Hunden Aron døde for to dager siden. Tre av barna våre har hunder og selv har vi dachsen Pia. Ragnhild og jeg har hatt hunder helt fra barndommen, bortsett fra i studietiden. Hund har vært viktig i livene våre.
Men til Aron. Han var en stor Flat Coat retrivier. Han ble 9 år og hadde et godt liv hos Karoline, Christian, Kaspar og Hedda. Han ble egentlig stor- familens hund. Han gjorde mye av seg og jeg tror han var veldig opptatt av meg. Stormløp mot meg, ofte med en liten bamse i munnen. Hoppet gjerne opp og la begge for-labbene på skuldrene mine, og slikket der hvor han kom til. Rett skal være rett. Han var slik når andre venner av familien kom på besøk også.
Han var også kosegutten, om morgenen hoppet han opp i fotenden av senga og storkoste seg.
Men i påsken var det slutt, 9 år gammel. Han var på en liten ferie på Nordfjell, mens nær-familien var på Tenerife. Alt gikk fort. Han virket urolig om kvelden og etterhvert hadde han øyensynlig smerter. Natten ble deretter og neste dag ville han bare ligge i fred. Vennen Mette kjørte ned til dyrlegeklikken i Oslo hvor jeg også stilte. Han var ved ankomst  helt utslått, og klinisk undersøkelse med rtg, viste at magesekken var vridd rundt (torquert ventrikel) med null passasje.
Dyrlegen: han overlever neppe generell narkose og operasjon. Intet poeng. Stille og rolig sovnet han inn mens morfar holdt rundt han. Gammel og sentimental mann gråt en skvett.

Et «hundeliv» idag er ikke som i gamledager. Hund på kjetting ute i all slags vær, husker jeg alt for godt. Aron var en del av storfamilien og vil bli husket som det.

Og så noen ord om den gleden vi har av kontakt med et dyr når livet etter hvert kan begynne å glippe. Idag har vi omlag 600 hunder som er besøkshunder på sykehjem og aldershjem i Norge. 80 prosent av plassene er belagt med demente som ikke greier seg selv. Alle rapporter forteller om glede og smil når hundene er på sine daglige besøk. Vi skal også vite at enslige, særlig menn, klarer seg bedre om de har en hund å ta vare på. Det er ingen tvil om at en hund kan endre på livet alene. I klartekst, enslige hunde-eiere, greier seg bedre i det det daglige og får noen bedre år.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Takknemlig Thor-Øistein som nå skal ut med Pia 9 år gml.

Dette er Jenny Skavlan som er bekymret for noe av det jeg også ser er bekymringsfullt.

Det er veldig mye å være bekymret, redd, sint og lei seg for nå om dagen. Det som overskygger alt er selvfølgelig situasjonen på Gaza og i Ukraina, det skal jeg la ligge. Det som opprører meg og gjør meg rasende utover dette er hvordan myndighetene våre somler og utsetter og derved setter menneskeliv på spill. Det andre som opprører meg er den såkalte “fast fashion” og hvordan klesgigantene opererer med store klimautslipp som resultat.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

La meg ta det verste først. På Trandum interneringsleir sitter over 20 etiopere, mange av dem småbarnsfedre, og venter på å bli sendt ut av landet. De fleste av dem har bodd i Norge i over 15 år. Det er nå flere måneder siden regheringen og SV ble enige om å følge opp Baumannutvalgets anbefaling om andre reaksjonsformer for småbarnsforeldre som står i fare for å bli utvist. Men enda har de ikke greid å få fart i saken som er lovet tatt opp i 2024 og justisministeren er totalt fraværende i spørsmålet. Kanskje det er fordi Senterpartiet i 2022 stemte i mot et liknende forslag og egentlig er et innvandringsfiendtlig parti? Med Senterpartiets mørkebrune fortid fra tiden rundt annen verdenskrig er dette kanskje ikke så merkelig?

Men nå, i dagens såkalt liberale og humanistiske Norge, hentes småbarnsfedre (og mødre som jeg har skrevet om tidligere) som kriminelle og plasseres i en interneringsleir som minner om et fengsel. Dette er mennesker som har familie, jobb, betaler skatt og har bodd i Norge i lang tid, flere av dem har små barn. Det heter seg at vi trenger arbeidskraft, men betyr dette bare hvit arbeidskraft? Dessuten, Etiopia er langt fra et trygt land for disse mennene med flere pågående væpnede konflikter. Mens dette som burde opprøre langt flere enn meg pågår er det bare Klassekampen som setter denne regjeringslammelsen på dagsorden med store oppslag. Nå må justisministeren våkne, det krever bare en instruks fra henne om å sette disse sakene i bero.

Så var det “fast fashion” som rett og slett betyr at klesgiganter og moteskapere lanserer nye “må ha” moter og kolleksjoner i rivende fart. Godt hjulpet av tanketomme influencere påvirker dette unge, flest jenter, også i Norge. Jenny Skavlan skrev en glimrende Ytring på NRK i går som alle, også unge som ellers ikke leser aviser eller nyheter, burde lese. At den globale klesindustrien står for rundt 10% av verdens klimautslipp (flytrafikken står for 3% som Jenny Skavlan skriver) burde bekymre oss mye mer enn det gjør. I tillegg burde vi bekymre oss for alle de underbetalte kvinnene som jobber helsen av seg for luselønn for at vi i rike land kan boltre oss i stadig nye kreasjoner. Jeg har bare en bønn til dere, les Jenny Skavlan, bli klok og skamfull.

Hilsen en mer enn vanlig opprørt Ragnhild som også lurer på hvorfor Thor-Øistein er utestengt fra FB.

Når vi er «noen og åtti» og «mange og åtti» år, er det med stolthet vi sier at vi er gamle. Ikke at det er en prestasjon å bli så gamle, men i takknemlighet over at vi har fått lov til å stå løpet så,lenge.
I ettermiddag er vi litt støle i kroppen etter å ha vært på ski i halvannen time. Vi har vært mer en glade i å gå på ski. I yngre år gikk vi endog noen turrenn i marka, uten særlig bravur, men det var moro.
Nå skal jeg fortelle hvordan vi gjør det uten å sette livet på spill med stygge fall osv. Fra der vi bor, tar det 10 minutter til parkeringsplassen vår i Maridalen. Etter en liten nedoverbakke, er vi på flate jorder innover i dalen. Her kjører Skiforeningen opp brede og fine spor gjennom hele vinteren. Akkurat idag, rakk de det ikke etter uværet igår. Men noen hadde vært ute før oss.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Vi har vanlige langrennski med feller. De er greie på sørpeføre til noen kuldegrader. Skikkelig kaldt og hardt, er det dårlig feste. Da går vi rett og slett ikke. Det er viktig å ha binding med en vrimekanisme. Lett å få på og spesielt å få av, når vi ligger der. Balansen er annerledes enn bare for 10 år siden. Forleden falt jeg ut av løypa fordi jeg skulle rette på lua. Å komme opp igjen uten å ta av seg skiene går ikke. Den ene skien må av, opp på knærne, så håpe at lårstyrke er brukbar for å komme opp. Hvis det er problemer, har jeg sagt ja til hjelpende hånd. Den første skituren for 85 år siden, var det far som kom med hånden. Sirkelen er sluttet.

Litt diagonalgang og dobbeltak fryder vi oss over i lett fallende terreng. Oppoverbakker bør ikke være for bratte, vi skal jo nedover etterpå. Jeg pleier å si at vi går omtrent like fort som tidligere, det tar bare en god del lengre tid. Vi stopper ganske så ofte. Vi ser dyrespor, vi hører lyder ( ikke podkaster) og vi synes alt er vakkert rundt oss. Det er greit å få igjen pusten også!

I gamle dager kunne turene bli ganske lange. Vi kom hjem slitne og sultne og etter en dusj kunne det smake med en øl. Idag betraktelig kortere tur, men likevel følelsen av å ha vært på tur. Te- kopp og brødskive i sofaen, herlig. Etter å ha sett litt på Birken, omlag to og halv time med staking over fjellet, var det bare å fastslå at vi opererer i to forskjellige verdener, og takk for det.

Hilsen Thor-Øistein som også idag kan være fornøyd.

Det har vært vår i luften en stund, men idag ble det en pause. Yr hadde meldt regn, men gradvis ble det kjøligere og en herlig snøstorm presenterte seg. Vi har lett for å bli vrange og sure hvis vi ikke får daglig tur på beina og frisk luft. Det samme gjelder dachsen Pia. Varmt på beina, tykk ullgenser og hette over lua. 45 minutter før vi gikk inn til peis og varm kakao.
Jeg fant frem avisutklipp fra den siste måneden. Løssalg av aviser skal være best når det er såkalt helsestoff på forsidene. Det er ofte mange eiendommelig påstander med etter-følgende råd for et langt sorgløst liv osv.
Idag skal vi se nærmere på det. En dansk professor har forsket på aldrings- prosessen. Hans råd som presenteres i Aftenposten er tildels basert på forskningen hans og tildels på egne erfaringer.
Det er liten tvil om at aldringen tar tak i oss temmelig individuelt. Feks. vil noen 80 åringer se uforskammet unge ut, mens det motsatte vil kunne skje med andre. Professoren mener at 10-30,prosent av aldringen vil være genetisk bestemt mens resten vil bestemmes av vår livsstil.

Det er idag mulig å vurdere såkalt epigenetiske endringer i kroppen som sier hvor langt vi har kommet i aldringsprosessen. Så vidt jeg forstår er dette ikke prøver som er allment tilgjengelig og i tillegg er det tvil om hvorvidt disse resultatene kan vekt- legges. Men er slike mulige endringer nødvendige for at vi vil endre vår livsstil.?

Så til det han foreslår og som han gjør selv. Han spiser og lever sunt. Han trener flere ganger i uken og faster 16 timer daglig. (Faste ser ut til å virke bra for mange, men jo eldre man er jo mer varsom bør man være). Han påstår selv at han ikke er religiøs på noe av dette.  Et rikt og godt sosialt liv vektlegger han, «en god familiefrokost og vennemiddag med rødvin er greit». Godt å høre, sier jeg. Andre forskere har også poengtert hvor vesentlig det er å pleie vennskap og nære relasjoner.

Ellers snakker han om 3-4 kopper kaffe og mørk sjokolade som godt dokumentert. Viktige antioksydanter,!! Han nevner også et par kosttilskudd som han tar selv men som han ikke generelt vil anbefale, og det lar  vi ligge.

Til slutt sier professoren det vi bør får ut av intervjuet: Adferd og livsstil er nok det viktigste.

Jeg gjentar en sannhet: Det er mange ting som avgjør hvor lenge vi lever og mye har vi ingen innflytelse på. Vi får heller legge forholdene tilrette for at vi kan være aktive og ha det bra så lenge vi lever!
Hilsen Thor-Øistein som fortsatt gleder seg over snøføyka som pisket i ansiktet.

Gratulerer med dagen til alle kvinner, menn, gamle og unge. Dagen minner oss på hva vi har fått til og hva som gjenstår i frigjøringskampen. Og her dreier det seg ikke bare om kvinner, men også om alt menn har å vinne på likestilling mellom kjønnene.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Da vi sto på barrikadene i 1970-årene sto kampen om å få kvinner ut av et trangt kjønnsrolle mønster som lenket henne til kjøkkenbenken og ektesengen. Like viktig for oss den gangen var det å få mannen ut av rollen som eneforsørger og tilbake til hjemmet som en likeverdig partner der. Vi forestilte oss og ønsket oss en mann som deltok på lik linje i familielivet, som kompensasjon skulle vi dele på forsørgeransvaret.

Har vi lykkes? Vi er kommet et langt skritt videre. Kvinner tar forsørgeransvar og menn tar ansvar for hus og barn i langt større grad enn på 1950- og 60tallet. Fedrekvoten har vært viktig for fars ansvar for og kontakt med barna selv om en del forskjellsfeminister tviholder på mors enerett på barna i første leveår. Menn opplever fortsatt urettferdighet i barnefordelingssaker etter samlivsbrudd selv om det også her har skjedd forandringer. For meg er det et sidespor å diskutere “rett til” et ligg.

I Nyfeministenes og Kvinnefrontens barndom var vi nøye på å forsikre om at vi på ingen måte hatet menn, tvert i mot hadde mange av oss gode relasjoner til en eller flere menn. Myten om feministenes mannshat har imidlertid stått sterkt lenge, for i dag, noen og femti år senere, leser vi i Aftenposten at myten om feministers mannshat er vitenskapelig tilbakevist. Det kunne jeg helt uvitenskapelig sagt for nesten femti år siden.

I 1978 fikk Norge en likestillingslov og en lov om selvbestemt abort. Likestillingsloven ble revidert i 2013 og sterke krefter tar nå til orde for en enda mer radikal revidering i det den fortsatt favoriserer kvinner. Da er det på sin plass å løfte blikket og minne om at selv om likestilling mellom kvinner og menn er kommet langt her hjemme er det en lang vei å gå både i land vi liker og ikke liker å sammenlikne oss med. Solidaritet med alle kvinner er viktigere enn noen gang og har også betydning for kvinner i vårt land som ikke er så likestilte som vi skulle ønske oss.

Abortloven er også moden for revisjon ettersom samfunnet vårt har forandret seg i vesentlig grad siden 1978. Da loven gikk igjennom i Stortinget med en stemmes overvekt måtte den ha noen kompromisser som skulle få noen tvilere over på ja-siden. Et viktig kompromiss var at selvbestemmelsen stopper ved 12 ukers svangerskap. Dette er en fiktiv grense som mange, svært mange ønsker å utvide til 18 uker, noen helt til 23-24 uke og et levedyktig foster. Hvor ligger bremseklossene? Først og fremst hos Kristelig folkeparti som forkludrer debatten ved å stadig peke på de etiske sidene ved abort. Jeg tror ingen av oss som varmt støtter en utvidelse av selvbestemmelsesretten ser bort fra at det er etiske problemstillinger som må løftes når vi snakker om abort. Men det som er hovedfokus er: Hvem skal bestemme? Den gravide kvinnen som av ulike grunner er havnet i en situasjon hvor abort synes nødvendig eller en nemnd? Her snakker KrF, sist ved ungdomslederen, i Dax 18 seg bort. Spørsmålet er ikke om abort er etisk riktig eller galt, spørsmålet er hvem som er best skikket til å avgjøre og bestemme.

Den andre bremseklossen er Senterpartiet og jeg er veldig spent på hva regjeringen kommer frem til når den skal legge frem et forslag til revisjon av loven. Hadde de lagt frem et forslag om å beholde 12-ukers grensen som idag, før 8.mars, vil jeg tippe på at 8. marstoget ville blitt enda større enn det det kommer til å bli i kveld.

Så skal vi være så inderlig glade for at vi bor i Norge hvor antall uker med selvbestemmelse er tema, og ikke i USA hvor det i flere delstater er nærmest umulig å få utført en abort og hvor et nedfrosset embryo regnes på lik linje med et nyfødt barn.

Riktig god 8.mars til dere alle fra Ragnhild

Nå er jeg ikke bare opprørt men fortvilet og rasende. Fortvilet med tanke på to små gutter på seks og ni år som gråter av redsel for å miste moren sin, Rukhsana Husseini som står i fare for å bli tvangsutsendt. Rasende fordi vi har en justisminister som gjemmer seg og nekter å svare på spørsmål. Saken er den at det arbeides (på overtid) med en ny forskrift som skal sikre at det tas hensyn til barnets beste i utvisningssaker. Justisministeren kunne instruere UDI til å utsette denne og andre utsendelsen til forskriften er vel forankret i lovverket, det gjør hun ikke. Er hun feig?

Baumanutvalget, en ekstern arbeidsgruppe ledet av lagdommer Elizabeth Baumann, har avdekket flere tilfeller der mor eller far utvises til tross for at det er betydelig i strid med barnets beste. Utvalget har derfor anbefalt at barnets beste skal tillegges betydelg stor vekt i utvisningssaker. Rapporten ble avgitt for nøyaktig to år og en måned siden og enda har ingenting skjedd fra regjeringens side. Er det en bevisst trenering?

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Rukhsana oppga da hun fikk familiegjenforening for tolv år siden at hun var fra Afghanistan, og hun fastholder fortsatt at hun tilhører minoriteten Hazana og er fra Afghanistan. UDI som bruker betydelige ressurser på å grave i gamle saker i stedet for å få ned ventetiden for dem som søker om opphold, har funnet ut at Rukhsana er fra Pakistan og at hun løy da hun søkte om familiegjenforening. Det er uten tvil at hun tilhører minoriteten Hazara som er forfulgt både i Afghanistan og Pakistan. Er det nå så sikkert at UDI har rett i at hun er Pakistaner? UDI har tatt feil før, som da de sendte ut en iransk kvinne som ble møtt med arrestasjon og piskeslag da hun ankom Iran. Kan de ikke ta feil nå også, Hazaraene tilhører både Afghanistan og Pakistan. Heter det ikke i norsk rettspraksis at tvilen skal komme tiltalte til gode? Og her må det være tvil. I de kaotiske forholdene som råder i grenseområdene Afghanistan og Pakistan må det være vanskelig å fastslå “uten enhver tvil” at en Hazarakvinne er fra Pakistan og ikke fra Afghanistan.

Rukhsana sier at hvis hun blir tvangsutsendt til Pakistan kan det skje at hun ikke blir ønsket velkommen der, men utvist til Afghanistan. Kan vi i Norge ha på samvittigheten at vi har utvist en forfulgt minoritetskvinne til et regime som Afghanistan hvor vi vet m,ye om hvordan kvinnene blir behandlet.

Jeg skal ikke påstå at saksbehandlerne i UDI er ondsinnet, men det kan virke som de sitter med nesetippen så dypt begravet i lover og forskrifter (og ikke forskrifter som vi venter på) at de helt har mistet gangsynet og medmenneskeligheten. Det de nå vil gjøre er å sende ut en høygravid kvinne og la to små barn på 9 og 11 år bli igjen hos faren sin alene. Jeg ser ikke for meg den politikonstabelen som vil være uberørt av å pågripe en mor mens to små gutter klamrer seg til henne og gråter. Noen må ta ansvar.

Hilsen Ragnhild, opprørt, sint og fortvilet