Vi må minnes på fortidens urettferdigheter og se hvor kort vi er kommet.

Vi har sittet og sett på Steve McQueens kritikerroste og skremmende aktuelle filmserie “Small axe”. Serien på fem filmer setter søkelys på hvordan livet som innvandrer fra VestIndia var i London på 1960, 1970 og 1980-tallet. Den første filmen i serien, Mangrove, viser politiets rasistiske tilbøyeligheter og rettssystemet i fri utfoldelse med en forstokket og fordomsfull dommer. Selv om filmen slutter med rettferdighet og frifinnelse av de anklagede svarte menn og kvinner, forteller etterteksten at politiets trakassering av den svarte pubeieren av Mangrove, på ingen måte var slutt og fortsatte i fullt monn de neste 20 årene.

Vi har alltid lært at det britiske rettssystemet er rettferdig og nærmest plettfritt og har en lang og ærerik historie, fra Magna Carta i 1215 og frem til i dag. Slik er det dessverre ikke. Også britisk rettshistorie har sine meget mørke sider og av og til er det bøker og film som minner oss på det. Jeg tenker tilbake til jeg så filmen “In the name of the father” på 1990-tallet. Det er en film jeg fortsatt husker og som fortsatt kan gjøre meg sint. Filmen handlet om et justismord i 1975 da fire unge mennesker, irske borgere, ble anklaget og dømt for bombingen av en pub i den lille byen Guilford i Surrey i England. Saken var bare at det kunne bevises at de ikke hadde vært på stedet og ikke kunne ha utført bombingen. Men dette var beviser som politiet i sin iver etter å få saken avsluttet og noen irer dømt, greide å skjule. Først etter 16 år i fengsel ble de fire renvasket og tre sluppet fri, en var dessverre død i fangenskapet.

Så da kan vi i Norge sitte fornøyd og tenke på hvor nobelt vårt politi og vårt rettsvesen er? Å nei da, vi har vår egen minoritet som var offer for diskriminering fra tidlig på 1700-tallet og helt frem til meidten av 1980-tallet, nemlig samene. Den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 ble gjennomført på ulike samfunnsområder helt frem til 1980-årene. Også når det gjaldt samene var det litteratur og film som viste den uretten som ble begått for store deler av befolkningen. Et eksempel er serien om samegutten Ante som ble sendt på barne-TV i 1975. Hvordan Ante ble tvunget bort fra familien for å gå på norsk skole og bare snakke norsk var skremmende og hjerteskjærende både for oss voksne og barna våre.

Videre må vi tenke på rasehygieneteoriene som florerte på 20 og 30 tallet, på sterilisering av “mindreverdige individer” som tatere og romfolk. Hadde legen Johan Scharffenberg fått det helt som han ville, var også alkoholikere, psykisk syke, epileptikere og utviklingshemmede blitt sterilisert. I 1934 ble steriliseringsloven vedtatt i Stortinget med tverrpolitisk enighet og brukt til å sterilisere romfolk frem til loven ble opphevet i 1977.  Saksordfører for loven som ble vedtatt med stort flertall var Erling Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne og senere nasist og NS-medlem. Det var bare en eneste stemme i Stortinget mot steriliseringsloven, nemlig Gjert E. Bonde fra Samfundspartiet.

Vi har også triste skjebner og justismord å skamme oss over. Det er bare å nevne Fritz Moen og Per Liland som etter intenst arbeid av private etterforskere omsider fikk sakene sine revurdert og ble frifunnet. Det er viktig å merke seg at det ikke var det norsk rettssystemet som arbeidet for frifinnelse, men private etterforskere. Norsk rett har en merkelig evne til å hegne om sine egne og prøve å unngå rettsskandaler som setter vårt så utmerkede rettssystem i et dårlig lys.

Her er det vanskelig å ikke nevne Torgersensaken. Fredrik Fasting Torgersen fikk aldri den oppreisning han fortjente. Tross sakkyndige bevis og landets absolutt største kapasitet på området, nå avdøde professor Per Brandtzægs vitneprov, passet gjenopptagelseskommisjonen på å ikke ta opp denne betente saken. Det kunne jo komme til å stille norske jurister (les Dorenfeldt og Katteland som eksempler) i et meget dårlig lys. Nei vi har lite å være stolte over.

Vi skal være glade for at kunsten, litteratur, scenekunst og malerkunst, lærer oss å se litt utovervår egen snevre og selvfornøyde virkelighet. Kunsten åpner verden for oss. Jeg ble akkurat minnet om den skjellsettende opplevelsen jeg hadde som 17 åring da jeg så maleriet Guernica og en liknende opplevelse da jeg nå igjen leste Arne Øverlands dikt om Guernica.

Hilsen Ragnhild som tenker på Arnulf Øverland og “du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.”

Skal alle drømmer bli virkelighet?

Jeg håper at den store, gilde motorsykkelen også lar seg avbilde på Facebook. En slik  redskap har jeg ønsket meg hele livet. Nå er det i hvertfall for sent. 150 kg brummende hestekrefter mellom bena på en gammel gubbe kan være farlig, både for meg selv, men også for andre. Men la meg ta noe skritt tilbake i tid. I studietiden kjøpte jeg en brukt Puck skuter. Det var ikke rare greiene. Motoren var svak og den gjorde ikke særlig inntrykk på noen. Gutta med Vespa eller Lambretta sto foran i køen når jentene ble bydd opp.

For vel 40 år siden hadde jeg en kronglete reisevei til jobben. Med bil ble det voldsomme køer både til og fra. En smule urealistisk kjøpte jeg en rask, stor japansk Yamaha motorsykkel. Litt for store sjanser i trafikken med ett par ” nære på” situasjoner, var nok til at jeg ga meg.

Drømmen om slike “macho” greier avtar for de fleste med årene og greit er det. Idag tar jeg helst del i drømmene til barnebarna. De fleste går som kjent gjennom stadier med å bli politi, brannmann, flyger, astronaut osv. Og slik skal det være. Realitetene her i verden kommer for de fleste raskt nok til syne, og drømmene forblir å være drømmer, og bra er det.

Nå om dagen blir jeg fascinert av en 15 åring som vil bli maskiningeniør. Ikke for å gjøre hva som helst, men for å utvikle verdens raskeste racerbiler. Han innser klart av her kreves topp kunnskap med studier osv, og spennende blir det videre løpet. Men la drømmene være der, kanskje det ender opp med en imponerende energisparende motor som går på hydrogen !!

Hva med gamle gubber? Nå passerer jeg snart en rund dag. Egentlig ingen drømmer om fremtiden. Heller at dét meste fortsetter med litt flaks og hell og at vi greier oss  brukbart de neste årene.

Hilsen Thor-Øistein som nå prøver å være realistisk.

 

Jeg velger meg april….

April er akkurat som den pleier å være – noen dager varmt og solrikt og neste dag snør det, som i dag. Bjørnson valgte seg april for det var bare den årstiden som var igjen til ham. Han gjorde det beste ut av det og det er Bjørnsons tekst vi husker. …. I det det gamle faller, i det det ny får krefter……

Påsken er over – den gikk forresten over i april med noen alldeles deilige solrike dager. Skiføret holdt seg på Norefjell, men noen dager var det så hardt i løypene etter kuldegrader om natten at skituren var med livet som innsats. I det hele tatt, vi innser at skiturene blir kortere og at nedoverbakkene er brattere og mer uoverkommelige enn tidligere. Jeg skammer meg ikke over å ta av meg skiene, men tenker med meg selv at hvis noen kommenterer det skal de jamen få høre det! Men ingen kommentarer er kommet. Fin påskeferie ble det, med påskeskirenn for oss seks med innlagt quiz og påfølgende Aperol og brus på terrassen i deilig påskesol.
Barnebarna kivet om hvem som hoppet lengst på stompeski – så alt var som det skulle være

Vi har vært på Bråtane og begynt å planlegge sommersesongen. Selv om stedet er overlatt til barna så fungerer vi som litt vaktmestere og håper ungdommen setter pris på det. Denne gangen hadde vi med to av barnebarna, Kaspar 15 og Hedda snart 13. De gjorde en strålende innsats med å løfte og bære tunge utebord og stoler ut fra vinteropplag innomhus. Dessuten skrapte de den gamle prammen innvendig og utvendig slik at den kan oljes neste gang vi kommer ned. Trampolinen ble satt opp og det er tungt så vi er veldig fornøyd med innsatsen.

Men et sommersted kan være VELDIG kaldt i april. Natten ble meget hustrig tross ekstra ulltepper når vårt sovehus er et gammelt glissent bryggerhus hvor innetemperaturen nærmer seg utetemperaturen og ute var det minus 2 grader. Men etter morgenkaffe og morgengym for barna ble det morgenbad – i alle fall for mormor og Hedda. Dvs mormor (jeg) dyppet meg mens jeg klamret meg til badetrappen. Hedda derimot svømte minst tre tak og var under med hele hodet.

Årets første flått er observert og fjernet. Det blir nok flere.


På hjemturen fikk vi demonstrert for oss selv hva det vil si å kjøre el-bil uten lademulighet der vi parkerer, og å oppleve rekkeviddeangst. Vi trodde vi hadde planlagt lading på hjemveien godt. Lasses kro har ladere og en kro hvor vi kunne kose oss med god mat og drikke mens bilen ble ladet opp. Slik gikk det ikke. Først stilte vi oss på feil ladeplass, og det skjønte vi da vi ettervert ble fortalt på displayet at ladingen var fullført etter 9 timer. Så fant vi heldigvis en hurtiglader som skulle ta cirka 3/4 time – men vi hadde gjort regning uten korona. Ingen koselig kro med god mat, bare en bensinstasjon med noen bakevarer og is som ble inntatt i bilen. Og så begynte det å snø – det er tydeligvis noe el-biler trenger ekstra mye energi for å takle. Da vi kom til Drammen hadde den spist opp17 mil og Lierbakkene tok sitt  Da vi parkerte barna i Asker var det 50 km igjen – men det gikk fint – da vi kom hjem hadde vi fortsatt 30 km. Det å være el-bilkjører krever logistikk, god planlegging og et robust sinn uten for mye rekkeviddeangst.

Her hjemme vokser basilikum, tomater, og sommerblomster i vinduskarmen så det blir nok vår og sommer i år også.

Hilsen Ragnhild som nå er ferdig med vinteren for i år og ser frem til våren.