Hesten tilbake i skogen?

Jeg har virkelig sans for Oslo/s Miljø byråd Marie Lan Berg. Hun et ung og entusiastisk og det går fort i svingene. Hun ser klarere enn de fleste at det haster med å gjøre noe med karbonutslippene våre. At alt hun setter gang med er like gjennomtenkt, er en annen sak. Det lages sykkelveier og mange flere, enn bare for noen få år siden, har erstattet bilen med 2 hjulingen. I en by hvor det i 4-5 måneder er unaturlig og tildels farlig å sykle, stiller jeg meg hvertfall spørrende til om det er mulig å gjøre Oslo til en sykkelby. Kost/nytte vurdering bør være greit, uansett hvor bra hensikten er. 50- 60 nye el- hydrogen-busser som en begynnelse, har jeg større tro på.. For noen dager siden ble Lan Marie og Byrådsleder Raymon Johansen avbildet i tømmerskogen i Maridalen. Skogsdrift må vi ha, og Lan Marie og mente at hesten burde komme tilbake for å få tømmerstokkene frem til bilveg! Gammel-romantisk skogsdrift som motiv til julekortene, må nok være eneste logiske grunn, neppe regnestykkene.

Moderne skogbruk har mange oppsider.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Selv om min  barndom var i skogen med far er nok kunnskapene om skogsdrift begrenset, men noe har jeg fått med meg. Det drives ut virke til papirmasse-produksjon, til energiproduksjon og skurlast som ender opp i bygg og anlegg. En planke er ikke bare en planke lenger. Plankene kan ved avansert teknologi bli til svære bærende elementer med styrke som stål og betong. Bærende elementer av stål og betong har et styggere karbonregnskap en de nevnte trekonstuksjonene. Skogsdrift må vi ha, men på en forsvarlig måte.

Flatehogst i Oslo.

Sist vinter feide en stor skogsmaskin ned en stor flatehogst i Oslo kommunes skog i Maridalen. I etter-kant har stormværet som kom over Maridalsvannet revet vel 100 store trær som tidligere stod skjermet. Kanskje dette var grunnen til at Oslo politikerne stilte opp her og snakket mer om småskala hogst med hest. Jeg håper at de planlegger fremtiden med fagfolk. Jeg gjentar at norsk skog binder omtrent halvparten av norsk karbonutslipp. Vi har store utfordringer både med hugst, skogplanting som er forsømt og bevaring av gammel skog i enkelte områder.

Hva med dette i den store sammenheng?

Alle monner drar og 5,3 millioner nordmenn  får ta vårt ansvar. Også vi har noen kjempeutfordringer rett rundt hjørnet. Søppelforbrenningsanlegget i Oslo slipper ut like mye karbon som 200 000 biler i året. Det er bevilget milliarder til forskning og utredning av karbonfangst. Men hvor høyt opp og langt frem er dette? Aftenposten skrev forleden at stenging av alle kullkraftverk i verden ville være tilstrekkelig til at karbon-utslippfaren tok slutt??? 

Vi gjør så godt vi kan, håper jeg og henviser til bildet av far med trav-hesten i 1932. Den ble forøvrig brukt i skogen om vinteren.

Hilsen Thor-Øistein som stadig er i skogen

I strømmen av nye anglisismer i språket vårt har vi nå fått influensere som ikke har noe med influensa å gjøre, men rett og slett betyr påvirkere. Hvorfor vi ikke kan bruke et godt norsk ord som påvirker er nokså uforståelig, men det er vel de unge påvirkerne selv som synes influenser er mer kult. Det dreier seg rett og slett om bloggere som søker å påvirke sine unge lesere til å velge produkter (og dessverre også inngrep) som de selv markedsfører og derved tjener fett på. Det er i første rekke den kosmetiske industrien som har oppdaget hvor lukrativt det kan være å bruke bloggere som unge mennesker ser opp til for å markedsføre produktene sine. Og det er dessverre ikke bare kosmetiske produkter som markedsføres, men også kosmetisk kirurgi og såkaldt estetisk medisin som for eksempel å injisere fillers i lepper og kinn. Det er etterhvert blitt strengere krav til bloggere å merke markedsføringen som reklame, men bare det at disse “influenserne” anbefaler et produkt eller en prosedyre gjør at mange usikre unge oppfatter dette som en riktig og viktig vei å gå.

Endel leger lever godt på unges usikkerhet 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kosmetisk medisin som omfatter både kirurgi (bl.a. ansiktsløftning, bryst- og rumpeforstørrelse) og injeksjoner med Botox og Restylane har fått en skikkelig oppsving de senere årene. Legene som tilbyr den type tjenester bruker bloggerne for det de er verd for å spre informasjon om hvor viktig det er for unge å forbedre utseende sitt. Lavmål (eller toppen) opplevde vi i våres da to leger i Tromsø tilbød russejenter rabatt på skjønnhetsoperasjoner. Kollega Henrik Vogt og Andreas Pahle skrev da en kronikk i Aftenposten om det problematiske i denne typen legevirksomhet. De to Tromsølegene hadde liten forståelse for Vogt og Pahles innvendinger og jeg regner med at forretningen i Tromsø fortsatt blomstrer.

Er denne typen legevirksomhet i strid med det legeetiske?

Fastlegene Vogt og Pahle har sammen med Norsk Forening for Almenmedisin bedt om en prinsipiell vurdering fra Rådet for legeetikk om kosmetisk medisin er forenelig med legegjerningen og er etisk holdbar. En slik vurdering imøteses med stor interesse og jeg kan ikke tenke meg at det kommer en vurdering til støtte for kosmetisk medisin. En lege skal i følge de etiske retningslinjene lindre og trøste, men aldri skade. En virksomhet som retter seg mot normale, friske mennesker kan ikke være annet enn uheldig og skadelig selv om store bryster og rumper på kort sikt kan synes fantastisk flott for noen som misliker sin flate rumpe og ikke har bryster som Jayne Mansfield eller Anna Smith – begge avdøde pin-upidealer.

Kan vi som profesjonelle utøvere av faget vårt innestå for denne praksisen?

Selvfølgelig kan vi ikke det. Vi kan ikke fikse på normale kropper for å gjøre dem unormale. Det er hverken lindring eller trøst. Enhver som har beveget seg langs en strand i syden og ser kvinner som ligger på ryggen med pupper som stritter rett opp i været vet at det er unormalt. Et normalt bryst vil naturlig nok skli til siden. Den kinesiske praksisen fra “gamle dager” å snøre sammen føttene til pikebarna for at de skulle få små lekre føtter virker grotesk for oss. Heldigvis er det blitt forbudt. Like grotesk er det å fjerne fettceller fra magen for å sprøyte dem inn i rumpa (etter litt manipulering av fettet). Nå er det bare å vente på vurderinge fra Etisk Råd og håpe på at legene holder fingrene fra friske kropper og konsentrerer seg om å hjelpe de som er syke.

Med hilsen en nok en gang opprørt Ragnhild

På noen områder går verden fremover

Tirsdag kveld  var vi på besøk hos en venn og kollega sammen med to andre. Diskusjoner og samtaaler gikk rundt bordet om både dette og hint. Vi kom også inn på foreldrepermisjon og lengden på denne. Vertinnen kunne da fra en av sine gjemmer presentere en artikkel skrevet av en for lengst avdød byrettsdommer fra Bergen i midten/slutten av 70-årene. Jeg husker både ham og hans skriverier meget godt, og også hvor oppgitt og sint det gjorde meg den gangen. Det å påny lese hans glorifisering av den livsviktige og uerstattelige morsomsorgen og hvor skremmende det var å se mødre gå ut i yrkeslivet, minner meg både på hvor langt vi er kommet i likestillingen og samtidig hvor kort. Vi er kommet langt når unge fedre ønsker å delta i langt større grad enn tidligere i barneomsorgen allerede fra spedbarnstiden. Vi har  fått ett års foreldrepermisjon og fedrene har fått en egen kvote som de i stor grad benytter seg av.På den annen side er vi kommet kort når unge mødre raser over at de “bare” kan ta ut 7 måneders foreldrepermisjon mens fedrene har lovfestet rett til 15 uker. Vi er også kommet relativt kort når det gjelder likelønn, dvs lik lønn for likt arbeid etter lik utdanning og vi er kommet kort når mange unge kvinner uttaler at de gjerne vil la seg forsørge.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Innstillingen fra Likelønnskommisjonen er 10 år

Anne Enger ledet Likelønnskommisjonen som kom med sin Instilling for ti år siden. I dag er hun intervjuet i Dagsavisen og er tindrende klar når hun synes det går for langsomt fremover mot likelønn. Vi er ikke kommet et skritt lenger enn for ti år siden, fortsatt tjener kvinner i gjenomsnitt 87 kroner for hver 100-lapp menn tjener. Forskjellen kan ikke forklares ut fra utdanning og alder. Imidlertid kan mye forklares ut fra at kvinner ofte arbeider i offentlig sektor mens menn mer i privat næringsliv. Dessuten er kvinner oftere deltidsansatt, frivillig eller ufrivillig. Anne Enger advarer mot den besnærende valgfriheten som de blå gjerne referer til. Når mange kvinner velger deltid velger de også en løsere tilknytning til arbeidslivet som kan bli svært uheldig for dem hvis de for eksempel skulle bli alene, uten en forsørger.

Fedrenes økete ansvar for barneomsorgen er et skritt i riktig retning

Kvinner og menn ligger likt med hensyn til lønn før de får barn. Etter de får barn blir kvinnene hengende etter, lenger etter for hvert barn. Når fedrene tar mer ansvar hjemme vil mødrene få større muligheter i yrkeslivet. Men barneomsorg er bare en del av problemet. Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarket hvor kvinnedominerte yrker systematisk lønnes dårligere enn tilsvarende i mannsdominerte yrker. Et godt eksempel er bioingeniører som er et typisk kvinneyrke og lønnes lavere enn andre typer ingeniører, begge med høyskoleutdanning. Nylig avdøde Professor Hege Skjeie kalte dette verdisettingsdiskriminering.

Økonomisk selvstendighet

Ett av 70-tallsfeministenes viktigste budskap var at kvinner måtte bli økonomis selvstendige, kunne klare seg uten å være avhengig av en manns velvilje og lommebok. Jeg som var ung på 50 og 60tallet husker godt det ramaskriket som kom fra norske kvinner da regjeringen foreslo å legge barnetrygden på toppen av mannens inntekt. For svært mange gifte kvinner den gangen var barnetrygden de eneste pengene som var hennes, ble sendt til henne og som hun kunne heve på postkontoret. Jeg tror ikke unge kvinner i dag kan forstå hva dette betydde. Jeg håper inderlig at ingen ønsker seg tilbake til en tid der gifte kvinner er økonomisk avhengid av sin mann.

Hilsen Ragnhild som er glad for fremskrittene, men synes det går sakte

Hva er det vi forteller hverandre?

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg i sosial sammenheng blir presentert elendighets-historier fra hjemmesykepleien. Men før jeg skal gjengi noe av dette vil jeg med en gang presisere at virkeligheten er temmelig annerledes, ihvertfall der vi bor. Hjemmesykepleien er til for dem som ikke greier seg alene hjemme og som ikke er syke nok til en plass på sykehjem. Det fortelles om 30 forskjellige pleiere i løpet av en måned, de har det travelt, gjør det helt nødvendige stellet før de fyker av gårde til den neste trengende.. De komer til ubestemt tid om formiddagen, de har ikke tid til å ordne med litt frokost og de setter seg ikke ned til en hyggelig liten prat. Hvis det er behov for besøk senere på dagen, kommer det som oftest en ny pleier som er lite orientert om situasjonen.

Så litt om virkeligheten i 2018.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg var forleden på besøk til Hjemmesykepleien i bydel Sagene-Torshov. Det var matpause, likevel fikk jeg en halvtimes prat med en seniorsykepleier som var norsk og 3 andre henholdsvis fra Romania, Filippinene og ett afrikansk land. Alle 3 snakket flott norsk. De var organisert i 4 grupper i bydelen med ca 30 pleiere i hver. De kommuniserte med hverandre  på I-phone. Etter hvert hjemmebesøk ble det skrevet en statusrapport på I-phone som resten av gruppen kunne lese. Her kunne de lese om hvordan den pleietrengende hadde det, hva som var gjort og hva som var oppgavene videre. Hvis det overhode var mulig, var det den samme pleieren minst en gang om dagen. Besøkets varighet kunne variere mye, avhengig av totalsituasjonen. Noen ganger kunne et besøk vare mange timer. Pleierne tok seg tid til å prate, rydde, kanskje vaske opp eller gjøre rent på toalettet.

Hvordan får de dette til?

Hver gruppe har flere koordinatorer som “styrer” pleiernes hverdag. Dette og godt lederskap førte også til et akseptabelt sykefravær.  Når fravær gjorde vaktrutinene vanskelig,ble vikarer brukt og det fungerte bra. Ikke bare var vikarene flinke, men det reduserte også slitasjen i det daglige arbeidet. For et gammelt helsemenneske (jeg) er det ikke noe problem å se at hjemmesykepleierne har tøffe dager. De sykler, går og noen ganger bruker de egen bil for å komme rundt. Kveldsvaktene kan vare til 2230,

Hva med aktivisering av de gamle.

Joda, bydelen har hjemmebesøksteam med bl.a. ergoterapeut og fysioterapeut  for å vurdere det hele. Det kan være rehabilitering eller rett og slett behov for å komme ut en tur.

Jeg vet ikke, men jeg håper og tror at det mange steder kan  fungere slik som på Sagene/Torshov. Dette var en fin erfaring å få med seg. Slikt har vi gode grunner til å være stolte av.

Hilsen gammeldoktern Thor-Øistein

Vi har vært på en ukes tur til Pelopones i Hellas med norske og svenske venner, alle seniorer 70+. Det ble en meget aktiv “ferie”, opp før klokken 7, trening og 18 hull golf 5 av 6 dager. Etter middag ved 19-20-tiden var vi alle så trette at det bare var sengen som gjalt. Men en uke med sol hver dag og ca 25 grader midt på dagen gjør godt, og badetemperaturen i Egeerhavet var 22 grader. Heldige oss.

I går kveld kom vi hjem, riktignok uten bagasje, men til en middels stor haug med aviser og tidsskrifter på dørmatten. Jeg hadde glemt å avbestille Aftenposten. Det vi hadde fått med oss av nyheter hjemmefra var nokså magert, men nå fikk vi det i stor dose. Saudi-Arabias kronprins som tydeligvis vrir seg for å unngå vestens, og spesielt USAs vrede over Khashoggis skjebne på konsulatet i Tyrkia. Det er vel ikke å forvente at Trump skal bry seg om eklatante brudd på menneskerettigheter og en journalists vanskjebne, men man kan kanskje håpe og tro at noen i hans administrasjon vil miste lysten på det nære vennskapet med Saudi-Arabia. Norge er som vanlig når det gjelder menneskerettsbruddene i vår nære allierte SaudiArabia nokså forsiktig avventende. Når skal det offisielle Norge slutte å logre for dette skrekkregimet? Selv Aftenposten i en leder fredag er tydelige på at nå må også Norge revurdere vårt forhold til Kongehuset og kronprins Mohammad bin Salman av Saudi Arabia. Samme kronprins har prøvd å gjøre seg lekker overfor vesten (og noen egne innbyggere) ved symbolske reformer som å tillate bilkjøring for kvinner og åpne kinoer for befolkningen. Samtidig blir enda flere straffet og henrettet for å ytre seg bare litt kritisk til regimet. Er det ikke snart tid for å si nok er nok?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den andre nyheten som traff meg mitt i solar plexus var Erna Solbergs frieri til KrF hvor hun legger abortloven i vektskålen. Det er bekymringsfullt at hun som Statsminister og kvinne tror hun kan slippe unna med å forhandle om abortloven. Like forunderlig som at hun i sin tid syntes det var spesielt at 14000 kvinner (og menn) gikk i tog 8 mars for å protestere mot legers reservasjonsrett. Har hun ikke forstått at dette er viktige prinsipper for oss, for kvinnene i dette landet? Den samme Solberg som uttrykker seg meget forsiktig om enkelte FrP’eres overtramp “jeg ville ikke sagt det slik”, brukte utestemme overfor Hareides forsiktige forsøk på et veivalg hun ikke likte. Nå må hun være desperat.

Men det er herlig å være hjemme, og nå har bagasjen også ankommet så vi kan sette i gang vaskemaskinen.

Hilsen Ragnhild som har enda noen aviser og Morgenbladet å gå igjennom.

Så debatteres den igjen, sekstimersdagen som var en drøm for 70-tallsfeministen på 70 og 80-tallet. Ikke uventet deler den det politiske landskapet i en høyreside og en venstreside. Høyresiden sukker over uansvarlighet, redusert produktivitet, dårligere velstand og mindre velverd. Venstresiden flagger flere i arbeid, mindre sykefravær og miljøhensyn . Begge har sannsynligvis litt rett bortsett fra at jeg ikke tror på at sekstimersdagen truer velferdsstaten. Jeg skal prøve å begrunne noe av dette.

Produktivitetshensyn

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi har en bedrift i Norge som har testet ut sekstimersdagen med full lønnskompensasjon og med stor suksess, nemlig Tine meierier i Heimdal. Produktiviteten har ikke sunket, men økt og sykefraværet har gått ned. Motstanderne av tiltaket argumenterer for at suksessen heller skyldes god ledelse og bedre involvering av de ansatte, noe de sikkert har rett i. Men faktum er at sekstimersdagen fungerer og ingen, verken ledelse eller ansatte ønsker å gå tilbake til en “normal”arbeidsdag, Nå er det ingen i dag som mener og tror at sekstimersdagen passer i alle bedrifter og virksomheter, men at det er vel verd å se på muligheten i noen produksjonsbedrifter som likner Tine i Heimdal.

Sykefravær

Sykefraværet i Norge er høyt og det er særlig kvinner i lavtlønnsyrker som har høyt sykefravær. Vi snakker om virksomheter med tungt arbeid og arbeid som går særlig hardt utover muskler og skjellett. Det å redusere arbeidstiden for noen av disse yrkene ville kanskje kunne være en vinn – vinn situasjon hvor arbeidstagerne er mer fornøyde og derved ikke så lett ender med sykemelding pga smerter i muskel og skjellett. En bigevinst er redusert hverdagsstress for å få arbeidsdag og familieliv til å gå i hop som igjen fører til mindre behov for sykemelding.

Velferd

Vi hører stadig at velferdsstaten er under press, at vi trenger flere i arbeid og at vi seniorer med stå i arbeid lengre. Samtidig vet vi at mange står utenfor arbeidslivet og vil inn. Vi hører om høyt kompetente innvandrere som ikke en gang blir innkallt til intervju når de har et fremmedartet navn. Samtidig skriker bedriftene etter arbeidskraft. Ved å redusere arbeidstiden burde det bli plass til flere og så må vi nordmenn prøve å inkludere andre enn Ola og Kari. Det er ikke utenkelig at endel eldre arbeidstakere i slitsomme yrker kunne tenke seg å forbli i arbeid litt lengre hvis arbeidstiden var kortere. Dessuten vet vi at mange kvinner i slitsomme kvinneyrker ofte arbeider færre timer i uken enn det “normale”, rett og slett fordi helsen ikke tillater mer. Om de kunne gå over på en sekstimers normalarbeidsdag med full lønn ville det være et viktig velferdstiltak.

Miljø

Et argument mot sekstimersdagen er viktigheten av høyt forbruk for å opprettholde den økonomiske veksten. Er det ikke snart på tide at vi innser at en av de største truslene mot miljøet er vårt enorme forbruk? Ved å gradvis innføre sekstimersdag i stedet for å øke lønnen hos endel middels og høyt avlønnete ville forbruket nødvendigvis gå ned. Det er meget godt nytt for miljøet. Vi trenger ikke nye klær før de gamle er brukt en sesong eller å pusse opp boligen annet hvert år. Hvis vi tjente litt mindre ville vi ikke se oss råd til slikt og det ville være både nødvendig og godt for miljøet.

Sekstimersdagen – ikke for alle og ikke for alle med full lønnskompensasjon

Lavtlønte er kanskje de som trenger sekstimersdagen mest og de må få beholde sin beskjedne kjøpekraft. Men sekstimersdagen vil være et gode i mange yrker, også de som er bedre betalt. For dem vil det viktigste og beste være å ta ut nye lønnsøkninger i form av mer fritid, mer tid til familien og en mindre stressende hverdag, en gradvis innføring av sekstimersdag i stedet for øket lønn.

Hilsen Ragnhild som tror at for mange arbeidstakere, for familiene og for miljøet vil sekstimers dagen være et gode.

www.besteforeldreaksjonen.no

Går du inn på denne nettadressen, kommer du inn på “Besteforeldrenes Klimaaksjon” .Dette er en kampanje og bevegelse som skal prøve å påvirke myndigheter og politikere til å gjøre de rette tiltak for å redde fremtidens klima. Vi er stolte medlemmer av denne bevegelsen. Det er nok å ta tak etter at FNs klimapanel ble presentert for noen dager siden. Hovedbudskapet er at det haster  å gjøre noe med CO2 – utslipp og fangst for å begrense den globale oppvarming. Paris avtalens mål om å begrense den globale oppvarming til 1 1/2 grad, må tas på det ytterste alvor. BKA (se på nettet) har idag sendt alvorlig oppfordring til regjering og storting om tiltak.

Motivasjonen burde være på topp!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De siste årenes naturkatastrofer rundt i verden og smelting av isen i Arktis burde være tilstrekkelig til å skremme de fleste av oss. Om 10-20 år har de fleste besteforeldrene av i dag overlatt stafettpinnen til de barnebarna vi idag har det flott med. Men hvordan vil den løpebanen se ut? Det er tilstrekkelig med skrekk-scenanier som skisseres opp i all verdens medier, så det lar jeg ligge.

Hva gjør vi og hva kan vi gjøre bedre?

Vi skal ikke kimse av symbolhandlinger. Vi prøver å redusere bruken av plast-emballasje og vi kildesorterer. Om det monner, er så sin sak. Men det bidrar til en tankeprosess for å komme videre. Kollektiv trafikk og EL-biler gir meg noe håp og spesielt når f.eks. Oslo skal kjøpe 53 nye EL- eller hydrogen- busser. Og så til hva vi spiser. Er vi klar over at vi importerer vel 1 million tonn kraftfor over havet, hovedsakelig fra Sør Amerika? Hovedsakelig soya. Bare det å begrense produksjonen av kjøtt fra kyr og gris vil bredre CO2 regnskapet. La oss slakte lam før det høst-fores opp på kraftfor! En utrolig prosedyre for å få opp slakte-vekta! For å være ærlig må jeg selvsagt legge til at ikke ubetydelig mengde kraftfor går til oppdretts-fisken også. Skal vi først spise kjøtt, la det være fra dyr som løper rundt og velger foret selv, f.eks. reinsdyr.

Jeg vil ta vare på vår egen regnskog!

Aftenposten ga forleden en grundig analyse av situasjonen i forbindelse med FNs klimarapport. En slags konklusjon ble at nesten uansett hva vi gjør her i verden, så vil utslippene øke. Den rike del av verden må selvsagt så raskt som mulig skifte til fornybar energi. Men det som vil duge er mulige systemer for karbonfangst. I Norge hugges det for tiden i skogen for “full pinne”. Men hva med rydding og skogplanting? I system har dette vært forsømt. Aftenposten ser for seg massiv skogplanting som vil freme karbonfangsten. Skogen skal så gi energi i kraftverk, og denne skal fanges og lagres i bakken  Neste sommer melder jeg meg til skogplanting med hundrevis av andre “gamlinger”!!  Jeg har tro på at dette kan få mer gjennomslag enn å gå i “clinsh” med de som protestere på bomavgiftene! Forøvrig en temmelig asosial afære aksjon av oss.

Biodisel fra Indonesia hisser meg opp. Uansett sier rapporter palmeoljen fremmer hogsten av svære palmeskoger? Forstå det den som vil at vi samtidig sender milliarder til Regnskogfondet. Det siste argumentet er at vi ikke skal uroe vår handelspartner, Indonesia.

Hilsen Thor-Øistein som i ungdommen plantet skog.

Jeg gremmes over kvinner som vil ha i pose og sekk, likestilte menn som de ikke unner en tredel av permisjonstiden etter fødsel. Jeg gremmes over at de ikke forstår at ved å frata fedrene en lengre periode med spedbarnet alene fører det gjerne til at de samme fedrene ikke vil bidra på like fot i hjemmet senere. Her skal jeg forklare hvorfor en gammelfeminist som jeg er, blir så opprørt. Kvinnekampen har vært lang og til tider hard. Mye er oppnådd for norske kvinner som andre lands kvinner bare kan drømme om. Det er mange seire vi må være stolte av og hegne om, som foreldrepermisjon på opp i mot ett år og selvbestemt abort før 12te uke. Vi ser hvordan det siden 1970 årene er kommet en lang rekke kvinner inn i arbeidslivet, kvinner som betaler skatt og  bidrar til fellesskapets økonomi. Rett nok er fortsatt mange kvinner dobbeltarbeidende, noe vi prøver og ønsker å rette på ved å gjøre menn og fedre mer deltagende i familieliv og husarbeide. Etter min mening er dette siste, menns deltagelse noe av det aller viktigste ved den tredelte foreldrepermisjonen, ikke at kvinner på død og liv skal raskt tilbake til yrkeslivet.

Noen tørre fakta som stadig blir underkommunisert

Foreldrepermisjonen med full lønnsdekning er på 49 uker, med 15 uker til hver av foreldrene og 16 uker til fri fordeling. Dette betyr at mor, hvis hun og far blir enige om det, kan ta ut 7 måneder permisjon i tillegg til det tre obligatoriske ukene før fødselen. En raus ordning synes jeg, både for mor og for far. Selv om mor fullammer i 6 måneder, noe de færreste gjør, er det tid til å venne barnet til amming morgen og kveld og annen mat samt pumpemelk eller erstatninger midt på dagen. Denne muligheten til dem som ikke klarer å bruke ammefri til å komme hjem eller få barnet til seg på jobb.

Kvinner vil ha likestilte menn, menn som stiller opp hjemme.

Det er vist i flere undersøkerlser at menn tar ut akkurat så mye permisjon som de får seg tildelt og at menns bidrag på hjemmefronten øker med lengden de har hatt med barn alene i permisjonstiden. Kvinnene vil ha menn til å støvsuge, vaske opp (eller organisere oppvasken), re senger og vaske klær. Vi vil også ha menn som tar seg av barna, leker med dem, går tur, følger på fritidsaktiviteter osv. Men vi vil altså ikke at 15 stakkars uker av foreldrepermisjonen skal være forbeholdt menn, for permisjonstiden er en mammapermisjon, i alle fall i følge en rasende facebookgruppe som sloss for “sin” permisjon.

Mødreopprøret

Jeg leser med stigende forbauselse og forbitrelse om et opprør blant unge mødre som synes de får for lite tid etter fødsel med sine 7 måneder, beskrevet over 7 sider i lørdagens utgave av Klassekampen. Selvfølgelig vet jeg at for noen, ikke flertallet, er fødselen og tiden etterpå så traumatiserende og vanskelig at de faktisk trenger ekstra tid utover de tildelte månedene med full lønnskompensasjon. Heldigvis lever vi i en velferdsstat hvor de som har det slik vil bli tatt vare på. Men det betyr ikke at alle fødende kvinner opplever slike problemer. Svangerskap, fødsel og barseltiden er ingen sykdom, heldigvis. At unge ressurssterke kvinner lager et opprør over at fedre nå får en noe større del av permisjonstiden og derved opparbeider et nærmere forhold til barnet sitt samtidig som ha også må ta fullt ansvar for hus og hjem i denne tiden, er meg komplett uforståelig. Vi er altså ikke lkommet lengre enn at unge kvinner i dag opplever barnet som fødes som “bare sitt”, som far kan få delta i under mors årvåkne blikk og helst ikke være for lenge alene med, for permisjonstiden er mors permisjon. Jeg gremmes.

Hilsen Ragnhild som er opprørt over hvor kort vi er kommet, og at det er kvinner som står for tilbakeslaget. 

Det er ikke til å unngå – den dagen kan komme da vi har behov for hjelp i hverdagen. Foreløbig greier vi oss fint med våre 77 og 82 år, men vi har ingen garantier for at det skal fortsette slik. Så lenge vi er to er det også lettere å klare seg hjemme, men heller ikke der har vi noen garantier. En ting vet vi helt sikkert, på en eller annen måte vil vi bli tatt vare på hvis vi ikke klarer å ta vare på oss selv. Men det er slett ikke sikkert at vi vil like eller være fornøyd med den tjenesten som tilbys.

Se til USA og grøss

Jeg har en amerikansk venninne på min alder. Hun er alene, uten familie og er livredd for hva som vil skje med henne den dagen hun ikke kan bo alene i leiligheten sin. Resultatet er at hun spinker og sparer for å kunne få råd til å bo på ett av de rådyre eldrehjemmene som tilbys i landet der alt er mulig så lenge man har godt med penger. Jeg vil ikke på noen måte si at vi er på vei dit her i landet, som sagt er velferdsstaten klar til å gi et tilbud til den som trenger det. Samtidig ser vi at markedet for bedre og dyrere tjenester utenfor det offentlige øker. Nylig leste jeg i Aftenposten om Norges første fem-stjerners eldrehjem til den nette sum av 1,25 millioner kroner i året for den som har kjøpt en andelsleilighet https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/xRke6l/For-en-plass-pa-Norges-forste-femstjerners-eldrehjem-ma-du-betale-1_25-mill-kroner-i-aret. Ikke akkurat et tilbud til hvermannsen. Samtidig er det klart at den som har råd til en slik investering i egen alderdom selvfølgelig må få gjøre det. Det finnes også andre helprivate tilbud i la oss si 4-stjerners klassen, ikke fullt så kostbare, men absolutt bare en mulighet for de få. Det er ikke utenkelig at hvis private kommersielle aktører ikke får drifte sykehjem for kommunene, vil flere helprivate (og svært kostbare) tilbud dukke opp.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Er det et problem at noen få klarer å skaffe seg et ekstra godt tilbud?

Det er selvfølgelig ikke et problem at noen få skaffer seg et bedre tilbud i alderdommen. Problemet dukker opp hvis de helprivate tilbudene blir en sovepute for regjeringen slik at det offentlige ikke lenger behøver den store takten i utbygging. De kommunale sykehjemmene risikerer å sitte igjen med den dårligste kompetansen, ansatte som tar til takke med litt dårligere forhold og derved gir et dårligere tilbud til beboerne. Dette er samme problemstillingen som vi har med private helsetjenester og en helsetjeneste som langsomt utviker seg til å bli todelt. En helsetjenestens A-lag som gir tilbud til de som kan betale for seg, og et B-lag til resten av befolkningen.

Vi er stolte av vårt egalitære samfunn og velferdsstaten

Vi er et samfunn med små forskjeller, noe vi er og bør være stolte av. Når vi ser en utvikling mot større forskjeller så reagerer vi negativt på det. Når det ser ut til å være god økonomi i å bygge ut den private omsorgen så er det et symptom på at forskjellene øker. Ønskemålet må være at de offentlige tilbudene får så gode rammebetingelser at de blir attraktive for de aller aller fleste. Det betyr blant annet mye bedre medisinsk service med dedikerte sykehjemsleger og sykepleiere. Slik det er i dag, i alle fall i de store byene, er det lite attraktivt å være sykehjemslege slik at det ikke er en jobb de aller fleste leger ønsker seg. Likeledes er det for få velutdannete syke- og hjelpepleiere, alt for mye overlates til ufaglærte. Hvis ikke dette blir mye bedre så vil nok flere gjøre som min amerikanske venninne, å spinke og spare for en plass på et minimum trestjernes sykehjem.

Til slutt et lite hjertesukk

Far bodde tre år på sykehjem etter han fikk slag og før han døde. Det var tre år vi gjerne skulle sett han hadde fått slippe. Ikke det at han ikke fikk den pleien han skulle ha – det fikk han. Mange gode hjelpere, stadig forskjellige, som klappet ham på hodet og kalte ham Sverre. Jeg blir så gammel og sur over all denne fornavningen, er det ikke mulig å bruke fornavn på dem man kjenner godt og etternavn på alle andre? Jeg synes nok det rimer bedre med verdighetsgarantien å kalle en gammel mann man ikke kjenner personlig ved etternavn.

Hilsen Ragnhild som er og blir gammel og sur (i alle fall noen ganger)

Kan dere ikke slutte å mase!

Forleden hadde vi en hyggelig kveld med god mat og mye prat om det meste. Vi er 75 + og litt plager hadde de fleste. “Fysisk aktivitet i hverdagen” ble endel av praten uten at jeg tok initiativet. Noen er fulle av “guts”, trener styrke alene og går på partier. Som naturlig er, så er resultatet deretter. En spenstig flott kropp som er i stand til det meste av annen fysisk aktivitet. Når hell og flaks også legges til, så er den videre alderdom lovende. Jeg har en annen venn som sier han har det mye bedre enn fortjent. Jeg svarer at hverken han eller jeg fortjener noe som helst, men jeg forstår hva han mener. Han går tur i gatene når han føler for det, ellers gjør han nøyaktig hva han har lyst til uten tanke på tabloid-avisenes stadig helse-råd. Ja, hva så? Blant de fleste jeg har kontakt med, er kunnskapsnivået om sammenhengen livsstil og helse så bra at jeg uspurt lar temaet være. Dårlig samvittighet for et eller annet, er en folkesport i alderdommen. Noen av oss, kanskje litt eplekjekt, bør la være å fyre opp under dette. Uansett hvilke valg vi gjør, så lenge de er bevisste, la det være slik.

“Vi blir ikke lykkelige av å trene”.

Venn og inspirator, Yngvar Andersen, er klar på at det blir vi neppe, når han på treningssamlinger blir spurt om vi blir lykkelige når vi trener. Lykke er et stort ord, men av og til, spesielt ute i naturen, kan jeg føle en skikkelig glede. Kanskje det er “glimt av lykke”?  Bildet av gamledoktern som er en slags intro idag, skal si noe om vel 3 år med noe som kanskje av mange oppfattes som en temmelig crazy aktivitet. På en samling med seniorer møtte jeg for første gang Anne fra “Mykje Meir” i Asker. En kort intro med boksehansker har ført til 3 års avhengighet. Anne var kick bokser på høyt nivå og at hun orker dette er strålende for meg. Noen ganger greier jeg ikke hver uke, men jeg prøver å stille opp på treningssenteret i Asker regelmessig. Jeg bokser mot “putehansker” og hun slår heldigvis ikke tilbake. Jeg kjøres hardt og lærer noe nytt hele tiden. Det jeg sliter mest med er å få med hele kroppen i slagene. At det blir mye moro og latter skylles selvsagt min uortodokse stil.  Kondisjon, balanse, styrke og utholdenhet kan selvsagt trenes på andre måter enn boksing. Av andre festlige ting, hva med swing-dans, trampoline, slalåm, en rekke ballspill, for å nevne noe i fleng? Mitt poeng er: Finn på noe du synes er moro! Det er aldri for sent med aktiviteter som har noe med barnlig glede å gjøre.

Hilsen Thor-Øistein som neste gang skal skrive om “boksing som terapi” ved nervesykdom.