Vintervår i januar og korona

Bildene representerer inne og uteaktiviteter, puslespill og daglige turer i vintervårvær.

I min barndom hadde vi noe vi kalte vintervåren  Det var vanligvis i februar – mars, når solen gjorde dagene litt lengre og vi begynte å tenke på at det nærmet seg vår selv om snøen lå dyp. Jeg ser for meg bildet av lillesøster Bente og bestevenninnen Nora som baste i snøen mens solen skinte og mor satte merkelappen Vintervåren 1952 på bildet.

Nå går jeg mine daglige timesturer med dachsen Pia, mens solen skinner, det lille som er igjen av snø forsvinner og småspurven synger i hekkene så det ljomer. Vintervår i januar. Jeg både tror og håper at vi får skikkelig vinter tilbake med reale snøfall og skiføre, men akkurat nå ser det litt dystert ut. Så får jeg prøve den positive varianten – solen skinner og det blirr nok vår bare ikke riktig enda.

Her hjemme har Thor-Øistein vært igjennom sykehusopphold og stenting. Han følger lojalt “doctor’s orders” og har tatt det veldig pent og rolig uten de store fysiske eksesser – og så kom korona. Det begynte med slapphet, mer enn det som kunne forventes etter inngrepet på Gardermoen, og hoste. Det ble hjemmetesting med positivt resultat. Siden har han vært isolert med daglige treningsturer på verandaen. Jeg har finlest reglene og funnet ut at selv om jeg er såkalt nærkontakt kan jeg som trippelvaksinert unngå karantene ved å daglig teste meg. Resultatet er stadig negativt, dvs ikke smittet, men med litt sårhet i nesa på grunn av daglig å måtte stikke den vattpinnen så langt opp som jeg kommer uten perforere.

Det er noe rart med denne smitten. Thor-Øistein aner ikke hvordan han er blitt smittet. Jeg som er en absolutt veldig nær kontakt er ikke blitt smittet, og det har heller ikke noen av dem vi traff i dagene før han testet positivt blitt.

Så mens thor-Øistein går tur på verandaen er jeg familiens lenke til utenverdenen og Pias mulighet for daglige turer. Dagliglivet er ganske rolig og litt monotont. Men avisene blir finlest, uleste bøker har vi fortsatt, puslespillet jeg begynte på i november er endelig blitt ferdig – avslutningen var veldig vanskelig- og hver dag etter frokost stikker jeg altså en vattpinne opp i nesa og følger bruksanvisningen nøye.

Vi er heldige som begge er godt vaksinert. Thor-Øistein var dårlig de første dagene, men ikke i nærheten av sykehusinnleggelse. Og nå er han så godt som restituert og begynner å vise tegn til isolasjonsslitasje. Jeg passer nøye på at han ikke privatiserer koronareglene og stikker av for å gå tur i Maridalen. Han holder seg pent til reglene og om et par dager er han fri hvis testen er negativ, noe jeg helt sikkert tror den kommer til å bli.

Hilsen Ragnhild som er dyktig lei korona, men veldig glad for vaksinen.

Lege er vanskelig pasient !?


Historien jeg skal fortelle er på grensen til det helt private, men jeg tar sjansen. Nå er jeg 85 år og vel så det. En stund har det gått langsomt i oppoverbakkene, men de siste månedene har det tiltatt. Stiv i beina og andpusten har jeg stavret meg avgårde.  Litt av en overgang fra å ha vært gammel mann som har gått brukbart i skogen, både med og uten ski på beina, til det jeg nå har beskrevet.

Egen og kollegers vurdering tilsa at jeg burde vurderes av spesialist i hjertesykdommer (cardiologi) Henvisningen gikk til  cardiologisk avdeling A-hus, Gardemoen. Riktig lest, Sentralsykehuset på Lørenskog har kjøpt store deler av LHLs flotte sykehus på Jessheim. Her drifter de ikke bare en  cardiologsk avdeling, men også Øre-Nese-hals, Ortopedi, Plastisk kirurgi og Gastro-enterologi- avdelinger. Ja, slik kan det gå når A-hus er for lite i forhold til den befolkningen som skal betjenes. Kan jeg tolke det slik at fremtidsrettet privat organisasjon har lagt forholdene til rette for at offentlig sykehus kan møte nye utfordringer? Bare dette spørsmålet er vel nok til at enkelte øker blodtrykket!?

Men til cardiogisk avdeling. For 6 år besøkte jeg Feiringklinikkens utmerkete avdeling.. Den flyttet for 3 år siden til nybygget på Gardermoen/Jessheim. Det er denne avdelingen og annet,  A-hus kjøpte for ett år siden med “skruer og druer”. Dvs med alt utstyr og en toppkvalifisert bemanning.

Det er tatt blodprøver, ultralyd (ecco) og en diagnostisk katerisering for 3 uker siden. Denne gangen skal det gjøres en utblokking og såkalt stenting av to arteriegrener. Det gikk strålende og vi ser alle lyst på fremtiden. Det er ikke mange år siden at et slik inngrep ikke var aktuelt for en gamling som meg.

Greide jeg så spille rollen som en hyggelig å lydhør pasient ? Jeg prøvde så godt jeg kunne og jeg tror det gikk bra. Det var egentlig ikke vanskelig. Fra første stund var jeg omgitt av hyggelige sykepleiere som orienterte, ga meg god mat og viste meg rundt. Stort deilig rom med alle fasiliteter osv. Kolleger som i detalj fortalte videre prosedyre. Alt dette gir trygghet og tillit. Jeg hadde litt følelsen av at det “bare var meg” det gjaldt. Ledende sykepleier fortalte at det idag var 18 pasienter som ble kateterisert, omtrent halvparten diagnostisk og resten terapeutisk, dvs stenting,  eller ablasjon (behandling av flimmer). 6 cardiologer var i aktivitet. Erfaring må nødvendigvis variere, men min mann med flere tusen blokker og stenter, var imponerende. Jeg kunne selvsagt høre hvert ord som ble sagt og fulgte med på skjermen og kunne glede meg over mer blod til hjertemuskelen.

Er jeg ukritisk fordi jeg er strålende fornøyd? Neppe!

Til slutt takk til cardiologene Myreng og Stavnes….. Og resten av avdelingen !

Hilsen Thor-Øistein som nok har fått noe ekstratid før dommeren blåser i fløyta.

Frivillighetens år

To artikler på nyåret har gjort meg oppmerksom på mye av hulheten når det offisielle Norge heier på og lovpriser frivilligheten. Den ene er fra Dag og Tid og er skrevet av Siri Helle, http://Nytt lys på dugnadsnoreg KommentarLat oss heidre dugnadsånda gjennom å gjere frivilligåret til noko meir enn ein festtale.  . Den andre er fra Tønsberg Blad og er skrevet av min lillesøster Bente. Jeg vil ta utgangspunkt i det Bente skriver om nedleggelse av Stella og Castor kompetansesenter i Tønsberg.

Dugnad og frivillighet er Norges og nordmennenes adelsmerke. I følge både konge og statsminister så er vi et annerledesfolk som elsker frivillighet og gjerne stiller opp for andre uten å tjene på det. Det er godt for myndighetene å kunne sole seg i glansen fra frivillighets-Norge, men de vil altså helst ikke ta inn over seg at selv om de frivillige bruker all sin fritid på frivillig arbeid så er det kostnader som ikke dekkes av det frivillige arbeidet. Det koster penger å betale husleie, lys brensel og en kaffekopp til deltakerne. Her er det ikke snakk om subsidierte baguetter

I Tønsberg har det vært et tilbud til innvandrere i regi av Vestfold Røde Kors. Bortsett fra en daglig leder har alt atbeid vært drevet av frivillige. Stella og Castor kompetansesenter åpnet 15. november 2015 som et senter hvor innvandrerkvinner kunne møtes over en kaffe, gå på kurs, få hjelp til å søke arbeid, snakke norsk og fremfor alt skaffe seg et nettverk. Fra mai 2021 var senteret også åpent for og ble brukt av menn. I desember 2021 ble Stella nedlagt på grunn av manglende forutsigbarhet i tilskudd fra det offentlige. Tønsberg Høyre fremmet et forslag om et fast årlig tilskudd til Stella, men ble nedstemt av blant annet Arbeiderpartiet. Forstå det den som kan.

De første tre årene ble senteret drevet ved hjelp av prosjektmidler, etter 2018 måtte det årlig søkes om midler, ikke til det frivillige arbeidet, men til leie av lokaler, lys, varme, kaffe og noen kjeks. Kostnadene har dreiet seg om noe over en million kroner i året, det vil si at dette har vært et meget billig tiltak for kommunen og fylket.

I årene Stella har eksistert har de hatt ca 700 registrerte deltakere fra hele Vestfold. Mange er blitt sendt fra NAV, helsestasjoner, barnevern og læringssentere. Det har vært gjennomført ca 40 kurs og aktiviteter i året, på forskjellige områder som helse, samfunnskunnskap, presentasjonsteknikk, nyheter på norsk og jobbsøkingsprosesser. Omtrent 150 deltakere har blitt hjulpet med videre utdanning, praksisplasser og jobb. I en tid hvor det snakkes varmt om behovet for integrering har altså samfunnet (les Vestfold og Telemark) ikke råd til ca en million kroner i året til integrering i praksis.

For de mange frivillig som har brukt av sin tid og kompetanse på Stella er det uforståelig at alt det arbeidet som har vært nedlagt på frivillig basis blir sett på av det offentlige som unyttig. For når et så godt innarbeidet tiltak må legges ned på grunn av mangel på småpenger, (for småpenger er det snakk om i den store sammenhengen), så må det være fordi politikerne ikke skjønner nytten av et slikt tiltak. Bare alle de som har kommet seg ut i jobb og betaler skatt etter hjelp fra Stella ville sannsynligvis dekke opp utgiften til daglig drift. Men politikere har alltid hatt problemer med å se nytten av investeringer på sikt, det er dagens kostnad som betyr noe for dem i kampen for gjenvalg. Her er det all grunn til å heie på Tønsberg Høyre som tydeligvis har forstått det.

Jeg forstår fortvilelsen til søster Bente og de andre frivillige når et tilbud som de ser er nyttig, må legges ned fordi et rødgrønt flertall i fylkestinget synes det er for mye å sikre driften ved en forutsigbar bevilgning. Jeg kunne forstått det hvis Arbeiderpartipolitikerne kom ut og sa at dette er et tilbud vi ikke trenger. Det gjør de ikke. Tvert om, de roser tilbudet, men synes det er rimelig at det søkes midler fra år til år slik at senteret aldri skal føle seg trygge på hvordan neste år skal bli. Dette er ingen vinnersak for de rødgrønne, men det har de tydeligvis ikke forstått.

Hilsen Ragnhild som heier på alle de frivillige og synes de rødgrønne har grunn til å skamme seg.

 

 

 

 

Nytt år, nye muligheter. Vil vi gripe dem?

Disse diktene skrev Mustafa da han var 13 år –  om at Norge ikke vil ha ham etter å ha bodd her i 6 år. Nå er han 19 og har fortsatt ikke fått lov til å bo her. Mer om dette senere i bloggen.

Det nye året startet med økende Cov-Sars2-smitte, men utflating av innleggelser med Covid-19 og pasienter i intensivbehandling. Mange fagpersoner er uenige i de strenge smitteverntiltakene som fører til kjempestore problemer for hotell- og restaurantbransjen og for kulturlivet. Allikevel står regjeringen beinhardt på at tiltakene er nødvendige for å få ned smitten samtidig som ledende fagfolk innen immunologi og vaksineforskning viser til omikron-variantens mindre alvorlighetsgrad ved sykdom. De neste dagene og ukene vil vise oss om sykehusinnleggelsene fortsatt flater ut eller om vi får et økende press på helsevesenet.

Det har vært en viss redsel fra offisielt hold å si høyt at det er de uvaksinerte som fyller opp sykehusene og intensivplassene. Offisielt er man tydelig redd for at de uvaksinerte stigmatiseres? Hvorfor i all verden kan vi ikke kalle en spade for en spade og si at hvis alle som kan vaksinere seg ble vaksinert så kunne samfunnet åpnes igjen? Det må være lov å si høyt at det å velge å ikke vaksinere seg er illojalt, egoistisk og samfunnsfiendlig.

Og her kommer vi til koronapassene. Ansvarlige politikere har vridd seg som åler for ikke å innføre koronapass, av redsel for å tråkke de uvaksinerte på tærne. Nå er de endelig kommet til at koronapass utredes, men i følge statssekretæren i politisk kvarter er det snakk om forskrifter til en lov som må ut på høring og det vil ta tid. Så mens gresset gror dør kua, eller uten metaforer, dør kulturlivet og utelivsbransjen. For noen dager siden uttalte Regina fra Tromsø at hun da virkelig ikke behøvde å vaksinere seg for det gjorde jo så mange andre! Ingen grunn til å puse med slike holdninger.

Men nok om korona – vi begynner å bli grundig lei av mediene som hauser opp smittetallene og bare nevner utflating i innleggelser i en bisetning. Gode nyheter selger dårligere enn gode.

Jeg hadde tenkt å bruke denne bloggen til å gratulere Mustafa Hasan som er valgt til årets navn i Nettavisen. En høyst fortjent heder til en ung gutt som har kjempet for retten til å bli i Norge fra han kom hit som 6-åring. Mustafa venter nå på at saken hans skal behandles på nytt av UNE, en institusjon jeg ikke stoler veldig på, men får håpe de tar til vettet og lar denne gutten bli. Det foreligger en rettskraftig dom som sier at den forrige avgjørelsen til UNE var feil, det burde UNE ta til etterretning.

Mustafa ønsker å hjelpe andre som er i liknende situasjon som han selv har vært. Han unner ingen å miste store deler av barndommen og ungdommen sin på grunn av en rigid og lite human innvandringspolitikk. Jeg tenker nå kanskje spesielt på alle dem som lever i landet vårt uten noen form for rettigheter, uten muliughet for å skaffe seg identitetspapirer, kunne jobbe og tjene penger, betale skatt og ta del i våre velferdgoder. Dette gjelder for en stor del de såkaldt ureturnerbare, men også de som sitter i årevis på mottak og venter. Dette er en skam for landet vårt. Jeg håper at 2022 kan bli året da asylpolitikken blir mer human, her må venstresiden virkelig presse regjeringen.

Hilsen en frustrert Ragnhild