I Oslo er det 30 grader og stekende sol – helt annerledes enn den 22.juli for 14 år siden. Da var det gråvær og småregn, vi satt i sofaen og småpratet da vi hørte en eksplosjon – og resten er historie – en historie vi ikke har lov til å glemme. Vi som husker må sørge for at de som er yngre, som var småbarn eller kanskje ikke en gang født den gangen heller ikke skal få lov til å glemme.
Det som satte meg på disse tankene var en post på FB idag med tittelen Hvem var Eskild Pedersen? Eskild Pedersen som var leder i AUF under terroren på Utøya 22.juli 2011 og en av hovedmålene til terroristen. Eskild som fikk varslet og kom seg unna og derved ble en av dem som er overlevende fra Utøya. En av dem som lever med skyldfølelse fordi det ble så mange andre, men ikke dem som ble skutt og drept. En skyldfølelse som rasjonelt sett er helt helt ubegrunnet, men som mange overlevende forteller om.
De 14 årene som har gått har vært preget av mange historier, mye konspirasjon og en skammelig hilsen fra noen høyreorienterte om å “dra Utøyakortet”. Heldigvis hører vi mindre til det i dag og det er en gang for alle slått fast at målet for terroristen var venstresiden og særlig venstresidens unge og lovende, de som var på leir på Utøya. AUF var og er et offer i denne sammenhengen og ikke en gjeng som “drar et kort” for å skaffe seg fordeler.
Over til noe helt annet. Et samfunn kan dømmes etter hvordan det tar vare på de aller mest sårbare. Hvem kan være mer sårbare enn fire multifunksjonshemmede unge kvinner? I Aftenposten leser jeg om disse fire som bor sammen i et bofellesskap på Lambertseter i Oslo. De er blitt som søsken som forstår hverandre og støtter hverandre, hver på sitt vis selv om bare en av dem har litt språk. Ja, de er ressurskrevende og koster mye og ja kommunen må spare penger. Men er det akkurat på disse fire som har et meningsfylt liv i felleskapet sitt vi må spare? God omsorg koster penger og noen omsorgsoppgaver koster mer enn andre, men vi skal altså måles på hvordan vi klarer å ta vare på de aller mest sårbare, som disse fire. Kommunen er ærlig på at når avtale med private omsorgsgivere skal gis teller økonomi like mye som god kvalitet, med 50% for hver. Dette har vi ikke råd til sier kommunen. Så nå splittes et bofelleskap som har fungert godt fordi det koster for mye. Jeg skal ikke dra det kortet som det er mer enn fristende å dra…
Dette ble litt dystert i sommervarmen, men i dag er dag til ettertanke og en dag for aldri å glemme hva hat gjør med mennesker.
Nå har jeg vært fire samfulle uker på Bråtane i stort sett veldig fint vær, med mye hyggelig selskap av barn, barnebarn og venner av barn. Den siste uken inntok hetebølgen Norge, ikke bare oss i Kragerøskjærgården, men stort sett hele Norge. Tropenetter i Trøndelag og på Vestlandet og også hos oss på Østlandet – da snakker vi. I en agurktid er dette gefundenes Fressen for diverse nyhetsmedier, det har stort sett dreid seg om varme og varmerekorder. Jeg skal ikke være urettferdig, pågående kriger i Gaza og Ukraina får sine spaltemetre, men ellers dreier det seg stort sett om rekorder – hvem blir varmest i landet her.
Heldigvis var det en edruelig lederskribent i dagens Aftenpost som minnet oss på at denne rekordartede varmen dessverre har en meget dyster bakside. Den er kort og godt menneskeskapt og vi har alle en del av skylden. Vårt uvettige forbruk og bruk og kastmentalitet er en viktig del av klimaendringene og overopphetingen av kloden. Vi kan gjerne slå et slag for klimaet så lenge det ikke rokker ved vår økonomi og vår levestandard. FrP går forrest med å fnyse av klimatiltak innenlands – det ødelegger for oss så la oss betale andre for å ordne opp med ekstremvarmen, styrtregnet og jordskredene. Og oljen vår må ingen røre ved, alle kan selvfølgelig kjøpe, men oljeindustrien skal utvikles, ikke avvikles. Oljen vår er verdens reneste må vite, inntil den blir brent et helt annet sted, men det snakker vi ikke høyt om.
Men jeg må innrømme at jeg har nytt sommervarmen på Bråtane. 22 grader i vannet og bok i skyggen. Reker på brygga iført shorts og T-skjorte klokken 21 – det er ikke hverdagskost her oppe under polarsirkelen. En liten hake var det at for en liten uke siden forsvant vannet. Vi har opplevd det før, men det er fortsatt litt trøblete. Fem liters dunker med vann ble innkjøpt og fylles regelmessig hos naboen som har kommunalt vann. Selv om vi sparer alt vi kan er det utrolig hvor mye vann 6 mennesker på hytte trenger. All vask av oss selv foregikk selvfølgelig i sjøen (for meg er det regelen selv når det er vann i kranen). Det innvilges litt vann til tannpuss og håndvask før matlaging, vi vil ikke få sommerinfeksjoner i tillegg til vannmangel. Nå blir det kommunalt vann på oss også.
I dag forlot jeg Bråtane og satte kursen mot Oslo og det er forbausende enkelt selv uten bil. Kjersti båtet meg til Kragerø – en deilig båttur i lunkefart av hensyn til mor (meg) som slett ikke liker seg i båt i fart. Buss fra Kragerø til Tangen og derfra Vy ekspress til Oslo. Jeg rakk så vidt å lese avisene og leke litt WordFeud med søsteren min før vi var fremme på Skøyen hvor jeg fikk 20-bussen hjem. Og her er det varmt – 33 grader da jeg kom hjem og jeg tør ikke tenke på hvor varmt det var inne. Heldigvis sto alle vinduene oppe og markisen var nede så her er det levelig. Jeg må innrømme at en lunken dusj i ferskvann og hårvask etter fire uker var ganske deilig. I morgen blir det morgenbad i Akerselva.
Nå ønsker jeg alle dere som leser dette en fortsatt god sommer og nyt sommeren tross et noe dystert bakteppe.
For en sommer. Nå har jeg vært her i to uker og dagene går akkurat slik de skal når det er sommer. Jeg gjør alle de vanlige Bråtanetingene, dvs morgenkaffe i solen ute, morgenbad, litt luking og hagestell, kanskje en tur og bad etter tur. Og veldig mye ingenting, sitte på bryggen og bare kope, se på det som måtte bevege seg på sjøen og kanskje slumre litt i solen. Det er blitt noen bøker, noe krim, en Gjert Nygårdshaug og biografien om Werna Gerhardsen. Den var både spennende og tankevekkende. Den minnet meg på hvor mannsdominert det politiske livet var for bare femti -seksti år siden. Skremmende å lese om den kvinneforakten som ledende Arbeiderparti-politikere la for dagen. Vel å merke ikke Gerhardsen selv, selv om heller ikke han greide å kreditere sin kone offentlig for alt hun bidro med. Den aller verste syntes å ha vært den mektige LO-lederen Konrad Nordahl. Biografien dokumenterer helt hårreisende uttalelser og ryktespredning som viser tilbake til ham. Boken anbefales på det varmeste.
I dag er det 3. juli, en dag som alltid markeres med flagging på Bråtane. 3.juli er fødselsdagen til min mormor Ebba Margaretha som eide Bråtane og som min mor arvet og siden delte opp i tre for å overføre til meg og mine to søsken. I dag er min del overført til mine fire barn som ferierer her med sine familier etter tur. Jeg er heldig som får være her sammen med dem og barnebarna. Akkurat nå er Jon her med datter Helena, stud.med. på fjerde året. Etter hvert kommer Kjersti og Karoline med sine familier, Gry reiste for noen dager siden. Jeg føler meg utrolig priviligert. Men jeg savner Thor-Øistein- jeg ser ham for meg, på tur, på vei til golfbanen eller med gressklipperen, han satte sin ære i å holdet plenen ( og det er en stor plen) helt strøken. Han er en så viktig del av alt som gjøres her. Vi oppdager stadig ting han gjorde og som bare skjedde. Nå må vi andre få det til å skje.
Bråtane er et sted for minner, mange og gode minner. Minner om mormor som vi flagger for i dag, minner om mor og far som jeg ser for meg, hånd i hånd over plenen for å komme og spise middag med oss eller mor som kommer med frokostreddiker fra egen kjøkkenhage. Og nå også minner om Thor-Øistein som forlot meg akkurat her for nesten et år siden.
