Seniorer på tur

Vi har vært på tur, nærmere bestemt Eldre legers forenings (ELF) vårmøte på Røros. Når vi nå sitter på toget sydover og tenker tilbake på et flott møte på alle måter,må vi gjøre oss noen refleksjoner over transportmulighetene i vårt langstrakte land.

Vi som bor i Oslo er kjempeheldige med et fantastisk godt utbygget kollektivnett på kryss og på tvers. Vi skal ikke lenhger enn til Bærum for å finne ut at det ikke alltid er så greit å reise på tvers. Andre steder ui landet går det knapt busser og i alle fall ikke slik at det alltid passer med reiseønskene.

Vi i styret i ELF bestemte oss for å reise opp dagen før møtet for å være sikre på å komme frem i god tid. Vi ble anbefalt fly med Widerøe kl. 15.40 for å komme frem til hotellet ved 16.30 – 17.00 tiden. For å gjøre en lang historie kort, etter diverse utsettelser med avgangstidspunktet fikk vi beskjed om at flyet var innstilt  Tekniske problemer ble det sagt. Skrankepersonale kunne ikke hjelpe oss, så vi ble sendt ut på en lang tur Oslo lufthavn rundt hvor vi møtte stengte dører og ingen adgang samt helt uinteresserte ansatte som pekte og hastet videre. Tilslutt var det en handlingens mann som innsisterte på å få med en Widerøeansatt som kunne hjelpe oss – meget motvillig ordnet det seg og vi kom ned til jernbanen for å ta et tog som heldigvis var 20 minutter forsinket og togbilletter ble ordnet med Vy til Hamar og SJ videre til Røros. Det er ingen automatikk i at SJ venter på et forsinket VY-tog fra Oslo, men en velvillig konduktør fikset det slik at SJ ventet og vi kom med.

Det hører med til historien at kollega som skulle fly tilbake til Oslo med Widerøe fikk beskjed om at flyet igjen var innstilt. Heldigvis lot det seg gjøre å skaffe togbilletter litt senere på kvelden, vårt ettermiddagstog var fullt.

Hva er lærdommen vi har tatt av denne historien? 1.Der det er mulig – ta tog og ikke fly og i alle fall ikke Widerøe. 2. Flyplasspersonale er ikke der for å hjelpe deg – de har det alt for travelt med å småprate med hverandre. 3. Når et fly er relativt halvfyllt – fort deg å finne andre reisemåter – det kan lett oppstå “tekniske problemer”.

Her vi sitter på SJ undrer vi oss på hva vitsen med denne konkurranseutsettingen har vært. Togsettet er svært likt det til gamle NSB og konduktørene er helt like med dem vi var vant med. Hadde det enda vært en restaurantvogn på SJ så ville jeg heiet litt på dem. Men utvalget av sjokolade og nøtter, kaffe og te er akkurat like bra eller dårlig som det vi er vant med fra gamle NSB de senere årene. Jeg tenker med lengsel på Bergenstoget (NSB) for noen tiår siden med egen restaurantvogn med hvite duker og hyggelige kelnere. Akk ja, den tid er i alle fall forbi.

Tross en trøblete reise – oppholdet på Røros hotell med et knirkefritt arrangement, gjensyn med kolleger og gode venner og et møte som jeg bare har hørt godord om fra deltagerne – dette har vært bra. Når jeg tenker på alle som står i passkø eller opplever kaos rundt om på europeiske flyplasser så har våre små problemene vært som mikroskopiske bagateller. Men jeg synes det må være lov å ergre seg LITT over manglende serviceinnstilling og lite velvilje på vår hovedflyplass.

Og selve møtet? Mange strålende foredrag, jeg vil si alle. For oss i avgangsklassen må det være lov å fremheve Kjetil Bang Hansens tankevekkende refleksjoner rundt livet, døden; kulturen og teateret og Jostein Holmens foredrag om Olav Duun og hans tilnærming til sykdom. Dessuten lærte vi om universets tilblivelse og hvordan liv kan ha blitt til, og hvordan begeistring kan være en kilde til suksess, belyst ved toppidrett.  Som alle sikkert skjønner, her var det mye for enhver smak.

Ved frokosten i dag fikk jeg en rystende historie om manglende omsorg på vårt største sykehus for en godt voksen kvinne med knusningsskade i leggbenet etter en påkjørsel. Misforstå meg rett, snekkerarbeidet, dvs reparering av skaden med operasjon, var utmerket. Men der stoppet det. Pasienten ble glemt, lå en hel dag uten mulighet til å røre seg og uten mat og drikke. Hvordan kunne slikt skje? Jo, hun ble utskrevet (uten at noen snakket med henne) kl. 09.00 for å overføres til lokalsykehus, noe som skjedde klokken 17.00. Og den eneste legen som hun traff var en kirurg som som snarest var innom henne og sa at “vi skal operere deg i morgen”. Ingen forklaring hverken før eller etterpå, ingen som fulgte opp og spurte hvordan hun hadde det, ingen blodprøver – på lokalsykehuset oppdaget de at blodprosenten var så lav at hun måtte få blodoverføring. Her er det mange som bør skjerpe seg! Jeg blir flau på standens vegne – er vi leger blitt rene behandlingsmaskiner og snekkere uten omsorg for pasientene? Eller er det slik at dette gjelder bare kirurger som gjør jobben sin som en dyktig håndverker, men helst ikke vil ha kontakt med pasienter i våken tilstand? Man undres.

Hilsen Ragnhild som er bekymret for utviklingen – ikke teknisk/metodisk, men menneskelig.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg