Helt siden hun skrev boken Ut av skyggene om de første pakistanske kvinnene som kom til Norge på 1970 tallet og hvordan de langsomt tilpasset seg et nytt liv i en helt fremmed del av verden, har jeg beundret Shazia Majid. Hun er utdannet Diplomøkonom og journalist. I 2011 begynte hun som journalist i VG og har siden 2021 vært fast kommentator i avisen. Høsten 2024 tilbrakte hun to dager på Bjørnholt videregående skole i Søndre Nordstrand og skrev en kommentar i VG 27.10 i fjor. I førjulstiden var Shazia to dager på Ullern videregående skole og publiserte en kommentar om besøket i VG 9. februar i år. Da startet rabalderet.

Kommentaren om Bjørnholt fokuserte på utfordringer som vold, homofobi, sosial kontroll spesielt mot jenter og mangel på etnisk mangfold. Samtidig fremhevet hun noen positive sider som høy trivsel og engasjerte lærere. So far so good. Elever på skolen mente fokuset på utfordringer ga et til dels urettferdig bilde av deres hverdag uten at dette er blitt problematisert i større grad. Tydeligvis har majoritetsbefolkningen som leser VG-kommentarer tatt alt for riktig god fisk.- Slik gikk det ikke etter besøkert på Ullern.

Kommentaren Shazia publiserte i VG 9. februar i år problematiserte problemer som karakterpress, sexpress og drikkepress bak en “perfekt fasade”. Samtidig beskrev hun en skole med godt læringsmiljø og godt samarbeid mellom elever, lærere og ledelsen. Disse positive kommentarene druknet helt når skolens elever med elevrådsformannen i spissen kritiserte Majid for bare å skrive om problemer som, i følge noen elever, er felles for en rekke ungdommer i dag og som Ullernelevene “ikke kjenner seg igjen i”.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Saken viser i all tydelighet hvordan ressurssterke elever, foreldre og politikere får en plattform for å fremme sine synspunkter i aviser og NRK og hvordan historiene om Bjørndalen og Ullern skoler ender med at “det er ikke annet å vente enn vold og sosial kontroll i Oslo øst mens problemer i Oslo vest feies unna med at “vi kjenner oss ikke igjen”. Kommentarene til Shazia Majid viser problemer både i øst og i vest, hvor delt Oslo er også på skolene og at det er store utfordringer om enn veldig forskjellige på skolene i Oslo.

En liten bekymring til – det snakkes mye om vold i Oslo øst mens vi vet uten å snakke veldig høyt om det hvordan kokainen flyter på skoler og fester i Oslo vest. I innvandrermiljøene drikkes det ikke, kanskje de miljøene kan lære vestkantungdommen noe om å klare seg uten alkohol og kokain, så kan ungdommen i vest vise frem noe om å kunne takle uenigheter uten kniv.

Hilsen Ragnhild

Da jeg var barn hadde vi noe som het syklubb. Tanken var at vi snille, flittige jentene skulle møtes og holde på med håndarbeid. På den tiden, i slutten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene var håndarbeid veldig viktig at snille jenter skulle lære seg på skolen. Regning/matematikk var ikke fullt så viktig så det fikk guttene flere timer enn jentene med. I Normalplanen for skolene av 1939 var det totale timeantall likt for jenter og gutter, men timefordelingen var ulik. Forskjellsbehandlingen ble ikke problematisert, alle barn skulle rustes for det livet som ventet dem. Og fremtidsutsiktene var ikke like for jenter og gutter. Så det var viktigere at jenter lærte seg å lage mat og stoppe strømper enn å få for mye teoretiske kunnskaper i det som den gang var syv-årig folkeskole. Først med læreplanen av 1960 ble det full likestilling, og barna var ikke lenger gutter og jenter, men elever.

Men tilbake til syklubbene. Selv om jeg var (og er) en kløne med håndarbeid deltok jeg med iver i syklubber. For sy- og strikketøy var unnskyldninger for å kunne møtes, drikke te, spise smørbrød og prate. På den måten laget jentene seg uformelle nettverk hvor de /vi kunne snakke om løst og fast, dele hemmeligheter og lære av hverandre. Etterhvert het det ikke lenger syklubb, men bare klubb. De aller fleste kvinner i min årgang og eldre hadde venninneklubber og mange har dem fortsatt. Jeg husker mor hadde to klubber som hun hadde hatt siden hun gikk på barne- og middelskolen. Etterhvert falt flere og flere av, av lett forståelige grunner, så de to klubbene ble slått sammen. Jeg mener å huske at disse kvinnene møttes, om ikke helt regelmessig så innimellom til de var langt oppe i åttiårene.

Selv har jeg to slike venninneklubber, begge fra gymnasårene, og vi møtes fortsatt regelmessig. Her trenger vi ikke sy- og strikketøy for å møtes, vi møtes først og fremst for å snakke om det som opptar oss, litt om gamle dager og mye om verden vi lever i nå. Men, for at ringen skal sluttes, er jeg igjen blitt med i en strikkeklubb.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Da jeg var ung strikket jeg mye selv om jeg aldri ble veldig god til det. Strikking var så deilig avslappende og samtidig nyttig mens jeg for eksempel hørte på radio eller småpratet med familien. Så ble det av en eller annen grunn helt slutt på strikkingen min, den besto av noen kurver med garn som jeg ikke ville kvitte meg med. Så skjedde det for halvannet år siden at jeg ble sittende i sofaen i 8 uker med benet opp etter en tåoperasjon. Da fikk jeg lyst til å begynne å strikke igjen og innkaldte en strikkeglad og strikkeflink venninne til å hjelpe meg med å komme i gang. Det gikk og går sånn passe, for jeg trenger mye hjelp, men det vokser frem noen plagg og jeg har stor glede av prossessen. Nå møtes nevnte venninne, en til og jeg relativt jevnlig i vår nye klubb som heter SBP (strikking, bøker, politikk) hvor vi deler boktips, diskuterer og løser verdensproblemer. Det føles kjempegodt og så får jeg i tillegg helt nødvendig strikkehjelp.

Når jeg tenker tilbake på barndommens syklubber tror jeg de var viktig for hvordan jenter/kvinner kom sammen, dannet vennskap og ble sosialt sterkere. Guttene manglet denne formen for nettverk og kameratskapene var kanskje mindre preget av å møtes for å snakke sammen.Jeg tror mange menn misunner oss litt disse uformelle, kanskje rundt et håndarbeide, kvinnesamlingene.

Jeg ser nå en økende bevissthet om nødvendigheten av å kunne reparere, sy om, strikke, hekle og reparere. Tradisjonshåndverk får den oppmerksomheten og interessen den fortjener. Mer om det en annen gang.

Hilsen Ragnhild

Slik verden ser ut i dag er det ikke lett å lage en koseblogg for oss seniorer (for i dag må vi hete seniorer og ikke eldre, bare så det er sagt). Men det skjer jo også både hyggelige og mindre hyggelige ting som verken har med krig i Europa eller på Gaza å gjøre og heller ikke med Trump2.

Bildet viser vårblomstring på Lilleborg, også slikt er truet hvis Equinor og likesinnede får viljen sin.

En for meg og mange med meg en virkelig klima”højdare” er Equinors spektakulære nederlag i saken om oljeutvinning på Rosebank. Den skotske domstolen Court of Session, Outer House, fastslår at offentlige hensyn (les klimahensyn) må veie tyngre enn de private interessene til utbyggerne. Kansje aller viktigst med dommen er at dommerne la vekt på et prinsipp som britisk høyesterett la til grunn i en liknende sak i England året før, at fremtidige utslipp fra oljen og gassen som utvinnes skal tas med i beregningen når tillatelse vurderes. Det betyr i klartekst at ikke bare utslipp i forbindelse med utvinning, men også fremtidige utslipp når oljen/gassen brennes skal vektlegges. I Stortinget i går spurte Une Bastholm næringsmunister Cecilie Myrseth om regjeringen vil vurdere risikoen for at andre utenlandsprosjekter kan bli ulovlige på grunn av klimarådgivningen i landene de opererer. Næringsministeren viste i sitt svar til Eierskapsmeldingen Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap, som forutsetter at det balanseres mellom økonomiske, sosiale og miljømessige forhold.
Equinor mener de har en halvveis mulighet til å få en tillatelse ved en omkamp i retten. Mange mener og tror de har liten mulighet for det, til det er de miljømessige hensyn alt for viktige. Jeg håper dette kan få Equinor på bedre tanker, nå har de redusert sine investeringer i grønne prosjekter, kanskje disse kan økes igjen?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er et stykke vei mellom Rosebank og norsk mat, men også maten vi spiser har store miljømessige konsekvenser. Matsvinn og langtransport av mat er to store miljøverstinger. Matsvinnet tas det aktive grep mot, men det er fortsatt en stor utfordring og burde være en vekker for oss alle når vi lar et halvt brød eller en hel restemiddag gå i den grønne posen. Og hva skal vi med biff fra Brasil eller lammekjøtt fra New Zeeland når vi har norske melkekuer som går på det siste og massevis av sauer og lam på beite i fjellene våre?

Ikke akkurat et miljøproblem, men kanskje et overskuddsproblem at norsk matindustri finner det opportunt å produsere og markedsføre proteinberikete matvarer som ost, melk/melkeprodukter og grøt? Proteinpulver og annet proteintilskudd har vært en del av den litt mer lyssky idrettsbevegelsen med fokus på å bygge muskler. Sikkert ikke direkte skadelig, og langt bedre enn bruk av steroider, men alle med kunnskap om ernæring vet at vi i Norge på ingen måte trenger ekstra protein bortsett fra noen få utvalgte grupper. En av disse gruppene er eldre som spiser lite og dårlig og slett ikke unge spreke menn som trener sin muskuløse kropp. Som de fleste ernæringsekspertene uttaler: Ekstra protein i matvarer er ikke skadelig, men helt unødvendig. De utsatte gruppene kan tilbys tilskudd. Slike matvarer bare viser for et overflodssamfunn vi er.

Hilsen Ragnhild

Langhelg på Norefjell med Karoline og Christian samt snart ett år gamle flatcoaten Malte. Vi valgte det perfekte tidspunktet etter mye vekslende vær med snø, regn, mildvær og kulde. Nå en helg med stabil kulde og sol. For meg deilig å kunne gå på ski i vante løyper som ikke er alt for krevende for en 83-åring. Løyper som Thor-Øistein jeg har gått mange ganger etter at tiden for å løpe rundt i fjellheimen har vært forbi.

Jeg har en innrømmelse å komme med som jeg egentlig ikke er stolt av: Jeg har så godt som aldri smurt mine egne ski. I 51 år har jeg hatt en mann som var superflink til å smøre ski og jeg har i alle disse årene gått på nær perfekte ski. De senere årene har vi også brukt felleski, men med en gang gradestokken krøp under 2-3 grader kom smøreremediene frem og jeg gikk på godt smurte ski. Nå må jeg i tillegg til å lære meg å bo alene uten kjæreste og samtalepartner også smøre mine egne ski.

I går og i dag fikk jeg testet mine smøreferdigheter og jeg må si jeg besto med glans. Nå må jeg også innrømme at det været og føret som er på Norefjell nå, sol og 3-5 kuldegrader, kunne jeg lagt hva som helst under skiene (bortsett fra klister) og vært strålende fornøyd. Så jeg trenger nok å utvikle nye smøreferdigheter for litt mindre perfekte forhold.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv om jeg er svært ustø til vanlig så klarer jeg å holde meg på beina i skisporet. Jeg må bare 1) Ikke snu meg, 2) ikke prøve å skifte spor i fart. (Skjønt fart, det går i musetempo)og 3) ikke la meg distrahere. Klarer jeg å holde meg til disse reglene går det stort sett bra. Så jeg skal fortsette å gå på ski så lenge det er mulig og finne meg i at det går sakte, veldig sakte.

Selv om dette på ingen måte er en politisk blogg (Thor-Øistein var veldig nøye på det) må jeg få lov å si hvor fornøyd jeg er med at hensynet til Europa og våre naboer vant over tankegangen først og fremst mom (meg og mitt).

Til slutt så må jeg komme med et lesetips. Denne gangen svenske Lena Anderssons siste bok: Studie i menneskelig adferd. Boken er en samling fortellinger om kvinner og kvinneliv. Den er sylskarp og samtidig morsom. Beskrivelsene av kvinner, valgene de tok og hvordan det har virket på livet deres er sårt, samtidig morsomt og tatt på kornet.

Hilsen Ragnhild som er så glad for fortsatt å kunne gå på ski