Det heter seg at enhver er seg selv nærmest og det er selvfølgelig riktig. Men er det nødvendig å bli seg så nærmest at livet styres, ikke av forhold til menneskene rundt seg, men av en klokke eller en ring. Det var en pulsklokke, nå er det Oura ringen det dreier seg om og den og de som bruker den fikk et lengre hovedoppslag i forrige ukes A-magasin.

Hva er det med disse dingsene som skal forbedre livet vårt, gi oss mer energi og gjøre oss til en bedre versjon av oss selv? Både pulsklokkene som måler alt og nå Ouraringen skal få oss til å stresse mindre, sove bedre og kvinner skal bli bedre kjent med kroppen sin. Det lyder forlokkende og for den nette sum av 4-8000 kroner og 79 kr måneden for å få registrert dataene kan vi altså få et bedre liv og “bli en bedre versjon av oss selv”.

Ouraringen er testet teknisk og holder for så vidt det den lover hvis vi tror på at variabilitet i hjerteslagene sier noe om stressnivået. Den måler også aktivitet og søvnkvalitet. Vi vet jo at pulsen stiger og synker alt etter stressnivå og aktivitetsnivå, men trenger jeg en ring for å få vite det? I følge ekspertene er ringen bedre enn pulsklokkene til å måle søvnkvalitet. Personlig vet jeg godt hvordan jeg har sovet, om jeg er uthvilt eller ikke når jeg våkner, men jeg er også ganske enkelt skrudd sammen og har ikke klokkertro på tekniske dingser.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene du kupper på salg nå

Det som bekymrer meg med disse tekniske dingsene er hvordan de gjør livet til noe mekanisk uten emosjoner og empati. Når Oura forteller at bæreren trenger hvile så må sosiale sammenhenger avlyses for å følge ringens instrukser. Som en av ringens koryfeer sier: Dataene styrer mye av livet mitt. Jeg er ganske streng og gjør det som er best for meg. Da må jeg spørre, er det som er best for meg det som er best for den tekniske delen av meg, alt som kan måles. Hva med tanker, emosjoner og følelser – noe som ikke kan måles og fremstilles i en graf? Er ikke det også dimensjoner som burde være viktige for meg? Og hva med forholdet til mine nærmeste og til mine venner? Ettersom det ikke kan styres av en teknisk måler blir det helt underordnet i livet?

Inge Strumpke advarer mot ringen (og andre superklokker) både fordi de lett gjør oss hekta. Hun sammenlikner det med spillet Tamagotchi fra 90-tallet som “alle” drev med hvor man måtte trykke på knapper for å mate og ta vare på et dyr. Folk ble så hekta, nå blir man hekta på seg selv i stedet. Et annet problem hun påpeker er personvernet. Er vi komfortable med å gi så personlige opplysninger som ligger i appene til et eller annet firma? Kanskje vi alle bør tenke os mer om før vi kaster oss på en hype som klokker og ring for å få gleden av å våkne om morgenen til en readiness score?

Helt til sist blir det advart mot å bruke ringen som prevensjon. Den lover at den viser menstruasjonssyklus helt nøyaktig slik at det er mulig å vit når man er fruktbar. Det er en trend på nettet at influencere advarer mot bruk av hormonell prevensjon og anbefaler bruk av naturlige metoder som ringen hjelper med. Resultatet ser ut til å bli at bruken av prevensjon blant unge kvinner går ned mens aborttallene går opp. Det er en virkelig tankevekker.

Med teknologifri hilsen Ragnhild

Etter hvert som årene går, er det nok noen som lurer på om tiden er inne for en total endring av livskursen. Mange drømmer bør nok forbli å være drømmer og vi kan leve godt med det. Nå skal jeg fortelle historien om ekteparet som 60 år gamle nettopp startet et eventyrprosjekt, og det i Toscana.
Kristin, filolog og Peter Groth, siv.ing, kjøpte en tomt i Toscana på omlag 3 dekar. Tomten var overgrodd av gran i alle størrelser, men det var en lang historie om tidligere dyrking av vindruer her. Etter siste verdenskrig fastslo Den italienske stat at landet produserte for mye vin av dårlig kvalitet. De subsidierte oppriving av gamle vinstokker og planting av granskog. Produksjon av trevirke ville være mer lønnsomt.

For vel 15 år siden startet familien Groth med gravemaskin, dumper og motorsag. Jordsmonnet egnet seg fortsatt glimrende til vindruedyrking og det ble plantet 2200 Merlot druestokker. Etter 3-4 år var det høstemodne druer og den første vinen kunne produseres. Og det ved hjelp av familien Toscanis store produksjonsanlegg på naboeiendommen. Gangen er vin på ståltank, etter hvert på eikefat, for så å tappes på flasker. Forrige årble det 1600 vanlige flasker og 100 magnum.

Alt dette har ikke skjedd uten en svær egeninnsats. Svette og skitt under neglene har vært nødvendig. Fra tidligere fantes det noen oliventrær i kanten av granskogen og flere ble plantet. Resultatet har blitt vel 200 liter olivenolje i året. Med middelhavskost legger vi grunnlaget for friske år i alderdommen. Mye forskning tyder nettopp på olivenolje som hovednøkkelen til dette. Familien legger også vekt på en økologisk bærbar drift. Det brukes naturgjødsel og ikke sprøytemidler som er helsefarlige. Det gjelder både i oliven- og vinproduksjonen.

Jeg har selvsagt vært nysgjerrig på hvordan familien Toscani har tatt imot entusiastiske nordmenn som ønsket å lære om vinproduksjon. Det har gått bra! Jeg er imponert over stayerevnen som Kristin og Peter har. Jeg vet etterhver om prosjekter som blir gitt opp nettopp fordi entusiasmen avtar når hverdagen blir for slitsom.

For et par år siden fikk vi en flaske Groth-vin 2018. Vi skal ikke late som vi kan mye om vin. Men denne rødvinen likte vi!
Alkoholreklame er forbudt i Norge, det gjelder både prinsessens gin og annet. Men når jeg forteller denne historien som har endt ut med rødvinen BEDANO fra Costa Toscana, som også finnes på Polets bestillingsliste, så synes jeg det er greit. Det er jo en god historie.

Jeg har ikke plantet vinstokker. Men som sønn av skogbruker plantet jeg gran og furu på snauhogst-felt. Kanskje en litt annen dimensjon en planting av vinstokker og vinproduksjon.
Historien om familien Groth i Toscana er kan hende til omtrentlig fra min side, men jeg er full av beundring over det arbeidet de har nedlagt og resultatene de har fått.

Vennlig hilsen Thor-Øistein