Jeg sitter som så ofte i førjulstiden, hører på musikk og pakker inn bøker. Samtidig grubler jeg over noe vi så på Dagsrevyen i går og som provoserte oss begge litt.

Er 80-tallet rett og slett til å skamme seg over?

Innslaget var i forbindelse med at en flott skuespiller, Liv Ullmann, fyller 80 år. Dette var naturlig nok viet stor oppmerksomhet. Blant annet satt tre av de “kjendisperformancere”  jeg setter aller høyest, Liv Ullmann, Anne Grosvold og Kari Simonsen, og akket seg over hvor forferdelig det er å bli 80.  Dette er tre flotte kvinner som faktisk ser ut som de har latt naturen gå sin gang og blitt eldre, for ikke å si gamle, og viser med all tydelighet at de fortsatt er oppegående og interesserte i verden og samfunnet rundt seg. Hvorfor er det da så nødvendig å fortelle alle som ser Dagsrevyen (og det er snart bare vi som har passert 70 og nærmer oss 80) at dette med høy alder er foraktfullt og, ja, skammelig? Liv Ullmann kunne til og med fortelle oss at det å bli pensjonist er ganske ille, man skal da ikke pensjonere seg. Hva med alle oss som synes det er helt greit å være pensjonist og motta pensjon etter et langt liv i arbeidslivet?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Alderdommen er en del av livet for oss som er heldige og blir gamle

Det er like naturlig å være 80 med rynker og alt som siger nedover som å være 14 med kviser og tannregulering. Hvorfor skal det være så vanskelig å akseptere 80-tallet? Vi må kunne ta i mot det livet har å by på som 80-åringer selv om det selvfølgelig kan by på utfordringer. Uten tvil har også 14-åringen utfordringer, men av en annen karakter. Livet etter 80 kan være spennende og utfordrende så la ikke oss som er friske og oppegående sutre over at 80-grensen er nådd.

Er vi gamle ikke til å regne med?

Ungdomskulturen dyrkes utvilsomt, og ung skal man helst være langt opp i støvets år. Når vi ikke er unge lengre, da bør vi holde oss i gyngestolen med strikketøyet. Jeg ser for meg Elsa Beskows bestemødre, små, knudrete, i lange skjørt og med knute i nakken sitte og strikke. En høyst oppegående kollega og professor emeritus ble oppfordret til å ta med strikketøyet hvis ventetiden ble for lang mens hun selv sannsynligvis heller hadde benyttet anledningen til å få med seg det viktigste fra Morgenbladet, Klassekampen og Dag og Tid. En annen kollega, riktignok ikke 80 enda, men på god vei, bruker dagene på Stortinget og andre steder det går an å få innflytelse, med å arbeide for miljøbevegelsen. Jeg har mange eksempler på kvinner (og menn) i 70-80 årene som på ingen måte har slått seg til ro i sofakroken.

Det er ikke alle som er så heldige at de kan leve et aktivt liv som 80-åringer

Dette må vi ta høyde for, ingen vet hva livet vil bringe oss. Kanskje blir vi pleietrengende og ender på pleiehjem slik min far ble 92 år gammel etter et slag. Fra å være en aktiv mann som kjørte bil, reiste, gikk i teater og gikk på tur ble han redusert til en gammel mann som ble klappet på hodet, tiltalt med fornavn og snakket babyspråk til. Beboere på pleiehjem blir ofte redusert til noen som ikke skal tas på alvor og snakket skikkelig til. Sånn vil vi ikke ha det. Vi vil bli behandlet med respekt, også når kroppen blir skrøpelig. Og det er ingen grunn til i utgangspunktet å mene at 80- åringer ikke er interesserte og oppegående samfunnsborgere.

Hilsen Ragnhild som ble litt opprørt, men roer meg nå til røkelsesduft og Bugge Wesseltoft.