Vi, Thor-Øistein og jeg. liker å gå på ski. Nå har vi tilbrakt seks herlige dager i koronafri isolasjon på Norefjell og med fine skiturer hver dag. Det har vært flott vintervær, kaldt og med gnistrende føre. En dag blåste det og fokket slik at vi hadde problemer med å komme oss frem og lille Pia klarte det absolutt ikke. Vi som er vant til å gå i nypreppete løyper med lette kunstfiberski får problemer straks forholdende blir litt barskere. Det fikk meg til å filosofere litt over mine barndoms skiturer.
Jeg liker å oppfatte meg selv som en som alltid har elsket å gå på ski. Når jeg skal være helt ærlig stemmer det ikke helt. Jeg husker meg selv som en trumpete 10-11åring som ble halt med ut på ski hver søndag av velmenende foreldre. Jeg som så mye heller ville sitte inne og lese fikk beskjed om at enten gikk jeg på ski med mor og far, eller så måtte jeg vise til andre frilufteaktiviteter. Det endte med skitur med mor og far. Far hadde alltid vært en ivrig friluftsmann og skiløper som yndet å fortelle om hvordan han gikk på ski fra Blindern Studenterhjem og hjem til Begna for å få en gratis (og sikkert god) søndagsmiddag. Mor derimot var en typisk bypike som brukte søndagene til å spasere i bygatene med venninner helt til hun traff far. Med en mor oppvokst i Gøteborg og en far fra Sørlandet ble det ikke akkurat oppfordret til skigåing. Derfor må jeg si meg full av beundring for hvordan hun etter krigen lot seg lokke med på stadig mer strabasiøse skiturer.
Hver søndag dro de to, mor og far, tidlig ut på ski. Den vanligste turen deres gikk fra Sollihøgda over Finneflakene til Kleivstua og tilbake. Det er en tur på ca 25 km, og tatt i betraktning at det ikke var brøytet og de alltid var så tidlig ute at ingen hadde gått foran dem, var det litt av en bragd. I tillegg var utstyret den gangen et helt annet enn våre fjærlette ski, tunge treski smurt med tjære.
Tilbake til mine egne skiopplevelser. Etter å ha blitt halt med ut noen ganger begynte jeg å forstå at jeg likte det og søndagsturene ble etterhvert lystbetonet. Dessuten var jeg så heldig at jeg gikk på en skole hvor vi hadde en gymlærer som tok oss med ut i vinterhalvåret og lærte oss diagonalgang. Jeg har aldri vært noen spesielt god teknisk skiløper, men jeg har lært diagonalgang og har hatt mye glede av det opp gjennom årene.
Og nå, i mitt 80ende år er jeg fortsatt en begeistret skigåer (jeg kan ikke smykke meg med å være en skiløper lenger). Det går ikke så fort, men jeg gleder meg over fortsatt å kunne skyve skiene foran meg, en av gangen og slik gli forover. Det jeg ikke gleder meg over er utforkjøringene når de begynner å bli harde. Dessuten blir jeg livredd når et av disse skifantomene kommer settende i full fart og nærmest sneier borti meg der jeg står og ploger med rompa ut. De tror kanskje de har kontroll, sånn føler ikke jeg det. De fleste er hensynsfulle, men det er noen som helst skulle sett at barn og gamle kjerringer holdt seg borte fra skisporene og viser det med all tydelighet. De skal ikke få meg bort, men jeg er redd de kan ta fra barn skigleden, og slik vil vi ikke ha det.
Når jeg tenker tilbake på min “skikarriere” er jeg mine foreldre evig takknemlig for at de overhørte sure “vil ikke” kommentarer og lærte meg gleden ved å gå på ski. Dessuten sender jeg noen varme tanker til fru Norman som vi kalte gymlæreren vår.
Hilsen Ragnhild som fortsetter å gå på ski hvis jeg ikke blir påkjørt i en utforkjøring