Hva er det med juletreet?

  • Første søndag i advent er en spesiell dag for familien Halvorsen-Endsjø. Jeg vil ikke påstå at vi er spesielle, men takket være Ragnhild har vi et “juleløp” herfra og til julaften. Nå skal ikke jeg plage leserne med detaljbeskrivelse av alle forberedelsen våre. Jeg skal konsentrere meg om mitt forhold til juletreet.

Nå har vi bodd på Lilleborg i 11 år. I alle disse årene har sameiet satt opp ett høyt og flott grantre og lysene har vi tent nettopp første søndag i advent. Denne grana ble litt spesiell for meg. Den unge mannen som satte opp det 8 meter høye treet, kunne fortelle at det kom fra Kvakestad planteskole i Ski. Det er da tilfeldigvis en av nabogårdene til familien Endsjø’s gård der ute. Kan vi si “at sirkelen er sluttet”? For omlag 80 år siden var jeg med far for første gang og hentet juletre i skogen. Og slik ble det i mange år. Ett tre ble ikke bare ett tre, men også historien hvor vi hadde hentet det.

Barnebarna vår er nysgjerrige og spør om det meste, derfor er jeg nogenlunde oppdatert rundt juletreets historie. Det evig-grønne gran eller furutreet symboliserer nettopp dette det evig-grønne for oss mennesker. De første beskrivelsene av juletreet er fra Tyskland på 1500 tallet og første gang i Norge i 1822.  Til å begynne med var det utetrær med lys og pynt, etter hvert ble det mindre trær inne i stuene til folk. Når vi begynte med pakker under treet vet jeg ikke. Men sansynligvis startet det da julenissen ikke greide å få alle gavene i hus alene.

Etter diverse helt nødvendige forberedelses gjøremål i heimen idag, dro vi i skumringen opp i Maridalen. Gårdsveien fra Hammern forbi Klosterruinene til Kirkeby gård, er en messe verdt i kveldslyset. Det store treet på gården var satt opp, kfr bildet, og bonden selv med kone og stor gutt kom fra skogen med 2 mindre trær. For første gang i mitt liv så jeg juletrær med rimelig stor torv rundt rota. Bonden kunne fortelle at treet holder seg grønt lenger da. Men for folk flest er nok dette ikke et aktuelt arrangement?

Jeg håper at vi, “folk flest”, spør hvor trærne kommer fra, når vi går ned på hjørnet for å kjøpe ett. I fjor kom alt for mange fra plantasjer i Danmark. Jeg sier ikke mer.

Vennlig hilsen Thor-Øistein som gleder seg til en lang Desember.

Mens vi venter på VAKSINEN

Mens mørketiden har senket seg både i vanlig og overført betydning så er det som  holder motet oppe hos hjemmekontorslitere, studenter som ikke får møtes, barn/ungdom med hjemmeundervisning og besteforeldre som ikke får treffe/klemme barnebarna at nå kommer VAKSINEN, eller rettere sagt VAKSINENE. For det foregår et veritabelt kappløp om å være først ute med den aller beste vaksinen med aller høyest effektivitetrate. The winner is, pr nå, Modernas RNA-vaksine som påberoper seg 94,5% effektivitet, tett fulgt av Pfizer/BioNTechs RNA-vaksine som også er over 90% effektiv. Fordelen denne vaksinen har over Moderna er at den ikke må fraktes og oppbevares i minus 70 grader, det holder med vanlig frysetemperatur. AstraZeneca/Oxfords vaksine som er mer transportvennlig og billigere, skal også være høyeffektiv med påvist 70% effektivitet, mer effektiv enn det vi tidligere har sett på som OK for influensavaksine. Kanskje er effektiviteten enda høyere, noe et doseringsforsøk har antydet.

En faktor x er hvordan de ulike vaksinene virker på oss gamle. Jo eldre vi er jo mindre effektivt fungerer immunsystemet vårt. Vaksinene skal trigge immunsystemet slik at det dannes antistoffer eller aktiveres celler som er viktige i immunforsvaret. Det er fortsatt uvisst hvor godt vaksinene virker hos gamle med mindre effektiv immunitet.

Alt dette har sirkulert i dagspressen så vel som i vitenskapelige tidsskrift og er vel kjent for de fleste. Begreper som RNA-vaksine, Adeno-virus vektor og andre er blitt nærmest allemannseie den siste tiden.  Og alle, fra helsetoppene til kvinnen i gata er henrykte over et stort fremskritt som skal hjelpe oss alle til et normalisert liv. Det er bare en (og sikkert også flere) hake(r) ved jubelen. Vi er helt avhengige av at minimum 60% av befolkningen, helst flere, lar seg vaksinere. Slik, og bare slik, kan vi oppnå såkaldt flokkimmunitet, dvs at befolkningen som helhet og også de som av ulike helsemessige grunner ikke kan bli vaksinert, er beskyttet mot viruset. Da er vi inne hos elefanten i rommet, vaksinemotstanderne.

Det er ingen som benekter at vaksiner har bivirkninger, ufarlige småplager som oppstrår nokså raskt, men så kan det komme mer alvorlige bivirkninger etter lengre tids bruk, som for eksempel tilfeller av Narkolepsi etter svineinfluensavaksinen. Dette er selvfølgelig alvorlig og tragisk for dem som rammes. Men viktigheten av og fordelene ved vaksinering er så store at noen bivirkninger må tas med i beregningen. Det er blitt sagt at Koronavaksinen er kommet alt for fort og har blitt prøvet ut alt for kort tid for å oppdage langtidsbivirkninger. Det er riktig nok, men skulle vi vente til vaksinen var prøvet ut i flere år ville  lock-down og koronadødsfall nå katastrofale høyder. Vår eneste mulighet for å få et normalt liv i overskuelig fremtid er å ta vaksine så snart den kommer. Først når noen millioner er blitt vaksinert vil vi (muligens) se de første langtidsbivirkningene.

En annen høyst berettiget bekymring er at livsviktig vaksinering som mot meslinger og polio i fattige land er stoppet opp pga koronaepidemien. Dette ser nå ut til å komme i gang igjen. Meslingevaksinen som redder millioner av barn fra dødelig sykdom er den vaksinen som vaksinemotstanderne elsker å nedsnakke og skremme folk fra å ta. For vel 40 år siden ble det publisert en artikkel som beskrev autisme som en bivirkning av meslingevaksinen. Artikkelen er senere trukket tilbake pga grov forskningsjuks og artikkelforfatteren har mistet all kredibilitet. Likevel dukker det fortsatt opp meninger om meslingevaksinen som henviser til denne forlengst diskrediterte artikkelen. Jeg pleier å si at det tar noen dager å implementere en sannhet, men det tar en menneskealder å avskaffe en sannhet som viser seg å være usann.

Hilsen Ragnhild som ikke er i tvil om at jeg vil la meg vaksinere så snart det blir min tur.

 

Jeg er gammel – og hva så?

For en tid tilbake fikk jeg en utfordrende oppgave av Helsedirektoratet. På konferansen “Leve hele livet” ble jeg bedt om å holde et vel 10 minutters innlegg med tittel som i overskriften. Det har ført til at jeg har (skum)lest Stortingsmeldingen “Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre” og hva kloke gamle mennesker har skrevet om det å bli gammel. Dessuten har jeg brukt mye tid til å tenke på hvordan jeg synes det er å være gammel.

Målet med reformen er at alle eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet lengre – en ambisiøs målsetting som vi naturligvis må applaudere. Samtidig gjøres det grep i offentligheten som på ingen måte er med på å støtte ambisjonene. Jeg tenker da på nedleggelse av sykehjem, tilbaketrekking av fysioterapiavtaler  i bydeler i Oslo, nedleggelse av seniorsentre  og utilstrekkelig personale på sykehjem og helsehus.

På åpningen av konferansen som forøvrig var digital kom det mange løfter og gode ord fra arrangørene i Helsedirektoratet og jeg tviler ikke på at det er mye god vilje og ønske om å gjøre det aller beste for de eldre. Et åpenbart problem er at de som sitter og planlegger omsorgen for oss gamle ikke vet hvor skoen trykker – de har nemlig aldri vært gamle selv. Gjennomsnittsalderen hos dem som styrer oss er faretruende lav – de eldre blir gjerne skiftet ut og de gamle er totalt fraværende. Et annet problem er at alle de fagre ord om gjennomføring og implementering av reformen som kommer fra sentralt hold skal i praksis utføres i kommunene. Det legges opp til gode ordninger for støtte og hjelp til kommunene uten at det følger økonomiske midler (penger) med. Sykehjemmene har alt for få hender, dvs mangel på personale. De som jobber der løper fra beboer til beboer og synes aldri de får gjort nok. Hjemmetjenesten har også for lite hjelp og selv om det ikke er stoppeklokken som styrer, så er det liten eller ingen tid til det lille ekstra som ville hjelpe hjemmeboende gamle. Uten penger blir det heller ikke flere hender i eldreomsorgen, vanskelig å tenke seg at kommunene eller bydelene i Oslo og Bergen vil prioritere de gamle på bekostning av alle andre oppgaver kommunene har.

Reformen tar også opp støtte til pårørende til pleietrengende gamle som bor hjemme. Kommunene stiller opp med hjelp til å stå opp og til å legge seg. Dessuten eventuelle forefallende oppgaver som helst skal være fort unnagjort i løpet av dagen. En gammel ektefelle til en dement eller annen pleietrengende har fulltidsjobb 24/7 uten at det bekymrer dem som styrer synderlig – en institusjonsplass til den demente er i dag i alle fall utopisk så lenge ektefellen er noenlunde oppegående. Jeg tror de som styrer har et helt teoretisk forhold til hva det betyr å være pårørende i en slik situasjon. Sannsynligvis oppfattes det som et strålende tilbud at det gis tilbud om hjemmesykepleie 3-4 ganger daglig.

Hvis ikke personalsituasjonen ved Helsehus/Pleiehjem bedres betydelig er hverken avlastningsopphold eller permanente opphold særlig forlokkende. Vi hører skrekkhistorier om demente som virrer rundt ut og bleier som ikke blir skiftet, historier som dessverre ikke er enestående. Uten mer penger til denne omsorgen har Leve hele livet reformen ingen mening. Da hjelper det lite med fagre ord og løfter.

Mitt bidrag til konferansen var en personlig fortelling om det å være gammel og for å svare på oppgaven jeg hadde fått, var jeg både provoserende og satte ting på spissen. Å holde innlegg for 1200 påmeldte uten å se andre enn en kameramann var nokså spesielt – jeg må jo si at tilbakeføringer fra et publikum er mer tilfredsstillende.

Hilsen Ragnhild som ikke er godt voksen, men gammel.

 

Er ikke kaffe bra for oss?


Særlig Dagbladets helseoverskrifter kan skremme vannet av de fleste. Mye spissformuleres selvsagt for å gjøre folk nysgjerrige på hva som skrives i avisen. For kort tid siden var det kaffedrikkingen vår som fikk gjennomgå, men mer om det senere.

Om kaffedrikking startet ett eller flere steder samtidig, er man noe uenig om. Historien om en gjetergutt i gamle Etiopia som lot seg inspirere av ett bær/frukt på en busk som luktet så usannsynlig godt når han hev kvistene på kveldsbålet, kan være starten på kaffeeventyret. Og dette var for 5-600 år siden. Bærene ble tygget og de ble drukket etter å ha blitt kokt. Europeerne likte denne velluktende og velsmakende drikken og fra siste halvdel av 1600 tallet kunne de mest velstående, drikke kaffe de fleste steder. Det tok selvsagt litt tid før vi nordmenn fikk ta del i dette, men det har vi gjort til gangs, ettersom tiden har gått. Idag importerer Norge 40 000 tonn kaffe og vi er verdens nest,mest drikkende folkeferd.

Koffein i kaffe bønnen er et sentralstimulerende stoff. Etter ett par kopper kaffe om morgenen, kvikner vi til. Vi tar gjerne en kopp eller to ekstra utover dagen, når det begynner å gå tyngre. I tillegg til koffeinet finnes det omlag 200 aktive stoffer i kaffebønnen. Bl.a antioksydanter som hemmer de såkalte skadelige, fri radikaler som dannes  kontinuerlig i kroppen, Hver nordmann drikker i snitt 3,5 til 4 kopper kaffe daglig og vi regner at dette sansynligvis er den viktigste antioksydanten vi får i oss.

Så litt om oppslag som kan ta gledesstundene fra oss. Når krigsoverskriftene forteller at kaffe er direkte farlig for gravide, er det rimelig at far, bestefar og oldefar leser dette nøye og går til kildene. Og det var forskere som nå i august 2020 hadde gått gjennom 1200 vitenskapelig artikler om graviditet og kaffe. Selv ganske beskjedne mengder kaffe kunne føre til aborter, dødfødte barn, lav fødselsvekt og senere enkelte sykdommer hos barnet. Dette har selvsagt blitt kommentert av spesialister rundt i verden. Konklusjonen er heldigvis den som Helsedirektoratet fra tidligere har lagt seg på. Det finnes ingen sikker dokumentasjon på at 1-2 kopper kaffe under svangerskapet er farlig. Så da vet vi det.

“kokekaffe er helseskadelig!’ , var også oppslag for en tid siden. Norske forskere fant for vel 20 år siden at fettstoff i kaffebønnen som øker det helseskadelige kolesterol (LDL) blodet vårt. Men dette har selvsagt med mengde kokekaffe å gjøre. Noen kopper kokt kaffe, av og til, er ikke skadelig så lenge filterkaffe er det vi nyter daglig. Kaffefilteret slipper ikke gjennom det skadelige fettet.

“Vi kan tåle opptil 25 kopper kaffe om dagen”. Noen få gjør nok det, men det gjelder ikke mange. Vi vet idag at noen har en ekstrem evne til å forbrenne (metabolisere) koffein, så det er nok forklaringen. Men de fleste av oss hadde nok endt opp med stigende blodtrykk og hodebank.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt setter pris på “en kaffetår og en matbit” med venner, selv i disse dager.

 

Koronadugnad, vaksine og vårt alles ansvar

Jeg tilhører dem som synes helsemyndighetene våre sammen med politikerne håndterer pandemien veldig bra. Jeg synes selvfølgelig synd på barnebarna som ikke får treffe vennene sine på vanlig måte, på de av barna våre og andre som er permiterte  og kulturlivet som har kjempeproblemer. Jeg er ikke dummere enn at jeg ser hvilke enorme konsekvenser nedstengningen har for samfunnet og økonomien vår. Heldigvis har vi muskler i form av penger på bok slik at vi som samfunn kan stille opp der det er nødvendig.

Det er klart at ikke alle er enige i måten å takle situasjonen på, som mener at nedstengingen er unødvendig, at vi fint kunne holdt samfunnet åpent og samtidig beskyttet de sårbare gruppene. Da må jeg spørre – hvem er de sårbare? Selvfølgelig vet vi at alle over 80 år er sårbare, spesielt de med dårlig helse på sykehjem. Videre har alle over 65 år større risiko for å bli syke med Covid-19 enn yngre mennesker. Men vi vet også at pr i dag er 117 personer med Covid-19 innlagt på sykehus og 13 personer får respiratorbehandling. De 13 er definitivt ikke over 80 år da så gamle mennesker ikke legges i respirator. Så det må være en annen gruppe enn de definerte sårbare.

The Great Barrington Declaration blir stadig trukket frem som “bevis” på at myndighetene våre håndterer krisen helt feil. Denne uttalelsen stammer fra American Institute of Economic Research som også er beskrevet som en liberalistisk tenketank. Hovedbudskapet er fokusert beskyttelse av de sårbare mens resten av samfunnet slippes fri. Vi ser hvordan det er gått i samfunn som ikke tidlig nok stengte ned, som Storbrittania, USA og Sverige for å nevne noen vi kjenner godt. Riktignok har ikke de nevnte landene fokusert veldig på beskyttelse av de sårbare, kanskje fordi det vil være svært vanskelig i et åpent samfunn. Eller mener motstanderne av tiltakene at alle over 80 år skulle stenges inne? Hva da med den gruppen som er godt under 80 år og alikevel er blitt syke og ligger i respirator? Hvordan skal de plukkes ut og stenges inne?

Denne uken kom det gledelige signaler om at en eller flere vaksiner er på vei og kanskje kan være godkjente og klare for massevaksinering allerede tidlig neste år. For at samfunnsnytten av vaksinen skal være stor må en stor andel av befolkningen la seg vaksinere. I Norge er vaksinering frivillig og slik må det være. Vi vet at det finnes en god del vaksineskeptikere, men forhåpentligvis ikke så mange at vi ikke oppnår den samfunnsmessige nytten av vaksinering. Her synes jeg mediene har et stort ansvar. Det skal selvfølgelig ikke stikkes under en stol at noen får bivirkninger av vaksiner. Vi så det etter storstilt vaksinering i forbindelse med svineinfluensaepidemien, at noen fikk alvorlige bivirkninger. Men når Dagbladet i dag, lørdag 14.november, slår opp på første side som lyser mot oss fra alle steder hvor aviser selges, bilde av Charlotte (17), skadet for livet av vaksinen, da er det i beste fall umusikalsk, i verste fall gjør det ubotelig skade på vaksineoppslutningen. Jeg mener selvfølgelig ikke at bivirkningene av svineinfluensavaksinen ikke var meget alvorlige og at for Charlotte og andre som ble rammet ble utfallet tragisk. Men akkurat i dagens situasjon hvor vi står i en global pandemi er det ikke i tråd med medienes ansvar å fyre opp under vaksineskepsisen.

Hilsen Ragnhild som har tillit til helsemyndighetene våre.

 

 

Kombinert er vår nasjonalidrett!

Snøen har hittil bare kommet og gått. De fleste skianleggene har måttet hjelpe naturen  med å lage ski føre. Rundt omkring i verden er det snøkanoner som spruter ut “kunstsnø” i bakker og løyper denne høsten. Sjusjøen med det flotte anlegget på Natterudstilen kunne sist helg by på fantastiske forhold. Tilsammen 5 km spor i kupert terreng uten en millimeter snø fra himmelen var arenaen for hundrevis av langrennsløpere.

Jeg var heldig og fikk være med brødrene Jarl og Harald Riiber på en kombinertsamling før åpning av sesongen på Beito og World Cup i Finland om få uker. Selvsagt håper vi alle på en skikkelig nordisk vinter igjen.

Litt sjåvinistisk er jeg vel, når jeg påstår at all skisport startet i Norge. Men langt unna er det ikke. Vi gikk på ski, vi hoppet og vi kjørte utforbakke. Og det var de samme som gjorde alt sammen. På slutten av 1800-tallet begynte vi å konkurrere og det var langt fra spesielt langrenn eller hopp. De fleste har nok glemt at til langt ut på 1920-tallet  fikk  utøverne ikke delta i hopprennet i Holmenkollbakken uten først og ha gått langrenn. For hundre år siden var det utallige historier om skogskarer som la bort øksa, tok på seg sekken, brukte 2 døgn for å gå på ski til Christiania, for så delta i Kollen.

Dette var den “egentlige” skisport og de beste i kombinasjonen langrenn og hopp, det var nasjonens helter. Jeg kan bare nevne Thorleif Haug og Johan Grøttumsbråten. Takk og pris, kombinertsporten har virkelig fenget rundt i verden. I de andre skigrenene er det langt fra så mange nasjoner som har utøvere som i kombinert!

Hva er det så som gjør at  noen mestrer denne kombinasjonen av styrke og utholdenhet? Egentlig er det naturstridig. Vi mennesker er litt enkelt fortalt utstyrt med muskelfibre som enten er raske og kjappe eller utholdende. En god kombinertløper er fra naturens side utstyrt med en passe blanding som gir mulighet for utholdenhet i skiløypa og og ekstrem spenst i hoppbakken. Kunsten blir så ikke å forstyrre denne blandingen av egenskaper ved å overdrive feks utholdenhetstreningen. Nesten  lovmessig blir det da kortere hopp i bakken. Og for den saks skyld, det går galt,  hvis man gjør det omvendt.

Brødrene Riiber har gått på ski fra de lærte å gå, nesten. For Jarl er skisporten hans “yrke” for noen år nå. Han har da også vunnet “World cup” i to år. Harald greier å utdanne seg til helikopterpilot samtidig med ski-karrieren. Hva gjør så gammeldoktern i denne sammenhengen? Med noen 10-års erfaringer, prøver jeg å bidra  slik at de holder seg friske, at de trener og konkurrerer slik at de beholder overskuddet. Da er sjansene best for å lykkes og det er vel det det dreier seg om for gutta. Jeg er heldig som får bli med på denne reisen.

Hilsen Thor-Øistein som ser frem til at det blir skikkelig vinter

Mange gir seg, noen har det moro og noen blir gode.

Nå skal jeg skrive litt om barne- og ungdoms-idretten. Dette har vært min interesse og engasjement i alle år. Å bli gammel,  borger ikke alltid for den største klokskap, men endel erfaring på godt og vondt har det blitt.

Jeg er så heldig  å ha barnebarn som driver med diverse idretter, hockey, håndball, fotball, ski og friidrett.  I tillegg til å følge disse barna, er det fortsatt noen som synes jeg kan være nyttig som rådgiver i en gruppe 13-16 åringer som løper fort, egentlig fortere enn andre barn i denne alderen her i landet.

Jeg skal prøve å trekke sammen mine erfaringer, med det som er ny kunnskap og hva jeg opplever når jeg henger rundt  med et observerende blikk, og prøver å bidra med noen råd.

Barna som har lyst til å være med i friidrett i vår nærområde, har fantastiske treningsforhold, feks i Rud-hallen i Bærum. Bl.a. er det en gruppe 8-12 åringer som løper, hopper med instruktører som strever med å holde styr på 20- 25 unger. Det er stor forskjell på ferdighetene. Sånn grovt vurdert, halvparten virker spreke og resten strever med å få beina med seg. Enkelt sagt, dette er en stor utfordring i individuelle idretter. Mestring er stikkordet for å ha det fint på trening. Treneren har lett for “å se” de beste. Barn som som mestrer dårlig, blir tildels oversett, Veldig mange gir seg, slik at det bare er de beste som fortsetter med regelmessig trening og tildels konkurranser.

Hva jeg ser, støtter det som større undersøkelser viser. Konkurransemomentet kommer for tidlig og for sterkt inn i barneidretten. Når treningen blir “å løpe om kapp” eller hoppe høyest mulig,fra du er 8 år, er ikke dette moro for alle. Løsning? Trene i mindre grupper med samme ferdigheter, samt nedtone konkurransemomentet. De beste blir som oftest tatt hånd om, uansett.

Har så lagidrettene i barneårene ingen utfordringer? De første årene går det oftest temmelig sømløst. I ballidretten får alle spille. Det fokuseres mye på “å ha det moro”, det spiller liten rolle om det blir tap, osv. Dessverre kan dette endre seg raskt. Allerede fra 12-13 års alderen, toppes lagene. Det blir viktigere å vinne. Det blir trening 3-4 ganger i uka og kamper i helgene for de beste. Tilbudet til de som ikke er så ivrige eller så flinke, blir dårligere eller bortfaller helt. Unnskyldningen til klubben kan være manglende bane- eller hallplass. Eller, det er ingen kamptilbud for lagene på lavere ferdighetsnivå.

Idrettslagene er stort sett rigget for konkurranseidrett.  Men for all del, barneidrett inntil konkurranse- momentet ta overhånd, går greit.

I tillegg til å være sterkt opptatt av den “virkelige” barneidrett, er det også utfordrende å bidra til at noen barn får realisert sine evner i idretten. Jeg vil alltid se hvor viktig en dyktig og dedikert trener er for disse barna. Jeg er ukentlig sammen med min venn og trener Petar. Han har en gruppe på 2 gutter og 5 jenter i alderen 12- 15 år. Det er trening på bevegelighet, hurtighet, koordinasjon og for all del løping med å uten hekker. Hva er det enestående ? Han ser hver enkelt, er veiledende og oppmuntrende og litt streng. Dette liker utøverne! Jeg tror alle fortsetter!

Den andre gruppen er 13-16 åringen som trener for mellom- og lang-distanse løping. De har trent mye og riktig og flere har enestående resultater allerede. Hva slags erfaringer har vi tidligere med slike aldersgrupper? De er i en alder med vekst og utvikling på alle måter og det krever stor varsomhet. Svært mange har latt seg fascinere av kjempegode resultater og har trent seg i senk. Veien videre må være trening som gir rom for fysisk og mentalt overskudd. Treningen må være allsidig, En pause i året og hviledager er nødvendig. Selvsagt kommer trener Atle inn med treningen på styrke, hurtighet, utholdenhet og teknisk. Følger disse guttene treningrådene, er sjansene store for at de holder seg friske og skadefrie, at utviklen ellers går greit og at den sportslige fremgangen fortsette.

Dette kan bli moro,  hilsen Thor-Øistein som prøver å følge med.

Fagervann enda en gang

Nå når USA-valget er nær ved å gjøre meg handlingslammet og depresjonen er like ved å ta tak i meg er det godt å tenke på en fin Fagervannopplevelse lørdag som var.

På invitasjon fra Brosteinkameratene troppet Thor-Øistein og jeg opp ved sydenden av Fagervann 31.10 for å være med på en seremoni til ære for Jan Jakob Tønseth

Brosteinkameratene var JJTs løpevenner i nær tredve år og vennskapet vedvarte etter han ble syk og til han døde i oktober 2018. I de to årene som er gått har vennene stanget hodet i Oslos byråkrati i en kamp for å få lov til å sette opp en minnetavle ved Fagervann der Jan Jakob Tønseth pleide å stå ved nordenden av vannet og lese diktene sine om Fagervann. Anmodningen ble avslått gang på gang med henvisning til Markaloven og andre byråkratiske rariteter. Prosjektet var nesten oppgitt da det viste seg at det fantes grunneiere med hytte ved sydenden av vannet som syntes det var hyggelig at dikteren og poeten ble hedret med en minnetavle på deres eiendom. Slik hadde det seg at vi to år etter hans død på en litt hustrig lørdags fikk være med på en minnemarkering med taler, diktlesing og sang. Minnetavlen med diktet Ved Fagervann og bilde av dikteren på en grantrestamme ble avduket og lest høyt av to av kameratene.

For oss som bare kjenner Jan Jakob Tønseth fra diktene hans var det en opplevelse å få lov og delta i denne markeringen. Selv om turen opp var  bratt og sleip etter alt regnet, var det vel verd anstrengelsene (vi er ikke lenger i sekstiårene). Det å oppleve en vennegjeng, både kvinner og menn, som går til store anstrengelser for å hedre en venn er både rørende og betagende. På turen ned til Skar som var om mulig enda vanskeligere og glattere enn turen opp var vi begge to i en løftet stemning og følte at vi hadde fått være med på noe helt usedvanlig. Takk til Brosteinkameratene og til Jan Jakob Tønseth og hans dikt.

Hilsen Ragnhild som ikke tør å se på nyhetene denne onsdags morgenen