Når vi eldre (og gamle) treffes, blir det ofte prat om sverdet som henger over nakken på oss. Det å miste fotfestet, vi husker ikke veien, vi glemmer hvor vi la nøklene, vi forteller det samme om igjen og vi kjenner ikke igjen folk. Begynnende kognitiv svikt, kaller vi det. Utviklingen skjer gradvis og hvor raskt det skjer, er vanskelig å forutsi.

Noen tall :, det er omlag 110 000 demente i Norge idag. 20 prosent av 85-åringene har en eller annen form for kognitiv svikt. 85 prosent av de demensrammete har Alzheimers sykdom, en såkalt nevrodegenerativ lidelse. Proteinet (eggehvite) stoffet betaamyleoid klumper seg mellom hjernecellene i hjernen og proteinet tau ødelegger cellene fra innsiden. Slike forandringer  kan påvises ved MR og bekreftes ved mikroskopisk undersøkelse av hjernen etter døden. Av de resterende 15 prosent av demenstilfellende er sirkulasjonsforandringer i hjernen den viktigste undergruppen.

Kollega Lasse Philstrøm skrev forleden i Morgenbladet om den såkalte “The 90 + study” hvor en stor gruppe gamle 70-90 år ble fulgt i 20 år. Ved livets slutt ble det gjort mikroskopisk undersøkelse av hjernen. En av deltagerne døde 96 år gammel av kreft. Han hadde da fortsatt et høyt funksjonsnivå og presterte godt på kognitive tester. Dette tiltross for at hjerneundersøkelsen viste betydelig grad av proteinforandringer som ved Alzheimer. Det var også tidligere gjort liknende funn. Hva kan så være forklaringen på at en hjerne full av forandringer likevel kan fungere?

Forskerne spør om  det finnes en “uforklarlig” motstandskraft (resilience) mot demens. At vår hjerne har en stor reservekapasitet er et faktum, men allikevel ? I 90+ studien nevnes at positive livstilsfaktorer kan ha en større effekt for de riktig gamle, (90+) enn hos 70-åringene. Svaret er forløpig at man ikke vet hvorfor enkelte greier seg bra, selv om hjerneforandringene er store.

Eller som Philstrøm skriver: “Det som teller når noen av oss blir 96 år, er ikke hvordan hjernen ser ut i mikroskopet, men hva man faktisk kan få til å gjøre med den.”

Hvem av oss som kan mobilisere denne motstandskraften, er mer enn usikkert. Hva vil “gamlingen” selv gjøre i påvente av mer kunnskap.? Prøve å være aktiv både med hode og bein, og så håpe på det beste, ellers kaldt “flaks og hell””

Hilsen Thor-Øistein.

Ja, det er meg selv det gjelder. Gradvis ble det værre det siste året. Turene i skogen ble stadig kortere og etter hvert temmelig plagsomme. Korsryggen var stiv og smertene i setemusklene og baksiden av lårene preget hverdagen. Litt egen-innsikt og samtale med fastlege, Anders, stilte en sansynlighets diagnose, spinal stenose. Billed-diagnostikk, såkalt MR- undersøkelse, bekreftet det. Kanalen i ryggraden, spinalkanalen var i diameter blitt omtrent halvert. Nederste del av ryggmargen med nervegrener ble klemt sammen og var årsak til elendigheten.

De store sentralsykehusene har avdelinger med spesialekspertise som vurderer en slik diagnose for evt operativ behandling. Vårt offentlige helsevesen er fremragende  og når akutte ting krever  rask handling, går alt på skinner. Selv om min funksjonsevne var vesentlig redusert, var det ikke en slik situasjon som tilsa øyeblikkelige tiltak.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg ble henvist til Oslofjordklinikken i Sandvika. Der opererer 5 nevrokirurger rygger og nakker. Etter nærmere undersøkelser og vurdering ble jeg operert etter 2-3 uker. Alt fra begynnelse til slutt og postoperativ oppfølging, er det bare å si at dette var skikkelig profesjonelt gjennomført og jeg følte meg trygg på alle måter.

Når en gammel doktor legger seg på bordet for å bli skåret i, vil han gjerne vite at det er en god håndverker som står der. Det visste jeg at kollega og nevrokirurg Bjarne Lied var,  og jeg føler allerede etter 3 døgn at dette er blitt bra. Inngrepet er et 4-5 cm snitt nederst i ryggen. Det er mikrokirurgisk inngrep. Litt benvev og bindevev fjernes og bedre plass for nerver til bena blir etablert.

Det kreves litt disiplin de første 5 ukene for at dette skal bli en bra rekonvalesens. Ikke bære, løfte og vri, men gradvis øke gå-distansen, skal jeg vel greie. Godt å ha sterk kone, sterke  barn og barnebarn!!

Så vidt jeg forstår har skånsom mikrokirurgi vært en etablert behandling i vel 2 tiår. Åpen kirurgi var klart  et større inngrep og behandling av spinal stenose var ikke så vanlig. Der jeg vokste opp på landet i 40 og 50 årene minnes jeg at gamle gubber som gikk med hendene på ryggen med korte subbete skritt. Det var mye klaging over hvor ille det var å bli gammel. Menn som hadde jobbet i skog og mark hadde mye utslitte rygger. Kanskje litt spinal stenose også !?

Hilsen Thor-Øistein som takknemlig ser på at verden skrider fremover, i hvertfall på noen områder !?

Vi er en familie hvor de fleste er glade i å bevege seg. Våre barn (som er middelaldrende og vel så det) og barnebarn som er fra 14 – 34 år driver med forskjellige typer sport og idrett – alt fra old boys fotball, bandy, sykling og fjellturer med og uten ski, til fotball, håndball, friidrett og ishockey. Alle gleder seg over mestring på ulike nivåer i sin foretrukne sport. Vel så viktig som å konkurrerre og gjøre det godt i en sportsgren er kameratskapet og å være en del av et lag. Selv i en så individuell idrett som friidrett er samværet med andre og å møte konkurrenter de er blitt godt kjent med på stevner noe av drivkraften.

Fotball er den desidert største idretten her i landet og den idretten som er viktigst for inkludering og integrering. Her starter jakten på talentene tidlig og talentene trenger ekstra mye trening og oppfølgeng som i forskjellige former for fotballakademier. Her er tilbudene mange, kommersielle og ganske kostbare. Klubber med ambisjoner tilbyr skreddersydde akademiopplegg til talentene sine og å være med der er svært kostbart. De fleste klubbene har ikke anledning til å satse penger på talentene sine så dette blir opp til den enkelte forelder å betale for. Med treningsavgifter, utstyr og eventuelt også akademi kan det bli snakk om store summer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men ikke alle er “talenter”. Mange spiller fotball fordi det er gøy og fordi det gir en god følelse å være en del av laget. Selv på det nivået kan fotball bli en kostbar affære, spesielt for familier med flere barn som alle gjerne vil være med. Når treningsavgift og medlemsskap i et lag kommer opp i 2000-3000 kroner i de rimeligste klubbene og langt mer i andre klubber i Oslo og rundt om i landet. I tillegg kommer utstyr som sammenliknet med andre idretter ikke er av de dyreste, men alikevel så mye at det merkes i familieøkonomien.

Er det blitt for dyrt å spille fotball og står visjonen til Norges fotballforbund om “fotball for alle” for fall? Eks proff fotballspiller Anders Jacobsen skrev i våres en kronikk der han advarte mot en utvikling der “klubben i mitt hjerte” blir til “klubben i pappas lommebok”. Dette har ført til debatt over prisnivået i barne- og ungdomsfotballen. Klubbene sliter med dårlig økonomi og er avhengig av en stor frivillig innsats for å få det til å gå rundt selv med høye treningsutgifter. Det vil være umulig for dem å tilby barn og unge som bare liker å spille fotball en rimelig eller gratis fotballskole, f.eks. om sommeren.

Denne utviklingen har landslagsspiller Joshua King sett seg lei på. I fjor fikk han med seg flere landslagsspillere som trenere på Joshua King Football Academy, en gratis fotballskole for barn på Romsås, hans gamle klubb. Den siste helgen i juni er det klart for en dobbelt så stor utgave av akademiet. I år er det 400 fotballglade barn som skal møtes på Rommensletta. All ære til landslagsspillerne som stiller opp for sin gamle klubb og for gratis fotballglede.

Jeg må også nevne landslagsspiller Morten Thorsby som er utrettelig i sin kamp for miljøvern, også innen toppfotballen. Det er kjempeviktig for miljøsaken at barn og unges idoler stiller opp og tar opp viktige samfunnsspørsmål.

Men nå var det prisgalloppen innen barne- og ungdomsfotballen som var saken. Vi kan håpe at all oppmerksomheten rundt dette får politikerne til å våkne og at lederne innen fotballen tar affære og ikke er med på å presse prisene oppover.

Flere klubber er bevisst ansvaret og hjelper til så langt det er mulig å la alle få bli med, selv de som ikke har foreldre med fete lommebøker. Slik hjelp må skje på en skånsom og ikke stigmatiserende måte slik vi ser endel klubber følger opp. Det er ingen enkel sak å balansere mellom frivillige og profesjonelle trenere og etter hvert som barna blir eldre blir det større krav til profesjonalitet på trenersiden. Dette vil uvegerlig presse prisene oppover.

Til slutt må jeg som fotballmormor og farmor si at det selvfølgelig er viktig at alle får bli med og at alle har det gøy. Samtidig må vi også innse at noen såkaldte talenter ønsker å satse mer for å bli enda bedre. Det må de så absolutt få lov til og det må legges til rette for dem uten at det går ut over fotball som en breddeidrett.

Hvorfor tanten til en av mine beste venner har blitt 106 år, kan hverken jeg eller andre gi noe konkret svar på. Men vi får se hva denne historien kan avdekke.

Hun vokste opp i Arendal under ganske vanlige forhold. Ingen spesielle utdannelse og levde sitt voksne liv som husmor med mann og 3 barn. Etter hvert engasjert i kommune politikk og var i mange år Røde Kors pasient venn. Hun har nå vært enke omlag 30 år. For 3-4 år siden brakk hun lårhalsen.Etter dette har de daglige turene blitt med rullator. På sykehuset ble de selvsagt forbauset over at damen, dengang 103 år gammel, ikke brukte medisiner mot noe som helst. Og det gjør hun ikke idag heller.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når familien skal beskrive henne, sier de: Tante har levd et aktivt liv uten å stresse for mye. Hun har et “lyst sinn” og tar ikke sorgene på forskudd. Den lille, nette damen har hele livet spist vanlig norsk kost uten spesielle “hang ups”. Men når noen spør om hun har gjor noe spesielt, svarer hun, ETT GLASS SHERRY hver kveld !!!!  Og det har hun gjort lenge og hennes hukommelse er det ikke noe å si på.

I USA er det fra Harvard universitet nylig publisert en imponerende undersøkelse. 160 000 kvinner er fulgt i opptil 26 år. Man har ikke bare sett på risikofaktorer for aldersbestemte sykdommer og kort liv som vanlig er, men førte og fremst prøvd å kartlegge hva en optimistisk grunnholdning og livssyn kan bety. De fant klar sammenheng med et positivt livssyn og livslengde og det på tvers at rase og etniske grupper. Livsstilfaktorer ellers, bidro moderat i denne sammenheng.

Det er klart at noen har en postv livsholdning fra grunnen av. Det understrekes også at dette kan trenes oss, feks at man hver kveld prøver å trekke frem “hva som var bra “. Høres litt Polyanna ut, men hvorfor ikke?

Jeg kjenner ikke selv tante,  men den amerikanske undersøkelsen støtter godt opp under hva jeg har hørt om henne. Så får jeg i tillegg nevne det massiv kunnskap forteller  oss. Flaks og hell, inkludert gener, er nok viktigste bakgrunn for et brukbart liv i alderdommen. Så får vi prøve å spe på med litt egeninnsats.

Hilsen Thor-Øistein som “prøver” etter beste evne.

Continue reading “Seniorer på tur”