Abortkampen i retrospekt og her og nå

Kampen for selvbestemt abort i 70-årene kan synes fjernt i dag, også for oss som sto midt oppe i det. Vi var ikke for abort, vi kjempet for var at det var kvinnene selv som visste best hva som var riktig i en vanskelig situasjon med uønsket graviditet, ikke en nemnd.  Spørsmålet var hvem som var best egnet til å bestemme, kvinnen eller en nemnd. Det var en kamp som det ikke var selvklart at vi skulle vinne – da spørsmålet om selvbestemt abort var oppe i Stortinget første gang, i 1974, falt det med en-1- stemme. I 1975 ble det vedtatt en lov som sa at vilkårene for abort skulle omfatte sosiale hensyn, men nemndene besto. I 1978 ble loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12 svangerskapsuke vedtatt i Stortinget med en stemmes overvekt.              

Hvorfor skriver jeg om dette i dag?                                                                                                                                                     I dag leser jeg om Irland som har Europas strengeste abortlov og hvor det skal være en folkeavstemning over et grunnlovstillegg fra 1983 hvor det fastslås at det skal tas like mye hensyn til fosteret som til kvinnen når det er spørsmål om abort.  https://www.dagsavisen.no/verden/et-signal-til-resten-av-verden-1.1092778.  I Irland som er et strengt katolsk land er abort kun tillatt når det står om kvinnens liv og før 2013 var abort totalforbudt, også hvis kvinnens liv sto i fare. Men det er ikke slik at abort ikke forekommer i Irland. Velsituerte kvinner reiser til England og får utført abort på private klinikker mens mindre bemidlete foretar illegale aborter med fare for liv og helse. Hva som blir utfallet av folkeavstemningen er uvisst. Med den holdningen den katolske kirke og paven har til abort og prevensjon er det ikke godt å vite. Man må håpe på ungdommen – 74 % av personer under 25 år er for en forandring mens bare 36 % over 65 år er det. 

Hva vil det bety om Irland sier ja til å fjerne Grunnlovstillegget?                                                                                                  Et ja fra Irland vil gi et sterkt signal til andre land som beveger seg i mer konservativ retning som Polen og Ungarn og også USA. At USA ved president Trump allerede på sin fjerde dag som president gjeninnførte et forbud fra Reagan-tiden mot å bruke offentlige midler på frivillige organisasjoner som rundt om i verden underviste om prevensjon eller refererte til abort, er dypt bekymringsfullt når det gjelder global helse. En av vår tids store bekymringer er nettopp kvinners manglende mulighet for å ta ansvar for sin fruktbarhet og reproduksjon mange steder i verden. Der kvinner får tilgang på god prevensjon og mulighet for abort øker velstanden.

Kan vi nå regne diskusjonen om selvbestemt abort for avsluttet i Norge?                                                                                  På ingen måte, vi må hegne om de rettigheter som er oppnådd. Regjeringens forsøk på å innføre reservasjonsrett for alt helsepersonell som også skulle gjelde innsetting av spiral er et dystert eksempel på at vi må være på vakt. Det ble en massiv protest mot reservasjonsretten med tidenes store 8. marstog i 2014 som gjorde at regjeringen snudde, selv om statsministeren den gang ikke helt forsto hva oppstyret dreide seg om (på Dagsrevyen 8.mars 2014). Vi kommer til å oppleve flere forsøk på tilbakeslag hvis vi ikke er på vakt.

Hilsen Ragnhild som er på vakt

 

Superveteranene gir seg ikke!

Først om ishockey spilleren som blir 73 år til sommeren.

Jeg traff Thor Marthinsen første gang for vel 20 år side. De siste 2-3 årene til stadighet i ishockey-hallen i Asker som trener for en stor flokk 9 åringer. Først litt om karrieren hans. Han spilte på landslaget en årrekke. Han har 113 landskamper og har deltatt i 4 olympiske leker, første gang i 1968. Og han er selvsagt æresmedlem i Frisk Asker. Men så til hva jeg ser idag. Jeg har fortsatt skøyter på bena fra tid til annen og har følgelig stor respekt for faremomentene. Når jeg ser Thor på skøyter med kølle og puck, synes risikoen for han å være null. Skøyteferdighetene sitter der. Barn elsker å lære og best av alt er det ved å “herme” måten treneren gjør ting på. Thor tar seg ikke bare av de gode 9-åringene! Jeg har også sett Thor prøve å lære den totale nybegynner å gå på skøyter ved å skyve på en bruskasse med smil, oppmuntring og tålmodighet. Vi snakket litt om det sist, det vi har likt å gjøre tidligerei livet, og som vi fremdeles greier, må vi ikke slutte med, uansett alder. Vi får stå på, på hver vår måte videre!

Aktiv bildende kunstner på 89 år !

Fra vindu og veranda har vi i 8 år hatt utsikt mot et gammelt restaurert mursteinshus. Det var en gang et av produksjonsbyggene til Lilleborg såpefabrikk. Etter hvert erfarte vi at bygget er arbeidsplass for kunstnere og arkitekter. Men stor var forbauselsen da vi forsto at eieren av hus med stort atelie var en 89 år gammel kvinne. Norsk-finske Irma Salo Jæge virket vital og sprek og vi ser henne stadig i full  fart over plassen på vei til atelieet. Ifjor hadde hun separatutstilling på Henie-Onstad kunstsenter til stor fagning i de fleste mediene. Store, fargesprakende bilder som ikke tyder på noe tungsinn. Leksikalt blir hun beskrevet som en av våre mest fremtredende kunstnere de siste 50 årene. Jeg kjenner henne ikke, har bare vekslet noen ord om vinterens farlige hålke osv. Men hennes vitalitet må være inspirerende. Lykke til videre med videre maling og utstillinger.

Hilsen Thor-Øistein som stadig inspireres.

En gammel mann som venter på hesten.

Hva ventet han på egentlig?

Jeg lufter hunden vår hver morgen. For noen år siden observerte jeg en liten, tynn mann som sto  på fortauet alene. Han ventet øyensynlig på noe. Etter hvert observerte jeg at han ble hentet av en minibuss. Der satt andre gamle allerede. Jeg kom i snakk med han og forsto smått om senn at praten var ikke så lett. Han lette etter ordene og var ikke helt klar på hvor han skulle, men på en gård skulle han ihvertfall. Jeg vekslet noen ord med han ganske ofte Det ble mest om vær- og føre-forhold. Det var nok hyggelig at jeg tok kontakt, men spørsmål han ikke maktet å svare på, var nok greiest å la være.

Hvem var han egentlig?

Denne lille tungsindige mannen var akademiker på høyt nivå. Han hadde vært en framtredende forsker og hadde har krevende samfunsverv. Rundt pensjonsalder ble hukommelsen sviktende, han greide ikke orientere seg og han fant ikke ordene. Han levde sammen med kona i en leilighet. Han kunne ikke gå ut alene, fant ikke veien hjem.

Gleden med hest og kjerre.

Oslo kommune hadde en prøveordning for noen år siden for demente. Det var 5 eller 7 som ble hentet ved heimen 2-3 dager i uken. Disse dagene tilbrakte de på et gårdsbruk i Maridalen. De var sammen med store og små dyr. Det ble litt raking og rydding og for det jeg vet kanskje stell av hestene også. De kjørte tur med hest, de gikk tur i skogkanten og var sammen om det meste. Tilfeldighetene førte til at jeg på P2 idag hørte hans kone og andre snakket om dette prosjektet. I en ellers traurig tilværelse ble disse dagene høydepunkt for vår venn og sikkert for de andre gamle også. Dette rimer godt med den kunnskap vi idag har. Aktivisering og ikke minst kontakt med dyr gir masse glede. 

Hva nå videre?

I Oslo er det idag ca 8 000 demente, de fleste med Alzheimer. Mange greier seg hjemme med krevende omsorg og de dårligste er på sykehjem. Ca 80 prosent av sykehjemsplassene er belagt med demente. Et arbeide nylig publisert fra Høyskolen i Oslo viser at vi ikke er gode nok til å aktivisere de gamle og slitne. Det må ansettes egne yrkesgrupper, f.eks fysioterapeuter  for dette.. Det ideelle prosjektet med dager på gårdsbruk var fantastisk, men bare for noen få og duger neppe i den store sammenheng.

Verden er urettferdig,

Hilsen Thor-Øistein, jevnaldrende med mannen som ventet på bilen

Er El-biler bare symbolpolitikk ?

Monner det at vi kjører El-biler?

Det er neimen ikke greit å orientere seg når vi kommer til de konkrete miljøråd. At det er fare for en truende miljø-katastrofe, er det få som tviler på. Det er også få som tviler på at den er menneskeskapt. Hele verden er klar over at vi må redusere våre utslipp av CO2 og metan som ødelegger jordens atmosfære. I Aftenposten 15. Januar, presenterer Geir Martinussen det såkalte total-regnskap for produksjon og drift av El-biler. Batterier til El-biler krever i snitt 60 kg litiumkarbonat. Det utvinnes hovedsakelig i Sør-Amerika, med store negative påvirkninger på miljøet. Det gjelder grunnvann og generell forurensning. Batteriproduksjonen fører også til en større CO2 produksjon enn ved vanlige biler. Martinussen spør: Er det riktig at vi lesser miljøproblemer over på andre for å ha noe renere luft selv ?  Han mener også at det i den store sammenheng monner lite om vi kjører El-biler eller ikke. Dette er vanskelig og ingen av oss har fasitsvaret. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/e1P5Kg/Skrot-for-all-del-ikke-en-fossilbil-i-bra-stand–Geir-Martinussen

Hva med kildesortering som miljøtiltak?

I mange kommuner og byer kildesorterer vi. Matavfall, plast og diverse i 3 forskjellige poser. Også her stilles spørsmål hvorvidt dette betyr noe. Jeg har sett regnestykker som også her sår tvil om miljø-effekten. Vi sorterer og det fortsetter vi med. Selv om symboleffekten kanskje er den største, så vil jeg ikke kimse av den. Jeg føler at den er bevisstgjørende på flere måter.

Men det vi spiser, det ville monne i mljøregnskapet vårt !!

Gå tilbake noen måneder, så vil dere få se litt om vårt “kraftfôr-regnskap” her på bloggen vår. Kort fortalt, vi importerer 10-tusenvis av tonn kraftfôr hovedsakelig fra Sør-Ameriks. Soya og mais fraktes over store avstander for at vi skal spise kjøtt og oppdrettsfisk. Dyrene som står på bås og i grisehus produserer heller ikke uvesentlig CO2 og metan-gass. Vi har mer en 1000 tonn lammekjøtt og reinsdyrkjøtt på fryselager, vi destruerer hønse- og geite-kjøtt. Hvorfor iall- verden endrer vi ikke på disse vanene? Store deler av året får vi rimelig villfisk. Også her er vi på gal veg. Ifjor spiste vi 17 prosent mindre fisk enn i 2016. Andre som kan mer om dette enn meg, er klare på at mat/miljø-regnskapet er mer enn viktig å gjøre noe med. Bra for helsa vår er det også!

Hilsen Thor-Øistein som synes dette ikke er lett.

Kan gamle hjerner trenes?

Kan vi gjøre noe for å bedre hukommelse, orienteringssans og læreevne?

Kollega og hjerneforsker Kaja Nordengen https://www.aftenposten.no/kultur/i/Xw6EWr/Hjerneforsker-Bryter-du-rutinene-i-hverdagen_-trener-du-hjernen–har nå skrevet en ny bok, “Hjernetrening. Slik holder du hjernen i form”. Vi som er litt eldre blir selvsagt nysgjerrig på hva dette innebærer. Vi vet at det er ca 80 000 som er demente idag og de fleste av disse har Alzheimers sykdom. 5 prosent av de som får Alzheimer, blir rammet før 65 års alder. I sykdomsutviklingen kan arvemessige komponenter bety noe, men det varierer fra person til person. Ytre faktorer som disponerer for utvikling av hjerte/kar sykdommer, ser også ut til å disponere for demens. Dette er faktorer som usunn livsstil med lite mosjon, dårlig kosthold, sterk overvekt, forhøyet blodtrykk, diabetes 2 osv. Med et slikt bakteppe med frykt for dårlig hukommelse, vi kjenner ikke folk igjen, og vi greier ikke orientere oss, er det naturlig at vi er på leting etter ting som tar vare på våre kognitive ferdigheter.

Dr. Nordengelske tips:

Hun er nå intervjuet i Aftenposten og hennes råd og tips blir kanskje presentert noe tabloid. “Slik trener du opp hjernen din på 30 dager”. 1. Gå av bussen en holdeplass for tidlig. Orienteringsevnen blir bedre ved å gå nye veier. 2. Puss tenner eller/og barber deg med feil hånd. 3. Gå av sykkelen på feil side ( 2 og 3 har med oppøving av nye bevegelser å gjøre). 4. Spill sjakk!  5. Handle varer i butikk hvor du ikke vet hvor varene er. 6. Regn uten kalkulator. 7. Gå 10 000 skritt daglig. 8. Lær deg å danse. 9. Lær deg daglig nye ord på et fremmed språk. 10. Ta initiativ og snakk med ukjente mennesker.  For meg synes det klart at fellesnevneren, “bryte ut av komfortsonen”, ta utfordringer som krever konsentrasjon, er bra for hjernen vår. Hun mener å kunne dokumentere at det dannes nye nervecellenettverk i hjernen. Spennende og lovende. Vel, vi får prøve. Da har vi i hvertfall gjort noe for bremse det vi uvegerlig merker av aldersforandringer. Om det kan bremse eller stoppe demensutvikllingen er nok en helt annen skål.

Intervall trening og bedre hukommelse.

Professor Linda Bergersen og medarbeidere har gjort spennende funn som tyder på kraftig fysisk aktivitet med produksjon av laktat (melkesyre) stimulerer dannelse av stamceller som ender opp i hjernesenteret for hukommelse (hippocampus). Hva slags praktisk råd ender dette opp i? Uansett hva slags fysisk aktivitet vi bedriver, la oss prøve noen minutter å sette opp farten så beina blir stive og vi hiver etter pusten.

Hilsen Thor-Øistein som lik alle andre, gjør så godt han kan

 

 

Vi heier på Trine Skei Grande !

 

Hva i all verden har Trine Skei Grande gjort galt?

At vi fra tid til annen kan vi bli irritert og forbauset over hva som bringes til torgs i de offentlig rom, et ikke uvanlig for oss. Men denne ganger er vi oppbrakt. Trine Skei Grande var i 2008 på en privat fest i Trøndelag et sted. Hun var ikke der som nestleder i Venstre. Det ble drukket alkohol og i løpet av festen ble en 17 år gammel gutt og Trine, 38 år, enige om å ta en tur ut i naturen. De endte opp i kanten av en kornåker bak huset. Der “hadde de seg” og det var frivillig sier de begge. Hva så? Her var det frivillighet og ingen skjevhet i maktposisjon. Det var ca 20 års aldersforskjell og han var over såkalt lavalder. At hans foreldre eller andre synes dette  dumt, men det er annen sak. Liknende ting skjer, har skjedd og vil skje også i fremtiden og heldigvis forblir dette i det private rom.

Har noen tenkt å ta knekken på et skikkelig menneske?

“Me too” kampanjen som vel startet med at Mr. Weinsteins overgrep ble publisert i USA,  har kastet lys på en ukultur som finnes de aller fleste steder, når vi åpner øynene. Menns misbruk av sin maktposisjon har blitt avdekket nærmest overalt. I Norge kanskje først og fremst personifisert ved Giske-saken. Etter hvert er det falt mange “lik ut av skapene” både her og der. At medier idag går løs på Trine Skei Grande i kjølvannet av dette er for oss absurd. VG s redaktør satte dette fint på plass i NRK i går, heldigvis. Resett, ytre høyre nettsted, hadde angivelig tilbudt mannen i denne saken kr 400 000.- for å stå fram. Hva slags agenda hadde redaktør Lurås ved å gjøre dette.? 

Det er stor forskjell på frivillig sex og overgrep

Det viktige med “me too” er at den fokuserer på overgrep og misbruk av makt. I dette tilfellet var det på ingen måte et asymmetrisk maktforhold selv om det dreiet seg om aldersforskjell. At unge gutter debuterer seksuelt med en eldre kvinne er ikke noe nytt og er behandlet i litteraturen en rekke ganger. Vi i min generasjon husker ganske sikkert Lillelord.  

Vi heier på deg Trine Skei Grande

Kjære Trine – vi vil for all del beholde deg som Kulturminister. Vi et mange som støtter deg. Stå på.

hilsen to oppbrukte seniorer, Thor-Øistein og Ragnhild 

Flyktningeretur igjen

Ikke uvanlig at jeg er opprørt – men nå ble jeg det igjen. Et flertall på Stortinget har sagt nei til å stanse tvangsreturer til Afghanistan og, enda verre, sagt nei til å gjeninnføre rimelighetsvilkåret. Rimelighetsvilkåret skulle sikre at retur til flukt i eget land ikke skulle føre til at unge mennesker ble sendt et sted hvor de ble helt uten nettverk og livsmuligheter. Det ble avviklet i forbindelse med den store tilstrømningen av flyktninger på tampen av 2015, det kunne virke som en panikkhandling fra de folkevalgte. Jeg kan imidlertid ikke forstå hva faren ved å gjeninnføre det ville være nå vi får vesentlig færre flyktninger til landet. Ville det ikke være riktig når vi nå sender hjem livredde flyktninger å vite at det er trygt der vi sender dem? Dessuten sender vi dem også til deler av landet hvor de ofte ikke har noe nettverk fordi det er for farlig (selv for Norge) å sende dem dit de kom fra. Gjeninnføring av dette vilkåret ville ha gjort det mulig å ikke returnere til andre steder i landet hvis de returnerte var helt ukjente og uten nettverk der. Hvorfor kan ikke vi, som regner oss som en humanistisk nasjon ta slike rimelige hensyn?

Situasjonen i Afghanistan er farligere.

Det er et høyt antall sivile som drepes i Afghanistan hvert år og Kabul som er den farligste provinsen i landet sendes “våre” flyktninger i hovedsak tilbake til. Hvordan kan vi lukke øynene for det som både FN, amerikansk etterretning og internasjonale humanitære organisasjoner sier, at sikkerhetssituasjonen i landet er dramatisk forverret og uforutsigbar?

Vi er verst i klassen – ikke mye å være stolt av

Norge er det eneste landet i Europa som ikke anvender rimelighetsvilkåret – hvorfor er vi så restriktive og glemmer helt vår humanistiske arv? UDI direktør Frode Forfang  https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JPAkm/Er-det-trygt-a-returnere-asylsokere-til-Afghanistan–Frode-Forfang  skrev i en kronikk i Aftenposten i november i fjor at vi- Norge – balanserer så vidt over grensen for det vi kan tillate oss i henhold til Flyktningekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Er det nødvendig å balansere slik og ikke holde oss trygt på samme side som land vi ønsker å sammenlikne oss med, det vil si resten av Europa?

Hilsen en frustrert Ragnhild 

Eldre henter krefter i skogen

Hva har naturen å gi oss?

Jeg har i forrige “lille epos” fortalt om seminaret denne uken på Bjørkelangen. Etter å ha snakket om “Friluftsterapi for spesielt utsatt ungdom”, blir det om “Eldre med risiko for utvikling av somatiske og psykiske lidelser”. Jeg tenker stadig på filosofen og forfatteren Thoreau (f 1817) som mente at han ikke på noen måte kunne fungere uten 4 timer tur på stiene i skogen. Han bruker en hel bok på å beskrive hva skjedde i hans hode i løpet av en slik tur. Kort fortalt, han vasket ut alt unødvendig tankegods og bygget opp det han opplevde som konstruktivt. 

Hva med fysisk aktivitet?

Vi vet at vi sitter alt for mye, i ro, minst 10-11 timer pr dag, mye av denne tiden uavbrutt. Dette er så helsenedbrytende at selv en times skikkelig trening ikke kan oppveie for skadevirkningene Observasjonsstudier forteller oss at en usunn livsstil med lite fysisk aktivitet gjør oss sykere og forkorter livet. Det er mye litteratur og erfaring som forteller at aktivitet ute i skog og mark gir oss bedre kondisjon, styrke, balanse og bevegelighet.

Hvorfor gjør ikke alle noe med det?

Ca 30 prosent av de eldre er for lite i aktivitet. Er vi pensjonister, er vi pr definisjon i risikogruppen for en redusert helse. Det er lettere å motivere oss for aktivitet ved å fortelle at “du vil føle deg bedre på kort og lang sikt”, enn å snakke om sykdomsforebygging og livslengde.

Om Frisklivsentraler.

Ca 270 kommuner har Frisklivssentraler. De skal bidra til at folk endrer livsstil til det bedre.  Etter at den første ble etablert i Modum i 1996, har vi erfart at disse fungerer bra. De aktiviser oss på tur og i trening, men er i utgangspunkt ment å gjelde til vi er 67 år. De samarbeider med seniorsentre og seniorkonsulenter i kommunen. Dette samarbeidet bør være starten for de som er eldre  enn 67 år Frivillige ressursmennesker bidrar. Det skal ikke mye fantasi til før vi ser at denne flotte naturen nærmest roper på oss. Det er ikke rare forberedelsene som skal til. Stier er det mye av, kanskje etter hvert rydde litt slik at det blir lettere å gå med stokk evt gåstol. Hva med noen stokker å sitte på, hva med en bålplass? Mange har erfart at innerom for prat og mer kaffe, er greit, særlig når været tilsier det. Hva er det ved dette som er bra for oss? Naturen i seg selv, gjøre ting sammen, praten og selvsagt at vi beveger oss.?

Hilsen Thor-Øistein som satser på sopp-og bærtur på Bjørkelangen til høsten

 

Naturbasert helse

Nsturbasert helse seminar på Bjørkelangen!

At det er godt for helsa vår å være ute i naturen, har vel vi Nordmenn aldri vært i tvil om. På Eidsverket, på Bjørkelanget i Aurskog-Høland kommune, skal vel 30 stk av oss sitte sammen for å se nærmere på dette. Mer konkret skal vi snakke om “fysisk aktivitet og aktiv bruk av naturen som behandlingsmetode”. Dette gjelder både psykisk og kroppslig helse. Så hvorfor akkurat denne kommunen i Akershus? Jo, dette er en gammel landbruks- og skogbruks-kommune, det er flott natur med skog, bekker, elver og vann. Det er fine stier i skogen og om høsten er det rikelig med sopp og bær. 

Litt om barn ute naturen.

Nylig ble det fra Universitetet i Oslo publisert et arbeide hvor 565 barn i alderen 1-6 år ble fulgt til de ble 10 år. Dette var førskolebarn som ble delt i 2 grupper. De var delt i 2 grupper. Det var utelek 3 timer, den andre 7 timer pr dag. Sammenhengen utelek og sosial adferd ble studert. Konklusjonen ble: Barna som hadde vært aktive ute 7 timer daglig var mer konsentrerte, mindre hyperaktive og flinkere sosialt enn andre barn generelt. Og det var en positiv gevinst å være ute 7 timer i forhold til 3 timer.

Så- Friluftsterapi i ungdomsårene.

“Nasjonalt kompetanse-senter for psykisk helsearbeide” satte for noen år siden igang prosjektet “Friluftsterapi” Dette var etter mønster av liknende prosjekter fra Australia og USA. Det hele går ut på at “utsatt ungdom” blir med i ett opplegg på 10 uker, og alt foregår ute i naturen. Det er 8 heldagsturer, 2 overnattingsturer med henholdsvis 2 og 5 overnattinger. Det er leirliv med bållaging, matlaging, fysisk aktivitet, orientering og indiduelle og gruppesamtaler. Til slutt var det enmannsturer. Hva endte det opp med?  Bedring av en rekke helsevariable, bedre mestring, mindre symptomtrykk og bedre sosial fungering.  Det ble også understreket at dette vedvarte!

Hva er det med naturen? 

Godt spørsmål og ingen lettvinte svar. Det er frisk luft, det er vakkert og det kan være utfordrende. Det er vel dette livet vi er skapt til. Vi blir lite distrahert av utenforliggende ting og vi lærer mestring. Grupper ute fungerer uforstyrret, men det forutsetter faglig kompetanse.

Alt ligger til rette for at Bjørkelangen kan la seg inspirere. Erfaringer med naturen som forbyggende tiltak i seniorårene, kommer senere.

Hilsen Thor-Øistein

Er det skammelig å bli gammel?

Hvor går vi?

I går postet jeg et innlegg om sykehjemsmedisin, i dag leser jeg i Aftenpostenhttps://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/G1Qyvm/Alderen-jobber-sa-stille_-sa-stille—Gerd-Ostmoe et leserinnlegg av Gerd Østmoe, 83 år gammel hvor nettopp behovene for en forutsigbar fremtid er hovedpoenget. Debattanten fremhever hvor usynliggjort vi kan bli som gamle og hvor vanskelig det er å bli puttet inn i båsen “gammel, ubrukelig og kostbar”. 

Hvor er det blitt av aldershjemmene?                                                                                                                                             Etter at (de unge) politikerne bestemte at vi gamle skal bo hjemme og få den hjelpen vi trenger i hjemmet, er det bare de aller sykeste som får plass på sykehjem. Resultatet er at rundt 80 % av sykehjemsbeboerne er demente og de resterende har så alvorlige fysiske og psykiske plager at de er avhengig av døgnkontinuerlig pleie. Hva da med enslige eldre som er rimelig oppegående, men trenger en god del hjelp og tilsyn? De skal altså klare seg med hjemmehjelp/hjemmesykepleier som er innom noen minutter 1 – flere ganger om dagen når de egentlig ønsker seg en trygg tilværelse med god hjelp og pleie og kanskje noen likesinnede å prate meg i stedet for å bli plassert foran TVen. 83-årige Gerd Østmoe så tidligere for seg en alderdom i et hyggelig hjem med blondegardiner og geranier i vinduet, hvor hun fremfor alt kunne føle trygghet, men slike hjem finnes ikke lenger og det er en villet politikk. 

Hvem har svarene?                                                                                                                                                                           Mange eldre føler en usikkerhet ved ikke å vite hvordan de skal klare seg hvis de blir hjelpetrengende. Gerd Østmoe skriver at hun har prøvd å få svar på hva som vil skje hvis hun blir syk og sengeliggende, men ingen i hennes kommune kan gi noe godt svar. I Oslo vet vi at eldre med behov for sykehjemsplass kan bli flyttet rundt fra midlertidige plasser til fast plass, men ikke nødvendigvis i nærheten av de kjente omgivelsene.

Er vi eldre bare en byrde?                                                                                                                                                           Det var leit å lese Aftenposteninnlegget som viser hvordan noen eldre føler at de egentlig bare er til bry. Og ikke bare er vi til bry, vi koster også samfunnet en god del i form av pensjoner og helsetjenester. Jeg er nok heldig som ikke føler det slik, jeg kjenner det som jeg med mine 76 år fortsatt har noe å bidra med på forskjellig vis. Men hvordan vil jeg føle det når/hvis jeg blir 83 år? Selv jeg med min gode helse kan bli syk og pleietrengende, hva da? Heldigvis har jeg god grunn til å se litt lysere på det med venner og bekjente som har rundet 80 i meget god stil. Men at noen føler som Gerd Østmoe er det all mulig grunn til å ta på alvor. Både politikere og helsevesenet må begynne å tenke nytt – det hjelper ikke bare å klage over den fryktete eldrebølgen. Vi må gjøre noe aktivt, kanskje gjeninnføre eldrehjem eller oppgradere sykehjemmene til å være virkelige hjem for eldre som trenger hjelp og pleie. Pernille Bruusgaard https://www.facebook.com/sykehjemsoverlegen/har startet et viktig arbeid, hvem tar stafettpinnen?

Hilsen Ragnhild som er litt optimist, men er redd at makta rår