Skal en gammel urett gjøres godt igjen?

For tre år siden skrev jeg et blogginnlegg etter å ha vært i begravelsen til Fredrik Fasting Torgersen. Den gangen var det mitt og mange andres håp at saken skulle bli gjenopptatt for endelig å få en rettferdig sluttstrek. Det har så langt ikke skjedd, men etter å ha lest Kronikken til Cato Schiøtz i Aftenposten har jeg et velbegrunnet håp om at nå må det skje https://www.aftenposten.no/…/En-gjenapning-av-Torgersen-saken-er-et-bidrag-til-a-repa… Fredsrik Fasting Torgersen ble dømt til livsvarig fengsel i 1958 for drap på en ung kvinne og ildspåsettelse i Skippergaten i Oslo. Han ble løslatt etter 16 år i fengsel i 1974 og har siden sammen med en rekke støttespillere, blandt andre min mor som den gang var formann i Den norske Forfatterforening hvor FFF ble medlem, arbeidet for å bli frifunnet.

Justismord har skjedd og kommer dessverre til å skje igjen

Selv jurister er ikke ufeilbarlige, de kan gjøre feil, men har dessverre veldig vondt for å innrømme det. Noen ganger må de imidlertid godta at feil er begått og innstille på full frifinnelse. Vi som er opp i årene husker godt både Per Liland-saken og Fritz Moen-saken, begge ble frikjent etter endt soning (Moen døde under soning). Men disse to er på ingen måte de eneste, det kan listes opp en rekke uskyldig dømte som er blitt frifunnet etter gjenopptagelse av saken.Saken til Torgersen er i så måte enestående i at Gjenopptagelseskommisjonen, etter mange fremtredende juristers mening på feilaktig grunnlag, har nektet gjenopptagelse. Man kan undre seg over om det ikke er juridisk prestisje som overkjører menneskelige hensyn.

Mange fremtredende jurister og vitenskapspersoner sto opp for Fredrik Fasting Torgersen

Torgersen hadde mange som trodde på ham og holdt fast på hans uskyld. De mest kjente fra det juridiske miljøet er Professor dr. juris Ståle Eskeland som er død, førstelagmann Nils Erik Lie og Advokat Cato Schiøtz. Men også fremtredende vitenskapsmenn som Professor dr.med. Per Brandzæg (som døde for et år siden) sto på barrikadene for FFT og plukket de såkaldte bevisene mot ham i stykker ett for ett. Dette imponerte ikke juristene i gjenopptagelseskommisjonen. Jeg husker spesielt et utsagn fra en av advokatene som spurte ut Professor Brandzæg under en høring om saken: Vitenskapen får si hva den vil, her gjelder jussen. Dette tyder ikke akkurat på søken etter sannheten, heller at mange jurister lever i sin egen boble, full av juridisk prestisje og uten respekt for medisinsk eller annen vitenskap. Torgersen ble dømt mye på grunnlag av medisinske vurderinger av de såkaldte bevisene, beviser som medisinen i dag forkaster fullstendig. Merkelig at Gjenopptagelseskommisjonen ikke har kunnet godta at endel medisinske sannheter fra 1958 i dag er helt utdaterte?

 Det er aldri for sent å si unnskyld

Norge har ved flere anledninger bedt om unnskyldning for uretter som er begått tidligere. Dette gjelder ikke bare åpenbare justismord som Liland- og Moensakene, men urett begått mot Nordsjødykkerne, mot Samene, Osvaldgruppen og andre utsatte grupper som er blitt neglisjert og mishandlet av samfunnet. Nå er det på tide at rettssystemet sier unnskyld til Fredrik Fasting Torgersen, tre år etter han døde og 60 år etter at han ble dømt til livsvarig fengsel og sikring for et drap han etter svært mange jurister og vitenskapspersoner ikke kunne ha begått.

Hilsen Ragnhild som håper å få igjen troen på det norske rettsystemet

 

 

Forskning viser at Kostilskuddet virker,,????

Ja, hva skal jeg svare?

Noen golfrunder blir det fortsatt. En av de siste sommerdagene forleden gikk jeg kanskje den siste runden for i år. I løpet av vel 4 timer blir det anledning til å prate om det meste. Hva er vel mer naturlig enn å snakke om helsa og litt om kosttilskudd. Markedsføring med tildels voldsomme helse-påstander har ført til at mange er nysgjerrige og mange prøver seg frem. Denne gangen var det et kosttilskudd som inneholder aminosyren L-arginin. Jeg var klar over at kroppsbyggere har vært innom dette som en snarvei til suksess, men det var alt. Jeg lovte å sjekke litt i litteraturen, for så å komme tilbake senere.

Hva fant jeg så?

L-arginin er en aminosyre som er en viktig byggesten i dannelsen av alle kroppens proteiner. I 1998 fikk amerikaneren Ignarro Nobellprisen bl.a. for sin forskning rundt viktigheten av denne aminosyren i kroppen. Som barn er vi avhengig tilførsel av arginin i kosten, men etter hvert produserer vi noe selv. Tross dette, er vi selv i voksen alder avhengig av arginin i et allsidig kosthold. Spiser vi regelmessig, fisk, kjøtt, egg, meieriprodukter, bønner og linser, er vi godt dekket. Professor Ignarro skrev i 2005 i en artikkel at arginin “var kritisk viktig for å redusere blodtrykket og for å fremme den totale hjerte-kar-helse”.(min oversettelse). Det angis nå omlag 10 000 vitenskapelige artikler som omhandler L-arginin og dens fysiologiske egenskaper. Disse gir ikke noe grunnlag for å anbefale L-arginin som tilskudd. Selvsagt har det likevel blitt en storindustri som prøver å fortelle oss at vi ikke får tilstrekkelig L-arginin i oss med et godt kosthold. Det er ikke den sykdom eller plage som disse tilskuddene ikke kan forebygge eller behandle. Det være seg alt fra Alzheimer, diabetes-2, hjerte-kar-sykdommer, immunsykdommer, kreft til impotens. 

Det er nyttig å se litt nøye i kortene.

EU’s Vitenskaps -komite, EFSA  kom med en grundig utredning i 2011. De var temmelig klare i sin konklusjon at L-arginin som kosttilskudd ikke har noen dokumentert effekt. Helsepåstander var med andre ord ikke vitenskapelig underbygget for en godkjennelse. Hvorfor vi ikke har et regelverk som bremser en slik markedsføring, forstår ikke jeg. Det ble også nevnt at mulige bivirkninger heller ikke var skikkelig utredet. Alvorlige bivirkninger er etterhvert rapportert, særlig for de eldste. 

Hva blir så lege-svaret til en venn?

Egentlig burde det være greit. “Les det jeg har skrevet her, så får du avgjøre selv”.  Litt mer hyggelig er jeg nok, og kommer til å si at det gode kostholdet med fisk 2-3 ganger i uka, kjøtt, melkeprodukter, egg, og kanskje noe linser og bønner, da har du den beste sikringskost uten noe behov for dette kosttilskuddet.

Hilsen Thor-Øistein som brukte ett par timer for “å lese seg opp”.

Huskonsert – igjen på moten?

Jeg har en venninne som har alle de ingredienser som skal til for å avholde en huskonsert: En god venn som er en kløpper på klaver, en fantastisk jazzpianist (er nok egentlig profesjonell), et flygel (arv etter svigermor) og en leilighet med et stort åpent rom. I tillegg stor gjestfrihet, venner som elsker jazz fra gamle dager og et trommesett etter sin avdøde ektemann. Den klaverspillende vennen med stor kjærlighet til jazz spiller mer enn gjerne for et lydhørt publikum, og har også med seg bassist og trommis.

På huskonsert 

Vi var invitert til Jazzaften med servering av suppe i pausen. Nærmere 50 forventningsfulle jazzelskere 70+ troppet opp og benket seg foran og ved siden av flygelet. Og vi fikk alt vi ønsket oss og mere til. Oscar Peterson og Errol Garner inspirert, Frank Sinatra oppjazzet osv osv. Med andre ord all den musikken vi er vokst opp med og som kunne hensette oss til en ungdomstid for lenge lenge siden. Trioen spilte først en time som gikk alt for fort, så pause (med suppe og foccacia) og så en time konsert igjen. Til slutt “ønskekonsert” hvor ønskene haglet over musikerne som mer enn gjerne stilte opp. Det ble en magisk aften, så full av musikalitet og minner sammen med gamle (og noen nye) venner. Rikelig tid til prat før konserten startet og i pausen, og et herlig felleskap i musikken.

Huskonserter før i tiden

Når jeg tenker på huskonserter så tenker jeg først og fremst på krinolinekledde unge damer som sitter ved et spinett og spiller klassiske melodier til et publikum stort sett bestående av famle tanter og onkler. Eller en ung mann som spiller piano med den samme vakre damen som synger for å underholde samme typen publikum. Slik er det selvfølgelig ikke lenger. Men huskonsertene blomstrer, enten via invitasjoner på facebook eller oppslag i nærmiljøet. Når jeg googler huskonsert finner jeg alt fra konserter i private hjem, naturlig nok med begrensede plasser, eller nærmiljøkonserter i grendehus eller liknende.

En annen form for huskonsert

Vi har barnebarn som synger og spiller. På familiesamling lille julaften blir de oppfordret til å fremføre noe i bytte med en bok. Her blir det også sang og musikk, uten flygel og med langt mindre plass,  ikke 50, men 20+ tilhørere. Dette er konsert som gleder foreldre og besteforeldre stort. Vi har også gleden av å få være med på konsert med barnebarn i musikkskolens regi. Konserter som viser ekte spilleglede både hos de unge musikerne og tilhørerne.

Huskonsert som fellesskap og en annen form for underholdning

Vi underholdes så det holder. Knapt en time går uten en eller annen form for underholdning og har vi ikke annet fore så griper vi til telefonen eller annet digitalt verktøy. Underholdning i et fellesskap gir oss så mye mer. Teateret er på ingen måte utkonkurrert av filmen og TV, opplevelsen av levende musikk i en konsertsal gir oss mer enn Spotify og Tidal. For oss å komme sammen med familie og / eller venner og nyte musikk sammen gir en ekstra dimensjon til selve musikkopplevelsen. Det følte jeg sterkt da jeg satt og vugget i takt med musikken sammen med venner i stuen til min venninne.

 

Hva snakker vi 80 åringene om?

Det er ganske mange av oss.

Idag er det vel 222 000 norske innbyggere 80 år eller eldre. Vi blir stadig flere  og såkalte fremskrivninger antyder 700 000 i denne aldersgruppen i 2060. Mye kan skje i verden på 40 år og vi som er litt eldre får i hvertfall neppe oppleve det. Levealderen har økt jevnt og trutt og dagens 80 åring er i snitt friskere og sprekere enn for noen 10 år siden. Legevitenskapen hjelper oss med nye hofter, knær og skuldre og akutt- inngrep gjør at flere overlever hjerte-infarkt og hjerneslag. Vi spiser noe sunnere og vi er flinkere til å bevege oss. Når det gjelder det siste har mange likevel et stort forbedrings-potensiale.

Gamle venner prater.

De siste ukene har det blitt et gjenmøte med gamle venner.  Vi  som begynte å studere medisin i Oslo i midten av 50-åra så hverandre på Soria Moria. Dvs, av oss 100 som startet, var svært mange døde, endel var for syke til å komme og andre var bortereiste. Men 30 kom og halvparten med ledsagere. 2 uker senere møttes halvparten av et russekull på 24 stykker på Eidsverket på Bjørkelangen.  Vi spiste deilig mat og gikk skogstur sammen. Langsomt og rolig i snilt pratetempo. For noen dager siden var vi 5 gamle venner som stadig ser hverandre, enda en gang sammen. Det ble oppdateringer etter en fin sommer for oss alle. I etterkant ser jeg at disse tre forskjellige treffene hadde mange av de samme tangeringspunktene.

Hva pratet vi så om?

De fleste gikk raskt over egne plager og sykdom. Det ble heller litt om hvor bra hofteproteser fungerte, hvor bra vi fungerte etter utblokking av hjertets kransarteriet med stenter, osv. Praten gikk raskt over til alt som er oppe i tiden. Det gikk fra Sverige Demokratene til integrering av innvandrere i Norge. Det ble ikke mye annerledes enn slik det var for 20 år siden, og takk og pris for det. På ett eller annet tidspunkt kom likevel praten inn i den realitet at for de fleste av oss var vi inne i den siste 10 års bolken av livet. Det ligger i sakens natur, at åpenhet og ærlighet her var noe varierende. Vi var enige om å ta en dag om gangen og vi var enige om at vi alle var opptatt av de nære relasjoner. Det er så lett å harselere over vår opptatthet av feks barnebarna, men det får vi heller leve med. De fleste samtalene endte opp med gleden av å være aktive på alle måter, så langt kreftene hold. Det være seg intellektuelt eller fysisk. Om vi lever lenger med det, får være så sin sak, men vi har det bra så lenge det varer. Thoralv Maurstad ga på Torp i NRK uttrykk for at ” å avslutte det hele mens han var på scenen “, det var hans ønske. Jeg tror de fleste av oss er der.

Hilsen Thor-Øistein, noen dager bare gammel og noen litt yngre.

Hvorfor er elefanten i rommet = sykelønnsordningen et ikketema?

Med stigende forbauselse hørte jeg debatt på Dagsnytt atten mellom Heidi Nordby Lunde på den ene siden og Arild Grande og Mette Nord (Fagforbundet) på den andre. Heidi Nordby Lunde poengterte at hun ønsker en debatt om sykelønnsordningen uten å ta stilling til virkemidler som karensdager eller avkorting. De to andre følte seg tydelig provosert og nektet kategorisk å diskutere noe de oppfattet som et angrep på arbeidsfolk og en krigserklæring. Når vi er kommet dit hen at politiske motstandere ikke kan diskutere reelle synspunkter, men forsvinner ned i skyttergraven, ja da ligger vi dårlig an.

Stor forskjell på kort- og langtidsfravær

Korttidsfraværet har liten betydning for vår felles økonomi ettersom det beskostes av arbeidsgiverne. Desto viktigere er korttidsfraværet for den enkelte bedrift, særlig småbedrifter. Langtidsfraværet derimot koster staten enorme summer i milliardklassen hvert år. Det er enormt viktig å sette inn tiltak med tanke på all slags fravær, noe som debattantene Arild Grande og Mette Nord ikke var villige til.

Korttidsfravær – her definert som fravær i arbeidsgiverperioden – 16 dager

Når vi tenker på kortidsfravær, f.eks. det som på folkemunne kalles “tredager-en” er det kanskje ikke urimelig å tenke karensdag(er), når det gjelder lengere og langtidsfravær er det vel andre virkemidler som må diskuteres, noe Heidi Nordby Lunde var inne på. At Norge har et skyhøyt sykefravær sammenliknet med andre land er et ubestridelig faktum. Vi har en meget sjenerøs sykelønnsordning, kjempet frem med den gode hensikt å utjevne forskjellene mellom “arbeidsfolk” og funksjonærer. Før 1978 var det slik at arbeidere mistet lønnen sin de første dagene de var syke mens stats- og kommuneansatte funksjonærer fikk full lønn under sykdom, en klar urettferdighet. Det ser også ut til at sykefraværet synker i perioder hvor det er konkurranse om arbeidsplassene, mens det stiger når det er etterspørsel etter arbeidskraft. Det er forskning som viser at trivsel og god ledelse i en bedrift fører til mindre sykefravær. Det er liten grunn til å tro at ansatte i en velfungerende bedrift med god og tilstedeværende leder er mindre syke enn andre. Det er imidlertid sannsynlig at god trivsel gjør at småplager overses og at de ansatte går på jobb selv om de ikke føler seg helt på topp. Dagsavisen publiserte i desember 2017 en artikkel som tydeliggjør hvor viktig nærvær er for en bedrift og for å få ned fraværet. http://https://www.dagsavisen.no/oslo/nerver-ga-mindre-fraver-1.1070523. Eksempelet er fra en type bedrifter som vanligvis har meget høyt fravær, mange kvinnelige ansatte med tungt fysisk arbeid, nemlig sykehjem. Ved hjelp av fokus på nærvær, samarbeid, hvor vesentlig det er at flest mulig er på jobb for at det ikke skal bli en uforholdsmessig stor belastning for dem som er på jobb når flere er syke, lyktes det bedriften å redusere fraværet dramatisk. Med nærvær tenker jeg på ledelse med god og direkte kontakt med de ansatte, ledere som er villige til å diskutere mulighet for andre og kanskje lettere  arbeidsoppgaver i perioder, men også ansatte som har et så godt forhold til arbeidsplassen sin at de gjør hva de kan for å unngå å være borte. 

“Svenske tilstander”

I Sverige er det innført en karensdag og 80% lønn under sykdom. Dette kan se ut til å ha ført til en sterk reduksjon i sykefraværet – nær halvparten av det vi har i Norge. Det at det nå er så stor forskjell på Sverige og Norge skulle tyde på at en mindre sjenerøs ordning enn vår med full lønn under sykdom, ville ha betydning for fraværstatistikken, i alle fall korttidsfraværet. Det er merkelig at bare det å nevne andre mulige ordninger for sykelønn, får i stand full skyttergravskrig. .

Vi må tørre å ta diskusjonen

Tilbake til Dagsnytt 18. Det er forstemmende at det skal være så vanskelig, ja direkte politisk ukorrekt å ta en diskusjon om mulighetene for å redusere en meget stor utgift på statsbudsjettet og et stort problem for små og mellomstore bedrifter.  Når langtidsfraværet diskuteres er vel strukturelle forhold mye viktigere å ta tak i enn å diskutere karensdager. Som linken til Dagsavisen tydelig viser er det mange strukturelle grep som kan og bør tas, men selv det er ikke fagforbundet og Grande villig til å diskutere. 

Hilsen Ragnhild som ønsker en åpen og fordomsfri debatt om temaet.

 

Helsesjekk – nyttig eller skadelig?

Jeg leser i gårsdagens Aftenpost en halvsidig, fargelagt annonse som reklamerer for helsesjekk ved ultralydundersøkelse, enten av ett organ eller flere organer. Ved å google eieren/drifteren av instituttene som tilbyr dette finner jeg at det er en meget velrennomert røntgenlege som enten selv, eller andre som han har lært opp foretar undersøkelsen og tolker resultatene. Ultralyd kan være et treffsikkert diagnostisk verktøy i øvede hender og ved at øynene som ser er trenet i å tolke resultatene. Men er det nyttig at ellers friske mennesker skal bestille time og få foretatt en ultralydscreening uten medisinske problemstillinger? Jeg, og sikkert mange med meg mener nei.

Ultralyd som screeningmetode

Jeg er ikke i tvil om at angjeldende røntgenlege er meget dyktig og har lang erfaring i å tolke ultralydbilder. Når han får en ellers frisk person til undersøkelse vil han alt etter hva vedkommende ønsker, ta ultralyd av ett organ eller flere og det kan sikkert hende at han finner noe som kan vise en mulig sykelig tilstand. Personen blir da meget ordentlig henvist til sin fastlege som igjen henviser til videre undersøkelser. Det mest sannsynlige resultatet er at spesialisten hun er henvist til ikke finner noe galt og hun kan puste lettet ut. Er dette god bruk av helseressurser? “Pasienten” har uroet seg for at noe skulle være veldig galt (kreft) og får dette avkreftet. Men ingen kan garantere at hun ikke 1 måned senere får symptomer som kan være en alvorlig sykdom som hun kanskje overser fordi hun nettopp har vært til en helsesjekk.

Farer ved generelle helsesjekker

At helsesjekken ikke må bli en sovepute som gjør at vi overser symptomer som kunne vært verd å oppsøke lege for, er vel de fleste klar over nå. En annen uheldig bivirkning er faren for overbehandling. En rekke små avvik som oppdages ved blodprøver tatt usystematisk “for sikkerhets skyld” eller ved f.eks. ultralyd, kan føre til helt unødvendige behandlingsregimer. Vi vet godt at all behandling som virker har bivirkninger, så når vi behandler må vi vite at fordelen ved å behandle er så mye større enn den lille faren for bivirkninger. Hvis behandlingen derimot er unødvendig, mer for sikkerhets skyld, er det større grunn til å vurdere risikoen ved behandlingen.

Fagmiljøer advarer mot generelle helsesjekker

Når det gjelder helsesjekker så har ledende medisinske fagpersoner for lenge siden sagt at generelle helseundersøkelse av friske personer er unødvendig og i verste fall skadelig. Jeg ser da bort fra spesifikt rettede undersøkelser som celleprøver med tanke på livmorhalskreft og undersøkelser av personer som er i en risikosone for spesielle sykdommer. Når det gjelder mammografi er meningene delte, slett ikke alle eksperter sier dette er udelt fornuftig, mye tyder på det motsatte. Allikevel dukker det stadig opp nye tilbud om helsesjekk med argumenter som “du sender jo bilen din til EU-kontroll..” Private institutter lever godt på menneskenes iboende engstelse for sykdom/for at det skal være noe i veien. Og vi går fem på – det virker så troverdig og riktig å sjekke kroppen regelmessig som om den var en bil som trengte service. Forebygging er bedre enn behandling heter det ganske riktig, men vi skal vite hva vi forebygger og gå målrettet til verks. Den beste måten å forebygge på er etter mine begreper en noenlunge sunn livsstil og ikke unødvendige helsesjekker. Hvis vi har plager som ikke går over skal vi selvfølgelig søke lege, det er mer nyttig enn å sjekke blindt.

Hilsen Ragnhild som mener alle undersøkelser må være målrettet etter medisinsk vurdering.

Vi må spise mer lammekjøtt !!!

Nå er det tid for får-i-kål !

Det er ikke til å tro, nå er lagrene med lammekjøtt så store at vi har begynt å bruke kjøttet  til reve-for. Sauebøndene i Sør-Norge trapper ned, ikke minst pga  ulven. I resten  av Norge blomstrer saueholdet i den grad at produksjonen er større enn vårt mat-behov. Bøndene får statlig tilskudd for hvert fødte lam. For meg blir det selsomt å fore reven med subsidiert kjøtt. En annen sak er at vi ønsker en nedtrapping av pelsdyr-næringen. I snitt spiser vi 5 og halvt måltid med kjøtt i uken mens alle helseråd tilsier at vi burde redusere dette til fordel for fisk. De vel  5 kjøtt-måltidene i uka er hovedsakelig kjøtt fra svin og kyr samt noe fjærkre.

Er det noe galt med svinekjøttet?

I gamle-dager da jeg vokste opp på landet ble grisene foret med mat-skyller (avfall og rester), dårlige poteter og rotfrukter ellers. De gikk ute store deler av året og ble ikke spesielt feite. Idag står de fleste i trange binger og fores med kraftfor. Selvsagt  er det unntak. Vi kan lese om den glade Grøstad gris som går ganske fritt og får hvertfall epler de siste par ukene før slakting. Den “moderne gris” er ikke spesielt fet og selve kjøttet er egentlig magert. Skjærer vi bort “kant-fettet”, så blir det et ganske sundt og fettfattig måltid. Men det er egentlig ikke det som er min agenda idag. Såkalt fabrikkoppdrett/produksjon av av svin på kraftfor har en miljø-side. Mesteparten av kraftfôret er produsert fra mais og fraktes halve kloden rundt for å ende opp i norske grisehus. Denne effektive griseproduksjonen har nå endt opp med store lagere av dette kjøttet også, dette til tross for all kjøtt- og pølsespisingen vår. Blir dette reve-for også? I midt hode er nå 2 ting temmelig klart. Vi må spise mer lammekjøtt og vi må produsere mindre grisekjøtt.

Så litt mer om lammekjøttet.

Særlig i de 3 nordligste fylkene tas sauene rett ned fra beite for slakting. De som påstår at de har de fineste smaksløker, hevder at dette lammekjøttet smaker best. At det det attpåtil er best for helsa vår, sies også. Flere produsenter som Lofoten- og Lyngen-lam garanterer at det er slik det foregår, uten kraftfor de siste ukene for å få opp slaktevekten. Jeg er ingen stor matlager, men jeg har fått med meg det er mange flere muligheter enn lammesteik og får-i-kål. Vår lokale slakter (Strøm Larsen) har mange typer lammekjøtt med oppskrifter.

Hva med radioaktivitet i kjøtt fra beitende dyr?

Ulykken i Tsjernobyl i 1986  førte til ganske stort nedfall, særlig i Midt-Norge. Beitende dyr fikk i seg store mengder radioaktiv cesium. Det ble funnet i lav og ellers i planter og sopp. Radioaktivt cesium har en halveringstid på 30 år. Opland fylke var spesielt hardt rammet og fremdeles sjekkes slaktekjøtt av strålevernet. Finnes radioaktivitet, “fores dyra ned” med kraftfor, slik at  det ikke foreligger noen helse-risiko.

Hilsen Thor-Øistein som helst spiser kjøtt fra dyr som kommer rett fra beite

 

 

Trenger vi 10 universiteter i Norge?

Grunnen til at jeg vil skrive om høyskoler som blir universiteter er en nagende usikkerhet over om de praktiske høyskoleutdanningene mister noe av nærheten til virkeligheten ved å bli akademiske. Samtidig er jeg redd for at universitetsbegrepet også mister noe, kall det gjerne akademisk tenkning, på veien.

Da jeg begynte å studere for snart 60 år siden hadde vi to universiteter i Norge, Universitetet i Oslo og i Bergen. Så kom Universitetet i Tromsø som ble offisielt åpnet i 1972 og Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU) ble opprettet i 1996 gjennom en sammenslåing av seks institusjoner for forskning og høyere utdanning i Trondheim. Siden har noen vitenskapelige høyskoler som høyskolen i Bodø også ønsket å bli og blitt universitet, noe som kan virke naturlig ettersom universiteter er vitenskapelige institusjoner. Ikke vitenskapelige høyskoler stiller det seg annerledes med selv om de har brukt mye tid og krefter på å bli vitenskapelige. Det kan virke som om ønsket om å bli universitet er meget sterkt hos landets forskjellige høyskoler og resultatet er at vi i dag har ti-10 universiteter.

Er det noen forskjell på en høyskole og et universitet?

I følge universitets- og høyskoleloven er det liten forskjell på universiteter og høyskoler. Begge skal drive undervisning og forskning og det stilles krav om et visst antall vitenskapelig ansatte, dvs professorer. En prinsipiell forskjell er retten til selv å utvikle master- og doktorgradsprogrammer, det kan bare universiteter gjøre. I mitt hode er det imidlertid en vesentlig forskjell i at høyskoler er skoler som utdanner til spesifikke profesjoner (f.eks. sykepleie, lærer, fysioterapeut osv) mens et universitet tidligere oppfordret til frie studier, til selv å sette sammen fagkrets og fordype seg i fag.  De opprinnelige universitetene har fagkretser som de er alene om som jus, medisin, teologi og gir mulighet for fordypning i filosofi, religionsvitenskap og mer avanserte akademiske fag mens høyskoleuniversitetene fortsatt er skoler.

Har akademia fortsatt en betydning?

 Akademia er et samlebegrep for felleskap innen høyere utdanning og forskning. Det kan også bety kulturell samling av kunnskap, utviklet gjennom generasjoner. Inntil en rekke høyskoler ble universiteter var akademia forbeholdt universitetene i gammel betydning, dvs læresteder som utdanner til høyere akademiske grader som f.eks. mastergrad, magistergrad og doktorgrad. Når nå høyskolestudier kan føre frem til høyere akademiske grader mister begrepet noe av sin gamle betydning. I mitt hode hører en sykepleier som tar doktorgrad hjemme på universitetet mens selve sykepleieutdannelsen er en høyskoleutdanning. Og når en høyskole favner så bredt innen profesjonsstudier og blir til et universitet, blir så godt som all utdanning til universitetsstudier. Jeg spør meg om de fleste profesjonsutdanninger blir bedre av å bli vitenskapeliggjort. Arbeidslivet trenger velutdannete kvinner og menn, men velutdannet innen et fag betyr ikke nødvendigvis at man har en akademisk grad. Akademi bygger på arven etter Platon som underviste sine studenter i filosofisk tenkning. I min tid som student var det fortsatt nødvendig å bestå forberedende prøver i filosofi og logikk for å kunne studere ved universitetet. Jeg spør meg om det at ex.phil. ble fjernet var starten på alminneliggjøring av universitet og høyere utdanning.

Er dannelse et begrep som er gått ut på dato?

Dannelse har med kultur og oppdragelse å gjøre. Det hører med til dannelsen å ha et minimum av kunnskap om tidligere tiders kulturer, vår egen kultur og samtidig ha et innebygget sett av moralske normer. Det hører også med til det å være dannet å ha god oppførsel sett ut fra tidens normer. Skolen er med på å gi barn allmenndannelse som høyere utdanning skulle bygge videre på. I dagens likhetssamfunn får man et inntrykk av at danelse er noe vi helst ikke snakker om selv om vi fortsatt har klare forestillinger om hva som er udannet.

All utvikling er ikke fremskritt

Jeg har prøvet å si noe om hvorfor jeg føler at alle disse sammenslåingene ikke er noen god ide, at vi mister noe på veien. Akkurat nå føler jeg meg surmaget. Jeg har en intuitiv følelse av at  vi i et lite land som Norge ikke trenger 10 universiteter. Men dette er en utvikling som ikke lar seg stoppe og surmagetheten dør nok ut med meg og min generasjon.

Hilsen en lett bekymret Ragnhild 

 

Om å gi råd

Vi som arbeider i helsevesenet elsker å gi råd. Alt fra leger og sykepleiere til apotekansatte, vi vil så gjerne dele kunnskapen vår med befolkningen, både spurt og uspurt. En ting vi ikke alltid tenker på er at i en rådgiversituasjon er det en sender (som gir råd) og en mottaker. Derved kan det lett oppstå konfliktsituasjoner som den nylig beskrevet i pressen da en person kom på apoteket med resept på to ulike blodfortynnende medikamenter. Personen hørte den apotekansatte si at du kan ikke ta to typer blodfortynnende samtidig og sluttet følgelig med den ene. Apoteket mener selv at det som ble sagt var at dette ser underlig ut, kan du ikke kontakte legen din igjen. Begge har sannsynligvis rett, kunden hørte at dette stemte ikke og sluttet med den ene medisinen, apoteket følte seg ukomfortabel og formidlet bare dette til kunden. Et godt, men skremmende eksempel på hvordan sender og mottaker oppfatter ting forskjellig.

Rådene vi gir må være tilpasset mottakeren

Når legen gir råd til pasientene sine er ikke alltid rådene godt tilpasset den aktuelle situasjonen. En kvinne midt i 70-årene var til helsekontroll hos fastlegen hvor det ble målt en kolesterolverdi litt i øvre grenseområde. Legen spurte om hun drakk mye melk og spiste mye ost – det kunne være en årsak. Resultatet ble at kvinnen sluttet med melkeskvetten hun hadde pleid å bruke i kaffen og spiste ikke lenger de ostene hun var så glad i. Redusert livskvalitet ofret på rådgivningsiverens alter. Et annet eksempel er en meget gammel dame som døde 93 år gammel. Hun var en ivrig leser av rådgivningsspaltene i ukebladene og skremselspropagandaen mot melkeprodukter. De siste årene hun levde turte hun hverken ha melk i kaffen eller spise noe som inneholdt melkeprotein. Jeg tror ikke det var det som gjorde at hun ble så gammel.

Rådgivning må bygge på en helhetsvurdering

Jeg mener bestemt at den som er best skikket til å gi medisinske råd er legen som kjenner den hun gir råd til, altså en god fastlege, og sykepleiere i samråd med legen. Samtidig må ikke legen fortape seg i forskningsresultater som viser effekt på en gruppe og ikke enkeltmennesker. Ja, forhøyet kolesterol kan føre til hjertesykdom, spesielt hos menn. Kvinner tåler et lett forhøyet kolesterol mye bedre. Samtidig er det forskjell på å foreslå en førtiåring å være litt forsiktig med melkeprotein og å anbefale en syttiåring å slutte med melk i kaffen. Jeg har en amerikansk venninne som bruker olivenolje på brødskiven etter råd fra legen, smør er farlig for syttiåringer! Personale på apotek kjenner godt til legemidler og legemiddelbruk, men de kjenner ikke pasienten som står foran dem med en resept fra legen. Leger har anledning til å fravike anbefalt dosering og vanlig bruk av enkelte legemidler uten at apotekpersonale skal formidle usikkerhet og tvil til pasientene. Det skjer dessverre alt for ofte at en pasient kommer til apotek med resept som personalet sår tvil om. Hvis andre enn legen/eventuelt sykepleieren skal gi helseråd til pasienter, må rådene bygge på gjensidig forståelse og respekt for hverandres fagkunnskaper. Alt for ofte blir iveren etter å være den beste rådgiveren (og helst bedre enn legen) i veien for det som er best for pasienten.

Skadelige råd

Det finnes en rekke virkelig skadelige råd, men dem er det ikke helsepersonell som står for og er ikke tema for denne posten. Jeg kan bare nevne anti-vaksine kampanjer og melk-glutenfrykten som kommer fra ikke medisinske grupper. Det er tema for et annet innlegg.

Hilsen Ragnhild som har lært hvor forsiktig man skal være med å gi råd