Tanker på årets siste dag

Julen har kommet og gått som den pleier med stor familiesamling lille julaften og julaften sammen med noen av barna og barnebarna. Vi er heldige og har mange etterkommere som skifter på å invitere oss til julaften. Så noen dager på fjellet med skiturer og samvær med en annen del av storfamilien. Juleselskap med gode venner har vi også fått med oss og noen dager helt i ro hjemme hos oss selv i eget selskap.

Nyttårsaften med venner

I minst 40 år har vi feiret nyttårsaften sammen med to vennepar. I begynnelsen med barn, de siste 20+ årene bare vi seks. Det gir en god følelse å forlate det gamle året og starte det nye på akkurat samme måte, med de samme menneskene om enn på litt forskjellige steder. Opplegget er det samme fra år til år uten overraskelser og slik skal det være. Det gir en trygghet å vite at selv om verden er i stadig endring er det enkelte tradisjoner som vi holder fast på.

Hvordan har året som snart er omme vært for oss?

Når vi skal gjøre opp status for 2018 slår det meg at vi fortsatt har appetitt på livet og at livet har stelt pent med oss. Vi får lov til å holde på med ting som betyr noe for oss og vi har stor glede av etterkommerne våre. Det å være sammen med barna og barnebarna beriker oss på mange måter og selv om vi ikke ser alle så ofte så er det veldig fint når vi kommer sammen, enten det er til en søndagsmiddag eller vi følger med på ymse aktiviteter. Gode samtaler med gode venner er viktige ingredienser i livet vårt og vi ser det som uhyre viktig å pleie vennskapene. Når vi gjør opp status så er vi takknemlige for barn, barnebarn og gode venner, men ikke minst at vi også har det morsomt og hyggelig sammen, vi to gamle.

Nyttårsønsker og nyttårsforsetter

Jeg har ikke andre ønsker for det nye året enn at vi skal få lov å holde oss friske, ha fortsatt godt forhold til familien forøvrig og få beholde vennene våre. Der vi er i livet nå er dette ganske store ønsker, men det er lov å håpe og ønske. Når det gjelder forsetter så er Thor-Øistein og jeg enige om at vi må fortsette å stille krav til hverandre. Vi må utfordre hverandre slik at vi fortsatt føler at vi lever og er aktive.

Så vil jeg ønske alle som leser bloggen vår et riktig godt, fredelig og lyst nytt år. Vi har stor glede av å drive bloggen og er takknemlige for alle som gidder å følge med på den.

Nyttårshilsener fra Ragnhild

Alder er bare tall, eller er det tull?

 

Skogstur og tanker.

Etter 3 skiturer på fjellet, er vi nå hjemme i Oslo igjen. Skiforeningen melder om harde og isete løyper og derfor ble det en times tur på beina med piggstøvler og løs dakshund. 2 kuldegrader, fint å gå og ikke et menneske utover meg. Kroppen føltes fin og pusten var grei og jeg tror hjertet slo rolig og greit. Hvorfor skriver jeg dette?  Nå er det 4 måneder til jeg er 83 år gammel. Jeg har venner og kjente som har dårlig helse som som fører til begrensninger for hva de får til. Noen har gitt opp og prøver å glede seg over de små ting dagliglivet byr på. Andre har planer om å bygge seg gradvis opp til et mer aktivt liv igjen. Vi er laget forskjellig og forutsetningene og kreftene varierer. Hell og flaks og kanskje litt egeninnsats gjør at 82 åringen ser ganske lyst på på fremtiden.  Og hva slags tidsperspektiv opererer jeg med? Jo, denne hyggelige kvelden hjemme og så får vi se hva morgendagen-dagen byr på.

Hva med nyttårsforsetter?

Jeg husker godt en enquete for mange år siden. “Viktige” personer ble spurt om hva som ble viktig for dem det neste året. Ambisjonsnivået varierte noe, men det eneste jeg konkret husker var hun som ville konsentrere seg om å klemme riktig, nedenfra på tannpasta-tuben!  Jeg er ikke akkurat der, men der er ikke langt unna. Jeg har ikke lenger planer om de store opplevelser. En eller annen reise blir det nok. Ellers er stikkordet “de nære ting”. Nok tid til “mennesket rundt meg”,  mye kontakt med venner, være med på barnebarnas aktiviteter osv. Da jeg etter noen dager sammen med familien på fjellet, sier takk for nå, får klem av 10 åringen som spør om når jeg kommer tilbake og om jeg vil være med på trening, da er det knapt nødvendig å utbrodere mine tanker rundt neste års prioriteringer.  Kanskje noen som har fulgt med på denne bloggen begynner å bli trøtte av mine betraktninger rundt det “å gå tur” i skogen. Jeg skal ikke si noe mer om det enn at det er høyt prioritert. Enten alene med hund eller med min kjære, eller som pratetur med venner. En gang i uken i snitt, spiller jeg/vi golf  om sommeren.  Vi synes fortsatt at dette er moro med venner. Når ballen av og til fyker av gårde i riktig retning, så er det moro. Gamlinger bør fortsatt leke med ett eller annet. Jeg synes det er greit å si jeg er gammel, glad for at jeg har kommet såpass langt opp i årene og for at jeg fremdeles har noen utfordringer foran meg. “Alder er ikke bare et tall”,  men et viktig markerende tall for meg.

Hilsen Thor-Øistein, fremdeles 82 år noen måneder til.

Toppidrett – medier og folk flest

Nå skal jeg begi meg ut på dypt vann og skrive om noe jeg ikke har fnugg av greie på. Kanskje burde jeg overlate dette til Thor-Øistein, men han er en del av miljøet og jeg betrakter meg mer som “folk flest”

Mediekjøret

Dette innlegget begynte å surre i hodet mitt i forbindelse med en norsk ung manns utnevnelse til en viktig jobb i engelsk fotball. Mediene brakte nyheten før, under og etter utnevnelsen, ofte på førstesidene i de største hovedstadsavisene. Jeg vet ikke hvordan hendelsen ble publisert på nord-vestlandet, men jeg antar at ikke interessen fra mediene var mindre der. Nå er dette tydeligvis stort og angjeldende er en populær utøver, men er dette virkelig det viktigste som skjedde i verden de tre-fire dagene kjøret sto på? Nå, nærmere en uke etter at nyheten sprakk har omtalen funnet veien til sportssidene der den vel hører hjemme, men fortsatt en helside i Aftenposten i dag. Jeg forstår jo denne fotballspillerens populæritet og fikk det ytterligere bekreftet da vi var i Sør-Afrika for en god del år siden og møtte en lokal ung mann som spurte hvor vi kom fra. Norway kunne vi fortelle. Da bredte det seg et stort smil og han sa: oh, Solskjær.

Mer mediekjør

En annen superviktig hendelse fra toppidrettsmiljøet var at en kjent og omdiskutert utøver legger opp, dvs avslutter karrieren som topp langrennsutøver. Vi satt i bilen på vei hjem fra skitur og hørte på P2s nyhetsettermiddag. Denne dagen besto sendingen nærmest bare av omtale av nevnte idrettsutøver, hans gråtkvalte farvel til fansen og andre som tilfeldigvis hørte på og svar på spørsmål av typen “hva følte du da”. Dette var tydeligvis så viktig at dagens sending som vanligvis omhandler forskjellig nyhetsstoff ble dominert av dette. Nå skal jeg ikke, som leserne sikkert tror jeg vil, sammenlikne hva denne utøveren har foretatt seg med en annen utøver av motsatt kjønn som også har lagt opp. Jeg bare undrer meg over statskanalens prioriteringer. I parentes bemerket har denne utøveren av hankjønn i realiteten gitt opp for 4 år siden, i 2011, mens hun har holdt det gående til hun, ja, la opp.

Noen få idrettsstjerner når toppnivå og tjener millioner

Det er mye penger i eliteidrett og og stjernene tjener godt. Som god sosialdemokrat er jeg opplært til og vant med at vi deler på godene, dvs betaler etter evne til fellesskapet. Norsk idrett skal både dyrke enerne og sørge for etterveksten, dvs grasrota som er idrettslagene rundt om i landet som er superviktige tilbud til barn og ungdom og uhyre viktig for integrering. Det går mye penger til toppidretten mens idrettslagene sliter og baserer seg på mye frivillig innsats, særlig fra foreldre til unge håpefulle.  Da undrer det meg hvorfor ikke stjernene må kanalisere noe av inntektene sine tilbake til idrettslaget som har stått hos, støttet dem og fått dem frem dit de er i dag. Det forundrer meg ytterligere at noen (heldigvis få) stjerner synes de får for lite igjen fra fellesskapet og melder seg ut for å tjene enda mer. Det er nemlig slik at noe av sponsorinntektene skal gå til Idrettsforbundet, det faller noen (heldigvis fortsatt få) tungt for brystet.

Hilsen Ragnhild som håper våre fotball- og hockeyspillende barnebarn har det moro med sporten sin så lenge det varer.

Den truende klimakrisen er der, men hva stemmer jeg på ?

Skal vi bare fortsette å preike?

Nå har omlag 200 nasjoner vært samlet i Katowice i Polen. Ikke for å diskutere om vi har en foreliggende klimakrise, for det er et faktum, men for å se hva som kan og skal gjøres. Samtlige partier på Stortinget har klimaarbeidet på programmet. Partilederne snakker om dette på møter og endog internasjonale konferanser. Men jeg har enda tilgode å høre noen si at dette vil koste mye penger og det er vi villige til å bruke. Vi er flinke til å kildesorte avfall, vi kjører el-biler og vi gjør vårt beste i dagliglivet. I det store regnskap monner det lite. Slike symbolhandlinger er allikevel viktige for oss. I det minste bidrar det til å innse at det foreligger en stor utfordring. Men det trengs mer enn symboler, mye mer.

Vi må starte et sted—og så det monner.

Jeg vil ikke på noen måte fremstå som ekspert på klimautfordringene eller for å si det rett ut, klimaproblemene. Jeg prøver å oppdatere meg selv på nett og ved lesing ellers. Det er greiest å starte i Norge. At Forbrenningsanlegget til Oslo slipper ut like mye CO 2 som 200 000 biler i året, har jeg skrevet om før. Det begynner å bli en reell mulighet å fange opp CO 2, bringe det til kai for så frakte det på skip for så pumpe gassen ned i gamle tomme oljefelt. Større og mindre anlegg finnes rundt omkring i kommunene hvor liknende løsninger må finnes. Ett par andre store nødvendige tiltak:: . Elektrifisering av kaianleggene våre og oljeinnstallsjoner. Alt dette vil koste mye penger!

Kullkraftverk må utfases.

Fortsatt produseres en stor del av verdens energi fra kullkraft- verk. Folk som har greie på det sier at en gradvis nedskalering  er mulig inntil fornybar energi overtar. Gass (som flytende, LNG) vil kunne redusere utslipp med helt ned til omlag 25 prosent av kullutslipp. I noen land bygges moderne atomkraftverk i områder hvor faren for jordskjelv og sunami er minimal. Hvorfor taes ikke dette bredere opp igjen ? Men tilbake til kullkraften som også ble spesielt tatt opp i Katowice. Både planlegging og gjennomføring av et skifte til andre energikilder vil koste enormt og fattige land har ikke en sjanse uten bistand. I Norge snakker vi om måtehold i vår pengebruk for å tilgodese de kommende generasjoner. Holder vi fram som nå, har vi kanskje ingen klode for våre etterkommere i det hele tatt.

Hva betyr jordens raskt økende befolkning?

Cicero senter for klimaforskning tar dette opp i en artikkel i november. I deler av verden stopper befolkningsveksten opp, mens den andre deler (les Afrika) øker dramatisk. Artikkelen mener å kunne dokumentere at det mest effektive tiltaket for å redusere antall fødsler, er å gi jenter/kvinner utdannelse. I korttekst, kvinner med utdannelse føder færre barn!  Man mener at en vellykket satsning på utdannelse vil kunne bety en reduksjon av jordens befolkning med omlag 1 milliard.  Det konkluderes også med at det sammen med andre tiltak, er vesentlig for å redusere totalutslippene.  Utdannelse og skoletiltak i fattige land er ikke mulig uten massiv bistand fra rike land som Norge.

Er det noen politisk vilje til et krafttak ?

Honnørord i festtaler kommer lett. Å gå ut til folket å si, ” nå må alle være solidariske til å redusere den personlige økonomi for de store fellessaker” er klart vanskeligere. Å røre pensjonsfondet for å gi de neste generasjoner et levelig klima, synes ikke å være lett. Vi vil ved neste Stortingsvalg stemme på det partiet som er villig til å gjøre noe med de store klimautfordringene og som samtidig har styringsmuligheter.

Hilsen Thor-Øistein som stadig ser politikere sittende rolig i båten mens vannet stiger.

Hvorfor er det så skamfullt å bli gammel?

Jeg sitter som så ofte i førjulstiden, hører på musikk og pakker inn bøker. Samtidig grubler jeg over noe vi så på Dagsrevyen i går og som provoserte oss begge litt.

Er 80-tallet rett og slett til å skamme seg over?

Innslaget var i forbindelse med at en flott skuespiller, Liv Ullmann, fyller 80 år. Dette var naturlig nok viet stor oppmerksomhet. Blant annet satt tre av de “kjendisperformancere”  jeg setter aller høyest, Liv Ullmann, Anne Grosvold og Kari Simonsen, og akket seg over hvor forferdelig det er å bli 80.  Dette er tre flotte kvinner som faktisk ser ut som de har latt naturen gå sin gang og blitt eldre, for ikke å si gamle, og viser med all tydelighet at de fortsatt er oppegående og interesserte i verden og samfunnet rundt seg. Hvorfor er det da så nødvendig å fortelle alle som ser Dagsrevyen (og det er snart bare vi som har passert 70 og nærmer oss 80) at dette med høy alder er foraktfullt og, ja, skammelig? Liv Ullmann kunne til og med fortelle oss at det å bli pensjonist er ganske ille, man skal da ikke pensjonere seg. Hva med alle oss som synes det er helt greit å være pensjonist og motta pensjon etter et langt liv i arbeidslivet?

Alderdommen er en del av livet for oss som er heldige og blir gamle

Det er like naturlig å være 80 med rynker og alt som siger nedover som å være 14 med kviser og tannregulering. Hvorfor skal det være så vanskelig å akseptere 80-tallet? Vi må kunne ta i mot det livet har å by på som 80-åringer selv om det selvfølgelig kan by på utfordringer. Uten tvil har også 14-åringen utfordringer, men av en annen karakter. Livet etter 80 kan være spennende og utfordrende så la ikke oss som er friske og oppegående sutre over at 80-grensen er nådd.

Er vi gamle ikke til å regne med?

Ungdomskulturen dyrkes utvilsomt, og ung skal man helst være langt opp i støvets år. Når vi ikke er unge lengre, da bør vi holde oss i gyngestolen med strikketøyet. Jeg ser for meg Elsa Beskows bestemødre, små, knudrete, i lange skjørt og med knute i nakken sitte og strikke. En høyst oppegående kollega og professor emeritus ble oppfordret til å ta med strikketøyet hvis ventetiden ble for lang mens hun selv sannsynligvis heller hadde benyttet anledningen til å få med seg det viktigste fra Morgenbladet, Klassekampen og Dag og Tid. En annen kollega, riktignok ikke 80 enda, men på god vei, bruker dagene på Stortinget og andre steder det går an å få innflytelse, med å arbeide for miljøbevegelsen. Jeg har mange eksempler på kvinner (og menn) i 70-80 årene som på ingen måte har slått seg til ro i sofakroken.

Det er ikke alle som er så heldige at de kan leve et aktivt liv som 80-åringer

Dette må vi ta høyde for, ingen vet hva livet vil bringe oss. Kanskje blir vi pleietrengende og ender på pleiehjem slik min far ble 92 år gammel etter et slag. Fra å være en aktiv mann som kjørte bil, reiste, gikk i teater og gikk på tur ble han redusert til en gammel mann som ble klappet på hodet, tiltalt med fornavn og snakket babyspråk til. Beboere på pleiehjem blir ofte redusert til noen som ikke skal tas på alvor og snakket skikkelig til. Sånn vil vi ikke ha det. Vi vil bli behandlet med respekt, også når kroppen blir skrøpelig. Og det er ingen grunn til i utgangspunktet å mene at 80- åringer ikke er interesserte og oppegående samfunnsborgere.

Hilsen Ragnhild som ble litt opprørt, men roer meg nå til røkelsesduft og Bugge Wesseltoft.

Skal vi gamlinger trene som Barcelona F.C.?

Ja, forskere fra Universitetet i Trondheim mener det.

Forskere med Jan Helgerud og Jan Hoff i spissen, har fra begynnelsen av 2000-tallet gjort viktig forskning om fysisk aktivitet og helse. Mye av forskningen har dreiet seg om fysisk trening generelt, også på toppnivå. Mye har vært rettet mot fotballsspillere og treningsmetodene som er utviklet har blitt benyttet av stjernelagene i Europa.  I korthet går det utpå: I tillegg til den fotballspesifikke treningen, har spillerne løpt intervaller 4×4 etterfulgt av 4×4 knebøyninger med maksvekter. Løpingen er 4 minutter gradvis til pulsen når opp til 90-95 % av maks puls de siste 2-3 minuttene. Så 3 minutter pause før ny 4 mintters innsats osv.  Hjertet blir større med kraftigere muskulatur pga den maksimale blodfylningen som skjer ved disse intervallene. Styrketreningen har i løpet av så kort tid som 2-3 mndr, ført til betraktelig styrkeøkning. Det er klart at responsen på slik tøff trening, kan variere fra utøver til utøver. Feks Marit Bjørgen smakte på denne medisinen i sesongen med OL i Torino, og det gikk riktig galt før hun igjen ble langrennsdronningen på “norsk tradisjonell” trening. I rehabiltrening av pasienter etter hjerteinfarkt, blir det benyttet et  noe modifisert 4×4 med godt resultat. Men til rehabiliteringshverdagen.  Kolleger med brei erfaring benytter seg av en mer allsidig trening tilpasset den enkelte. Treningsintensitet opp imot hva som kan gjennomføres uten risiko, er viktige elementer.

Men hva er gjennomførbart når vi er ganske vanlige aldrende mennesker?

Noen har selvsagt kropp og bein som tåler ganske harde belastninger. Folk flest må sette igang med aktivitet som er individuelt tilpasset. Vi vet at cirka 70% av oss er i for lite fysisk aktivitet. De offisielle  rådene er 150 minutter pr uke. Det kan enten være 20 minutter daglig, eller fordelt over noen dager i uken som er det som skal til.  Men nå vil jeg se litt på hva vi i alle tilrådninger kaller “helsegevinst”. De alle fleste tenker på hva som kan forebygge hjerte-kar sykdommer, diabetes-2 og enkelte kreftsykdommer. men for de fleste av oss er det nok andre ting vi har i tankene. Vi ønsker å være i aktivitet her og nå som kjennes godt og som vi kjenner er en god aktivitet for å holde muskler og ledd i form. Vi vil gjøre ting som legger grunnlaget for et videre aktivt liv. For de fleste er det også sosiale elementer. Enten vi går raskt eller langsomt, føles prate-turen verdifull.

Hvor lite skal til for at vi har en gevinst ved å være fysiske aktive?

For en tid siden skrev jeg om morgengymnastikken. 5 minutter med litt styrke-, balanse- og bevegelighets- trening som tenner på kroppen og er en god start på dagen. Blir det så litt vanlig aktivitet utover dagen, uten for mye sammenhengende sitting, så er dette greit. Hvis målet er å føle seg vel og kjenne at kroppen greier de daglige utfordringer, så holder dette langt på vei. Dette er ikke bare min påstand. Forskning viser at “noe er bedre enn ingenting”. Når vi leser om ambisiøse treningprogrammer som i beste mening er tenkt for oss eldre, blir det lett slik at vi legger det til side med dårlig samvittighet.

Hva gjør så gammel-doktern selv?

Når jeg er rundt-omkring og snakker aktivitet i eldreårene, ender det ofte opp med dette spørsmålet. Jeg var nok rimelig sprek i yngre år og noen synes vel at 82 åringen ikke er så aller værst nå heller. 10 minutter morgengym vedlikeholder styrken. Ellers blir det mye traving/gåing rundt omkring, med eller uten hund og kone. Det blir også gjerne tur i skogen 2-3 ganger i uken, med eller uten ski på bena. Jeg kan egentlig aldri slutte å fremsnakke skogens utfordringer, for ikke snakke om skogens ro. For å leve litt opp tilTrondheims-forskerne uten å gå for 4X4, er jeg også anpusten noen ganger i uka.

Før-jul hilsen fra Thor-Øistein som gjerne vil at vi skal ha god samvittig med vanlig fysisk aktivitet i hverdagen uten at det skal kalles trening.

 

Fredsprisen og vårt alles ansvar

Utdelingen av Nobels fredspris er et årviss evenement 10. desember. Som oftest har jeg fulgt seremonien på TV-skjermen, men aldri aldri har jeg sittet med tårer i øynene og fulgt med på talene til Nobelkomiteens leder Berit Reiss Andersen, Nadia Murad og Denis Mukwege uten å ta en eneste pause. Alle tre holdt taler som må ha gjort et uutslettelig på alle som hørte dem, i alle fall på meg. Og aldri har vel Nobelseremonien igjen og  igjen blitt avbrudt av heiarop og stående applaus.

Krig mot likegyldigheten

Verdenssamfunnet vet hva som skjer, verdenssamfunnet tørker tårer og viser medfølelse. Og der stopper det. Nadia Murad sa meget treffende at hun trenger ikke mer medfølelse – nå må det bli mer enn ord, det må bli til handling. Denis Mukwege var klinkende klar i sin irettesettelse av oss og alle andre som vet og hører, men ikke gjør noe. Han ønsker en krig mot likegyldigheten som preger verdenssamfunnet. I New York ligger en FN-rapport og støver ned, en grundig rapport som dokumenterer overgrep mot kvinner som våpen i krig, en rapport som navngir og beskriver ofrene, men som ikke  nevner overgriperne. Denis Mukwege gikk langt i å beskrive grufulle overgrep begått av myndighetspersoner og menn med parlamentarisk immunitet. Rapporten må opp av skuffen og brukes til å straffeførfølge forbryterene som bruker voldtekt og kvinnemishandlig som våpen i krig.

Hva betyr en Nobels Fredspris til Nadia Murad og Denis Mukwege?

Det er å håpe at fredsprisen som tross alt følges internasjonalt kan føre til oppmerksomhet og handling. For Nadia Murad var den eneste prisen hun virkelig ønsket seg at overgriperne som har prøvd og fortsatt prøver å utslette Yesidiene blir stilt til ansvar og straffeforfulgt. Denis Mukwege ba om at den røde løperen ikke skulle rulles ut for statsledere som beviselig  gir straffefrihet til menn som voldtar og skjender kvinner i en pågående konflikt og i endel tilfeller selv er overgripere. Vår statsminister var ikke helt klar du hun ble spurt om hvordan vi forholder oss til statsledere i konfliktområder. Mukwege var også klar på hvordan vi med våre smarttelefoner og el-biler er med på å opprettholde umenneskelige forhold for kongolesere som arbeider i bl.a. koboltindustrien. Her må noen som er mye klokere enn meg fortelle hvordan vi skal kunne påvirke gjennom våre forbruk.

Likegyldighet med ofre for genocid som Yesidiene

Nadia Murad stilte et klart spørsmål rettet til våre og andre politikere: Dere lukker øynene for interne konflikter som fører til folkemord, hva hvis det hadde dreid seg om olje eller en handelsavtale? Et meget betimelig spørsmål som også kan utvides til at vi må be regjeringen slutte med all våpenleveranse til krigførende land eller land i indre konflikt. Det vi tjener på våpenindustrien må og kan ikke oppveie menneskelige lidelser. Og da kan jeg ikke unngå å nevne vår regjering som ikke vil undertegne antiatomvåpenavtalen og hvordan tildelingen til ICAN i fjor ble meget dårlig mottatt av regjeringen. 

Da er det bare å avslutte med å gratulere fredsprisvinnerne 2018 og håpe at deres sterke appeller til verdenssamfunnet blir tatt godt i mot og fører til handling, ikke bare ord.

Hilsen Ragnhild som også håper på Nadia Murad og Denis Mukweges personlige sikkerhet, det er mange der ute som hater dem for arbeidet deres, dessverre.  

 

“Vangsgutane” og “Dag og Tid”.

Uten julehefter, ingen jul.

Jeg må tilstå det med en gang. Det er ingen tid på året jeg er mer nostalgisk enn i desember. En ting er alle forberedelsene men også det vi tar oss til her og nå. Som ellers i året leser vi endel, selv om det ikke blir så mye som vi har planlagt. Men nå leser jeg julehefter. Jeg kjøper det som førjuls-presang til familiens trettenåring og leser det selvsagt  først selv. Idag ble det “Vangsgutane”.  Det første juleheftet kom i 1941. Jeg vil ikke påstå at jeg som 5 åring fikk førsteutgaven, men det var ikke langt unna. Det handler om Steinar og Kåre på gården Vangen i nærheten av Trollheimen. Sterk-Ola er den store helt og rampegutten Larris er urokråka. Som guttunge på landsbygda var det lett med identifisering. Idag er det humrende lesning av nynorsk-teksten. Nostalgi er “vemodig lengsel tilbake til tidligere tider”. Kanskje det er der jeg er? Ifjor da Kaspar fikk juleheftet, fikk jeg mest inntrykk av at dette guttelivet som ble beskrevet, mest ble oppfattet som temmelig eksotisk, men artig. Nynorsken var ikke noe problem. Selv om vi fremdeles leser “91 Stomperud”, blir det en annen greie.

“Dag og Tid” for vaksne.

For en tid siden traff jeg journalisten Andreas Hompland. Han hadde skrevet i Dagbladet noen 10 -år. Men som 70- åring hadde han ingen plass i denne tabloiden lenger. Han hadde nå begynt å skrive i “Dag og Tid”, ukeavisen på nynorsk. Jeg måtte tilstå at dette var ukjent mark for meg. Likevel endte det ut med at jeg nå har lest det  ett par måneder. At jeg har blitt positivt overrasket, skyldes nå selvsagt min uvitenhet. Som i mange andre familier blir det mindre papiraviser i det daglige. Fredag og lørdag har det heller blitt Morgenbladet og Klassekampen som har stått for kulturell oppdatering. Det har blitt mye lesing, men jeg er stadig litt frustrert over litt sære og “spissede” emner som ikke har gjort meg nysgjerrig engang. Hva så med “Dag og tid” på dørmatta? Ikke bare Andreas Hompland, men jeg nevner i fleng, Jon Hustad, Per Egil Hegge, Karsten Alnæs,  Arvid Bryne, Bernt Hagtvet, Andreas Skartveit, som er faste bidragsytere. Dette er godt voksne folk, og det er kan hende det som treffer meg. Som enkel gutt fra Ski er jeg i utgangspunkt ett stykke unna Nynorsken, men vårt andre målføre er flott !! Selvsagt skrives det om Globalisering og Marthe Michelett, men om masse annet spennende også. Jeg sier bare, dette er penga verdt.

Hilsen Thor-Øistein som har en fin lesehelg. 

Om bøker i førjulstiden

I år som tidligere år er bøker og lesing av bokanmeldelser viktige gjøremål frem mot jul. Jeg gir ikke opp håpet om å få barnebarna til å lese, fortrinnsvis på papir, ikke bare korte epistler på telefonene. Jeg vet det kan synes bakstreversk, men som sagt, jeg gir ikke opp. Derfor får alle 15 barnebarna en bok til jul – dvs bøkene deles ut under familiesamling lille julaften til alle de som er her da, de andre får dem på julaften. Jeg har en usvikelig tro på viktigheten av å lese og håper at  de som får en bok av papir mellom hendene vil  i alle fall prøve ut hva det vil si å lese. Mor pleide å si at det viktigste var ikke hva man leste, men at man leste. Nå var hun ikke helt enig med seg selv bestandig – da jeg var barn mislikte hun sterkt at jeg leste Frøken Detektiv, så den leste jeg i smug.

Bokanmeldelser nedprioriteres av de store avisene

Det blir alt for mange bøker som kommer hver høst og avisene klarer bare å anmelde en liten del av dem. Enkelte forfattere er storfrustrerte over aldri å bli anmeldt. Desto underligere finner jeg det at forlag faktisk pusher den aller dårligste “litteraturen” på anmelderne. Gerd Elin Stava Sandve skriver i Dagsavisen 4.12 om hvordan hun ble spurt om hun ville ha en PDF av en forfatter hun aldri hadde hørt om til anmeldelse med sperrefrist. Det viste seg å være en av de nokså utallige tåredryppende selvfortellinger av en såkaldt “influencer”, en ung kvinne med store sponsoravtaler og et, skal vi tro henne selv, nitrist liv. Boken ble anmeldt i flere aviser og fikk stort sett tommelen ned som eksepsjonelt dårlig litteratur, Gerd Elin Stava Sandve takket nei. Men hvorfor kan ikke forlagene heller pushe litteratur på anmelderne og ikke disse bloggerbøkene som det dessverre blir fler og fler av, den ene dårligere enn den andre skal vi tro anmelderne. Men bøkene selger, bloggerne har tusenvis av følgere som tydeligvis ikke får nok snørr og tårer av blogginnleggene, men også vil ha dem i bokform. Forlagene tjener penger og unnskylder seg med at de dårligste, men leste bøkene, gjør at de har råd til å utgi mer lødig litteratur.

Men er det ikke viktig at unge jenter leser ( for det dreier seg om unge jenter)?

Selvfølgelig er det viktig at unge jenter leser, de leser jo rosa blogger i massevis skal man tro antallet følgere bloggerne har. Men er det virkelig nødvendig for dem å lese om igjen på papir det de allerede har lest i bloggen? Det hadde vært mer ønskelig om lesing av blogger ble fulgt opp av lesing av virkelige romaner, novellesamlinger og sakprosa. At voksne kvinner leser er udiskutabelt, men nå vi er i ferd med å få en generasjon som helt har sluttet å lese bøker og aviser, hverken på papir eller lesebrett? Lesegleden hos voksne kvinner vises blant annet ved bruk av bibliotekene, og ved salgstallene til f.eks seriene fra Frid Ingulstad fra Akerselva – det er neppe menn som er hovedtyngden av hennes lesere. Kvinner leser allsidig – de leser bøker av kvinner og av menn; menn, hvis de i det hele tatt leser, leser så godt som aldri en bok skrevet av en kvinne. Det er å håpe at de unge jentene som nå stort sett leser bloggere og deres bøker etter hvert vil ta sjansen på å prøve seg på noe mer lødig litteratur.

Men er det så viktig da?

Det er mye forskning som viser at litteraturen gir viktige impulser til leserne, og at det å lese skjønnlitteratur beriker oss og har en klar sammenheng med å klare seg bra her i livet. Den som ikke leser går glipp av store verdier. Jeg gir i alle fall ikke opp med å prøve å få barnebarna våre, gutter og jenter til å lese bøker.