryktelig vondt å se hvor vondt han hadde det, uten å kunne gjøre annet enn å smertelindrende, være til stede og vise han våre kjærlighet, trygghet og omsorg. Fikk virkelig kjenne på sorgen over å kunne miste han. Heldigvis så ser det ut til å gå bra med vår kjære Knut. Jeg føler med dere i sorgen over å ha mistet Pia, heldigvis er det mye å være takknemlig for i gode minner fra tiden en fikk sammen ❤️
Så fint at det går bra med Knut, Turid. Håper dere kan beholde ham i mange år fremover. Vi savner Pia veldig, men vet at vi gjorde det rette for henne.