Sommer-kulda nordpå er bra for oss!

To gamlinger reiser fra varmebølgen sørpå til Nord-Troms. Nå skal jeg fortelle litt om overgangen fra morgenbad i Kragerøskjærgårgården til turer i Lyngen i 5-6 grader, kuling og regn. Nå må dere ikke tro at dette var en dag forleden. Dette er 4 dagen og Yr sier at slik vil det fortsette. Ragnhild vil gjerne presisere at “dette er i overkant” og særlig akkurat nå, med 4,8 grader og snø og sludd 100 meter fra fjæra

Først litt om naturen her oppe i juni 2019. De høyeste fjellene er rundt 2000 meter over havet. Rundt oss bare 12-1300 meter. Der ligger endel snø fra sist vinter og de siste dagene har det blitt påfyll av nysnø som minner om melis-strø. Hvordan dette ser ut når noen stråler skjærer gjennom skydekket, kan dere bare tenke dere. Dalene mellom flotte fjell er stort sett U- formet. Der går vi, klatring i Alpefjellene er ikke vår greie lenger, ja hvis det noen ganger har vært det.

Vi har vært her flere ganger i året de siste 27 årene. Starten var datter Trine som var jordmor i kommunen og det endte opp med husene til et småbruk bygget i begynnelsen av 30-åra. Vi har brønnvann, strøm, og medbrakt Internett. Vi fyrer masse på peisen og ved har vi nok av. I år var tiden inne for vedsjau og vi er nå halvveis med motorsag og kløyve-øks. Slikt arbeide har vært litt av min identitet. Far var skogbruker, må vite.

Dyrelivet har endret seg i løpet av disse årene. Tidligere så vi stadig rev i fjæra, det var masse storskarv på skjæra, oter var i naustet og deler av en tamrein flokk vandret rundt her. Nabobonden hadde mye sau og storørna seilte stadig over oss. Hva er det endt opp med ? Bonde med stort melkefjøs og ett par bønder med flere hundre geiter. Og av dette blir det topp-ost laget i Balsfjord.

Jeg skal ikke legge skjul på at det må bli noe inneliv.  Vi var forberedt på det og brakte med oss mye bøker og mye er gjennomlest allerede. Vigdis Hjorth, Simon Stranger, The New Silkroad, Peter May, Jeffrey Artcher. Og så har vi en bokhylle her med noe ulest, hvis naturen gå helt av sporet.

Og hvordan har 2 søringer det i pre-arktiske klimaet? Ragnhild synes at jeg skal avslutte med at lørdagen nå byr på 3 grader og skikkelig snøfall. Men bakom skyene skinner alltid sola. Hva med ettermiddagen?

Hilsen Thor-Øistein som har godt med klær på seg.

Er vi – du og jeg – medansvarlige for griseskandalen?

Dette er ikke et forsvar for uansvarlige grisebønder, men noen tanker om hvordan vi endte der.

Denne uken har store deler av Norges befolkning fått med seg dokumentaren om uforsvarlig behandling av dyr, i dette tilfelle griser. Enten vi så Brennpnktdokumentaren, fikk noen av de grusomme detaljene via Dagsrevyen, eller bare hørte på radio hva dokumentaren dokumenterte så er vi alle sjokkerte og uforstående til hvordan mennesker (les grisebønder) kan behandle dyr på en slik måte. Lederen i bondeorganisasjonen vrir seg på Dagsrevyen og vil helst ikke svare på direkte spørsmål om hvordan dette kunne skje og Landbruks-og matminister Bollestad er sint og skuffet, også i beste sendetid.

Så hvordan kunne det skje – er grisebønder onde mennesker?

Naturligvis ikke, grisebønder er som deg og meg, opptatt av jobben sin og vil gjerne få det til å gå rundt økonomisk. Og der er vi ved sakens kjerne – follow the money. For vi er så veldig opptatt av å få billigere og billigere mat. Vi handler i billigkjedene hvor matprisene er strupt til et minimum og eierne tjener milliarder. Får vi ikke billig nok mat her hjemme – ja – så reiser vi på såkalt Harrytur til Sverige og handler enda billigere mat der. Kjedene som har den største delen av markedet for salg av mat forlanger av produsentene at de de leverer skal koste nærmest ingenting slik at kjedene kan selge billig mat og selv ta ut store fortjenester. Og bøndene – de sitter igjen med knapper og glansbilder + litt for kjøttet de selger. Slik blir stordriften til – hvor dyrene – idette tilfelle grisene- ales opp på samlebånd og mister på den måten sitt menneske – nei dyreverd. Når mennesker mister menneskeverdet kan de behandles forferdelig som vi så under nazismen. Når dyrene blir en pakkeløsning på samlebånd mister de muligheten til å bli behandlet på en ordentlig måte.

Hvorfor dette maset om stadig billigere mat?

I slutten av 1950-årene brukte en gjennomsnittshusholdning i Norge i overkant av 40% av inntekten sin på mat. I dag bruker vi i gjennomsnitt 11%. Og alikevel skriker vi etter stadig billigere mat. Hva har skjedd? Hvorfor er vi ikke villige til å betale for at maten vi spiser er produsert på en god og bærekraftig måte? Mitt forslag er at maten må bli dyrere, de store kjedene må ta ut mindre profitt og vi må slutte å reise til Sverige for å handle. Skal vi produsere mat i Norge så må vi som forbrukere også kjøpe norsk mat. Grisebøndene skal ikke måtte plage dyrene sine for at Rema- og Kiwieierne skal bli enda rikere så når maten må bli dyrere må det komme matprodusentene til gode, ikke butikkeierne.

Hva kunne vi ønske oss?

At noen eierne av de store kjedene gikk i seg selv og sluttet å presse produsentene til å produsere billig. Tenk om de ville gå inn for å selge produkter de visste var produsert på en forsvarlig måte og ikke tok ekstra stor fortjeneste, men lot produsentene tjene på det. Dette ville være en vinn vinn situasjon for markedsføring av forsvarlig produsert mat burde bety noe for oss. Mange vil gjerne betale for kvalitet og forsvarlighet, men ikke for å berike butikkeierne. Anstendig kjøttproduksjon og forsvarlig dyrehold vil sannsynligvis bli dyrere, men kvaliteten blir bedre og vi slipper å se ribbe til 39 kr pr kilo i frysediskene.

Hilsen Ragnhild som satser på fisk og grønnsaker og det kjøttet vi spiser vil vi vite hvor kommer fra.

Fra barneidretten til verdensstjerne.

Hyggelig bilde med Andrine og dedikert mor.

Nå skal jeg fortelle om mor og far Hagerberg og jentene Andrine og Ada. Vi var vel 30 gjester på Olympiatoppen som fikk høre om familiens fantastiske reise fra Møre til Lyon.

Ada har selvsagt “annet å gjøre” enn å stille på et møte med leger og fysioterapeuter i Oslo. Men mor, far og Andrine var der. De ga til beste en historie som er utrolig. Foreldrene hadde selv spilt fotball i alle år. Da den eldste av jentene, Andrine, var 2 år, lekte hun med en ball med en slik kontroll, at de tenkte, “bevares for en ballfølelse”. Da ble det selvsagt masse ball-aktivitet. Etterhvert kom Ada og det fortsatte. Det ble lagt mye vekt på å lære ting. Mestring synes barn er moro og tekniske trening kom kjapt med i bildet. De måtte utfordres og spilte på guttelagene. Da Ada var 14 år flyttet familien til Kolbotn for å komme nærmere “der det skjer”. Det ble toppfotball i Norge og etterhvert i Frankrike og England og resten av historien er kjent. Uansett hvor jentene har vært, mor og fars prosjekt er fotball og oppfølging av døtrene..

Etter mors og fars foredrag satte jeg meg ned med Andrine for en prat. Litt artig å høre at hennes opplevelse av barnefotballen var mye lek og moro med de andre ungene. Hun kunne fortelle at Ada kom mer slentrende inn i fotball-livet etter hvert som hun ble eldre. Hun ga klart uttrykk for alvor i fotballtreningen først kom i 11-12 års alderen. Her må foreldrene ha gjort mye riktig. Jentene hadde på følelsen av å ha mye moro, samtidig som ambisiøse foreldre instruerte og sto på. Godt å høre at Andrine var med i friidrett og var ivrig slalåmbakken. Egentlig hadde jeg fått inntrykk av at fotballen hadde tatt all plass, men slik var det altså ikke.

Dette får meg til å tenke barn som vokser opp i familie hvor begge foreldre er musikere. Gutten klimprer på piano fra 2-3 års alderen, og fiolinen er på plass når han er 5 år. Som 10 åring øves det mange timer og et vidunderbarn er født. Noe liknende historie kan nok fortelles om vår verdensstjerne i sjakk. Av en eller grunn er vi ikke så kritiske til disse historiene som når vi kommet til idrettsfamiliene. Men uansett, vi ønsker vel at de  unge skal bli helstøpte mennesker.

For meg er barneidretten til, for absolutt alle. Men det må også være aksept for at noen er spesielle.

Jeg kan ikke la være å vise 6 måneder gammel gutt som stolt står på hånden til NM mester i turn mens VM i skiskyting aplauderer. Bare det er moro, så går det meste bra. Barnemoren var litt engstelig.

Hilsen Thor-Øistein

Svikter vi de minste barna? Skal ett- åringene hjem til mor?

 

En brannfakkel fra Torild Skard

https://www.dagsavisen.no/innenriks/barnehagene-har-kommet-altfor-tidlig-inn-i-barnas-liv-1.1536725

For noen dager siden ble Torild Skard intervjuet i Dagsavisen og uttrykte seg tydelig om at ettåringer er for små for barnehager og bør hjem til mor. Det er klart at alle ettåringer ikke er klare for barnehage, det er stor forskjell på utvikling og modenhet. Det kan også sies mye om hvordan barna blir tatt best vare på når to foreldre er på jobb. Skard, og som en fortsettelse neste dag, Kari Wærness, mener begge at arbeidslivet er dårlig tilrettelagt for familier med små barn og at forholdene må legges mye bedre til rette for at mor kan være lengre sammen med småbarna (les ettåringene). Her butter det for meg – begge disse foregangskvinnene mener altså at fedre ikke er kompetente til å ta seg av barn mellom 0 og 2 år og at barna må få ” komme hjem til mor”.

Jeg har tidligere i bloggen støttet tredeling av foreldrepermisjonen og vist til forskning som viser viktigheten av at fedre skal være viktige omsorgspersoner fra tidlig spedbarnsalder. Vi så hvordan det gikk da fedrepermisjonen ble redusert fra 14 til 10 uker, fedrene tok sine 10 uker og ikke mer. Nå desavouerer kjente kvinnesakskvinner fedrenes rolle også for ettåringene med begreper som “hjem til mor”.

Det er en vesentlig diskusjon hvordan arbeidslivet på best mulig måte kan være tilpasset moderne mennesker og deres liv. Seks-timers dagen er igjen kommet på agendaen, et virkemiddel for både unge og eldre arbeidstakere og kanskje enda mer aktuelt nå da arbeidslivet blir mer og mer automatisert. Men her gjelder det å ikke gjøre kampen for et romsligere, menneskevennlig arbeidsliv til en kvinnesak. Dette er i høyeste grad en menneskesak som er viktig for både kvinner og menn.

Da den nye kvinnebevegelsen og Nyfeministene slo over landet som en tsunami i 70-årene var parolene at kvinner skulle kunne forsørge seg selv og at mennene måtte tilbake til hjemmene. For å kunne forsørge seg selv måtte kvinnene nødvendigvis ha lønnsarbeid. Med en likestilling i hjemmet kunne dette være mulig. Noen av utsagnene til dagens forskjellsfeminister gir inntrykk av at det som skal til er å reversere utviklingen, mor skal hjem og far snakker vi helst ikke om.

Det skal ikke stikkes under en stol at omsorgen for barn er uhyre viktig og at vi må finne gode løsninger, særlig for de minste barna. I tiårene etter 2000-tallet har vi fått veldig gode permisjonsordninger og fedrene er på vei tilbake til hjemmet. Norske fedre ønsker å være og er gode omsorgspersoner og de fleste familier finner gode løsninger for barna sine. Barnehagene blir stadig bedre med flere voksenpersoner per barn, særlig for de yngste barna. De færreste ønsker seg tilbake til mer eller mindre gode dagmammaordninger og de fleste besteforeldrene som tidligere kunne steppe inn som barnepasseren er i dag selv i jobb. Det er flere måter å bruke permisjonstiden på, f.eks. å ta ut tidskonto som kan brukes frem til barnet er tre år.

Det går an å tenke kreativt, å se på løsninger. Det er ingen god løsning å krisemaksimere dagens ordninger. Selv om ikke alle ettåringer er klare for barnehage er det faktisk noen som er det, i alle fall hvis man finner muligheter til kortere oppholdstid. Barn trenger trygge voksenpersoner rundt seg, og etter ettårsalderen behøver ikke det bare være mor og/ eller far. Barnehager som følger de reglene som er satt med hensyn til bemanningsnorm har gode muligheter for å gi god omsorg. Så må foreldrene tenke ut andre muligheter for de barna som absolutt bør vente. Her må både mor og far trå til – for det barnet som må hjem til mor eller far.

Continue reading “Svikter vi de minste barna? Skal ett- åringene hjem til mor?”

Siste krampetrekninger før sommerdvalen nærmer seg

Stortinget skal ta ferie om litt over en uke så nå må de kontroversielle sakene bankes igjennom.

Våre folkevalgte kan ikke ha det helt godt om dagen. I dag skal Høyre- og Venstrerepresentanter få føle partipisken og måtte stemme over et forslag svært mange av dem helt klart er i mot, begrensninger i abortloven. Samtidig skal Høyre og FrP måtte stemme for å avvikle pelsdyrnæringen, noe de stort sett er i mot.

Først abortloven

Jeg skulle tro at det sitter langt inne hos Høyrefeministene, som det tross alt finnes en del av på Stortinget, å stemme for en innskrenkning av loven for selvbestemt abort. At ønsket om makt og en flertallsregjering er så sterk at statsministeren gikk med på å komme KrF i møte på dette punktet og også tvinger representantene for Høyre og Venstre å stemme mot sin overbevisning, er nærmest ubegripelig. Selvfølgelig er den forandringen som gjøres liten og har betydning for bare noen ganske få kvinner. Men prinsippet om å legge kvinners rettigheter i forhandlingspotten og forhandle om en lov som har fungert godt i 40 år er viktig og gjør min og de fleste andre feministers tiltro til at vi har en kvinnevennlig regjering til skamme. Dessuten kan KrF sole seg i sin “seier” og gå ut med en tro på at ved neste korsvei er det 2c som ryker. Nå er det lite som tyder på at KrF og denne regjeringen overlever 2021, men alikevel…..

Pelsdyrnæringen

Det var Venstres store seier at pelsdyrnæringen avvikles innen 2025. Dette er selvfølgelig også en meget bitter pille å svelge for mange representanter på Høyresiden. Her har regjeringen tvilt seg frem til en så ullen formulering at de håper å slippe rabulistiske utbryteresom stemmer i mot sin egen regjering. Den som lever får se.

Vi lever i et land hvor man kan forundre seg over hva som anses som viktig

Det politiske landskap har fått en gjøkunge i redet, og ser ut til å slå sprekker langt inn i de etablerte partiene – nemlig partiet mot bompenger. Sprekkene er i ferd med å bli så dype at flere partitopper og andre politikere nå er så desperate at det ser ut til at de er villige til å stoppe utbyggingsprosjekter som skulle delvis finansieres av bompenger. Så mens kloden er i ferd med å bli overopphetet, barn sulter i Syria, Afghanistan er verdens farligste land, ja så fortsetter vi å sende ut unge mennesker til Afghanistan og bekymrer oss om – ja – bompenger. Jeg skal ikke underslå at vi som bor i Oslo har et kollektivnett som andre deler av landet bare kan drømme om. Men det er faktisk i de største byene bompengeopprøret er sterkest, ikke på landsbygda hvor bilen er enda mer nødvendig.

Mødre, barn og arbeidslivet

Dagsavisen har en føljetong om hvordan arbeidslivet er tilpasset menns virkelighet på 70-tallet og hvordan mødre og barn er taperne. Her er det mye viktig å gripe fatt i og det finnes ingen enkle løsninger. Det som forundrer meg er at de som med full rett roper om hvordan vi svikter de minste barna, roper som om disse barna ikke har fedre – bare mødre. Mer om dette i et senere blogginnlegg.

Hilsen Ragnhild som undrer seg over virkeligheten i det politiske liv.

Om tradisjoner – igjen

Jeg har tidligere skrevet om tradisjoner på bloggen. Nå vil jeg skrive om en 13 år gammel tradisjon som er som den alltid har vært, men bare litt annerledes. Og som vi håper vil fortsette selv om vi innser at tiden og vi forandrer oss.

Tre studievenner av Thor-Øistein som likte å spille golf ble med for å spille golf på vår lille bane på Gumøy i Kragerøfjorden første gang for 13 år siden. Senere har dette vært en årviss sammenkomst – også kaldt The Ol’ Docs. Medleverne til disse fire var alle tilknyttet helsevesenet som  yrkesaktive. Nå 13 år sener er det tre Ol’ Docs (jeg er ikke medregnet), en av studievennene er dessverre borte, men det er fortsatt fire medlevere.Dette bildet er av The Ol’ Docs med medlevere fra 2010. Vi kan fortsatt gjenkjennes.

Golfspillet er en vesentlig del av sammenkomsten, men vi er blitt langsommere, noen vondter her og der så ambisjonsnivået er skrudd ned noen hakk. 18 hull blir det sjelden, men vi har fortsatt mye moro og glede av spillet.

Ikke mindre vesentlig er det selskapelige samværet, lange morgener med kaffe og prat på trappen foran sovehuset og middag/også kaldt supe’ turneringsdagen som er dag 2 av oppholdet, også med lange og heftige diskusjoner. Hva snakker vi 80+ og nesten 80-åringer om? Vi løser nok noen verdensproblemer og er innom de fleste dagsaktuelle saker (bortsett fra sjamanen, han lot vi ligge). Nytt av året var betegnende nok situasjonen for gamle mennesker i Norge generelt og våre hjemsteder spesielt. Thor-Øistein og jeg er enige om at Sagene har noe av Oslos beste eldreomsorg, familien fra Levanger kunne skryte av omsorgen på en øy rett utenfor Levanger (ikke Levanger selv). Retten til en verdig død var også tema, aktuelt med en tankevekkende artikkel i siste nummer av Tidsskriftet skrevet av en medisinerstudent.

Øyeblikksbilde fra bordseansen dag 2 – været tilsa ikke utespising.

Hvorfor er tradisjoner som dette viktige for oss?

Vi har laget oss ritualer for mange situasjoner i livet hvor mange betegner overgangsriter som fødsel, konfirmasjon, ekteskap, død. Med Ol’ Docs har vi laget oss et rituale som ikke betegner en overgang, men heller en langsom forandring fra vi var unge eldre til vi blir riktig gamle. Vi vet ikke noe om hvordan de neste årene våre blir, men vi håper og tror at vi kan holde fast på denne tradisjonen og møtes på Bråtane i Kragerøskjærgården noen dager i juni. Golfspillet får være som det er, vi klarer nok å kreke oss rundt banen noen år til.

Hilsen Ragnhild som er en dårlig golfspiller men elsker tradisjoner.

Kvinner må ta i litt mer !

 

Nå har Universitetet i Trondheim (NTNU) vist at kvinner må mosjonere kraftigere for å få samme helsegevinst som menn. Det er ikke mange 10-årene siden at medisinsk forskning hovedsakelig dreide seg om menn. En av forklaringene kan være at de fleste forskere var menn. Andre grunner til at kvinneforskning var nedprioritert, kan jeg overlate til andre å vurdere. Men nå vet vi altså mer.

En gruppe norske forskere har nå i 2019 fått publisert denne undersøkelsen  i Journal of the American Heart Assosiation. 12700 menn og 13436 kvinner, 50 år pluss er fulgt i mange år. Det ble funnet at god kondisjon hos menn ga en 10 prosent lavere risiko for å få hjerteinfarkt, sammenliknet med gruppe med dårlig kondisjon. 25 prosent av kvinnene med god kondisjon hadde en liknende god helse gevinst.

Hva forteller dette oss i klartekst. Jo, kvinner tjener mye på å mosjonere såpass kraftig at de oppnår en god kondisjon. Denne undersøkelsen viser at gevinsten her først og fremst gjelder den såkalte hjerte-kar helsen. Men ser vi på andre undersøkelser i tillegg, kan vi ikke utelukke at helsegevinsten er mer generell.

Hva kan så forklaringen være på at det er så stor forskjell på “vanlige” kvinner og de som mosjonerer mer hardt?  Mye tyder  på at rusle turer og daglige aktiviteter er bedre enn å sitte i ro. Men den egentlige helsegevinsten kommer først når vi tar i. Trønderne anbefaler 30 minutter 5 dager i uken med aktivitet så vi blir svette og trøya og skikkelig anpustne. Som alternativ nevner 75 minutter en gang i uken med intervalltrening. Det er vel egentlig ett forslag for “de få”.

La oss se på hva som skjer når vi tar skikkelig i. Går vi raskt i en motbakke, kan vi kjenne at vi blir ordentlig tungpusten. Beina føles tunge og stive. Såkalt melkesyre eller laktat kan da måles i ganske høye verdier. Samtidig strømmer mer blod til hjertet. Dette gir økt blod mengde i hvert hjerteslag. Disse to fysiologiske endringene er vesentlige  når vi skal forklare helsegevinsten ved kraftig mosjon.

Så er vi tilbake til start. Nå i 2019 har vi nok en gang fylt på med kunnskap som forteller noe om forskjellene på kvinner og menn.

Jeg er selv ganske heldig. Min Ragnhild går så hardt i motene at vi garantert har et melkesyrenivå som er tilstrekkelig og vel så det.

Hilsen Thor-Øistein som prøver “å henge på”,