Late sommerdager i hetebølge

 

En uke med to barnebarn på Bråtane og attpåtil hetebølge, herlig. 141/2-åring og 12-åring har holdt mormor og morfar beskjeftiget med diverse aktiviteter fra morgenen til noe som for oss synes som sen kveld – dvs rundt klokken 23. Vi startet med morgengymnastikk under morfars kyndige ledelse ved 9.00-tiden, deretter morgenbad i vann som holder 22 grader, frokost som varierer mellom havregrøt og egg/bacon og så går det slag i slag med hvilepauser med telefonene innimellom. Det har ikke blitt noen lange turer, til det har det vært for varmt, men noen båtturer for å bunkre mer forsyninger er det blitt.

Hva gjør vi i 28 varmegrader og stekende sol med to aktive barnebarn? Bade selvfølgelig, hoppe, stupe og plaske rundt (ikke vi – vi glir forsiktig ned i vannet fra badetrappen). Så har vi (de, ikke jeg) skrapt den gamle prammen og gjort den klar for oljing. Barna padler og ror, vi har ingen motoriserte farkoster annet enn den som bringer oss trygt frem og tilbake til fastlandet. Morfar som er gammel norgesmester i pistolskyting har instruert i skyteteknikk og hvordan behandle skytevåpen. Da holder jeg meg unna, akkurat som jeg gjør når han (morfar) instruerer i boksing.

Oppe i det hele har vi bodd på en byggeplass med to trivelige lokale snekkere som etter instrukser fra eierne (som ikke lenger er jeg) har lagt om taket på hovedhuset og bygget en gedigen platting med fjernet takstein som fundament. I tillegg til å snekre har de fisket makrell som det rett og slett har vært mengder av rett utenfor bryggen vår. Hedda 12 var med på å fiske og fikk gleden av å trekke inn fisk som jeg fikk gleden av å rense. Vi hadde en stor felles makrellmiddag til glede for alle.

Foreldrene kom med væromslag lørdag ettermiddag. Det vil si vi hadde en fantastisk, varm og deilig  kveld og natten var om mulig enda varmere enn de foregående, men søndag sank temperaturen og naturen fikk gleden av litt regn. Jeg som pleier å bruke endel tid på å trimme rosene og luke bort brennesle og annen styggedom, fikk endelig ork til å gjøre litt av det mens resten av familien spilte boccia på nyklippet plen og skjøt med pil og bue.

Det å luke her er et skikkelig sisyfosarbeide. Ikke før det ser sånn noenlunde ut og jeg forlater stedet, så spretter ugresset frem igjen og hvis jeg er borte en uke eller to så er det akkurat like mye villniss som før jeg startet. Men dette er god mosjon og godt tidsfordriv for meg så jeg gir meg ikke. Og pent blir det så lenge det varer selv om jeg aldri blir ferdig.

Dette ble en solskinnshistorie og selvfølgelig er det ikke bare fryd og gammen. To søsken må krangle om dette og hint, men stort sett har det vært mest velstand. Og for oss to har det vært en glede. Så nå når været likner mer på vanlig norsk sommer pakker vi sammen og overlater kjernefamilien til seg selv og eventuelle venner som kommer på besøk. Vi tar noen dager hjemme og kanskje en fjelltur? Vi får se, pensjonistlivet er priviligert. Og de av våre lesere som skulle savne min vanlige opprørthet – jeg er ikke blitt gammel og fredelig – enda – men varmen kaller for ro og late dager uten for mange opphisselser. Dessuten er det blitt lite nyheter og avislesing.

Hilsen Ragnhild som elsker Bråtane, og gleder seg over at det gjør etterkommerne også.

Ofrer vi de gamle i dobbel forstand?

Ikke alle 84-åringer er så heldige at de kan bade i Akerselva. Mange over 80 år er så svekket helsemessig at de ikke kan bo hjemme, langt mindre nyte badelivet. Det er den gruppen jeg vil skrive om her.

Sykdommen Covid-19 er spesielt farlig for de riktig gamle, dvs over 80 år og med multiple helseutfordringer. Ikke slik at det er de gamle som fyller opp respiratorene på sykehusene, men hvis de gamle først blir smittet er sjansen for å dø vesentlig større enn for en middelaldrende. Dette har Norge tatt på stort alvor og rådet til megen forsiktighet ved å unngå unødig kontakt med gamle foreldre/ besteforeldre. Sykehjemmene har vært lukket for besøkende og er det fortsatt selv om mye av samfunnet ellers er i ferd med å åpnes opp. Er det en annen måte å “ofre” de gamle på?

I Norge utgjør de over 80 år bare 2% av de smittede, men 64 % av de døde. Letaliteten blant de smittede over 80 år er 14 ganger høyere enn for dem i alderen 60-79 år og 574 ganger høyere enn blant smittede under 60 år. http://Smittespredningen driver dødeligheten av covid-19 | Vatten, Munkvik og Alsnes Regnestykkene viser at covid-19 er ekstremt farlig for de eldste. Disse tallene kaller for ekstrem forsiktighet når det gjelder faren for å bringe smitte inn på sykehjemmene, noe sykehjemmene har tatt på stort alvor. Det må vi selvfølgelig ha respekt for. Men hva med de gamle som sitter rundt om på sykehjemmene med minimal kontakt med slektninger de er vant med å ha på besøk? Ofrer vi de gamles livskvalitet og psykiske helse ved et rigid smitteregime som ikke åpner for noen lettelser bortsett fra for dem som er i en helt terminal fase? Og da får de treffe sine kjære utstyrt med fullt smittevernutstyr – kanskje mer egnet til å skremme enn til gode møter?

Hvis sykehjemmene skulle lette på restriksjonene og gjøre livet lettere for beboerne var de nødt til å ha en bemanning som gjorde det mulig med god oppfølging for å passe på at de som kom på besøk ivaretok alle smittevernhensyn. Slik bemanning har ikke sykehjemmene i dag. Slik sykehjemmene er organisert er bemanningen så vidt tilstrekkelig under helt normale forhold og langt fra nok til å ivareta godt smittevern ved  lettelser på de alt for rigide reglene som gjelder nå. Slik ofrer vi de riktig gamle som bor på sykehjem. De holdes i live, men til hvilken pris?

Vi ønsker på ingen måte svenske tilstander med nesten 5000 døde, en stor andel av dem sykehjemsbeboere. Sykehjemmene i Sverige har ikke klart å skjerme beboerne fra smitte og resultatet er gruoppvekkende. Sannsynligvis har dette sammenheng med en økende privatisering av sykehjem uten klare regler for bemanningen slik at den holdes på et absolutt minimum. Resultatet er mye ufaglært (og billig) arbeidskraft, ofte med mangelfulle språkkunnskaper og i deltidsstillinger slik at de gjerne arbeider på flere sykehjem og drar smitten med seg rundt.

Norske sykehjem har heldigvis strenge krav til bemanning, også for de private. Men også vi kunne trenge sykehjem med flere ansatte slik at en ekstraordinær situasjon som denne kunne takles bedre. Nå når samfunnet langsomt åpner er ikke tiden inne for å myke opp muligheten for besøk, selvfølgelig med god smittehåndtering? Vi vet at det er viktig å vaske hender, sprite og ikke gå på besøk hvis vi har det minste tegn til sykdom. Ingen ønsker å komme inn på sykehjem med smitte, det må være mulig å lempe litt på de veldig strenge regimene mange sykehjem har og gjøre livet til de gamle litt lettere. Det er jo bare det vi ønsker, bedre livskvalitet den tiden vi har igjen.

Hilsen Ragnhild, som ikke har passert 80 enda og heldigvis får lov å treffe barnebarna.

 

Skal vi løpe barbeint eller i raggsokker.

 

Vi skal ikke tro på alt professorene sier! I Afteposten 17. Juni fikk professor Terje Haugaa bred dekning til at fortelle at han er skremt når han ser  hvor mange som løper feil både på tredemølle og ellers. De løper med hællanding og bruker sko med myke hæler. De får vondt i beina og får dårlig trening. Hans terapi er løping med ull raggsokker på mølle og sko med mye mindre dempning enn de de fleste foretrekker idag. Han mener at disse rådene vil føre til mindre skader og bedre løping. At dette er råd som han synes funker for han selv, greit nok, men for de fleste?

Jeg tror hans observasjoner er temmelig selektive. For “de fleste”, om du løper barbeint  eller med raggsokker, det er ingen merkbar forskjell. Belastningen blir for stor og skader kommer.

La oss gå tilbake til 70 åra da løping ble en fin aktivitet for folk flest. Begrepet “Jogging” kom fra USA samtidig som Nike begynte å lage sko med vaffelsåle og god hældempning. Dette ble starten på en bølge som førte til at svært mange på en eller annen måte har løpt eller jogget i lengre eller kortere perioder og for endel har det blitt en vedvarende aktivitet livet ut. Det går saktere etterhvert, og naturlig er det.

I løpet av et rimelig langt liv med omsorg for løpere på alle plan, har jeg fått stor respekt for hvor vanskelig/ farlig det er å forandre på hvordan vi beveger oss. For folk flest er det ikke aktuelt å etterlikne fotisettet til brødene Ingebrigtsen. Noen få av oss “folk flest”, er tå løpere, mens de aller fleste lander på midtfot eller hæl.

For vel 40 år siden anbefalte en av joggebølgens generaler at vi alle burde endre stilen til en mer elegant forfotløping. For 10-15 år gjentok dette seg og det ble laget spesielle sko som skulle egne seg for slik løping. Hvis du ikke vår tå-løpet fra naturens side, førte disse rådene galt avsted med skader og overbelastninger. Konklusjon: løp med ett fotisett som har vært naturlig for deg! Har du problemer med beina, gå til en forretning som har ekspertise og som kan gi deg de beste rådene om sko valg. For noen år siden kom produsentene Hoka med en sko med en ny type avdemping og stabilitet som tar vare på gamle og fremdeles aktive føtter på en overraskende god måte. Og dette følger de andre produsentene opp.

Så litt tilbake til tredemølleløping og rådene med barbeint i raggsokker. Vel 10 prosent av oss trener på treningssenter i løpet av et år og det er der møllene finnes. Skal du bare varme opp eller gjøre mer trening på mølla, løp som du pleier med sko. For de aller fleste holder det, og skade-risiko er liten.

Hilsen Thor-Øistein som trodde at Mette Bugge i Aftenposten hadde gått på en aprilspøk

Norge, FN og Moriabarna

Regjeringen har lagt mye penger og prestisje i å bli valgt inn i FNs sikkerhetsråd. Argumentene som serveres for at dette skal lykkes er i følge regjeringen blant annet at “For et land som Norge, med et stort internasjonalt engasjement, er det naturlig å søke å ta vår del av ansvaret”. Vel og bra, Regjeringen.no skriver også ganske riktig at “mange av dagens utfordringer kan bare løses i samarbeid med andre land”. Og her kommer barna i Moria inn.

FNs Høykommisær for flyktninger har høylytt kritisert Norge for ikke å være med på listen over de 12 villige EU-landene som har lovet å bli med på EUs plan for relokalisering av16000 barn fra de overfyllte greske leirene. Det er blitt lagt merke til at Norge ikke vil ta i mot noen av barna før åtte-ti andre land har gjort det først. Leder for Høykommisæren i Hellas, Philippe Leclerc sier det helt klart at det ikke er ønskelig at noen land skal stille betingelser for å bli med. Hvis alle land skulle gjøre det, ville det forsinke prosessen og barna vil tape enda mer av sin barndom. “Vi forventer at Norge står sammen med de som ønsker å hjelpe” sier Leclerc. Men Norge har ikke tid til slikt, Norge vil nemlig bli medlem av FNs sikkerhetsråd.

6000 par barnesko

Tirsdag aksjonerte aksjonsgruppen “Evakuer barna fra Moria” foran Stortinget for å legge press på regjeringen. Venstre og KrF har fått til et halvhjertet løfte fra storesøster Høyre om å hente barn fra flyktningeleire i Hellas “hvis 8 – 10 andre land gjør det samme”. Slik kan Høyre, ved Monica Mæland lene seg tilbake i trygg forvissning om at dette kommer til å ta tid så kanskje vi slipper å hente flyktningebarn og derved tirre FrP før etter valget i 2021. Da er også tiden ute for barna i Moria, de er enten døde eller så skadet at de aldri vil kunne leve et godt liv.

Om å sitte i FNs sikkerhetsråd

Dette kan synes viktig for å fremme norske interesser internasjonalt, særlig er vi opptatt av havretten. Dessuten gir det internasjonal prestisje. Men om jorden blir et bedre sted å leve og at konflikter mellom nasjonene blir mindre om Norge deltar, er vel heller tvilsomt. Som Harald Stanghelle så treffende sier det i en artikkel i Aftenposten i dag: FNs sikkerhetsråd er ikke et sted for de rene og ranke, men for kynisme”. http://FN – et sted for kynisme FNs sikkerhetsråd er ikke stedet for de rene og ranke, men for kynisme. Derfor kommer Norge til å skuffe mange om vi nå kommer inn. Her gjelder det ikke å irritere de store, faste medlemslandene, som en furten Trump eller kinesiske Xi. Tove Gravdal sier det slik i sin bok: “Norges utfordring er kunsten å bevare troverdighet og kjempe for menneskerettigheter og klima uten å terge Kina, hisse opp Russland eller bli uvenn med USA”.

Ofres barna i det storpolitiske spillet?

Høyre trodde nok de skulle få fred for disse masete Moriaaksjonistene ved å gi juniorpartene i regjeringen et bittelit bein å tygge på. Det det nå gjelder er å få Norge inn i Sikkerhetsrådet. Om det betyr å fri til stater som er åpenbare diktaturer eller øystater som risikerer å bli liggende under vann hvis vi fortsetter å lete etter nye oljekilder så langt nord som mulig, så virker det som hensikten helliger middelet. Og mens vi snakker høyt om frihet, internasjonalt samarbeid og en levelig jordklode, dør barna i Moria.

Hilsen Ragnhild som også i varmen kan hisse seg opp.

Sommer i Norge

Her sitter vi på drømmestedet Bråtane og kunne ikke ha det bedre. Etter noen dager med polarvind og iskulde, (ned mot 5 grader om natten i juni er virkelig iskaldt) har vi fått væromslag med milde vinder og gode temperaturer både natt og dag. Ja temperaturen er slik at selv Thor-Øistein tar morgenbad. (Ragnhild har dyppet seg hver morgen siden i april)

Dagene går med sedvanlige Bråtanesysler. Stort sett Sisyfosarbeid, det vil si vi luker og klipper gress og så går noen dager og ingen kan se at vi har luket og klippet gress. Men akkurat når det er gjort er det en enorm tilfredsstillelse å se hvor fint det blir selv om jeg vet det hele må gjentas ganske snart.

Vi har hatt besøk av Old Docs med feller. Dette er kullinger av Thor-Øistein som liker å spille golf og som siden 2007 har vært her nesten hvert år. Det blir lange morgener i solen, golfspill og middag, og mange gode samtaler hvor verdensproblemene drøftes inngående.Et assosiert medlem spiller ikke golf, men deltar i den mer sosiale siden av arrangementet. Jeg legger ved et bilde fra et tidligere arrangement da vi fortsatt var fulltallige og ett fra årets sosiale del, vordrinken på plattingen i kveldssol.

Vi er ikke helt avsondret fra verden og det som skjer ettersom vi følger med på TV og leser aviser på nettet. Jeg har derfor rikelig anledning til å gremmes både over iskanten som ikke ble flyttet sydover tross faglige råd og oljelobbyen som sikret milliardoverføringer til nettopp olje. Og ja, jeg vet at vi ikke kaneller skal skru av oljekranene og stenge ned oljeindustrien, men milliardoverføringer som sikrer selskapene mulighet til å bygge ut enda flere felt… Var det virkelig nødvendig? Og AP dilter med de borgelige, hvor blir det av miljøengasjementet? I forhold var det småpenger som gikk til det grønne skiftet som regjeringen skryter av at de er så opptatt av. Det er all mulig grunn til å gremmes, noe jeg selvfølgelig gjør.

Vi som andre er selvfølgelig opptatt av alle demonstrasjonene som foregår rundt om i verden mot rasisme. Det er mange stemmer her hjemme som maner oss til å se oss selv i speilet og sette ord på våre egne fordommer. Den hverdagsrasismen vi ser og hører om er en del av oppveksten og livene til mange her i landet. Jeg kan bare oppfordre alle til å lese Facebookinnlegget til Thor-Øisteins gode venn Yngvar Andersen. Det er til ettertanke og til å gråte litt over. http://Puls-Yngvar var 13 år første gang han ble kalt «helvetes svarting»

Men så faller jeg tilbake i sommermodus, vandrer rundt og nyter synet av alle blomstene, gleder meg over at det ser ut til å komme bra med bær i år (hvis vi får litt, men ikke for mye, regn). Nå skal jeg ut og lukte på nattfiolen. Det er en unnselig liten blomst som bare er å finne enkelte steder og kun frem til St.Hans. Når solen går ned bak åsen dufter den vidunderlig, men bare etter solen er forsvunnet fra vekstplassen.

Dette er nattfiol, dessverre kan jeg ikke formidle duften.

Hilsen Ragnhild i sommermodus

 

Helsevesenet – en vanlig bedrift?

Vi har vært med på en rivende utvikling i norsk helsevesen, organisatorisk og med hensyn til antall helsearbeidere, her illustrert ved økning i antall leger.  I 1961 da Thor-Øistein var ferdig lege var det 3897 leger i Norge, i 1968 da Ragnhild var ferdig, 4720, ca 10 % kvinner i begge årgangene. I dag er det ca 27000 yrkesaktive leger, hvorav 53% er kvinner. Hva er skjedd? Veldig mye, blant annet kvinnenes inntog i arbeidslivet fra 1970-årene, men det får bli en annen historie.

Norge ligger blant de landene i verden som har flest leger og sykepleiere per innbygger med 4,7 leger per 1000 innbyggere og 4 sykepleiere per lege. Den største organisatoriske forandringen kom i 2001 med innføring av Helseforetaksmodellen og New Public Management i sykehusene. Fra en tro på at faglig styring gir best helse ble nå troen på at god ledelse er uavhengig av fag et mantra. Mer helse for pengene høres jo besnærende ut, men når mer helse betyr mer topptung styring som først og fremst ser på økonomistyring, ja da er det lov å undre seg.

Befolkningen er svært opptatt av sykehustilbudet sitt, det har vi sett de siste 10-15 årene med mye folkelig opprør mot nedleggelser og nybygg og hvor skal sykehuset ligge. Alle vil gjerne ha nærhet til helsetjenesten og et godt fungerende sykehus, noe som blir helt umulig i et land som vårt. Noen må reise, det er ikke til å unngå. Noen må ta upopulære avgjørelser, noe vi må akseptere bare avgjørelsene er basert på både faglig skjønn og økonomi. Det er nå mistanken brer seg – for hvor er det faglige skjønnet når økonomien trumfer det meste?

Nå kommer jeg til mitt anliggende – OUS og Helse Sør-Øst.  Ingen kan ha unngått å få med seg det store opprøret vi ser og har sett etter at Helse Sør-Øst la frem sitt prestisjeprosjekt – et nytt Rikshospital på Gaustad. For å få til dette må Ullevål sykehus legges ned. Hvorfor? Fordi Ullevål sykehus ligger på et område med meget attraktive boligtomter. At Ullevåltomten egner seg utmerket til å bygge ut mer sykehus er uinteressant for de herrer/damer i styret i Helseforetaket. For som styreleder i Helse Sør-Øst så treffende sa det, hans agenda er ikke helse, men økonomi. Så nå vet vi det – helse er ikke viktig ved utbygging av et nytt Rikshospital – der er penga som rår. Ved å selge tomtene på Ullevål til høystbydende (og det blir meget høye bud) kan økonomien i det nye sykehusprosjektet sikres. At et nytt Rikshospital på Gaustad må bygges i høyden pga svært liten, nettopp, tomteplass og at høyhus absolutt ikke egner seg for sykehusbygg, f.eks. ved en større epidemi eller pandemi, ja det prøver de (les styret i Helseforetaket) å skyve under teppet.

Hva slags ledelse trenger vi i helsevesenet? Jeg er ikke i tvil – selvfølgelig trenger vi god økonomistyring, men fremfor alt trenger vi god faglighet. Dessverre blir fagligheten og de som skal arbeide i de nye prestisjeprosjektene ikke hørt. De aller fleste fagpersoner har skreket og ropt NEI til planene om et skyhøyt nytt Rikshospital på Gaustad med nedleggelse av Ullevål som premiss, men styret i Helseforetaket med styreleder på toppen snur det døve øret til. For helse er ikke deres agenda, men alle milliardene tomtene på Ullevål kan sørge for.

Hilsen Ragnhild, som vanlig opprørt, veldig opprørt.