Vi har sittet og sett på Steve McQueens kritikerroste og skremmende aktuelle filmserie “Small axe”. Serien på fem filmer setter søkelys på hvordan livet som innvandrer fra VestIndia var i London på 1960, 1970 og 1980-tallet. Den første filmen i serien, Mangrove, viser politiets rasistiske tilbøyeligheter og rettssystemet i fri utfoldelse med en forstokket og fordomsfull dommer. Selv om filmen slutter med rettferdighet og frifinnelse av de anklagede svarte menn og kvinner, forteller etterteksten at politiets trakassering av den svarte pubeieren av Mangrove, på ingen måte var slutt og fortsatte i fullt monn de neste 20 årene.
Vi har alltid lært at det britiske rettssystemet er rettferdig og nærmest plettfritt og har en lang og ærerik historie, fra Magna Carta i 1215 og frem til i dag. Slik er det dessverre ikke. Også britisk rettshistorie har sine meget mørke sider og av og til er det bøker og film som minner oss på det. Jeg tenker tilbake til jeg så filmen “In the name of the father” på 1990-tallet. Det er en film jeg fortsatt husker og som fortsatt kan gjøre meg sint. Filmen handlet om et justismord i 1975 da fire unge mennesker, irske borgere, ble anklaget og dømt for bombingen av en pub i den lille byen Guilford i Surrey i England. Saken var bare at det kunne bevises at de ikke hadde vært på stedet og ikke kunne ha utført bombingen. Men dette var beviser som politiet i sin iver etter å få saken avsluttet og noen irer dømt, greide å skjule. Først etter 16 år i fengsel ble de fire renvasket og tre sluppet fri, en var dessverre død i fangenskapet.
Så da kan vi i Norge sitte fornøyd og tenke på hvor nobelt vårt politi og vårt rettsvesen er? Å nei da, vi har vår egen minoritet som var offer for diskriminering fra tidlig på 1700-tallet og helt frem til meidten av 1980-tallet, nemlig samene. Den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 ble gjennomført på ulike samfunnsområder helt frem til 1980-årene. Også når det gjaldt samene var det litteratur og film som viste den uretten som ble begått for store deler av befolkningen. Et eksempel er serien om samegutten Ante som ble sendt på barne-TV i 1975. Hvordan Ante ble tvunget bort fra familien for å gå på norsk skole og bare snakke norsk var skremmende og hjerteskjærende både for oss voksne og barna våre.
Videre må vi tenke på rasehygieneteoriene som florerte på 20 og 30 tallet, på sterilisering av “mindreverdige individer” som tatere og romfolk. Hadde legen Johan Scharffenberg fått det helt som han ville, var også alkoholikere, psykisk syke, epileptikere og utviklingshemmede blitt sterilisert. I 1934 ble steriliseringsloven vedtatt i Stortinget med tverrpolitisk enighet og brukt til å sterilisere romfolk frem til loven ble opphevet i 1977. Saksordfører for loven som ble vedtatt med stort flertall var Erling Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne og senere nasist og NS-medlem. Det var bare en eneste stemme i Stortinget mot steriliseringsloven, nemlig Gjert E. Bonde fra Samfundspartiet.
Vi har også triste skjebner og justismord å skamme oss over. Det er bare å nevne Fritz Moen og Per Liland som etter intenst arbeid av private etterforskere omsider fikk sakene sine revurdert og ble frifunnet. Det er viktig å merke seg at det ikke var det norsk rettssystemet som arbeidet for frifinnelse, men private etterforskere. Norsk rett har en merkelig evne til å hegne om sine egne og prøve å unngå rettsskandaler som setter vårt så utmerkede rettssystem i et dårlig lys.
Her er det vanskelig å ikke nevne Torgersensaken. Fredrik Fasting Torgersen fikk aldri den oppreisning han fortjente. Tross sakkyndige bevis og landets absolutt største kapasitet på området, nå avdøde professor Per Brandtzægs vitneprov, passet gjenopptagelseskommisjonen på å ikke ta opp denne betente saken. Det kunne jo komme til å stille norske jurister (les Dorenfeldt og Katteland som eksempler) i et meget dårlig lys. Nei vi har lite å være stolte over.
Vi skal være glade for at kunsten, litteratur, scenekunst og malerkunst, lærer oss å se litt utovervår egen snevre og selvfornøyde virkelighet. Kunsten åpner verden for oss. Jeg ble akkurat minnet om den skjellsettende opplevelsen jeg hadde som 17 åring da jeg så maleriet Guernica og en liknende opplevelse da jeg nå igjen leste Arne Øverlands dikt om Guernica.
Hilsen Ragnhild som tenker på Arnulf Øverland og “du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.”
