Jeg har fortalt det tidligere, at jeg har en svoger som ser det som en av sine oppgaver å sørge for min åndelige og intellektuelle utvikling. Denne gangen gav han meg et lite dytt i retning av å melde meg på konferanden Ellisiv of Kyiv, Queen of Norway One Thousend Years Ago., som ble holdt som en del av Ukrainske kulturdager på Historisk museum i Oslo. Samtidig med konferansen ble et monument over Ellisiv avduket på Harald Hårdrådes plass i Gamlebyen i Oslo.
Jeg må med skam bekjenne at jeg aldri hadde hørt eller lest om Ellisiv, men konferansen, som var meget akademisk og til dels med dårlig lyd og litt mumlende stemmer gjorde det vanskelig å få med meg det som ble sagt, fikk meg til å prøve å lære litt mer om Ellisiv. De to kvinnelige ukrainske foredragsholderne fremhevet også viktigheten av å skrive og fortelle historiene til kvinner i middelalderen, kvinner som ofte er blitt avspist med noen linjer i historiebøkene mens mennene deres ble beskrevet mer utfyllende.
Ellisiv var datter av Fyrsten av Kyiv, Yaroslav, og oppdratt i rikdom i en storby med vakre bygninger som Sofiakatedralen som representerte bysantisk arkitektur. Harald Hårdråde kom til Kyiv etter slaget ved Stiklestad i 1030 og fridde til Ellisiv. Han fikk avslag da han ikke var rik nok. Harald dro deretter som hærfører til Bysants og skaffet seg store rikdommer, sannsynligvis krigsbytter. Tilbake i Kyiv i 1043/44 fant han og rikdommen hans nåde for Fyrst Yaroslavs øyne og han fikk gifte seg med Ellisiv i 1044. Sammen fikk de to døtre. Vi kan bare forestille oss kultursjokket da Ellisiv kom til småbyen Oslo rundt 1045.
I 1048 giftet Harald seg med Tora Torbergsdatter mens han fortsatt var gift med Ellisiv. Den andre kvinnen som en av foredragsholderne på konferansen beskrev det. Kanskje et lite plaster på såret at bare Ellisiv ble titulert som dronning selv om hun ikke hadde klart å produsere sønner, bare døtre. Med Tora fikk Harald to sønner som er rikelig beskrevet hos Snorre, Magnus med tilnavnet den Gode og Olav Kyrre.
I en tid med mye uro i verden og til og med politisk uro her hjemme føles det godt å fordype seg litt i tidligere tider og og mennesker som blir levende etter flere århundreder. Derfor denne lille gjennomgang av historien som var aller viktigst for meg selv. Så får mine lesere også slite seg gjennom den.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om nevø Dag Øisteins siste bok, men den fortjener en egen post så det får bli neste gang.
Nå er det virkelig høst og snart kommer snøen. På Norefjell i helgen var snøkanonene i full gang og laget kunstsnø som hunden Malte kunne kose seg i. Det kan sies mye om snøfattige vintere og alpinanlegg som er avhengig av å hjelpe naturen med sine energikrevende kanoner. Men jeg skal la det ligge og bare konstatere at forhåpentligvis kommer det snø fra himmelen også.
Det blir alltid bråk når statsbudsjettet legges frem. Alle må få komme med sine skuffelser over at hjertesakene ikke blir tatt med i budsjettet og slik må det være. Prioriteringer er krevende og nødvendige og regjeringen er nødt til å prioritere selv om det er smertefullt. Dette er et spill som alle forstår og alle som er skuffet må få lov til å rope ut sin skuffelse. Denne gangen ble det annerledes. Selvfølgelig er det stor skuffelse over at gratis ferge og sletting av studiegjeld ikke videreføres, men det er ikke saken. Dette er en prioritering som kan aksepteres. Det som ikke aksepteres, hverken av sine egne eller opposisjonen er at regjeringen skrøt av gratis ferge og sletting av studiegjeld mens de meget godt visste at dette ikke kom til å bli videreført i budsjettet. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det, jeg er ikke skuffet over prioriteringene, men over at vi som velgere ble lurt.
Så er det en rekke andre prioriteringer i budsjettet som sikkert blir snudd opp ned på i forhandlinger med de fire rødgrønne partiene og slik må det være. Dessverre tror jeg at ferge- og studiegjeldsaken kommer til å henge ved Arbeiderpartiet lenge og har forvoldt stor skade. Man kan undres, går det virkelig an å være så dum?
Av de mer humørfyllte sakene som står på agendaen for tiden er trad-wifedebatten. Jeg trodde vi var ferdig med den etter at KrFU hadde fått sagt sitt, blitt motsagt av KrF-veteranen Valgerd, fått støtte av FrPU og blitt motsagt av diverse både kvinner og menn av ulike politiske valører. Men nei, saken lever i beste velgående i kommentarfeltene. Nå tror ikke jeg at KrFU-lederen ser for seg et liv som trad-wife, hun vil bare kvotene for mødre og fedre i foreldrepermisjonen til livs. Hun fremmer det etter min mening svært dårlige argumentet at foreldre vet best selv hvordan ordne livet sitt og hvordan fordele foreldrepermisjonen. Vi vet at får KrF det som de vil og hele kvotesystemet i permisjonen skrotes så vil vi være tilbake der fedre får noen uker å være alene sammen med spedbarna mens mor kan ta mesteparten av permisjonen. Nå er jeg ikke så bekymret for det, for det er lite trolig at KrF som er et miniparti får det som de vil. Men med FrP med på laget kan det se mørkt ut for fedrene så snart det blir en blå regjering. Vi har en raus permisjonsordning med totalt 49 uker med full lønn. Noen mødre synes tiden blir for knapp med bare de 15 ukene mødrepermisjon og fellespotten på 15 uker som de fleste mødrene får og tar ulønnet permisjon i tillegg. Det er deres fulle rett, men er det noe samfunnet skal betale for i en tid hvor det må tas tøffe prioriteringer? Mange synes det er tidlig å sende 1-åringer i barnehage, men er det ikke da rimelig at man ordner med barnepass selv og ikke forventer at samfunnet skal betale?
Det er mange avgjørelser som familiene må og skal ta selv uten at staten blander seg inn i valgene deres. Når det gjelder deling av permisjonen har det vist seg igjen og igjen at det trengs en liten dytt fra samfunnet for å få ordningen på rett spor. Her heter dyttet pappapermisjon som har værtg meget vellykket både for foreldre og barn. Vi ønsker oss ikke tilbake til en tid da barna var mors eneansvar og far var en litt fjern figur som sørget for det økonomiske.
Dette er uken verden har holdt pusten og mediene har vært fulle av spenning: Blir det en etterlengtet våpenhvile i Gaza. I går kom svaret – det blir våpenhvile om enn veldig skjør. Hver dag uten bomber over Gaza er en god nyhet.
Samtidig har verden ventet med spenning på kunngjøringen av hvem som får Nobels fredspris. Alle vet hvem som syntes han burde få den mens de fleste forståsegpåere her hjemme var sikre på at han i alle fall ikke ville få den. I dag klokken 11.00 ble spenningen utløst – fredsprisen går til den venezuelanske opposisjonspolitiker og demokratiforkjemper Maria Corina Machado, “en modig, prinsippfast og fredssøkende menneske” som komiteen uttrykte det.
I går ble lNobelprisen i litteratur kunngjort og som vanlig gikk den til en fantastisk forfatter som jeg i alle fall ikke kjente til. Ungarske Laszlo Krasznahorkai (jeg kommer dessverre aldri til å kunne huske og uttale navnet) sto på listen over favoritter og er oversatt til norsk med fire titler på Cappelen Damm. Jeg tror ut fra beskrivelsene at bøkene hans ligger langt over min ringe fatteevne.
Men også på hjemmefronten i Norge har det vært store tumulter de siste ukene. Barn ned i 12-13 års alderen rekrutteres til kriminalitet av utenlandske nettverk. I den anledning fikk jeg en nær times god voksenopplæring i Debatten forrige torsdag. To politiledere, en svensk journalist og forfatter som er kjent for sitt gravearbeid på Foxtrotnettverket og har laget TV-serier og dokumentar om emnet og en norsk psykolog med ungdom og rekruttering til kriminalitet som spesialfeldt. Programmet var ikke det vanlige krangleprogrammet med ulike synspunkter og ståsted, dette var et program som langt på vei ga god innsikt i et veldig sammensatt og alvorlig problem. Kudos til NRK og Fredrik Solvang for meget god voksenopplæring.
For noen dager siden var jeg på Litteraturhuset og hørte Sidsel Wold i samtale med Cathrine Sandes om sin nye bok “Israel – et land i kamp med seg selv”. Sidsel Wold har en lang historie med stor kjærlighet til det sekulære Israel og hun ser med forferdelse på hvordan Netanyahu med sin ultrakonservative regjering skaper en dyp splittelse i landet og folket hun er så glad i. Boken som jeg gleder meg til å lese inneholder mange møter med Israelere som bare ønsker å leve fredelig for å kunne fortsette og dyrke jorden. Hun avslutter med fortellingen om en 84 år gammel mann som var et av gislene til Hamas, men ble frigitt i en tidlig gissel og fangeutveksling.
Det er så fint å høre Sidsel Wold snakke, hun er klar og tydelig og forklarer komplekse sammenhenger på en måte som er til å bli klok av. Takk også til Litteraturhuset som har et mikrofon- og lydsystem som gjør at selv litt hørselshemmede gamle damer får med seg alt som blir sagt.
Har du ikke ordnet med adventskalender til tenåringsdøtrene? Da ligger du tydeligvis dårlig an da de mest populære adventskalendrene til den nette sum av opptil 3000 kroner ble utsolgt på kort tid. Nå er det høst og snart jul så det haster. Men mer om dette senere.
Søster Bente og jeg har vært i Stockholm, en kort tur med to overnattinger, en hel dag og to halve – perfekt for oss. Jeg spurte datter og svensk svigersønn til råds før avreise, i tillegg til en god venninne. Jeg fikk gode råd om hotell, museer og andre severdigheter. Jeg må med skam bekjenne at ingen av rådene, bortsett fra hotell ble fulgt.
Vi ankom med tog torsdag ettermiddag. Det ble buss fra Oslo til Ørebro og tog derfra. Jeg var blitt sterkt anbefalt å ta fly, men i mitt 85ende år gjør jeg som jeg vil og Bente var enig med meg. Været i Stockholm var fantastisk, sol og deilig og varmt midt på dagen så det ble Stockholm til fots og ingen museer. Vi “gjorde” Gamla stan første kvelden, Aperol i kveldssolen og vandring i de trange og pittoreske gatene. Dag to ble det Djurgården med Waldemars Udde, Prins Eugens hjem. Vi vandret i den flotte parken og så ingen grunn til å gå inn og bort fra det deilige været og de vakre blomstene. Det ble også tid til strandpromenaden, også i solen, og fortauskafe. Dag tre var på Søder. Min svenske svigersønn hadde på det aller sterkeste anbefalt Fotografiska museet. Vi kom så langt at vi gikk rundt museet, det så veldig fint ut. I stedet kom vi oss opp i bydelen, tok en fika (ute) og vandret Fjellgatan med fantastisk utsikt over store deler av byen. Hjemreise lørdag kveld med tog fra Centralstationen til Kil (som hvis den hadde vært med e ville den ligget i Tyskland) og buss derfra til Oslo. Vi syntes vi hadde hatt en strålende tur og prøver å la være og skamme oss for alle museene vi gikk glipp av. Det får bli neste gang i regnvær.
Så var det adventskalenderene. Jeg husker fra min barndom kalendere som kom i posten fra Sverige – de var ikke vanlige her i landet enda. De kalenderene hadde hverken små ting eller sjokolade i lukene, bare et bilde. Men vi barna elsket dem og gledet oss hver morgen i adventstiden til å åpne en ny luke med et nytt bilde (jeg tror forresten broren min ikke klarte å vente, men åpnet de fleste lukene med en gang). Så da mine barn var små var det kalendere med små pakker som inneholdt småting, en fargeblyant, et viskelær, hårstrikker eller noe annet. Noen hadde sjokolade av den nærmest uspiselige sorten. Etterhvert ble kravene større og det ble kalendere med noe dyrere ting og nå er vi altså der at kalendre til mellom 1500 og 3000 kroner er så etterspurt at de blir utsolgt i løpet av kort tid. Hvis jeg skal se til mine tenårings jentebarnebarn så er de allerede meget velutstyrt med diverse skjønnhetsmidler og det er de sikkert ikke alene om. Så en kalender med diverse sminkesaker, kremer o.l. har de helt sikkert ikke bruk for. Men det er vel svært sannsynlig at markedsføringen via influensere og Min Mote i VG gjør disse kalenderene til noe unge jenter bare “må ha”, selv om de slett ikke har bruk for innholdet. Vi snakker om overforbruk og skjønnhetspress og likevel er en seriøs avis som VG med på å fremsnakke produkter som både er overflødige og samtidig “sinnsykt” dyre. Hvordan vi skal komme denne typen vanvittig kjøpepress til livs burde være noe alle seriøse aktører ville være med på. Jeg forventer ikke at de unge influenserne tar den jobben, det er jo nettopp slikt som dette de lever av og lever godt av, dessverre. Heldigvis kom Markedsøkonom Kornelia Minsaas fra Lendo til Dagsnytt 18 i går og var krystallklar på hvilken farlig utvikling markedsføringen av slike produkter er med på, både når det gjelder kjøpepress og skjønnhetspress for unge kvinner og jenter. Hun møtte Beate Amundsen Koren fra MinMote (VG) som mente hun bedrev god forbrukerjournalistikk. Henne om det. Jeg heier på Kornelia.
Hilsen Ragnhild som kanskje skal satse på en appelsin med nellikspiker til adventstiden
