Thor-Øistein og jeg hadde stor glede av å gå på ski sammen, også etter at vi begge hadde passert 80, Bildet er fra en av de siste turene vi hadde sammen på ettervinteren 2024. Vi var sikkert til irritasjon for middelaldrende menn av typen Simen Sætre, men de aller fleste smiler og er hyggelige selv om vi både ploget og gikk med museskritt. Mer om det senere i dette innlegget.

Pensjonistlivet gir gode muligheter til å følge nøye med i verdens begredeligheter og det har jeg gjort. De siste ukenes hendelser har ikke vært til å tro var mulige. Det er en snau uke igjen av januar, en måned som har vært så fyllt av forferdeligheter at jeg føler det som om den har vart en evighet og så har det vært fire små uker. Skyting i Minneapolis og trusler mot Grønland og NATO topper redslene samtidig som krigen i Ukraina fortsetter og Israel tross såkaldt våpenhvile fortsatt skyter og dreper i Gaza. Blir verden noen gang “normal” igjen?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På tross av alt som skjer om som vi ikke unngår å få demonstrert daglig i alle medier så går livet sin vante gang. Det vi vet fra tidligere kriser er at mennesker er ufattelig tilpasningsdyktige og lever sine vanlige liv så godt det lar seg gjøre midt i en verden som er i ferd med å gå av hengslene. Vår lille spanskgruppe møtes fortsatt ukentlig hvor vi på hakkende spansk iblandet litt engelsk og norsk snakker om ting som opptar oss. Riktignok har “el profesor” nektet å konsumere nyheter som innebærer en viss amerikansk president hvilket betyr at han neppe leser aviser eller følger nyhetssendinger på radio og TV.

Selv om hovedtyngden av kommentarstoffet i avisene jeg leser handler om samme president og hans helt utrolige utspill nærmest daglig så er det bittelitt plass til andre saker. Jeg ble riktig så irritert over Simen Sætres innlegg om “plogerne” som ødelegger for middelaldrende menn med store egoer som helst vil ha marka for seg selv. Tilsvaret dagen etter av Ann Petterson var både velskrevet, morsomt og satte Sætre på plass. Dessverre var det ikke hun som fikk møte alfahann Sætre til debatt i Dax 18 etter noen dager. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår Sætres innlegg som ironisk/humoristisk, men jeg tror nok han mener det han sier og helst ikke vil ha sånne som meg som ploger for å overleve skiturene i løypene. Jeg husker fortsatt fra min tid som småbarnsmor med små barn på skitur. Det var heldigvis ikke mange av sorten Sætre, men jeg har opplevd noen ganger forsøk fra samme typen på å få meg og to små ut av løypa ved å rope “løype”, Det var i den tidlige feministiske oppvåkningens tid og selvfølgelig flyttet jeg meg ikke. I dag ville jeg kanskje flyttet mitt eldgamle legeme ut av sporet, men ikke hvis noen ropte til meg. Takk til statsminister Jonas som tross egne meget gode skiferdigheter forsvarer plogerne, rett og slett fordi det handler om å komme helskinnet hjem uten en sving innom Legevakten.

Hilsen Ragnhild 84 år og fortsatt ploger

For litt over to år siden la jeg ut Rapport fra sofaen på bloggen. Den gangen satt jeg for syvende uke i sofaen etter en tåoperasjon og hadde det i grunnen ganske bra fordi etter 7-8 uker skulle jeg få lov å bevege meg normalt igjen. Nå sitter jeg igjen i sofaen med en inflammert Tibialis posterior sene og med litt dystre utsikter. Ortopeden som ble konsultert hadde stort sett dårlige nyheter – her var det bare å ta det med ro, la foten få hvile mest mulig, med andre otd: ikke gå! Operasjon kan komme på tale ved langvarige problemer, men neppe for en 84 åring. Dette passer meg utrolig dårlig, jeg er redd for å bli helt råtten av å ikke få beveget meg, men doctors orders er doctors orders og jeg er en lydig pasient. Så nå sitter jeg, humper litt omkring, bestiller via Oda og benytter meg av Oslo taxi. Jeg som ikke har bil kan trøste meg med at jeg kan bruke mye taxi.

Men nok syting og klaging – en betent sene er tross alt en bagatell i en verden som brenner. Og brenner gjør den. Ikke nok med krig i Ukraina som nå går inn i sitt femte år, USAs president truer med å annektere Grønland ved militærmakt og Norge ligger dårlig an med tanke på klimaet. Jeg så med stor glede at religionshistoriker og nevø Dag Øistein har benyttet seg av sin mulighet til å nominere til Nobels fredspris og har nominert President Zelensky og det Ukrainske folk til Nobels fredspris for 2026. Det er bare å håpe at Nobelkomiteen tør.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det påstås fra regjeringshold at vi kutter utslipp, men så vidt jeg forstår er det mye pga kvotekjøp, ikke utslippskutt innenlands. Og nå er det lagt ut 57 nye utvinningstillatelser for olje og gass på norsk kotinentalsokkel. Den gode nyheten (hvis det kan kalles godt) er at tillatelsene bare gjelder ifor forhåndsdefinerte områder og ikke for såkaldte nummererte konsesjonsrunder. Uansett, regjeringen med god støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet kjører på med oljeleting uten å lytte til kritiske røster. Vi skal utvikle og ikke avvikle som det sies på repeat.

Når det sies at norsk olje er ren så er det en sannhet med store modifikasjoner. Ja den er renere enn f.eks. Venezuelansk olje som krever stor grad av raffinering, men utslippene kommer jo med brenning. Her kan vi toe våre hender for de utslippene kommer jo utenlands der oljen brennes. Like fullt – det er vår olje og vi har et ansvar.

Det er ikke bare olje som gjør oss til en klimaversting. Vi er en rik befolkning med et alt for høyt personlig forbruk. Nordmenn kjøper mye mer klær, sko, innbo og andre forbruksvarer enn den jevne europeer. Nå ser det ut til at gjenbruk av klær i alle fall er i ferd med å bli en positiv trend og det er vel noe myndighetene våre burde applaudere og støtte. Men nei da. Til tross for store ord er det liten vilje til å gjøre noe med momsen på gjenbruksvarer, noe som burde være en lavthengende frukt. Momskutt kunne være med på å gjøre gjenbrukte klær billigere en de mengdene av dårlige og billige tekstiler som selges blant annet gjennom Temu. Enda en oppgave for MDG og Venstre å gå inn for på hver sin side av den politiske skillelinjen. Godt vi har MDG som støttespiller for regjeringen, men de har en formidabel oppgave i å stå i mot en oljesmurt regjering med liten vilje til miljøgrep som monner.

Her jeg sitter i sofaen har jeg god anledning til å følge med i aviser og på nett og det gir meg rikelig grunn til å gremmes. Dessverre.

Hilsen Ragnhild

Nå er vi nesten to uker inn i årets første måned og det er tid for å evaluere nyttårsforsettene. All erfaring viser stappfulle treningssenteret i januar med tydelig nedgang i treningsinteressen mot slutten av januar og videre utover ettervinteren og våren. Etterhvert er det den faste gjengen som holder det gående mens “nyttårsforsett-trenere” faller fra. Jeg vet ikke helt hvordan det går med forsetter som å spise sunnere og være mindre på mobilen, men mistenker at det kan gå med dem som med treningen.

Denne innsikten har gjort at jeg ikke hadde noen forsetter for i år på nyttårsaften. Men så fortalte en god venninne meg om sine forsetter og de følte jeg var så gode at jeg kastet meg på selv om det allerede hadde gått noen dager inn i det nye året. Det ene var å være mer konsentrert om hvor jeg legger fra meg ting (les mobiblen). Jeg har brukt uforholdsmessig mye tid på å lete etter mobilen min når jeg er på vei ut. Da oppdager jeg også hvor avhengig jeg er av den – jeg kommer hverken på bussen eller inn i huset mitt uten mobile apper. I tillegg ligger alle betalingskortene mine i mobilmappen så uten den er jeg helt hjelpeløs. Ettersom jeg bor alene er det heller ingen som kan ringe til den for meg så et større fokus på konsentrasjon er tvingende nødvendig. Dessverre har jeg allerede brutt løftet mitt på verst tenkelig vis – jeg la igjen mobilen på Vinmonopolet og oppdaget det først da jeg skulle låse meg inn. Det var jo heller ikke lett for folkene på Polet å finne ut hvordan de skulle få tak i meg – det ville jo ikke være mulig å ringe til meg… Heldigvis endte det godt denne gangen og jeg har ikke gitt opp, jeg skal bli mer konsentrert om hvor jeg legger fra meg ting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det andre forsettet er å være mer spørrende enn påståelig. Her har jeg mye å lære og jeg ser frem til neste gang jeg kommer i samtale med en jeg er rykende uenig med. Da skal jeg være lyttende og spørrende og det vil ikke være enkelt for meg. Men jeg skal prøve så får vi se hvordan det går.

Noe som er blitt en tradisjon i storfamilien er at jeg inviterer barn,svigerbarn og barnebarn med feller på Aftenpostens Nyttårskonsert. For meg er det en stor glede å se at etterkommerne ser ut til å sette pris på tiltaket og takker ja så sant de kan. Det kommer selvfølgelig alltid noe i veien for noen, men heldigvis har vi noen trofaste “stand-ins” som kommer på kort varsel hvis de har mulighet. I år ble det en ekstra bonus med invitasjon til nachspiel hos svoger Per-Christian som bor ikke langt fra Konserthuset. Det ble veldig hyggelig og for meg som vanligvis er i seng før 11 var det sent å komme hjem kl 12.00. Så da ble søster Bente og jeg like godt sittende å prate over et ekstra glass vin til nærmere 2. Da følte jeg meg riktig rampete – en god følelse.

Da ønsker jeg alle med og uten forsetter en riktig god uke

Hilsen Ragnhild

I kveld er det Hellig tre kongers aften og i morgen, 13.dag jul, er det en dag for å rydde bort julen – hvis man ikke er av dem som helst venter til 20. dagen. Selv er jeg sånn midt på treet, jeg synes det er koselig med lysene og pynten på spisebordet, men er klar for å begynne oppryddingen i morgen. På den annen side, onsdag skal jeg ha bokklubben min her så hvorfor ikke bruke den anledningen til en siste mulighet for å glede meg over julepynten.

Jule- og nyttårsfreden ble brått stoppet da nyheten om angrepet på Venezuela og fengslingen av presidenten skrek mot oss fra alle kanaler. De fleste nyhetsmedier og internasjonale eksperter mener noe om lovligheten av det som er skjedd som er et tydelig brudd på Folkeretten selv om presidenten ikke regnes som en lovlig valgt president.  Latin-Amerika ble veldig nær for meg da jeg var på kino i går og så filmen “Fremdeles her” som handler om Brasil under militærdiktaturet som varte fra 1964 til 1985.  Diktaturet ble opprettholdt ved vold, undertrykking og tortur. Opposisjonen ble kneblet og opposisjonelle bare forsvant. Den gangen fikk vi nyheter via radio og aviser, ikke på langt nær så virkningsfyllt som dagens medievirkelighet hvor bildene fra det som skjer kommer rett inn i stuene våre. Likevel har nedbyggingen av demokratiet i Venezuela vært mindre nærværende inntil Maria Corina Machado fikk Nobels fredspris i 2025. Hva som skjer nå i Venezuela vet vel ingen selv om USAs president har klare forventninger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En ellers lang nyttårshelg har jeg for det meste tilbrakt i sofaen med en dårlig fungerende fot grunnet idrettsskaden jeg har beskrevet tidligere. Heldigvis har jeg hatt mye godt lesestoff og kan anbefale Natsus somre av Mieko Kawakami, en bok om det å være kvinne i Japan i dag. Spennende å få et lite innblikk i et samfunn veldig annerledes enn vårt.  Ellers gleder jeg meg til to mursteiner jeg har fått til jul, Ufred av Åsne Seierstad og Jakobsbøkene av den polske Nobelprisvinneren Olga Tokarczuk. Med de to har jeg nok lesestoff i lang tid fremover.

I år har jeg ingen nyttårsforsetter, ettersom jeg i mange år tidligere har lovet meg selv ved årsskiftet å bli litt mer ordentlig uten å ha lykkes. Men det går jo an å prøve uten å ha det som forsett – kanskje jeg lykkes bedre da? Dessuten har jeg sammen med en venninne lovet å konsentrere meg om hvor jeg legger fra meg mobilen. Det går med alt for mye tid til å lete etter den. Allerede i dag røk det løftet da jeg la igjen mobilen på Vinmonopolet – noe som førte til stor engstelse før jeg kom tilbake og fikk den igjen. Uten mobilen kommer jeg ikke inn i huset og er i det hele tatt ganske hjelpeløs. Skremmende, men sant.

Hilsen Ragnhild

Julen kom, med tradisjoner, nisser og engler , svigermors juleduker og alt som tilhører denne feiringen. En liten juleuke går forbausende fort og vipps så er det nytt år. Nyttårs aften med sine tradisjoner, Olafr Havrevold som leser Terje Viken, Kongens tale og nedtelling på NRK ved årsskiftet klokken 12. Jeg savner En Hustavle ved midnatt, men NRK skal jo fornye seg og 84-åringer som helst vil at alt skal være som det alltid har vært er ikke en veldig viktig målgruppe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med julefeiring kommer også spørsmålet om når det er innafor å rydde ut julen. I min barndom var det vanlig å pynte til jul inkludert juletreet lille julaften. Da mine søsken og jeg var små ble det pyntet etter vi hadde lagt oss og julaften morgen våknet vi til juleplakat over sengen, juletre i stuen, nisser og engler og en liten pakke under hodeputen, gjerne en bok, som skulle holde oss beskjeftiget frem til julemiddagen. Det var ikke TV med tegnefilmer og Tre nøtter til Askepott den gangen må vite. Nå er det julestrømper med godteri og TV som gjelder. Juletrær står lysende i mange stuer fra tidlig i desember og ryddes ut sammen med julepynten 2. juledag. For meg er det jul frem til trettende dagen, dvs 6.januar. Men nye tradisjoner bygges og slik må det være.

Kongens tale har alltid refleksjoner som er vel verd å ta med seg. Denne gangen vektla han hverdagsdemokratiet, hvordan hver og en av oss har en rett og en plikt til å verne om demokratiet vårt. Kongen hadde ingen forståelse for at vi skulle sitte hjemme og tenke at det jeg gjør betyr ingenting. Nei, vi må alle stå opp (slik jeg oppfattet det), stemme ved valg, si fra om urettferdigheter og rett og slett delta i samfunnet. Bare slik verner vi om demokratiet. Slik verden ser ut i dag, med demokratisk nedbygging rundt oss, et USA som går i autoritær retning, Ungarn og Slovakia som bremser alle gode krefter i EU, er det viktigere enn noen gang å hegne om vårt demokrati og våre verdier.

Selv kongen kunne ikke la være å nevne dette årets store begivenhet for veldig mange, fotball VM i USA. Det er nå gått så langt at statsministeren i sin pressekonferanse rett før jul på direkte spørsmål svarte at fotball er viktigere enn film, eller med andre ord, fotball er viktigere enn annen kunst og kultur. Er det mulig?  At en statsminister med mye kulturell kapital sier at fotball som kulturbærer er viktigere enn andre kulturuttrykk, film, teater, litteratur og malerkunst? Jeg gremmes. Nå er nok jeg mindre opptatt av fotball enn folk flest, men likevel… Særlig nå med tanke på hvordan fotball (og annen idrett) er blitt enorme pengemaskiner med utøvere i milliardærklassen og et forbund (FIFA) som gir en “fredspris” til Trump.

Ved årsskiftet blir savnet etter dem vi har mistet ekstra følbart. En god venninne satte ord på dette i går, det at vi tenker på foreldre som er borte og angrer på alt vi ikke fikk snakket om og spurt om mens de levde. Savnet etter en ektefelle blir også ekstra sårt, alt vi skulle snakket om som vi ikke rakk. Vi vet at døden kommer, men når den kommer er det alltid så plutselig, så endelig og uopprettelig. Vi som skal leve videre må gjøre det beste ut av det og kanskje formidle til dem som kommer etter oss at det er nå de har sjansen, i morgen eller neste år kan det være for sent.

Da gjenstår det bare for meg å ønske alle dere som leser dette et riktig Godt Nytt År.

Hilsen Ragnhild