Stolt og slagen

Torsdag denneuken holdt Toril Moi digitalt foredrag med ovennevnte tittel i regi av Nasjonalbiblioteket. Hun tok for seg husmorrollen slik den ble beskrevet i flere av mors, Ebba Haslunds, bøker. Det var særlig to bøker fra 1950-tallet og en fra 1975 Moi tok for seg.  Der viser hun at femtitallets husmor nok var sliten og lei av vasking, reparering av tøy og matlaging, men samtidig hadde en tydelig stolthet over sitt arbeid. Da tiden er kommet til 70-årene med feminisme og kvinners inntog på arbeidsmarkedet, ligger femtiårenes kvinneideal på sotteseng og “bare husmor” blir gjenstand for forakt. Husmoren er ikke lenger stolt, men slagen. Hun tilhører en utdøende rase og stolthet over arbeid i hjemmet er stort sett forbi. Når mor skriver om husmoren på femtitallet så er det overklassen og øvre middelklassens kvinner hun skriver om. Husmoren i bondesamfunnet hadde en helt annen viktig rolle både i familien og i jordbruket. Når Sigrid Undset skriver om husmoren i Kristin Lavransdatter-trilogien beskriver hun hvor vesentlig husmorrollen var i middelalderen i Norge.

Mor var opptatt av Sigrid Undset, både skrev om henne og holdt foredrag om Sigrid Undsets forhold til hus og hjem og kvinnesak. Der feministene var udelt negative til Undsets kvinnesyn hadde mor et noe mer nyansert syn som hun formidlet i essays og foredrag. Både Sigrid Undset og mor var hardt arbeidende yrkeskvinner samtidig med at de kunne formidle en tro på viktigheten av hjemmet som samfunnsbygger. Sigrid Undset opplevde ikke feminismens fremmarsj og den utstrakte teknifiseringen av hjemmene. Det gjorde mor. Hun hadde alltid stått frem for kvinners rettigheter og  viktigheten av å være selvforsørgende har hun fremholdt for sine døtre og andre lenge før Nyfeminismen inntok landet. Fra 1970-årene ble hun i pakt med tiden en mer og mer radikal feminist. For henne ble det tydeligere og tydeligere at arbeidet i hjemmet ikke lenger var en heltidsbeskjeftigelse, med alle de tekniske hjelpemidlene som etterhvert ble allemannseie. Hun så da så tydelig hvordan femtitalls husmorens stolthet ikke kunne videreføres, men var på vei til å legges på historiens skraphaug.

Sigrid Undset er blitt mer tilstede for meg akkurat nå når jeg leser Christine Myrvangs glitrende bok “Tause kilders tale”. Selv om jeg tidligere har lest både Tordis Ørjasæters og Sigrun Slapgards biografier gir denne boken som slett ikke er en biografi, men et historisk verk, meg ny forståelse og innsikt. Jeg er sikker på at mor hadde likt denne boken svært godt.

Toril Mois foredrag minnet meg på opplevelser fra min egen barndom og ungdom. Det, og mors siste erindringsbok “Ingen frøkensport” minner meg også på alle de tingene jeg aldri fikk spurt om eller snakket med mor om selv om jeg fikk beholde henne lenge – hun ble nesten 92 år, og vi var nærmeste naboer i nesten 40 år.

Toril Moi kommer med en lengre tekst i løpet av året om mors forfatterskap so jo var så mye mye mer en “husmorbøkene”. Jeg var skuffet over at forlaget hennes ikke gjorde noe i forbindelse med 100-årsdagen for 31/2 år siden. Det hadde nok ikke skjedd hvis William Nygaard fortsatt hdde vært sjefen der. Nasjonalbiblioteket feiret henne imidlertid både med utstilling og fordrag, noe vi, hennes etterkommere, satte umåtelig stor pris på. Nå når det igjen vises interesse for forfatterskapet hennes kunne kanskje forlaget gjøre noe til 110-årsjubileet som f.eks. å gi ut på ny en av hennes aller beste bøker “Det hendte ingenting” påny. Den ble tiet ihjel da den kom ut, sannsynligvis fordi den handlet om lesbisk kjærlighet, og ikke akkurat promovert da den ble utgitt som billigbok i 1993. Selv så mor på “Døgnfluens lengsel” fra 1984 som sin beste bok.

Hilsen Ragnhild med stor takknemlighet overfor Toril Moi.

Nå er jeg blitt Korona-vaksinert !

For 5 dager siden, sent en kveld, fikk jeg en telefon fra bydel Sagene. Jeg ble forespurt om jeg ville bli Korona-vaksinert, hvilket jeg bare kunne bekrefte at det ville jeg. I Oslo var de ferdig med å vaksinere på sykehjemmene og nå sto resten av gamlingene for tur. Neste dag stilte jeg opp i Sagene samfunnshus. Et stort møterom var rigget om til dette formålet..På alle måter ble gammeldoktern imponert over alt og alle. Virkelig profesjonelt.

Jeg fikk Moderna vaksinen som er produsert over samme lesten som Pfizer vaksinen. Et såkalt m- RNA molekyl som har “oppskriften” til Koronavirus piggen som fester seg til våre slimhinner, blir injisert. Sammen med en  microfettdråpe kommer denne inn i våre immunpotente celler. Oppskriften overføres slik at det dannes et protein som i sin tur induserer antistoffdannelse som så skal forhindre at det aktuelle Koronavirus får fotfeste i kroppen vår. Dette ble litt innviklet, men jeg blir stadig overrasket over hvor mange som er interessert i “hva er det egentlig som skjer ?” Derfor prøver jeg å være litt popularisert belærende.

Uviklingen av vaksinene har gått utrolig  raskt.  Vaksinekandidatene har gått gjennom alle utprøvninger, både når det gjelder effekt og bivirkninger. Troverdigheten til dette har vært så stor at 95 prosent av de som er forespurt om de vil ha vaksinen, har svart ja. At minimum 85 prosent av befolkningen blir vaksinert er nøkkeltallet for en flokkimmunitet.

Hva så med de 15-20 gamle og syke som døde noen dager etter vaksinasjon på sykehjemmene? Legemiddel-verket er helt klare på de alle var så syke av  grunnsykdommer at vaksinen bare ble dråpen som “fikk begeret til å flyte over”. Som frisk gamling, har jeg merket noe? Litt hodepine og kald på hender og føtter, men ikke værre enn at livet har gått greit.

Koronavirus endrer seg hele tiden, allerede i tusenvis. Det som nå har vært bekymringsfullt er at den Britiske varianten er mer smittsom en den vanlige. Lite tyder på at den er mer farlig (virulent), Men en ukontrollert spredning kan føre til at helseveseneK vårt kneler.  Siste nytt om Modernavaksinen idag, 25.01, tyder på at den også virker mot den aktuelle mutasjon. Vi får både tro og håpe at dette går bra. Jeg har ikke særlig sans for journalisten i NRK som i sin flinkhet sår tvil om dette.

Hele verden har tro på en effektiv Koronavaksine er det viktigste for å bringe pandemien til en ende. I  Norge fikk vi de første dosene mellom jul og nyttår og etterpå har det jevnlig blitt nye leveranser. Av en eller annen grunn har vaksinasjonen gått mye tregere i Norge enn i resten av Europa. En årsak kan være at vi har vaksinert bare 4 dager i uken. Nesten ikke til å tro når vi ser på innsatsen som ellers gjøres.

Men det går seg vel til, tror Thor-Øistein

Uke med lettelser og ny nedstenging.

Så er vi i full lock down igjen etter en meget begivenhetsrik uke. Derfor vil jeg rett og slett småpludre litt om uken som gikk. Mandag ble det klart for noe lettelser på koronarestriksjonene, for oss mulighetene til å ha besøk hjemme. Vi så for oss noen få venner på besøk etter hvert og jeg begynte å glede meg til bridgen min uken etter, noe som hadde vært utsatt diverse ganger. Men før vi kom så langt – ny lock down, nå fordi et mutert virus var funnet i Nordre Follo. Ja ja – vi skal i alle fall ikke klage.

Men tilbake til uken. Mandag gikk vi en hyggelig skitur i nyoppkjørte løyper fra Sandermosen stasjon – et sted som har gitt navn til en av våre kjente forfattere – sammen med en god skivenninne. Det var siste dag med skikkelig kulde og vintervær i denne omgangen. Og så, mandag kveld ringte en hyggelig mann fra Sagene bydel og inviterte Thor-Øistein til å få vaksine dagen etter, dvs tirsdag. Jippi – nå er vi i gang og halve husstanden vår, dvs Thor-Øistein, har fått første dose. Jeg som ikke riktig har fyllt 80 enda må nok vente en stund til.

Så kom onsdagen, en dag vi helt siden 6.januar har sett frem til med skrekkblandet fryd. Skrekk fordi antidemokratiske krefter allerede hadde vist hva de var i stand til, fryd fordi et skifte i USA syntes helt nødvendig og riktig. For virkelig å se hvilke konspirasjoner som florerer på nettet har jeg prøvd å følge med i helt vanlige kommentarfelt, og det som finnes der er skremmende. Og, jeg snakker om norske kommentarer, bare så det er sagt. Så hvor skremmende er ikke alt det som finnes der ute som sånne som jeg aldri vil få se. Men, til alt hell, 20.januar forløp rolig med en verdig og flott innsettelsesseremoni for USAs 46 president. Vi pustet lettet ut og skålte med hverandre i et vel fortjent glass etter all uroen den siste tiden.

Så begynte vi å tenke hvor hyggelig det ville vært å se noen gode venner – men akk – før vi kom så langt dukket det opp et mutert virus, ikke “The China virus” som en avgått amerikansk president kalte det, men et engelsk virus. Et mutert virus som synes å være mer smittsomt og derved bidra til å holde R-tallet godt over 1 hvis det får bre seg, men som ikke har vist seg å gi alvorligere sykdom. Helsemyndigheter og Regjeringen reagerte raskt, lørdag morgen fikk vi beskjed om at Oslo sammen med ni andre kommuner rundt Nordre Follo er nedstengt og allerede fra klokken 12 samme dag. Det førte til at blant annet Vinmonopolet ikke åpnet klokken 10 lørdag morgen og skuffede handlere som ville ha en rødvin til lørdagskosen måtte vende hjem med uforrettet sak. Tross Statsministerens innstendige oppfordring ble det kødannelser rundt Vinmonopolene i Bærum, og ikke bare av Bærumsfolk som fryktet stenging fra mandag.

Så nå har vi innrettet oss på en periode i tosomhet, kanskje unntatt noen skiturer med skivenninnen. Jeg har funnet frem puslespillet jeg fikk av søster Bente til jul, har heldigvis et pår bøker liggende på vent og et par Nettflix/HBO-serier anbefalt av de eldste barnebarna. I går ettermiddag var det skyfritt, lav sol og etterhvert måneskinn så vi fikk en liten kveldsskitur på felleski og skarpt føre. Heldige er vi i denne situasjonen. Dessuten har vi en god nabo som trøstebaker og deler nybakte boller og rundstykker med oss.

Hilsen Ragnhild som ikke frykter tosomheten

Gleden ved å gå på ski.

Vi, Thor-Øistein og jeg. liker å gå på ski. Nå har vi tilbrakt seks herlige dager i koronafri isolasjon på Norefjell og med fine skiturer hver dag. Det har vært flott vintervær, kaldt og med gnistrende føre. En dag blåste det og fokket slik at vi hadde problemer med å komme oss frem og lille Pia klarte det absolutt ikke. Vi som er vant til å gå i nypreppete løyper med lette kunstfiberski får problemer straks forholdende blir litt barskere. Det fikk meg til å filosofere litt over mine barndoms skiturer.

Jeg liker å oppfatte meg selv som en som alltid har elsket å gå på ski. Når jeg skal være helt ærlig stemmer det ikke helt. Jeg husker meg selv som en trumpete 10-11åring som ble halt med ut på ski hver søndag av velmenende foreldre. Jeg som så mye heller ville sitte inne og lese fikk beskjed om at enten gikk jeg på ski med mor og far, eller så måtte jeg vise til andre frilufteaktiviteter. Det endte med skitur med mor og far. Far hadde alltid vært en ivrig friluftsmann og skiløper som yndet å fortelle om hvordan han gikk på ski fra Blindern Studenterhjem og hjem til Begna for å få en gratis (og sikkert god) søndagsmiddag. Mor derimot var en typisk bypike som brukte søndagene til å spasere i bygatene med venninner helt til hun traff far. Med en mor oppvokst i Gøteborg og en far fra Sørlandet ble det ikke akkurat oppfordret til skigåing. Derfor må jeg si meg full av beundring for hvordan hun etter krigen lot seg lokke med på stadig mer strabasiøse skiturer.

Hver søndag dro de to, mor og far, tidlig ut på ski. Den vanligste turen deres gikk fra Sollihøgda over Finneflakene til Kleivstua og tilbake. Det er en tur på ca 25 km, og tatt i betraktning at det ikke var brøytet og de alltid var så tidlig ute at ingen hadde gått foran dem, var det litt av en bragd. I tillegg var utstyret den gangen et helt annet enn våre fjærlette ski, tunge treski smurt med tjære.

Tilbake til mine egne skiopplevelser. Etter å ha blitt halt med ut noen ganger begynte jeg å forstå at jeg likte det og søndagsturene ble etterhvert lystbetonet. Dessuten var jeg så heldig at jeg gikk på en skole hvor vi hadde en gymlærer som tok oss med ut i vinterhalvåret og lærte oss diagonalgang. Jeg har aldri vært noen spesielt god teknisk skiløper, men jeg har lært diagonalgang og har hatt mye glede av det opp gjennom årene.

Og nå, i mitt 80ende år er jeg fortsatt en begeistret skigåer (jeg kan ikke smykke meg med å være en skiløper lenger). Det går ikke så fort, men jeg gleder meg over fortsatt å kunne skyve skiene foran meg, en av gangen og slik gli forover. Det jeg ikke gleder meg over er utforkjøringene når de begynner å bli harde. Dessuten blir jeg livredd når et av disse skifantomene kommer settende i full fart og nærmest sneier borti meg der jeg står og ploger med rompa ut. De tror kanskje de har kontroll, sånn føler ikke jeg det. De fleste er hensynsfulle, men det er noen som helst skulle sett at barn og gamle kjerringer holdt seg borte fra skisporene og viser det med all tydelighet. De skal ikke få meg bort, men jeg er redd de kan ta fra barn skigleden, og slik vil vi ikke ha det.

Når jeg tenker tilbake på min “skikarriere” er jeg mine foreldre evig takknemlig for at de overhørte sure “vil ikke” kommentarer og lærte meg gleden ved å gå på ski. Dessuten sender jeg noen varme tanker til fru Norman som vi kalte gymlæreren vår.

Hilsen Ragnhild som fortsetter å gå på ski hvis jeg ikke blir påkjørt i en utforkjøring

Godt nytt år – får vi håpe

Vi er nesten en uke inne i det nye året – et år vi hadde store forventninger til, men som startet på verst tenkelig måte. Vi forlater et år med store begrensninger for mange grunnet en pandemi som helsemyndighetene lenge har sagt ville komme og går inn i et år med håp siden vaksiner er godkjent og vaksinering har startet. Vi forlater også et år hvor det helt på tampen oppstår en katastrofe som rammer et lite lokalsamfunn så hardt at det er vanskelig å forestille seg rekkevidden. Starten på de nye året ble naturlig nok sterkt preget av raset i Ask i Gjerdrum, alle har fulgt med på redningsarbeidet og håpet på funn av flere overlevende. Dessverre vet vi i dag at 10 mennesker er omkommet i raset og at et tusentall er rammet ved tap av bolig og alt de eier eller er evakuert på grunn av fare for nye ras.

Men årets start har gitt oss mer å bekymre oss over. Valget i USA trodde vi nå endelig var klart og at opptellingen i Kongressen 6.januar bare var en formalitet før Biden ble offisielt erklært vinner av presidentvalget. Slik gikk det ikke som alle vi som satt klistret til TV-skjermene i går kveld fikk med oss. At en rasende mobb kunne trenge seg inn i Kongressbygningen og bedrive hærverk med et tafatt sikkerhetspoliti på sidelinjen, ja det syntes utenkelig, men skjedde alikevel. Når selv Norges mest ihuga Trumptilhenger på morgennyhetene sier han er forskrekket og sjokkert, ja da skjønner vi hvor sjokkerende dette er. Et lite lysglimt i forferderlighetene fra USA er det at senatvalget i Georgia endte med demokratisk seier og derved større muligheter for Biden å få gjennomført sin politikk.

Året har også startet med to saker som gjelder behandlingen av flyktningebarn. Rettsaken i Høyesterett som føres for Farida som ble deportert fra Norge til internflukt i et såkaldt trygt Afghanistan for 5 år siden, pågår i disse dager med Høykommisæren for flyktninger som partshjelper for Farida. NOAS har engasjert seg i saken fordi de mener Norge bryter FNs flyktningekonvensjon.Jeg håper, men har dessverre mistet troen på hvordan norsk rettsvesen fungerer i slike saker. Den andre saken er mer gledelig. Mustafa Hasan har fått forlenget utreisefristen til 1.juli og kan nå fullføre videregående skole. Det er å håpe at livet hans ikke fortsatt skal stå på vent, men at han endelig kan få beskjed om varig opphold her i landet. Jeg og veldig mange med meg håper.

Etter de siste innstramningene for å stoppe Koronasmitten er vår lille familie, Thor-Øistein, dachsen Pia og jeg henvist til vårt eget selskap. Slett ikke det verste for oss, vi går på ski, går tur på bena og hygger oss inne med bøker, puslespill og familien Bridgerton. For to dager siden skitur langsGråseterveien i 11 kuldegrader, i overkant for 84-åringen, i dag på ski til Lysedammene og Svedmyrkoia i 6 grader, bedre temperatur for oss gamle. Føret er bra, men løypene begynner å bli slitte så vi trenger mer sne. Så lenge slitte skiløyper er vårt største problem skal vi slett ikke klage.

Nå ser vi frem til at vaksineringen skyter fart, at utsatt helsepersonell og sykehjemsbeboere blir ferdig vaksinert og at turen så kommer til husets snart 85 åring. Jeg som bare blir 80 til sommeren må nok vente litt til, men det er bare rett og rimelig så lenge jeg er frisk nok til å gå på ski.

Hilsen Ragnhild med store forhåpninger for fremtiden, for Farida og Mustafa og for vaksinen.

 

Skøytesporten i våre hjerter.


En oppvekst fra 1930 åra, gjennom krigen og videre, det var guttedager med skøytehelter. Ballangrud med flere gull i OL i 1936 har jeg bare lest om og skøyteløpere med respekt for seg selv konkurrerte ikke i krigsårene. Men gutta våknet til live igjen og vant gull allerede i St. Moritz i 1948.

Det er her Sverre Farstad kommer inn. Sønnen Hasse har skrevet “Fri som falken”, historien om Sverre Farstad og Falken trioen. Jeg har nå hatt noen herlige repetisjoner av egne minner fra oppveksten og noen episoder fra senere.

Under krigen gikk vi på skøyter uten tanke på hva forbilder kunne inspirere oss til. Hva det kunne dreie seg om, fikk jeg likevel litt peiling på da jeg fant en gammel bok om Oskar Mathiesen. Vi måkte snøen på et lite tjern og lagde rundbane. Jeg gikk gjennom isen bare en gang. Skøytene var den gang en historie for seg. Det var skruskøyter eller såkalte “blekkspann” som vi spente på støvlene med reimer. De første skikkelige skøytene fikk jeg 10 år gammel. Ett slags lengdeløpsskøyter  med kortere jern enn vanlig. Historien var at de kom fra England og var beregnet på skøytehall, “short track” . Spennende, fordi det var bare  jeg som hadde  dette. Det ble bra skøyter etterhvert, men likevel, karrieren på isen tok slutt i 15 års alderen.

Så litt om den såkalte Falken trioen fra Trondheim. Henry Hval, Sverre Farstad og Hjallis, nevnt etter alder. De store stevnene ble overført på radioen. Vi lå på gulvet og førte rundetider. Dette var noen av vinterens høydepunkter. Reporter “Niff” beskrev alt som skjedde på banen. Henry Hvals 10 000 meter med 10-11 skjær på langsidene, Sverres atletiske stil på 1500 meter. Isen nærmest sprutet ved fraspakene da han vant gull i St. Moritz i 1948. Hjallis var mesteren som kom litt senere.

Endel av boken er basert på etterlatte A-4 ark som Sverre F. etterlot seg. Hasse har sydd dette sammen på en spennende måte med samtaler med samtidige, og selvsagt egne notater. Han forteller bl.a. om farens utrolige allsidighet. Han konkurrerte som vektløfter, syklist, svømmer, roer og i en rekke andre ting. Han var også en god pistolskytter og jeg husker godt første gang jeg traff han på Husebybanen. På skytebanen var jeg nok hans senior, men det ble en andektig hilsen på skøytelegenden. Artig å se at han tok sin idrett nr 9 eller 10 litt alvorlig også.

Til slutt litt om Sverre F. som gjorde endel på “sin måte”. Han røkte opptil 40 virginia sigaretter om dagen. 4 måneders pause tok han før de 2 beste sesongene. Imponerende ! Jeg kjenner også til andre med liknende vaner helt i verdenstoppen. Ved røyking dannes kullmonoksyd som reduserer  oksygentransporten.og trening bli med “med brekket på”.  Når røkeren så tar pause, flere røde blodlegemer uten kullmonoksyd ?? Bedre prestasjonsnivå?? Dog jeg tar ikke sjansen med en generell anbefaling.

Han hørte også på den svenske trener-legenden Gøsta Olander i Vålådalen som insisterte på lange rolige dager og restitusjon etter tøff trening i mellomhøyden på fjellet. Dette er fortsatt “god musikk”.

Det har blitt endel biografier om idrettsprofiler etterhvert. Sverre Farstad var en spennende kar og det lar Hasse oss ta del i.

Hilsen Thor-Øistein som har hatt noen timer god lesning,