Nyfeministbevegelsen var 50 år i 2020. Vårt årlige feministtreff blir 50 år neste år. For noen dager siden møttes vi igjen.
17 kvinner som var unge i 1970-årene og kalte seg nyfeminister har fortsatt å møtes en gang i året siden 1976. Da vi møttes sist fredag var vi 11 – ikke dårlig når selv den yngste av oss har passert 80. Noen av de 17 er borte, noen har ikke helse til å gå i selskap. Men vi elleve hadde en veldig fin kveld sammen, suppe, ost og vin sto på menyen og det var nok av temaer som kunne tas opp til diskusjon, akkurat som den gang.
Det morsomme er at vi inntar våre posisjoner og roller akkurat som den gang. Noen er og var pratsomme, tar ordet og beholder det, andre er mer stillfarende. Temaene vi tar opp gjenspeiler også hvem vi var og hvem vi er blitt. Heldigvis klarer vi å sørge for at alle kommer til orde. Den gangen var det kvinnefrigjøring og fremtidsmuligheter i et mannssamfunn vi var mest opptatt av, nå er vi mer bekymret for gutter og unge menn enn for unge kvinner. Vi er på ingen måte enig i alt, tvert i mot, men en ting kunne vi enes om og det er at mannen må inn i likestillingsloven.
Et tema som ble tatt opp og hvor bølgene gikk høyt med stor uenighet var et forslag om at foreldrepermisjonen må utvides til atten måneder, dvs et og et halvt år. Jeg mener at vi har en veldig raus permisjonsordning med mulighet for mor og far til sammen å ta ut 12 måneder med full lønn, mer hvis man går ned til 80% lønn. Det er en viktig og god rettighet at foreldre kan være hjemme med barnet sitt det første året og at samfunnet er med på å bekoste dette. Men selv synes jeg det bør stoppe der. Det er mye velferdsstaten skal bekoste og mitt standpunkt er at det er annet som bør prioriteres enn at friske foreldre og friske barn får ekstra seks måneder permisjon bekostet av det offentlige. For eksempel synes jeg det er viktigere å sørge for at funksjonshemmede får tilgang på god assistanse slik at de kan delta i samfunnet enn at friske foreldre og barn skal få mer betalt permisjon. Det er bare ett av mange eksempler. Denne gangen var jeg ikke alene om mitt syn.
Neste år er det 50 år siden disse feministtreffene startet. Vi håper å kunne feire 50-årsjubileet.
Bildet viser Fire kusiner som får meg til å tenke på boken av samme navn som jeg leste som barn.
Jeg har alltid hatt et godt forhold til søndagsmiddager. Da jeg var barn ble vi pyntet og fine tatt med til middag hos våre besteforeldre på begge sider med jevne mellomrom. Søndagsmiddag hos besteforeldrene betydde veeeldig god mat, noe som ikke var dagligdags i etterkrigstiden jeg vokste opp i. Ettersom jeg ble større var søndagsmiddagene hjemme, særlig om vinteren, preget av en god slitenhet og god mat etter en obligatorisk skitur.
Som voksen har jeg prøvet å holde på tradisjonene. Så lenge foreldre og svigerforeldre levet ble de invitert til oss relativt ofte. Og nå er det barn og barnebarn som kommer til oss/meg (når de har tid ettersom livet deres leves på stram line med cuper, stevner og liknende for deres barn)
Ettersom min utvidete familie er ganske stor må middagsgjestene deles opp i puljer. I går hadde jeg 5 barnebarn og to foreldrepar på besøk. For meg er det herlig å høre og prøve å følge med på den til tider høylytte praten rundt bordet og jeg gledet meg over de fire kusinene i sofaen (den ene fetteren fikk ikke bli med på bildet, han var mest opptatt av sykkelprat med onkel)
Hva så med Katti Anker Møller? Boken til Hege Duckert leste jeg med stor glede da den kom ut og lørdag fikk jeg oppleve Hege live på Ibsenmuseet med et inspirerende og kjempefint foredrag om nettopp Katti Anker Møller. Vi bør stadig minne oss selv på alt vi har å takke henne for. Jeg tenker spesielt på De Castbergske barnelovene (som ga barn født utenfor ekteskap viktige rettigheter) og Mødrehygienekontorene. Det er også viktig å huske på at blant hennes motstandere var også kvinner som ellers arbeidet for likestilling og stemmerett. Kirkens morallover sto sterkt i den tiden og gifte kvinner var virkelig redde for at deres egne barn kunne bli utfordret til å måtte dele arven etter en avdød far med et såkaldt “uekte” barn.
Hege Duckert har fått mye fortjent ros for boken om Katti Anker Møller og som den eminente foredragsholder hun er håper jeg at riktig riktig mange kommer og hører på henne. Vi må ikke glemme dem som gikk foran og tok kampen for at våre liv skulle bli så uendelig mye lettere idag enn for 100-150 år siden. Inntil 1938 var det ulovlig og straffbart å drive åpenlys prevensjonsveiledning og reklamere for denne. Under okkupasjonen ble prevensjonsveiledning igjen straffbart og i etterkrigstiden var det store folkebevegelser mot prevensjonsopplysning og bruk av prevensjon, med Kristelig folkeparti i spissen. Alt dette skjedde i min og mine jevngamles ungdomstid, det er altså ikke lenger siden. I dag er prevensjon tatt inn i varmen, også av KrF, og kampen har nylig stått om, ikke lovligheten av abort, men om selvbestemmelsen skulle være i 12 eller 18 uker. Det ser faktisk ut som om verden går fremover
Hilsen Ragnhildsom sender varme tanker til Katti Anker Møller og Hege Duckert
Dette er selvfølgelig et bilde fra for et år siden. Bare tanken på å ta av meg vottene og ta en selfie i løypa får meg til å grøsse.
Årets første skitur – i strålende sol, silkeføre etter nylige snøfall og passe temperatur. For å si det forsiktig, jeg var ikke alene. 54 bussen til Brekke var stappfull kl 10.30 og jeg var glad for ikke å skulle kjempe meg til en parkeringsplass. Mye folk ute mellom Brekke og Sognsvann, men jeg tror ikke på langt nær så mange som fra Sognsvann og Frognerseteren, for ikke å snakke om innerst i Sørkedalen. Spesielt hyggelig var det å se alle barnefamiliene med små og litt større barn på ski og akebrett. Det er tydelig at Norge igjen er en skinasjon, ikke bare for dem med nummer på brystet, men for alle, store og små. Ett av Skiforeningens motto: “Barn på ski er glade barn” ble ikke gjort til skamme denne solfyllte lørdagen. To timer på ski i variert terreng var nok for denne gamle damen og det var bare en gang jeg måtte krype til korset og ta av meg skiene, i det siste bratthenget ned til Hammeren. Dessuten var det begynt å bli litt avkjørt med små steiner som stakk opp etter mye ploging. Alt i alt veldig fornøyd med meg selv, med at jeg fortsatt klarer å holde meg på beina og til og med kan gå i litt kupert terreng. Etterpå smakte det særdeles godt med te, brødskiver og Klassekampen lørdag i sofaen.
Klassekampen lørdag er alltid en glede å lese. Denne gangen gledet jeg meg ekstra over professorene Hofmann og Tjomsland som hadde en lengre artikkel med overskriften “Kosmetisk kirurgi er et yrkesetisk problem”. Som jeg skulle sagt det selv som i forrige bloggpost, men bare det at to professorer har så enormt myer større gjennomslagskraft og blir kanskje, forhåpentligvis, lyttet til. Professorene viser til et policydokument fra Lederne i Norsk allmennmedisinsk avdeling og Den norske tannlegeforening frA 2021 som konkluderer med at “Kosmetisk behandling uten medisinsk eller odontologisk indikasjon,er ikke forenlig med god profesjonell praksisog bør ikke tilbys av allmennleger og tannleger”. Tenk om foreningen for plastisk kirurgi kunne komme med noe tilsvarende.
Noe som forundrer meg er at de kvinnene som har stått frem med sine historier om bivirkninger og farer for bl.a. kreft etter brystimplantater overhode ikke problematiserer bruken av kosmetisk kirurgi. De er mest opptatt aV at det offentlige skal lage registere over type implantater og hvem som får dem satt inn. Så når det private helsevesenet bedriver kosmetiske behandlinger som fører til bivirkninger er det det offentlige som må ta støyten og reparere skadene. Og det offentlige stiller opp, det må det for her gjelder legeetikken.
Det er ikke helt enkelt å tro på et godt år når året starter med bomberegn over Gaza og harde kamper i Ukraina. Når skal disse krigerske mannfolkene ta til fornuft og sette seg ved forhandlingsbordet? Og her i det fredelige og gode Norge klager vi over at strømprisene noen timer noen dager når nye høyder eller at maten som vi skuffer i oss er dyr?
Dette ble på den ene siden en jul og nyttårsfeiring som vi alltid har hatt det, i alle fall etter at barna ble voksne og stiftet egen familie. Lille julaften med 19 barn, svigerbarn og barnebarn, julaften hos datter Kjersti, annen dag hos Jon og nyttårsfeiring med dem vi har feiret sammen med i nær 40 år + noen ekstra. Noen fine turer på bena, skiføret lot som kjent vente på seg, og fredelige kvelder i sofaen med bok og puslespill. Jeg må med skam bekjenne at det tradisjonelle adventspuslespillet jeg får av Kjersti, 24 poser med brikker – en for hver dag i advent – er jeg ikke blitt ferdig med. I år var det rett og slett for vanskelig. Siden 13ende dagen var i går og det fortsatt ikke er ferdig får jeg satse på 20nde dagen. På den annen side ble det en veldig annerledes jul som jeg var inne på i forrige post. Jeg må venne meg til å være alene og jeg må fortsatt bruke tid på å sørge. Selv om jeg har det bra, for det har jeg, så er sorgen der hele tiden med alle de små tingene som nå er så annerledes.
Ellers har jeg tatt opp arven etter mine foreldre som var avisomane. Hvis de var bortreist en uke leste de alle avisene fra den uken når de kom hjem. Så gal er ikke jeg, men med helukeabonnement på to aviser og lørdags Klassekampen blir det endel aviser. Fredelige dager med mye inneliv gir også plass til bøker, heldigvis.
Lørdag som var hadde både Aftenposten og Klassekampen lange artikler om kosmetisk kirurgi. Det gjør meg en blanding av trist, lei meg og sint. Trist og lei meg fordi unge og middelaldrende kvinner er så lite fornøyd med utseende sitt at de bruker store summer og utsetter seg for smerte og ubehag for å få et utseende de tror vil gjøre dem lykkeligere. Sint fordi dyktige kirurger i stedet for å bruke sin kompetanse i det helsevesenet vi trenger og som alle skal kunne benytte nærmest gratis, forstørrer pupper og løfter ansikter og rumper hos ellers helt friske kvinner, for det er flest kvinner selv om noen menn også er ute på den galeien. Rekonstruksjon av bryst etter kreft f.eks. har lange ventelister mens plastisk kirurgene forstørrer normale, friske pupper i det private helsevesenet. Hvor er idealismen og hva ville Hippokrates sagt?
Godt nytt år til dere alle, til følgere og dere som dumper innom ved et tilfelle.
Hilsen Ragnhild som sikkert kommer til å ha mye å irritere seg over også i 2025.
