“Tala inte til meg om pigga nittiåringar!!”

Moster Gurli, en gammel slektning av Ragnhild kom med dette utbruddet da særdeles spreke gamlinger ble omtalt. Hun hadde selv mer enn nok med å vandre rundt med en stokk hun tvi-holdt på.  Hvis vi opplever å bli nitti år, opplever mange at det ikke bare er hukommelse og konsentrasjon som svekkes. Vi orker mindre, vi er muskulært svakere og balansen er dårligere.

Når jeg nå skal fortelle om hva enkelte presterer, så er det først og fremst for det kuriøses skyld. Noen har trukket vinnerloddet. 90 år gamle er de fremdeles frisk og sunne og bruker ikke medisiner mot noe som helst. Hjertet er sterkt og armer og bein er som femti-åringens. Hvor stor er egentlig sjansen for å bli slik? Hvis jeg sier en av 100 000, så er det en kvalifisert antagelse.

Jeg har nå sett flere video-opptak av turneren Johanna  ( 93 år )som går gjennom det vanlige mangekampprogrammet som også brukes i unge år. Både i fritt-stående og diverse apparater er prestasjonene overveldende. Vel har hun vært aktiv turner fra barne årene, men likevel ! Jeg håper at bildet av henne i skranke kommer til sin rett.

Styrketrening er noe av det fornuftigste vi kan drive med i alderdommen. Manglende styrke blir ofte en minimumsfaktor for at vi fortsatt skal kunne leve et aktivt liv. Om vi trener med kroppen som vektstang, driver med strikker, fri vekter eller maskiner, spiller egentlig ikke så stor rolle..Bare at vi gjør det, er tingen!! Ganske nylig fant jeg en rapport fra et treningssenter hvor en vel 80 årig kvinne imponerte. Etter 8-10 års trening var hun i stand til å sette verdensrekord i benkpress, markløft, vel å merke i sin aldersklasse.  For å si det en gang til, for de aller fleste er ikke dette en tanke engang.

Golf kan vi spille nærmest til siste dag. Jeg vet om enkelt som hjelpes av golfbilen, slår ballen og kjører videre. Da har du det hyggelig og gjør det samme som for 50 år siden. Men jeg kjenner også en 95 åring som går 18 hull og fremdeles bærer sine golfkøller.

Jeg vil avslutte med å fortelle om Maestro, dirigenten Herbert Blomstedt. Verdenskjent og 95 år gammel, dirigerer han fortsatt de store filharmoniske orkestrene. Rank og elegant, jeg tror han fortsatt gjør sin morgengymnastikk !

Hvorfor denne litt springende epistel ? Flaks og hell og kanskje noe egeninnsats leder oss inn i  en alderdom som er mer enn forskjellig. La oss glede oss over hva vi greier.

Hilsen Thor-Øistein

Tid for oppussing


Det er noe med høsten – kanskje er det de siste sommerlige solstrålene som får oss til å ønske å forlenge sommeren og dermed går løs på boligen og pusser opp. For nå kommer vinteren og mer inneliv og da må vi jo kose oss inne, ikke sant? Selv relativt nye leiligheter, når de skifter eier blir det nødvendig med en “total makeover”. Gulv skal slipes, vegger males og kanskje trenger det 12 år gamle kjøkkenet fornyelse?

I samme stil blir det nødvendig med en personlig oppussing når noen ser at kanskje kommer alderdommen med rynker og det som verre er. Vi som er godt oppe i alderdommen ser med en viss forbauselse på når yngre kvinner (jeg oppfatter alle under 60 som unge eller yngre) vil “ha en hånd på rattet” og forebygge de forskrekkelighetene som følger det å bli eldre. Her er det først og fremst snakk om å forebygge de ytre tegnene på alderdom, rynker og slaskete pupper og mage for å nevne noen.

Den nye skjønnhetsklinikken som tre yngre kjendiskvinner starter i oktober har allerede fått massiv kritikk fra ekte feministhold, samtidig som kvinner allerede står i kø for en quick fix for å motarbeide ytre tegn på alderdom. Sarah Sørheim betegner i Aftenposten de tre kjendisenes forsøk på å kalle klinikken for kvinnehelse for feminist-vasking, et meget treffende begrep som burde få status som nyord. Sørheim har helt rett – dette har ingenting med helse å gjøre. Selv om damene lokker med hormonbehandling for overgangsalderplager (har de fått med seg en lege tro?) og et apparat for å styrke bekkenbunnen er dette ikke helsefaglig uproblematisk. Det er heller ikke vist at dette bekkenbunnapparatet har noen fordeler fremfor enkle øvelser som kan gjøres på stuegulvet.

At de tre damene promoverer sin klinikk som skandinavias største innen estetisk medisin og påstår dette er kvinnehelse, er så grovt at selv jeg mister både munn og mæle. Når vi vet hvor usikre unge kvinner kan være i forhold til kropp og utseende, hvordan denne usikkerheten virkelig fører til uhelse som spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker, da er skjønhetsindustrien på ingen måte det som fører til bedre helse.

Jeg må innrømme at jeg ikke synes det er noen fest å se mitt 81-årige rynkete ansikt med poser under øynene i speilet om morgenen. Heller ikke er det en glede å oppleve hvordan alt siger nedover og at kroppen ikke er så spenstig som for tyve år siden. Da prøver jeg å si til meg selv at kroppen min fungere godt til å være så gammel og at sporene i ansiktet mitt er sporene etter et levd liv som jeg fortsatt lever og gleder meg over.

Når unge vakre kjendiskvinner forteller oss at for å ha god helse, kvinnehelse, må vi innom deres klinikk, er det å undervurdere alle oss gamle som tross fysiske tilkortkommenheter og et utseende som ikke lenger egner seg til deltakelse i Miss Norway lever gode liv med ansiktene og kroppene våre. Vi vil ha oss frabedt den typen baksnakking av det og eldes og misbruk av ordet kvinnehelse. Vi ønsker mer forskning på kvinnehelse, men det er på helt andre deler av medisinen enn en såkalt klinikk for estetisk medisin. Skulle ønske Pia Tjelta hadde holdt seg til skuespilleryrket, der gjør hun seg bedre enn som feministvasker og medeier i en skjønnhetssalong.

Hilsen Ragnhild som vil oppfordre alle til å lese Live Nelviks Ytring på NRK.no

 

Seniorliv i en vanskelig tid

Total mengde informasjon er enorm, og i tillegg til aviser kommer radio, TV og sosiale medier. Dette vil jeg skrive litt om.

Vi har tatt en liten pause – fordi det skjer så mye og selv i vår relativt fredelige hverdag er det vanskelig å si noe fornuftig om livene våre. Krig i Europa, med ufattelige menneskelige lidelser på begge sider er selvfølgelig det som opptar oss mest for tiden. Men det er ikke til å unngå at klimakrisen nå er så bekymringsfull at selv vi i et fredelig Norge uten å være for berøret av den må få øynene opp. Det er faktisk kritisk – bare se til Pakistan hvor en tredjedel av landet ligger under vann, over 1200 mennesker er omkommet og over 6000 skadet. Vi kan ikke lukke øynene, dette er realiteter.

Krigen fører med seg kritisk mangel på gass i Europa og derav følgende strømpriser som for oss synes astronomiske. Vi som er vant til å sløse med strøm, la lys brenne i alle rom, ha strømkabler i oppkjørselen og kjøre vaskemaskinen med tre t-skjorter og en treningsbukse, vi må lære “the hard way” at her må det spares. For vi nordmenn er verstinger når det gjelder å spare energi – vi lever som om energitilgangen er uendelig, og det har nå vist seg at det er den ikke.

Her kommer ett av mine hjertesukk – jeg skjønner ikke bæret av det som sies om strømpakker, kraftkabler, ACER og kraftmarkedet i Europa. Det eneste jeg forstår at dette er det flere meninger om og at det er mulig å se helt forskjellig på hvordan denne krisen, som for de fleste av oss i den store sammenheng er en liten krise, skal løses.Jeg leser tre aviser, hører på nyheter og Dax 18 og ser av og til på debatten. Dessverre blir jeg ikke særlig klokere for det er stort sett vettuge folk som uttaler seg og det de sier høres så tilforlatelig ut, men de blir altså ikke enige. Det eneste jeg forstår litt er at når det gjelder energi og energipakker så må vi stå solidarisk med resten av Europa, vi kan ikke stikke hodet i sanden og bare mele vår egen kake.

Det er flere ting det går an å forundre seg og til dels ergre seg over, som når rikinger forlater fedrelandet sitt for å spare noen skattekroner. Og ja, jeg har endelig forstått at formueskatten slår uheldig ut når norske eiere beskattes mens utenlandske eiere i samme bransje slipper unna. Men det må jo kunne gjøres noe med det problemet og også det at de samme rikingene må tappe bedriftene sine for å betale formueskatten.

Min forundring er dessuten stor over at et medlem av kongehuset har en forlovede med mildest talt bisarre uttalelser som samme kongehusmedlem nekter å ta avstand fra. Ikke rart at flere organisasjoner som har med pasienter å gjøre trekker seg fra samarbeid og såkalt kongelig beskyttelse. Jeg må si jeg har medfølelse med kongen og dronningen, ikke lett å være foreldre og samtidig nøytral monark.

Ellers som Frank Rossavik sier i Aftenposten i dag: Monarkiet erstatter religionen for mange. Det var tydelig å se i forbindelse med Dronning Elizabeth II`s død forrige uke. Det å stå 5 timer i kø for å se kisten passere synes som en form for gudsdyrkelse.

Til slutt må jeg si at jeg gleder meg til å lese to bøker, forhåpentlig snart: Løpe ulv av Kerstin Ekman og Egne barn av Trude Marstein. Løpe ulv har fått bare fantastiske anmeldelser så vidt jeg har fått med meg. Marsteins bok har også fått strålende kritikkeri aviser og NRK, helt til jeg leste Carina Beddari i Morgenbladet som avslutter med fyndordene: Denne boken vil jeg ikke anbefale til noen. Så forskjelligkan man altså lese samme boken, jeg gleder meg til å gjøre meg opp en mening.

Hilsen Ragnhild som endelig har kommet på bloggbanen igjen