Aldri har jeg følt meg så gammel som de siste dagene. Misforstå meg rett, jeg vet jeg ER gammel, men det er langt derfra til å FØLE meg gammel. Akkurat nå kjennes det som jeg sitter i hornet på veggen som syvende mor i huset, og derfra vil jeg pipe.

Jeg har som de fleste andre ikke kunnet unngå å følge med på mann/kvinne debatten som nå har rast i sosiale medier, i avisspaltene og på Fredrik Solvangs debatten. Det er kommet mange gode og vektige kommentarer i diverse medier. Simen Velle har etter et litt klønete utspill lagt seg langflat uten at det har ført til at debatten har roet seg og motdebattantene synes å ha fått med seg hva Simen har sagt. La det være sagt med en gang. Jeg, en gammel kvinne på venstresiden har stor sans for Simen Velle som synes å være en reflektert og meget talefør ung mann.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som forundrer meg og gjør at jeg nå piper fra hornet er hvor historieløse de unge debattantene syntes å være. Der jeg satt og hørte og så på Debatten fikk jeg et klart inntrykk av at debattantene så på 1980-tallet som en start på historien. Tiden før 1980 var tydeligvis forhistorisk og uten særlig interesse. La meg komme med et lite pip – årene mellom slutten av 1960-tallet og 1980 var og er uhyre viktige år nettopp for den debatten vi befinner oss i.

La meg kort minne om forhistorisk tid. På 1950 og 1960 tallet hadde kvinnene riktignok stemmerett, men de var avhengig av en forsørger og derved å være (godt) gift. De som tjente penger selv måtte pent finne seg i at hennes inntekt ble lagt på toppen av mannens og derved ekstra strengt beskattet, slik at det sjelden “lønte seg” for gifte kvinner å arbeide og tjene egne penger. Kvinner som ønsket å gjøre karriere i mannsdominerte yrker som f.eks. lektor eller lege fikk beskjed om at det var umoralsk av dem å oppta en studieplass som en mann kunne fått. Mannen var forsørger må vite og trengte en utdannelse. Kvinner skulle jo alikevel bare gifte seg, få barn og slutte i arbeide. Abort var straffbart (!), å bli gravid før ekteskap betydde bare en ting, man MÅTTE gifte seg. Da jeg gikk på skolen var det guttene som regjerte i klassen selv om også den gang mange av jentene var skoleflinke.

Alt dette forandret seg med den nye kvinnebevegelsen i 1960 og -70-årene. Kvinnene marsjerte ut av kjøkkenkroken og inn i arbeidslivet. De tjente egne penger og var ikke lenger avhengig av å bli forsørget. Og dermed er vi på 1980-tallet som for mange synes å være starten på den nyere tids historie. Kvinner har erobret mange viktige posisjoner i samfunnet, posisjoner som tidligere var forbeholdt menn. De fikk større kontroll på egen fruktbarhet med mulighet for sikker prevensjon og abort der det var eneste løsning ikke lenger var ulovlig og umulig. Kvinnene har reist seg og ville ha samme muligheter som menn, vi ville være likeverdige, noe vi vel har fått til. Dette har kostet kamp, bare så det er sagt.

Har kvinnefrigjøringen gått på bekostning av menns lykke? Tja, denne revolusjonen innen kvinne/mann relasjonene har gjort at mennene har måttet gi fra seg noen privilegier, samtidig som de har fått noen nye. Det må være privilegier å leve sammen med et menneske og ikke en hushjelp, å få lov til å følge opp sine egne barn og ikke være eneansvarlig for familiens økonomi, bare for å nevne noe. Samtidig er noen av kvinnenes “privilegier” blitt hengende igjen og ført til mye urettferdighet overfor noen fedre som ved samlivsbrudd mister kontakt med barna sine.

Men hva med guttene og mennene som taper terreng, i skolen, på arbeidsplassen og i hjemmene? Her er det sammensatte problemer og ingen enkle løsninger. Jeg skal i alle fall ikke påberope meg å forklare disse uhyre komplekse samfunnsproblemene. Men som en meget gammel kvinne må det være lov å påpeke problemet med vår sexfikserte ungdomskultur hvor tilgangen på sex ser ut til å være en dominerende faktor. Dessuten, når unge menn klager over at de ikke finner en partner må det være lov å spørre om det ikke ville være bedre om unge mennesker møttes ansikt til ansikt og ikke bare via en skjerm. Hva om gutta løftet hodet fra skjermen og gikk ut for å møte jenter på felles møteplasser? Hva om de unge jentene og guttene prøvde å bli kjent med hverandre før sex ble hovedtema? I forhistorisk tid, sånn rundt 1960, møttes vi alle mulige steder, men overhode ikke via en skjerm for de (skjermene) fantes ikke.

Problemene til gutter og menn løses i alle fall ikke ved å jage kvinnene tilbake til en tilværelse som i forhistorisk (før 1970) tid. De løses ikke ved å gjøre som land vi ellers liker å sammenlikne oss med, ved å frata kvinnene fremkjempete muligheter og rettigheter, som tilgang til trygge og selvbestemte aborter. Akkurat det er i ferd med å skje i USA. Skal vi komme videre må vi samarbeide og ikke motarbeide hverandre, ikke vi i min generasjon for vi er for lengst utdaterte, men dagens unge på høyre og vemstresiden. Dette burde være et felles prosjekt uten politisk slagside.

Hilsen Ragnhild som husker 1950 og -60 årene veldig godt.

Det er mange år siden jeg ble oppmerksom på Grace Bullen. Allerede som 12-14 åring gjorde hun seg bemerket som en lovende bryter i Fredrikstad. Nå har jeg nettopp hørt deler av ett times intervju i NRK. Hun var gjest i Vegard Larsens «Drivkraft», og det gjorde meg nysgjerrig på å lære mer om denne unge fremgangsrike damen.
Familien med små barn fryktet fra krigen i Sør-Sudan til Eritrea hvor Grace ble født i 1997. Etter 4 år kom familien til Fredrikstad. Barna kom tidlig med i det driftige brytemiljøet  i Atlas og der startet en karriere som forløpig har resultert i flere Europa-mesterskap og medaljer i VM. Og nå er hun kvalifisert til OL i Paris 2024.
En ting er å lykkes i idretten men kanskje enda mer interessant er å se hvordan hun har kommet dit.
Hun forteller litt om dette i «Drivkaft».

Foreldrene stilte krav. Skulle hun gjøre ting, skulle det være bra. Barnebrytingen ble ledet av erfarne folk. Det var tydelig at hun satte pris på å lære, men likevel ble det tid til mye lek og moro, på og utenfor brytematta. Skolearbeidet ble fulgt opp og hun fullroser Wang idrettsgymnas som greier å legge til rette for den vanskelige kombinasjonen det er med full idretts-satsing og vanlig skolearbeid. Familien har øyensynlig vært fornøyd.
Noen «og-tyve» år var hun på bra internasjonalt nivå. Men hun så at det måtte enda bedre trenings tilbud til, enn det som var i Norge. Det gjaldt både trener-kompetanse og sparrings-partnere. Tilfeldigheter førte til at hun ble med en bryter-kollega fra Georgia dit på en ukes besøk. Det ble begynnelsen på ett foreløpig 2 års opphold, og det fortsetter.

Georgia med 3 millioner menneske verdsetter kampsporter, inkludert bryting høyt. 27 år gammel ser hun at dette er det som skal til for å realisere drømmen om å bli «Verdens beste».Hun investerer nå i mange timers trening daglig. Hun sparrer bare med menn og det blir selvsagt endel nødvendig juling.

Når hun snakker om idretten sin, vektlegger hun stadig gleden over «å mestre». Hun smiler når hun snakker om gleden over et «skikkelig løft og kast»av motstander i matta. Før hun møter opp i kamp, noe av det samme. Hun pleier å si til seg selv «dette kan jeg, dette mestrer jeg». Hun bruker lite energi på på hvordan motstander bryter, hun er uansett forberedt.

Det er sjelden jeg hører en utøver i den grad reflektert over alt som har vært og er rundt henne for at hun skal lykkes. Foreldrene på Lisleby har all grunn til å være stolte.

Hilsen Thor-Øistein som tenker med glede tilbake på å være støttemannskap for Jon Rønningen i Seoul og Barcelona.

Det er tydeligvis en trend blant unge og middelaldrende, som regel velstående kvinner å bruke livet sitt til å kjempe mot alderdommen. De siste jeg leste om var “the biohacking girls” – to kvinner i femtiårene som via en podkast driver nokså ekstrem helseopplysning. Hvis dette skal være godt helsefremmende arbeid så er de to ikke helt klar over hvordan livet ser ut til de fleste kvinner mellom 30 og 80 år her i landet. Det skal jeg komme tilbake til. Men først litt folkeopplysning om Biohacking.

Dette begrepet kommer fra, ja riktig gjettet, USA og en grunder i Silicon Valley. Dave Asprey gikk som 20+ åring på Wharton buisness school og ble både rik og fet. Rik på en rekke økonomisk lønnsomme tiltak og oppdagelser som hvordan bli slank med et kosthold basert på fett og lite karbohydrater (hørt om det før?) Nå er han bare rik, ikke fet. Hans store ernæringsgjennombrudd er bullet proof dietten og spesielt bullet proof kaffe som er en kaffe tilsatt fett i form av smør og kokosfett. Selve dieten ligner til forveksling den trenden vi hadde her til lands for noen år siden, den såkalte low carb eller et kosthold med lite karbohydrater.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men hva har nå dette med biohacking å gjøre? Dave Asprey tituleres som biohackingens far. Han promoverer et kosthold som har tror på, selger bullettproof kaffe i bøtter og spann og preker sunne vaner med god søvn og lite stress.  Biohacking er da rett og slett en gjør-det-selv biologi. Akkurat som noen hacker smarttelefonen din kan du hacke biologien din ved å lytte til Dave Asprey og hans disipler som våre hjemlige biohacking girls. Du skal leve slik og derved manipulere ditt DNA gjennom å optimalisere forbedring i cellene, intet mindre. Dessuten er det viktig å følge nøye med på hva som skjer i kroppen med jevnlige blodprøver (stakkars fastlegene om vi alle skulle begynne med dette) og selvfølgelig bruke det som finnes av teknologiske hjelpemidler for å følge med på matinntak, søvn, når du skal ha sex og når du må hvile. Dette høres jo strålende ut, ikke sant? Mindre strålende er det å skulle gjøre det alle medisinere mener er direkte feil og skadelig, nemlig å ta jevnlige ikke målrettede blodprøver av friske mennesker. Sannsynligheten for å få ett eller flere prøvesvar litt utenom det “normale” er stor. Slike svar må følges opp og som regel har de ingen betydning. Det eneste som kan være fornuftig å måle hos ellers friske er Vitamin D og jern, og slike målinger skal ikke tas oftere enn hvert 3 år hvis de er normale.

Legeforeningen har en kampanje gående som heter “Gjør kloke valg”. Det er ikke klokt å overdiagnostisere og bruke ellers knappe helseressurser på å ta jevnlige blodprøver av middelaldrende biohackere.

Tilbake til våre biohackere i femtiårene som fikk førstesiden i Dagsavisen i går samt et lengre intervju inne i avisen. Det høres jo fint ut at de er opptatt av maten vi spiser, psyken, søvn, sex og stressmestring. Men det er ikke nok å være opptatt av det, alt må nemlig måles med regelmessige blodprøver, avførings- og urinprøver og bruk av instrumenter som sporer og måler hva som skjer gjennom søvn og fysisk aktivitet. For meg høres dette nærmest ut som en heltidsjobb.

Vi får også gode råd av disse damene ved siden av kosthold og søvntips. Begynn enkelt sier de, ta for eksempel vitaminmangel (som om vitaminmangel er hyppig hos middelaldrende norske kvinner), ta en tur til fastlegen og få tatt en blodprøve “av alt” så du vet hvor du er og hva som kan forbedres. Videre anbefaler de å dempe morgenstresset:”Sett deg ved bordet og planlegg dagen, skriv dagbok og tenn stearinlys. Deretter kan du legge inn 10 minutter yoga. En fin start på dagen”. Jeg ser for meg flertallet av norske kvinner, middelaldrende og eldre som starter arbeidsdagen på den måten.  Men selvfølgelig, er man høypriviligert som jeg antar disse kvinnene er så kan det kanskje høres fint ut.

Personlig vil jeg på det sterkeste advare mot denne selvsentrerte og på mange måter skadelige trenden. Vi skal absolutt spise sunt, bevege oss mye mer og sørge for nok søvn. Men dette kan vi gjøre uten jevnlige målinger og duppeditter som forteller oss om hvordan vi sover eller stresser. Vi skal ikke være mennesker som bruker all vår til på selvrealisering og egen helse. Til det har livet så mye mye mer å by på.

Hilsen en virkelig oppbrakt Ragnhild

For gammelfeministen som sto på barrikadene for selvbestemt abort i 70-årene er det nærmest utrolig at vi ikke er kommet lenger. De to siste gangene abortloven ble brukt i det politiske spillet var i 2014 og 2018 da Erna Solberg fristet KrF med en innstramning i abortloven i bytte med politisk innflytelse. Dette skapte berettiget raseri og store demonstrasjoner. I 2014 sto slaget om reservasjonsretten, dvs om fastlegene skulle ha rett til å reservere seg mot å henvise abortsøkende kvinner til å få utført abort. Dette forslaget ble droppet etter alle protestene og Erna Solberg kunne sukke på TV og undre seg over hva vi bråkte for. Dette er ti årene siden og verden og helsevesenet er gått videre. Nå foretas de aller fleste tidligabortene (før 12 svangerskapsuke) medikamentelt og dette er de aller aller fleste aborter som foretas. Selvbestemmelse før 12 uke er vel etablert og liten uenighet om. Selv om KrF gjerne skulle skrotet hele selvbestemmelsen innser de at her står de ganske alene og vil aldri få en slik innstramning igjennom.

I 2018 ble abortloven igjen gjenstand for politisk frieri. KrF var i forhandling med Erna Solberg om regjeringsdeltakelse og hadde som krav å endre eller helst skrote paragraf 2c i Abortloven. 2 c omhandler mulighet for abort etter uke 12 hvis det er påvist skade på fosteret. Solberg åpnet for forhandlinger om abortloven, noe Kjell Ingolf Robstad som ledet høyre fløy i KrF tok som en mulighet for å gjøre tilgangen til abort vanskeligere. Det hele endte med at KrF gikk inn i regjering på borgerlig side og som takk for hjelpen fikk de en liten seier ved at selvbestemt tvillingabort ble avviklet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå har det dukket opp nye muligheter for å bruke abortloven politisk. NOUen Abort i Norge – ny lov og bedre tjenester som ble overlevert rett før jul anbefaler en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker.  Slikt blir det bråk av, og skaper politisk hodepine for nåværende regjering. Leder i KrF, Olaug Bollestad har allerede flagget at hun ønsker Erna Solberg som statsminister etter valget i 2025. Diskusjoner om innstramning eller utvidelse av abortloven er en vinnersak for KrF og egnet til mobilisering. Greier KrF å komme seg over sperregrensen vil det ha stor betydning for de borgerlige.

Så nå venter vi i spenning på hva regjeringen vil gjøre. Vil de som AP ønsker gå inn for en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker slik Utvalget anbefaler og argumenterer godt for eller vil de legge saken i skuffen for å unngå friksjoner med regjeringspartner SP (som ikke ønsker en utvidelse av selvbestemmelsesretten) og ikke gi KrF en gladsak å mobilisere på før valget. Dette skriver Helge Simonnes om i Dagsavisenhttp://Abort en joker igjen? Abortsaken kan nok en gang bli en vinnersak for Kristelig Folkeparti.

Uansett hva som skjer, som vanlig er det abortsøkende kvinner som er de tapende. Det er deres liv og fremtid som ligger i potten når politikerne vurderer hva som gagner dem, politikerne, mest.

Hilsen en oppgitt Ragnhild