Siste torsdag i november er dagen da amerikanere flest samler storfamilien rundt et overdådig måltid bestående av kalkun med masse tilbehør for å takke for det de har fått i året som gikk. Tradisjonelt betydde det å takke for grøden som var kommet vel i hus, etterhvert er det vel blitt noe mindre takk og mer en veldig hyggelig familiesamling. Av alle de underlige amerikanske tradisjonene som vi har overtatt her hjemme, som Coca Cola med og uten nisse, Halloween og Valentindagen for å nevne noen, er Thanksgiving eller Høsttakkefesten noe vi heller burde samle oss om. Det er spede forsøk på Høsttakkefest her hos oss også, særlig i kirkene, men det burde avgjort ta mer av blant folk flest.

Det er en fin ting å takke, takke for det vi har, takke for hvor heldige vi er som lever i et fritt land, takke for at vi har et sosialt sikkerhetsnett som sørger for at de aller aller fleste av oss ikke behøver å sulte. Det å ha en dag hvor vi stanser opp, ser oss rundt og takker, hvor vi samler familien rundt takken og lærer barna og barnebarna takknemlighet burde appellere til oss også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så har Thanksgiving dessverre også en bakside som vi har tatt til oss i mye større grad enn takken og det er Black Friday. Black Friday er dagen etter Thanksgiving, mange amerikanere har fri (ikke butikkpersonalet) og dagen har vært mye benyttet til shopping, overdreven shopping som en start på julehandelen. Black Friday kjennetegnes med mange tilbud, noen gode, andre mindre gode, som får fart på handelen.

Her hjemme feires Black Friday, ofte også en Black Week, i mer outrerte former også Black Month. Butikkene overgår seg selv i gode tilbud (som ikke alltid er så gode, men det er en annen historie) og det oppfordres til storhandling. For noen er det viktig å få kjøpt ting de virkelig trenger på tilbud, jeg ser det, men en slik masseoppfordring til å handle, å kjøpe kjøpe kjøpe er til å bli kvalm av. I en tid hvor miljøproblemene øker, hvor billige og dårlige tekstiler havner i dynger i land som har store nok miljøproblemer fra før og vårt forbruk bidrar til rundt 60 % av de totale klimagassutslippene globalt er oppfordring til å handle ikke det vi trenger. Vi vet, og det sies igjen og igjen at et av våre største problemer er nettopp vårt overdrevne forbruk. I en slik tid er det absolutt ikke en Black Friday eller Black Week vi trenger.

Så mitt ønske er at vi heller takker for det vi har enn å ønske oss stadig mer. Veien til lykke går ikke gjennom kjøpefesten, men heller ved å vise takknemlighet. Her kan vi lære av amerikanerne selv om de også har gitt oss Black Friday.

Hilsen Ragnhild

Folk må jo tro jeg er gal når jeg som 84-åring helt frivillig drar på tur til Mogan på Gran Canaria for å trene tre ganger om dagen. Dette er jeg heller ikke alene om så vi er mange som er litt gale. Som en venninne sa til meg: Tenk å betale for å bli sliten! Nå vil jeg fortelle litt om årets tur, bildet er fra en utsiktsplass på toppen av Mogan over 200 bratte trappetrinn opp.

Vi var 39 seniorer (66-87 år) med to personlige trenere i femtiårene og en sykepleier (vi er jo nærmest utgamle noen av oss må vite). Denne turen har vært årlig tilbakevendende siden 2013, bortsett fra i koronaåret 2020. Thor-Øistein og jeg var med hvert år frem til 2019 og i år dro jeg igjen – alene. Det var litt rart, men fint også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var mange gamle kjente blant deltakerne og mange nye ansikter. Siden 2019 var vi/jeg blitt seks år eldre, men gjensynsgleden var stor for meg og selv med en rynke eller to ekstra kjente vi hverandre igjen. Jeg tror det er noe helt spesielt med en gjeng som drar på tur for å gjøre noe sammen. Selv med et aldersspenn på 20 år følte vi oss nesten jevngamle (jeg snakker for meg selv og ikke for dem i 60-årene) og i løpet av en uke fikk vi mange nye venner i tillegg til de “gamle” (ikke av år, men som turdeltakere). Vi ble en sammensveiset gjeng som møttes på stranden klokken 07.30 om morgenen til første økt. Selv om morgenene var litt friske, ca 18 grader, ble kroppene fort varme under Anne og Marits ledelse. Morgenbad i sjøen etter morgentreningen for en liten gruppe på 6-8 damer, ingen av de få herrene vi hadde med oss var badende så tidlig. Vi rakk å spise frokost og kanskje ta en ørliten hvil med bok i solen før neste økt klokken 12.00. Siste trening klokken 17.00 og middag klokken 20.00. Et stramt dagsprogram, men det var jo dette vi kom for og trenerne våre sørget for allsidig aktivitet.

Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig flink til å trene hjemme. Trening er ferskvare så det jeg forhåpentligvis fikk med av styrke og kondisjon i Mogan må holdes ved like. Thor-Øistein var alltid veldig ivrig til å prøve å få meg til å trene så for å glede ham skal jeg prøve å være litt flinkere fremover. Jeg vet jo at for å forebygge et alt for raskt fysisk forfall må jeg jobbe litt med styrken i armer og rygg. Marits 5 er en god begynnelse, fem enkle øvelser som kan tas hjemme på stuegulvet, Helst 3 repitisjoner, men som Marit også sier, litt er bedre enn ikke noe så en runde er godtatt.

Når jeg nå er kommet hjem uten skader og i litt bedre form enn jeg var (tror jeg) gjør jeg opp status for meg selv. Det har vært en flott tur, mange hyggelige mennesker, mange gode nye bekjentskaper og jeg klarer fortsatt å gå over fjellet fra Pueblo Mogan til Veneguera. Det er ikke veldig langt, men bratt både opp på fjellet og ned til Veneguera hvor vi som vanlig samlet oss til lunsj. I år tok jeg bussen tilbake, et lite nederlag, men de 84 årene gjør sitt og jeg ville helst komme hjem uten skader. Det ble noen skrubbsår på turen (ikke jeg), men heldigvis ingen alvorlige skader.

Tusen takk til trenerne Marit og Anne og sykepleier Anja for enda en flott opplevelse, og takk til alle dere som var med og gjorde dette til en sosialt veldig hyggelig tur i tillegg til all treningen.

Hilsen Ragnhild

Lillebjørn Nilsen sang om Barn av regnbuen, en sang som alltid gir meg klump i halsen og som jeg ofte kommer tilbake til å tenke på. I går traff den meg igjen da jeg først hørte på en podkast fra E24 og senere så på Dax 18. La meg først minne om refrenget:                                                                                                                                           si det til alle barna!                                                                                                                                          Og si det til hver far og mor                                                                                                                              Ennå har vi en sjanse                                                                                                                                      til å dele et håp på jord

Denne sangen har en klar sammenheng med det jeg skriver om i denne bloggen: Et intervju med Anders Opedal, en samtale i Dax 18 mellom MDG og Høyre og boken som er avbildet ovenfor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På podkasten fra E24 ble Anders Opedal, konsernsjef i Equinor, intervjuet fra London der han hadde lagt frem planene for selskapet fremover. Han sto frem som en stolt næringslivsleder med stor omtanke for aksjonærene sine og som derfor så det som sin viktigste oppgave å kutte drastisk i investeringene i grønn teknologi og det grønne skiftet og øke på med leting og produksjon av olje og gass. Hvorfor redusere den fra før av ganske minimale satsingen på fornybar energi? Selvfølgelig fordi det er det mest å tjene på og hans viktigste jobb er å øke lønnsomheten for aksjonærene – på kort sikt. At slik tenking på lang sikt er lite formålstjenelig er uinteressant for konsernsjefen – at etterspørselen etter olje og gass vil gå ned og krav til fornybar energi øke, men det er vel helst når hans tid som konsernsjef er over. Samme kortsiktighet ser vi også dessverre hos våre politiske ledere i de største partiene.

Intervjuet med Opedal gjorde meg opprørt og sint. Da var det godt å få med seg Dax 18 og Ingrid Liland fra MDG i debatt med Høyrepolitiker Aleksander Stokkeland. Det ble en veldig god debatt som Ingrid Liland vant klart, ikke fordi Stokkeland gjorde en dårlig figur, men fordi hun var så glitrende god. Hun klarte å få tydelig frem med gode argumenter hvorfor olje- og gassproduksjonen må fases ut, ikke avvikles raskt (som motstanderne har prøvet å tillegge MDG). Hun sa seg helt enig med Stokkeland at olje og særlig gass fortsatt er viktig for Europa, men at det er helt nødvendig med en plan for hvordan gå inn i det grønne skiftet hvor fornybar energi blir det viktigste. Hennes økonomiske argumenter holder klart mål (det har jeg sjekket ut med siviløkonomsvoger). Det er rett og slett helt nødvendig at politikerne begynner å tenke lenger enn til neste Stortingsvalg når det gjelder fremtidig energiforsyning.

Og nå kommer jeg til boken som pryder forsiden av dette innlegget. Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap, har laget, skrevet og tegnet, en bok som han kaller Dyrenes evangelium. Boken forteller om forholdet mellom dyr og mennesker i et religionshistorisk perspektiv. Den er vakker, meningsfyllt og opplysende. Dag Øistein har reist mye og kan vise til fremstilling av dyr i en rekke kulturer, ved freskoer, hulemalerier, steinaldermalerier og malerier i mange religioners gudshus. Som han sier: Dyrene var der da Jesus ble født, da Buddha lå for døden. De vandret med Muhammed og var der da Krishna satte hele skapelsen i ro med sitt fløytespill. Men hvilken rolle spiller dyrene i troen?  Boken viser hvordan religionene har fremstilt samspillet mellom dyr, guder og mennesker i billedkunsten. Dette er en bok til å bli trist, glad og forundret over. Trist med tanke på hvordan vi mennesker har behandlet og behandler våre medskapninger, glad fordi den er opplysende og vakker. Håper den kommer til å ligge under mange juletrær, det fortjener den.

Hilsen Ragnhild

Ingen sak å være gammel når det er så mye å ta seg til. Jeg har tidligere skrevet om svoger som sørger for at jeg beriker min ånd. Denne gangen foreslo han frokostmøte som Den norske Atlanterhavskomite holdt i Høymagasinet rett i utkanten av Akershus festning. Temaet var boken til Åsne Seierstad: Ufred, og det var stinn brakke klokken 9.00 om morgenen en fredag. Arrangementet var forbilledlig, startet presis og etter nøyaktig en time var det slutt. Lyden var upåklagelig, og det er neimen ikke hverdagskost for en gammel kvinne med litt hørselsproblemer. Dessuten snakket både intervjueren Kate Hansen Bundt og Åsne Seierstad klart og tydelig slik at jeg fikk med meg hvert ord. Det er heller ikke noe jeg opplever bestandig. Det ble en spennende og meget innholdsrik time og jeg gleder meg til å lese boken.

Ellers sto teaterstykket Sukker på programmet. Noen venninner og jeg hadde sett de gode anmeldelsene og skyndte oss å bestille billetter. Det var ganske stappfullt, men selv på bakerste benk på Scene 2 i Det Norske Teateret både så og hørte vi godt. Diksjonen til skuespillerne var ikke like god som den til Åsne S, men jeg har vært med på værre. Vi visste ikke helt hva vi gikk til, men ble på ingen måte skuffet. Manusforfatter og regissør Linda Gathu har laget en forestilling som røsker i våre forestillinger om norsk historie. Hun har et skrått og humoristisk blikk på de siste 400 årene afro-norsk historie fortalt via historiske personer. Det er en fortelling om manfoldsalibi i dag, skjult og åpenbar rasisme. En av personene sier på spørsmål om hun er stresset “Eg er ei svart kvinne i Noreg, sjølvsagt er eg stressa”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Søndag til mandag hadde Eldre legers forening sitt årlige høstmøte på Soria Moria, med mange og gode foredrag, hyggelig gjensyn med gamle kolleger, festmiddag og dans til ball room orkester. Og danset ble det, gamlingene svinget seg og i motsetning til dagens ungdom som danser så holder vi på hverandre i dansen. Til forundring for den yngre garde.

Det var dessverre ikke alle foredragsholderne som holdt samme nivå som Åsne S når det gjalt tydelighet. Det var ikke fordi jeg ikke hørte, men fordi det ble mumlet og ordene ble slukt. Dessuten snakker yngre mennesker så fort. Selvfølgelig var det flere hederlige unntak, men det er utrolig synd at sprenglærde professorer ikke klarer å snakke til en forsamling av oppegående gamle på en klar og tydelig måte.

Hilsen Ragnhild