Willy Nelson, nå 91 år gammel, har vært en av mine helter i mange tiår. Enten det kalles country eller country pop, Willy har appellert til meg fra første stund. Det svinger skikkelig og det rykker litt i dansefoten. Han har nå gitt ut et nytt album og reiser rundt i USA på turne, ialt 50 arrangementer. Jeg har hørt et par av de nye låtene og det er storveis. Røsten er kanskje litt hesere, men det er slik det bør være. Hvordan orker og greier han det? Litt flere hviledager og noe roligere kvelder!! God tur Willy !

Astronauten William Anders styrtet med et fly han selv førte forleden, 90 år gammel. Han er vel mest kjent som den astronauten som tok bilder fra månens bakside. Etter den karrieren levde han et svært aktiv liv, bla. ett år som USAs ambassadør i Norge. Det er intet i veien for å føre bil eller fly selv om man har blitt 90 år.Selvsagt under den forutsetning at alle tester og prøver er tilfredsstillende. Litt større sikkerhets margin er vel heller ikke av veien. Gleden over fortsatt å kjenne mestring ved å føre eget fly, må ha vært spesiell. Vel, de fleste greier seg med mer beskjedne utfordringer. Å avslutte livet med flyspaken i hånden, er vel kanskje det han håpet på. En astronauts måte « å dø i skauen med ski på beina».

Ingrid Jangaard Ousland åpnet en flott utstilling i Vanntårnet Galleri på Nesodden 4.mai. Som bildende kunster er hun svært allsidig med mange uttrykksformer. Den spreke 91-åringen stilte ut både eldre og nye ting. Vel 150 besøkende fikk fine opplevelser i det nydelige været. Ingrid har fortsatt atelier i loftsetasjen hjemme. Som naturlig er, arbeidet med bildene går langsommere, men hun gir seg ikke. Arbeidet er ikke lenger for internasjonale utstillinger, men for egen følelse av glede.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Disse 3 korte historiene, forteller meg at gleden med å fortsette med det man tidligere har gjort i livet, er stor. For de fleste av oss vil det vi greier å gjøre være av en helt annen målestokk. Men kanskje noe av kunnskapen vi har samlet opp i løpet av et langt liv, kan være til nytte for noen.

Hilsen Thor-Øistein som i hvert fall prøver.

Vi har vært i bryllup i Svenska Margaretakyrkan som ligger på Hammersborg i Oslo. Et barnebarn giftet seg i en vakker og spesiell seremoni. Brudeparet, Mathilde og Hilde, hadde planlagt en ned til minste detalj bryllupsseremoni vi kommer til å huske lenge. Det heter seg at regn i brudesløret, eller i håret her det ikke var noe slør, betyr lykke. Og regn fikk de i bøtter og spann etter noen dager med bare finvær og etterfølgende dager med sol sol og sol. Parets to døtre, Lovis fem og Agnes tre år deltok med stor iver og Agnes fant ut at det tryggeste var å holde begge mødrene i hånden under seremonien. Det var blomster, korsang, musikk og en prest som sang Per Anders Sandgrens “For kjærlekens skull”. Bryllupsfesten med femti pluss gjester, derav mange små barn, ble holdt i hagen under teltduk og pøsregnet satte på ingen måte noen demper på stemningen.

Men det jeg også skulle fortelle om var at på vei til kirken, i Thor Olsens gate kom vi forbi et hus med et blått skilt som vi vet betyr en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. På det blå skiltet i Thor Olsens gate står det med store bokstaver at her bodde Elisabet Helsing 1967-1970, og her ble Ammehjelpen grunnlagt 1. oktober 1968. Elisabet var en helt spesiell person med mange ideer og mye energi. Hun var lærer, men utdannet seg som voksen tobarnsmor videre til Ernæringsfysiolog. Hun har hele livet arbeidet for mor og barns helse og hatt stor gjennomslagskraft både i Norge og internasjonalt.

Ammehjelpen ble ganske snart et vesenlig bidrag i samfunnsdebatten og til stor hjelp for unge og usikre mødre. Men Elisabet ga seg ikke der. Med utgangspunkt i gruppen rundt Ammehjelpen startet hun den første nyfeministgruppen i 1970. Jeg var aldri med i Ammehjelpen, men kom etter å ha lest Siri Nylanders kronikk i Aftenpoaten “Nyfeminister i alle land foren dere”, i kontakt med Elisabet og den første gruppen som vi etterhvert kalte en nyfeministgruppe. Det var Elisabet som foreslo at vi skulle møte opp på Rolf Kirkvågs radioshow som het Kvinner, Kvinner, Kvinner og presentere oss som Nyfeminister. Det var Elisabet som sørget for at Jo Freeman kom til Norge og holdt foredrag på Blindern høsten 1970, det som ble starten på en stor nyfeminist massebevegelse.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Elisabet døde dessverre i 2019 etter lengre tids sykdom. Men hun har satt varige spor etter seg og jeg og mange med meg tenker på henne med stor takknemlighet. Det er et jødisk ord som sier at en person dør to ganger. Første gang når kroppen dør og andre gang når ingen lenger snakker om hen. Elisabet er på ingen måte død for annen gang og minnet om henne kommer til å leve lenge. Hun fortjener så absolutt et blått skilt.
Hilsen Ragnhild, en gang nyfeminist, alltid nyfeminist.

Nå skal jeg fortelle en historie som på mange måter er utrolig ! Det dreier seg om den norske spydkasteren Marie-Therese Obst som til allés overraskelse kjempet seg til en bronsemedalje i EM i friidrett. Jeg skal også fortelle litt om hekkeløperen Line Kloster, som 34 år gammel endelig lykkes.

Marie-Therese er født i Berlin men vokste opp i Norge. Selv om jeg har vært involvert i friidrett i mange ti-år, har jeg ikke truffet henne. I oppveksten merket hun nok at hun kastet stein og snøball like godt som gutta. Uten denne egenskapen er det umulig å lære seg å kaste spyd. Hun ble så god at hun 19 år gammel ble norsk mester.

Når vi ser et riktig gjennomført spydkast i langsom film, aner vi hvilken belastning dette er på skulder, albue og rygg. Jeg har ennå til gode å møte en spydkaster som ikke har vært gjennom en eller flere operasjoner for å reparere sener og leddbånd.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Fra 2015 til idag har hun hatt flere operasjoner med etterfølgende opptrening. Hun studerte i USA og vant det amerikanske studentmesterskapet i 2023. De 8 mellomliggende årene må ha vært litt av en prøvelse. Hun forteller om depresjoner og hadde det ikke vært en lidenskapelig tro at « god spydkaster vil jeg bli», så hadde det vel raknet.Stø folk rundt er nok uvurderlig som feks spydtrener Paul Solberg.
Når jeg så 28 åringens faste og trygge blikk forsto jeg litt av det hun mener med lidenskap. Å overprestere i selve EM er sjelden vare. Jeg sier bare, sug litt på karamellen og lykke til videre!

Så litt om Line Kloster som jeg har kjent i mange år. I løpet av disse årene har det blitt mange norgesmesterskap på 200, 400 meter og 400 hekk.Målet om å nå internasjonale finaler har det vært verre med. I Roma nå løp hun en glimrende semifinale som hun vant. I finalen ble det nok en overmodig første 200 meter. Men likevel 6 plass. Det steget og rytmen hun nå har, er lovende, og det er hyggelig for en 34 åring. Jeg tror at Line og trener Petar Vukicevic kan glede seg til de neste stevnene.

Med disse 2 historiene har jeg prøvd å fortelle litt om hva tro på seg selv, og en lidenskapelig holdning til det han holder på med, for mange kan føre frem til. God bistand fra folk som tror på prosjektet, hjelper også betraktelig, tror jeg.

Hilsen Thor-Øistein, som ikke var støtteperson denne gangen i Roma.

Mobbing forekommer dessverre overalt. Ungdomsårene er en spesielt sårbar periode og konsekvensene av mobbingen kan bli problematisk. Barneidretten prøver å være inkluderende. Det skal være plass til alle, uansett bakgrunn og ferdigheter. Men slengbemerkninger og nedsnakking kan være nok til at barn gir seg med idrett. Trenere og voksne tilrettleggere har litt av en oppgave. De skal ikke bare være opptatt av å lære barna ferdigheter, men også følge med på hva som skjer mellom barna.

Norges Idrettsforbund og flere særforbund har tatt dette på alvor. Mobbing skal ikke tolereres og det lages egne program for at voksne skal få nok innsikt til å gripe inn.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Mobbing er nok egentlig erting og plaging over tid. Mye skjer på nettet, noen skriver nedsettende om en som burde være kompis. Det tas bilder som distribueres, feks fra dusjen. Det tiskes og viskes og det er utestengelse fra gjengen. Og dette skjer med mange. Opptil en av fire barn og unge føler seg skikkelig plaget. Hvis ikke trener eller andre voksne, ledere og foreldre, griper inn, slutter den som ikke har det bra på trening.

Mobbing finnes overalt i samfunnet og dette gjenspeiles nok i de aller fleste idretter. Etter mange ti-år i disse miljøene, har jeg dog inntrykk av at lagidrettene sliter mest og det protesterer nok heller ikke fotball- og ishockeyforbundet på. «Bruk hue» er et program Telenor har laget i samarbeide på Idretten. Dette kan være et godt verktøy til å få mer innsikt.

Jeg har ofte prøvd å finne ut hva som egentlig har skjedd. Hvordan var det i garderobenf.eks. Det er et mønster at den som blir plaget ikke vil snakke om det. «Det var bare dumt og jeg gir meg», er som oftest det jeg får høre. Dette er en trist avslutning for en 16- åring som har trent daglig og inntil det ble stopp, har har hatt masse glede av sporten.

Frivillighet er grunnbjelken i barne- og ungdomsidretten. Etter hvert er jeg i tvil om dette holder alene. Jeg tror at nøytrale trenere må bistå frivillige foreldre i trenerarbeidet, kanskje særlig med tanke på å forhindre mobbing og utestenging.

Men til slutt, jeg er heldig med å være støttemenneske/lege i en gruppe mellomdistanseløpere i alderen 15-20 år. Klubben (Ull-Kisa) har 2-3 trenere som er profesjonelle. Jeg er temmelig sikker på at tone og samhold, uansett alder, kjønn og hvor du kommer fra, er slik det bør være blant disse ungdommene. Dette rimer også godt med at det kan synes som om friidretten er mindre belastet med mobbing, håper jeg.

Hilsen Thor-Øistein

Ps. Utrolig nok det har vært anmeldt saker hvor foreldre eller trenere har vært mobberne.

Nå vil jeg fortelle om en annerledes og spennende opplevelse. Barnebarn Kaspar har gått tre år på videregående skole i Lund i Sverige og i går “tok han studenten” som det heter hos broderfolket.

Skolen Kaspar gikk på, Polhemskolan, har 2500 elever og det var 900 avgangselever fordelt på vel 30 klasser. I Sverige er det tradisjon med en dag for å feire “studenten”, på Polhemskolan er det første tirsdag i juni. Over hele Sverige feires avslutning av skolegangen en dag i løpet av de to første ukene i juni. Dette er nærmest for en folkefest å regne – 17 mai på Karl Johan er ingenting i forhold til den mengden av venner og bekjente som ventet på “sin” student.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For studenten selv startet dagen tidlig med sjampanjefrokost med påfølgende lunsj, konsert ved lærerband, fika med lærerne for så å vente på sin tur til å “slippes ut” til ventende tilskuere til et bestemt tidspunkt med trommevirvler og opprop av klassens navn.

Tradisjonen tro slippes de 30 klassene ut en klasse av gangen. Studentene løper da samlet ut av skolen, ned noen trapper og ut på plassen hvor vi som venter på dem står bak en inngjerding med blomster og andre små ting som karaktiserer studenten og som blir hengt rundt halsen deres. Vi, og alle andre, hadde plakater som viser bilder fra studentens liv, gjerne med noen morsomme tidlige barnebilder som på Kaspars plakat. Hedda brukte hele dagen før dagen til å lage en veldig fin Kasparplakat.

Etter å ha blitt hyllet av slektninger og venner samles hver klasse utenfor skolen hvor det står lastebiler de har leiet for anledningen. Lastebilene er selvfølgelig dekorert med plakater som forteller hvilken klasse det dreier seg om og de ferske studentene står på lasteplanet og skråler og synger mens mens bilen kruser rundt i byen. Relativt uskyldig og det mest rølpete vi opplevde i løpet av denne dagen utenfor Polhemskolan.

Det er også tradisjon for at studenten feires med en familie- og vennerfest, Kaspars fest ble holdt på en gammel gård utenfor Malmø. Stor stas med gaver, blomster og taler. Ut på kvelden trekker hovedpersonen seg tilbake for å fortsette festen sammen med venner fra klassen.

Hvorfor forteller jeg dette? For det første fordi det var en veldig fin opplevelse, for det andre som et innlegg i den pågående russetidsdebatten. Denne dagen opplevde vi som en veldig fin dag for disse avgangselevene. De var ferdige med alle eksamener og kunne glede seg sammen med klassekamerater, venner og familie. Selvfølgelig fester de, det er dem vel unt. Men det er ikke en fireukers vedvarende fest som også kan gå ut over eksamensresultatene. Jeg tror svenskene med sin tradisjon har funnet en god måte å virkelig feire sine avgangselever og la dem skinne denne dagen. Tretten års skolegang er slutt, nå er det ferie bortsett fra at det er vitnemålutdeling om en uke. Det er så vidt jeg har forstått ikke en familiehappening, men for skolen og elevene.

Hilsen Ragnhild

Vi har vært på elvecruise på Douro – en tur som jeg har ønsket meg lenge og jamen fikk jeg det til nå. Vi var så heldige at vi fikk reise sammen med 5 gode venner, noe som gjorde turen ekstra fin. Båten var fin, mannskap og betjening veldig vennlige og hjelpsomme og været slo til med strålende sol hver dag. For litt eldre mennesker er dette en perfekt måte å oppleve Dourodalen med sitt vakre, skiftende landskap med skog, bratte fjellsider og fremfor alt store områder med vinranker på vinranker. Her var det bare å slå seg til på dekk med en god bok og la landskapet gli forbi. Noen av oss (Mette og jeg) var med på utflukt til Salamanca, en vakker by nordvest i Spania med verdens tredje eldste universitet fra 1200-tallet og en katedral vel verd å besøke. Ellers var hele gruppen vår med på en tur i vindistriktet med innlagt portvinsmaking.

Vi kom hjem i går kveld etter en ganske lang reise som startet klokken 7.00 om morgenen (portugisisk tid) så det var godt med en god natt søvn før vi våknet til norsk sommer på sitt beste. Sol, 25-27 grader og noen ganske få regndrypp. Vi bor jo ved et lite torg med Akerselven rett utenfor og i dag var det virkelig liv på torget vårt med 5 musikkorps (ikke samtidig) og mulighet til både å drikke og spise. I elven lå barn og duvet i baderinger med foreldrene sittende ringside. De som ikke ville bade i elven badet i vårt lille basseng med et lite springvann som etterhvert ble fyllt opp av 2-3 åringer, også med foreldre ringside.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Når det svingte av afrikanske rytmer skal jeg si at det rykket i dansefoten og både barn og voksne var med og vugget og svingte og fulgte med til musikken. Vi er kjempeførnøyd med torget vårt med sang, dans og hyggelige naboer. Fint for to gamle å være i et levende bomiljø med barn, middelaldrende og gamle. Tror vi er de desidert eldste.

Og etter både Douro og to fredelige soldager hjemme reiser vi nå til Malmø for å feire Kaspar student.
Hilsen Ragnhild