Baskerland med Bilbao og San Sebastian har lenge stått på min bucketlist og nå ble turen realisert sammen med en god venninne. Bildet er fra Guggenheimmuseet i Bilbao – slik man skulle ønske seg skulpturer på åpne plasser, også i Oslo

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi startet turen vår med buss fra flyplassen i Bilbao til San Sebastian, en kystby ved Biscayebukten med i underkant av 190.000 innbyggere. Byen kan skilte med mye vind, en vakker gamleby og spesielt god mat. Vi trosset vinden og utforsket gamlebyen etter en meget smakfull litt sen lunsj. Etter en liten hvil, vi var tross alt på Gardermoen klokken 6 om morgenen, lette vi etter og fant en anbefalt bar for Pinxtos. Pinxtos inntas tradisjonelt av baskerene stående ved et høyt bord utenfor kafeen/restauranten sammen med et glass vin. Vi foretrakk å spise Pinxtos sittende inne, også med et glass vin. Pinxtos er baskernes variant av fingermat, forseggjorte små munnfuller eller litt mer enn det med en pinne stukket igjennom.

Etter natten på et trivelig lite hotell hvor jeg elsket resepsjonisten som besvarte mitt stotrende spansk på spansk, tok vi buss tilbake til Bilbao hvor vi tilbrakte to netter midt i sentrum og i gåavstand til Guggenheimmuseet. Museet er en opplevelse, ikke bare på grunn av den blomstrende katten på utsiden, men for en fantastisk og spennende arkitektur. Selv arkitekturopprørerne kan ikke ha noe å si på det. Det er jo også verdensberømt og har en stor del av æren for turisttilstrømmingen til Bilbao. Det var strålende vær og etterhvert godt og varmt den dagen vi var på museet. Vi var der da det åpnet og slapp milevis av køståing. Etter godt og vel halvannentimes vandring rundt om på museet var det både nødvendig og passende med pinxtos og kald hvitvin i solsteken.

Også i Bilbaos gamleby med trange gater og smug og kafeer på hvert gatehjørne var det et yrende folkeliv og veldig annerledes enn det vi er vant med. Det er selvfølgelig også noe av gleden ved å reise, å oppleve helt annerledes liv i gatene, kanskje det vi kaller sydlandsk?

Vi kom hjem lørdag etter en tilnærmet uproblematisk reise, bare en halv time forsinket fly og selvfølgelig lang kø i innsjekkingen. Tog til Skøyen gikk bokstavelig talt på skinner, men jeg hadde forregnet meg med tanke på 20-bussen, det satte Sentrumsløpet en stopper for. Resultatet ble en fin tur gjennom Frognerparken i solskinnet. Som alltid deilig å komme hjem etter å ha vært på tur.

En lang, fredelig og oppbyggelig søndag etter mye reising og inntrykk. Mandag hadde jeg billetter til Prima Facie på Amfiscenen. Et fyrverkeri av en forestilling, kanskje noe av det beste jeg har sett på en scene. En time og førti minutter monolog som går rett inn i dagens diskusjon om samtykkelov. For er det en samtykkelov vi trenger? Er det den som vil stoppe menn fra å voldta og kvinner fra å bli ofre? Er det ikke det juridiske systemet som må forandres, hvordan bevis skal vektes og hvordan selvfølgelig alle har rett på forsvar? Avhengig av hvor god forsvarsadvokaten er til å vri og vrenge på utsagn og bevis (for hvor ofte finnes bevis i en overgrepssak?) er avgjørende for utfallet av skyldspørsmål og hvor troverdig en person er. Det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt, ja, men hva gjør det med den som ikke blir trodd til tross for at hen forteller sannheten? Dette er så vanskelige spørsmål at foreløpig har rettsystemet ingen god løsning, selv ikke med en ny samtykkelov som er på trappene. Og Maria Kristine Hildonen var rett og slett strålende.

Jeg har bare en oppfordring – løp og få billett til Prima Facie, dessverre er det meste utsolgt, men det er alltid muligheter for avbestilte eller “no show” billetter.

Hilsen Ragnhild som lader opp til 1.mai

Bildet er fra Konstrundan på Østerlen i Skåne

Jeg tilhører dem som er godt kjent med påskens budskap, men bruker påskedagene til å reise bort – til fjell og sjø alt ettersom. I år med sen påske og i tillegg en spesielt tidlig vår var Norefjellpåske med skiturer ikke særlig aktuelt. Likevel ble det noen dager på Norefjell for å være med på å opprettholde en hyggelig tradisjon – “Palmefredagmiddag” med venner og hyttenaboer; en tradisjon som startet da vi eldre kunne ta fri fredag før palmesøndag og ha hyttenabomiddag før ungdommene våre inntok hyttene. I år ble det to dager på Norefjell, alene på Endsjøhytta og hjemreise lørdag før palmesøndag etter en meget livlig og hyggelig palmefredagmiddag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Palmesøndag reiste Karoline, Christian og jeg til Bråtane for å begynne vårdugnaden med gressklipping, klipping av busker og fjerning av småkratt, raking og annet som hører med når sesongen starter. Solbærbuskene fikk en skikkelig omgang og så er det bare å håpe på god bærhøst. Herlig vær og både fint og vemodig å se igjen Bråtane. Nettene var kjølige, men ikke på langt nær så kalde som i fjor da Thor-Øistein og jeg gikk til sengs i fullt ullutstyr.

Tirsdag ettermiddag var vi hjemme igjen for mellomlanding før avreise Malmø onsdag morgen. Puh. Noen veldig fine dager i Skåne med vandring i parkene og gamlebyen og tur til Østerlen og den årlige “konstrundan” hvor kunstnere av ulike slag i Østerlen holder atelierene sine åpne for publikum. Mye fint og morsomt å se, vi falt pladask for skulpturen i bronse med inskriften “Make humans great again”.

Hjemme igjen søndag kveld og nå noen rolige dager før turen går til San Sebastian og Bilbao med venninne Kirsti. Gleder meg, Bilbao har lenge stått på min Bucket list.

Som vanlig har jeg fått lest det meste av avisene både de før og Aftenposten i selve påskedagene. Ettersom jeg ergrer meg stort over hver gang Tone Wilhelmsen Trøen besøker Dax 18 og klager over ventelistene på sykehusene hadde jeg stor glede av et debattinnlegg i Aftenposten 18.4 hvor professor og klinikkleder ved Ortopedisk klinikk, Oslo universitetssykehus går skarpt i rette med hvordan statistikken over ventelistene forvrenges og brukes i det politiske spillet. http://Hva venter pasienter i Norge egentlig på? Wender Figved Wender Figved Klinikkleder og professor, Ortopedisk klinikk, Oslo universitetssykehus

Han forklarer hvordan statistikken over ventetid kan brukes på forskjellige måter. Blant de 233.000 som angivelig står i kø for utredning og behandling finner vi dem som har time i morgen, de som har time om to uker og de som av forskjellige grunner har time om tre-fire måneder. Gjennomsnitt for ventetid ved sykehus trekkes opp av pasienter som godt kan vente og de som selv har valgt å vente. Jeg var selv en del av denne statistikken da jeg fikk operert tærne mine for to år siden og ba pent om å få slippe å bli operert 30.mai da jeg da visste at hele sommeren da ville gå med til å sitte med benet opp i sofaen. I stedet ble jeg operert 30. august. Perfekt.

Det hører med til ventelistehistorien at øyeblikkelig og halvøyeblikkelig hjelp ikke teller med i ventetiden. Her er det så godt som ingen ventetid, pasientene blir innkallt i løpet av meget kort tid, dager eller en uke, men det teller altså ikke med i ventetidstatistikken. Så husk dette neste gang TWT bruker Dax 18 til å beklage seg over manglende styring av helsekøene fra regjeringens side.

Dette ble en post om en travel, men meget hyggelig og annerledes påske. Heldigvis fikk jeg også anledning til en liten utblåsning godt hjulpet av Aftenpostens debattsider.

Hilsen Ragnhild som neste gang skal fortelle fra Bilbao!

Det har vært en opphetet debatt rundt fri fødsel – dvs fødsel hjemme uten helsepersonell tilstede. Kaveh Rashidi skrev en kronikk i VG hvor han foreslo å straffeforfølge dem som velger å føde hjemme, vel å merke uten jordmor, og møtte deretter i Dax18 til debatt med en representant for FriFødsel gruppen. Når denne påstår at hun føler seg voldtatt av jordmor under fødsel, ja da må man trygt kunne si at debatten er blitt opphetet.

Det har vært skrevet mye om både farene og mulige fordeler ved å føde hjemme. Når Rashidi går skarpt i rette med Fri Fødsel så er det fordi det er snakk om å føde hjemme uten kvalifisert helsepersonell til stede. Hjemmefødsel med jordmor er en ganske annen sak der jordmor er kvalifisert til å vurdere situasjoner som kan oppstå og vil advare mot hjemmefødsel der det kan være risiko for komplikasjoner. Selv i forløpet av en helt normal fødsel kan det oppstå situasjoner hvor det er nødvendig med inngrep, en jordmor kan se og forstå om en slik situasjon er i ferd med å utvikle seg og sørge for rask overføring til sykehus eller helseinstitusjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har vært advart mot å kriminalisere hjemme-alene-fødsel og i dag i et debattinnlegg i Aftenposten skriver Rashidi at han har skiftet mening, ikke om at alene-hjemme-fødsel er farlig, men om at den bør kriminaliseres. http://Debatten om «frifødsel» har sporet av Kaveh Rashidi Lege og forfatter

Han er fortsatt tydelig på at Frifødsel sprer et farlig budskap og bør stoppes, om enn med andre midler enn et lovforbud. Han sier at “I motsetning til andre antivitenskapelige livsstilstrender kan frifødsel få dødelige konsekvenser” og “Et barns rett til liv må alltid veie tyngre enn en voksens rett til å føde på egne premisser”.

Rashidi og flere andre, blant annet jordmødre, peker på at trenden med å velge å føde uten jordmor eller lege speiler flere problemer i vårt samfunn. Fødselsomsorgen er blitt nedbygget, bl.a. ved at ABC-klinikken på Ullevål ble nedlagt. Liggetiden etter fødsel er stadig blitt kortet ned, noen kvinner føler de ikke har fått den omsorgen og roen de trenger rundt en fødsel. Samtidig er det et problem vi ser stadig mer av der subjektive følelser følelser trumfer objektiv kunnskap. Når kvinner i en sårbar situasjon som graviditet og fødsel er heller vil lytte til venner på Facebook, Instagram eller YouTube enn stole på forskere og fagfolk, har vi et stort problem. Da må grupper som FriFødsel ta et stort ansvar for det den sprer av potensielt dødelig desinformasjon.

Kanskje går det an å finne mellomløsninger som kan være til hjelp for de relativt ganske få som føler seg utrygge med tanke på fødsel i en sykehussetting. Det finnes Hjemmejordmortjenester, men disse er private og relativt kostbare. Hvis vi hadde mange nok jordmødre ville det være fint å kunne bygge ut en hjemmejordmortjeneste i offentlig regi. Muligens kunne dette lokke flere jordmødre tilbake til faget, kanskje med en todelt arbeidsplass, en fødeavdelig og hjemmejordmortjeneste. Vi vet at vi mangler sykepleiere og jordmødre og at flere dessverre rømmer fra et yrke med stor vaktbelastning og stressende hverdager. Det å få noen eller flere av disse tilbake til yrket ville være et viktig bidrag til vår ellers flotte offentlige helsetjeneste.

Hilsen Ragnhild med tre ikke helt normale fødsler på sykehus

Denne bloggen skal handle om å gjøre kloke valg, ikke overdiagnostisere og overbehandle. Men først noen korte setninger om det som skjer i verden

Min svenske mormor hadde mange gode utsagn som er blitt faste deler av min families repertoar av aforismer. Det vi bruker oftest er “alla sett er bra, utom det tråkiga” med trykk på a-en. Det som for tiden passer aller best er “dumhet koplat med initiativ…” som hun mente kunne føre til store problemer, som det nå har gjort. Alle skjønner seg på økonomi, noe jeg ikke gjør, er enige om at formelen som ble brukt for å forklare de nye tollsatsene er fullstendig håpløst, men minner absolutt om ovenstående mormoraforisme. Men nok om det som skjer “over there”, nå gjelder det å støtte Europa, kjøpe europeiske varer og unngå dem fra USA. Hva med å gå over til Solidox for Colgatebrukere?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helsevesenet vårt er skviset og sliter tungt med bemanningsproblemer og lekkasje til et stadig mer selvbevisst privat helsetjeneste. Daglig møter jeg den kjekke unge legen som forteller meg på bussen at på Dr. Dropin får jeg førsteklasses helsehjelp på dagen og får møte de aller beste spesialister uten henvisning. Slik forvitrer vår offentlige helsetjeneste ved hjelp av fengende annonser og lovnader om den raske hjelpen som ingen fastlege skal behøve å bry seg om, det er du selv som bestemmer hva du trenger av helsehjelp. La meg komme med en oppklaring, fastlegens funksjon som portvokter inn til sykehusene og spesialisthelsetjenesten er ikke til for å frata oss som brukere av helsetjenesten vår medbestemmelse. Den er der for at spesialisthelsetjenesten skal bli brukt på mest mulig effektiv måte og at utredning og behandling skal skje etter LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå). Det er ikke jeg som pasient som vet best når jeg trenger en undersøkelse, det er det fastlegen min som kjenner meg best som vet. Da jeg spurte fastlegen min om jeg trengte medisiner for et litt forhøyet kolesterol fortalte han meg at det trengte jeg ikke, men jeg måtte nok gå i meg selv og tenke på hvor mye smør og fløte jeg bruker i matlagingen. Hadde jeg gått til Dr. Dropin hadde jeg sannsynligvis blitt undersøkt av en kardiolog og hadde ganske sikkert fått skrevet ut Statiner. Slik undermineres den gode og effektive helsetjenesten. Jeg blir skremt og lei meg hver gang helsepolitiske representanter for høyresiden til stadighet fremmer bruk av private helsetjenester og kommer med skremselspropaganda når det gjelder den offentlige helsetjenesten. Sannheten er at vi har en av verdens aller beste helsetjenester, men skal det fortsette slik må fagfolkene og ikke pasientene selv bestemme hvordan den skal brukes

Mine mange år som lege har lært meg at forebygging er bedre enn behandling. Det er selvfølgelig riktig, men alt med måte. En ny artikkel i tidsskriftet Overlegen forteller at vi er i ferd med å oversvømme helsevesenet av forebyggende tiltak og fler og mer utvidede retningslinjer. Forfatteren Ståle Onsgård Sagabråten nevner som eksempel nye retningslinjer fra den europeiske hjertelegeforeningen ESC for undersøkelse og behandling av blodtrykk. Hvis de nye retningslinjene skulle bli fulgt måtte alle mennesker over 40 år få målt blodtrykket sitt årlig og alle med et grenseblodtrykk måtte få behandling og følges opp. Det ville i praksis si nærmere 1,5 millioner mennesker over 40 år som skulle følges opp eller behandles for høyt blodtrykk, noe som ville sprenge kapasiteten ved fastlegekontorene og kanskje komme i veien for undersøkelse og behandling av syke mennesker. Disse retningslinjene er inngripende og blir kanskje /forhåpentlig ikke innført i Norge. Hos oss er det mer fokus på en bred risikokartlegging og livsstilsintervensjoner som bør forsøkes først.

Før vi snakker og tenker forebygging må vi vite hva vi forebygger og hvilken effekt forebyggingen vil ha. Uansett hvor flinke vi er til å sette inn forebyggende tiltak mot individer med høy risiko for sykdom så vil det fortsette å komme flere hendelser fra lavrisikogruppen fordi den er så mye større skriver Sagabråten. Skal vi sette inn forebyggende tiltask for hele befolkningen vil det i praksis bety at vi ender der at ingen er friske, en frisk person er bare en som ikke er godt nok undersøkt.

Hilsen Ragnhild