Jeg er på mitt «smultronstelle» Bråtane og her har jeg vært helt alene siden torsdag inntil Gry og Lill (datter og barnebarn) ankom i går kveld. Jeg var litt spent på hvordan det skulle være å være her alene etter at Thor-Øistein døde akkurat her i august i fjor.
Livet mitt er blitt annerledes, naturlig nok, og det er stadig nye hindre som skal forseres. Da jeg ble alene bestemte jeg meg for ikke å ha bil, jeg som bor sentralt og brukte vår felles bil veldig lite. Inntil nå har jeg ikke savnet bilen et øyeblikk- kollektivmulighetene i Oslo er veldig bra og jeg kommer meg lett omkring med buss, trikk og tog. Men da jeg ville dra ned til Bråtane torsdag før St.Hans må jeg innrømme at jeg savnet bilen bittelitt. Løsningen ble engod venninne som skulle nedover Sørlandske og tilbød å svippe meg ned til Valle hvor jeg kunne få en taxibåt.
Jeg ankom Bråtane kl 22, lyst og deilig var det og fuglene hadde ikke lagt seg, men sang for meg. Det jeg hadde med meg av mat for 5_6 dager alene ble anbrakt i kjøleskap og fryser. En annen snublestein er at jeg ikke tør å kjøre båt lenger og derved må belage meg på at det ikke blir så lett å få handlet så lenge jeg holder til på en øy.
Dagene har gått med til litt hagestell som luking og jeg greide til og med å få i gang gressklipperen. Ikke at det er blitt mye plenklipping, men litt for å vise ungdommen at jeg kan klippe gress, noe som var Thor-Øisteins hovedbeskjeftigelse her nede Gressplenen var alltid perfekt klippet. Et lite høydepunkt i eneboertilværelsen var en utflukt til Kragerø med ferge. Turen var en opplevelse og skal absolutt gjentas. Det er ca 40 minutters gange til fergeleiet, en fin tur og heldigvis var jeg uten bil og fikk bli med fergen til Kragerø. De tre bilene som sto og ventet på fergen måtte snu med uforrettet sak, bildekket var stappfullt fra Jomfruland. Kragerøturen var mest for hyggen, f.eks å spise is i trappen ved BlindtarmenDet er veldig begrenset hva jeg får med meg på turen tilbake. I sekken hadde jeg på hjemtur fersk fisk og litt annet småtteri, dessuten en papirpose med to Flittigliser
Nå er ferien begynt for andre enn pensjonister og ungdommene mine kommer i tur og orden. Jeg blir litt utover så lenge de holder ut med meg. Og nå har jeg bevist for meg selv og de andre at jeg klarer meg ganske godt. Noen dager alene var faktisk veldig fint.
Min sommerlektyre er Sigrun Slapgårds bok om Werna Gerhardsen. Jeg er godt over halvveis og har stor glede av å lese den. I tillegg har jeg Den grønne øye av Gjert Nygårdshaug på nattbordet. Werna er alt for stor og tung til å være sengelesning
Det er tydelig at nå når sommeren er her starter også valgkampen foran høstens meget spennende valg. Partiene bryner seg til å vise frem sine beste (og verste?) sider i håp om å få stemmer.
La meg med en gang presisere, dette er ikke en partipolitisk blogg. Jeg ønsker ikke å flagge partipolitiske synspunkter, men jeg synes jeg må ha lov til å trekke frem noen verstinger i det politiske ordskiftet (OK Thor-Øistein?). Jeg tror det absolutte bunnivået nå er nådd og jeg antar at det på begge sider av den partipolitiske midtlinjen som beveger seg bare litt i den ene eller andre retningen, finnes mange som er enige med meg. Jeg sikter til Aksjon for borgerlig valgseier.
Jeg leser regelmessig tre aviser, Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen lørdag. Den siste tiden har det dukket opp helsiders annonser fra denne aksjonen, annonser som i seg selv er utrolig smakløse, i alle tre avisene. Nå skjønner jeg godt at mediene trenger annonsører og at de millionene som brukes på annonser kommer veldig godt med i en tid hvor redaktørstyrte medier er på vikende front. Det er mye galt med Aksjon for borgerlig valgseier, men det er ikke galt at de ønsker seg og gjerne vil fremme mulighetene for et regjeringsskifte. Det er deres soleklare rett. Det som ikke er rett er at vi ikke får vite hvem som står bak denne aksjonen og gir penger, mye penger til disse helsides annonsene. Nå må det i rettferdighetens navn nevnes at det nok er mange som synes det er galt siden de fleste partiene på borgerlig side ikke vil ta i mot penger fra denne aksjonen, bare ett parti tar fortsatt i mot pengene, FrP. Så hva gjør aksjonen når de ikke blir kvitt pengene sine gjennom partistøtte? De bestiller denne utrolig smakløse annonseringen i alle de største avisene.
Hvorfor smakløs? Annonsene fokuserer først og fremst på en ting, ikke på å fremheve en god borgerlig politikk, men på å på best mulig måte å sverte de politiske motstanderne av en borgerlig politikk. Sverting ved tendensiøs billedbruk og ensidig fremstilling. Det kan sies mye om vårt skattesystem og det er helt sikkert rom for forbedringer, men da trenger vi opplyst debatt og ikke villedende og tendensiøs reklame.
Når vi snakker om skatt, i dagens Dagsavisen har Linn Stahlsberg en kronikk som hun kaller Skatt er en skatt. På forbilledlig vis skriver hun om skatt, ikke som en byrde, men som en forutsetning for den velferdsstaten vi lever i. Tenk om vi med en gjennomsnittsinntekt skulle betale for helse og utdanning selv, da ville vi ende som mange i USA hvor middelklassen blir fattigere. Vi som nyter godt av godene velferdsstaten gir oss må fortsette å betale vår skatt med glede så får den lille andelen nordmenn som ikke trenger velferdsstaten til helsehjelp og utdanning fortsette å klage på skatten de betaler inn til fellesskapet. Vi er mange flere som nyter godt av velferdsstaten og som ikke ville ha kunnet leve det livet vi lever uten at vi i fellesskap finansiere den. Linn avslutter med å si: “Skatt skal brukes til å bygge samfunnet. Skatt er hele grunnlaget for velferdsstaten, skatt er den største skatten av alle, særlig vet vi det når vi er inne på et sykehus og mottar behandling som i praksis koster en formue, til prisen av fem kaffekopper på kafe”. Så enkelt kan det sies. Likevel kan de fleste være enige i at det er rom for forbedringer i hvordan selve skattesystemet utformes.
Jeg er inne i en intens rydde og kasteperiode og finner da mye rart som minner meg om en fjern fortid. Blant mye annet har jeg funnet en i nåtidens perspektiv underlig korrespondanse jeg hadde med Legeforeningen i begynnelsen av 1970 årene.
Som ung relativt nyutdannet lege og nyfeminist i 1970 kastet jeg meg med iver over tegn i tiden på kvinnediskriminerende lover og regler. Og det var mye å ta tak i, også i min egen fagforening.
I 1970 var kvinneandelen blandt norske leger litt i overkant av 10%. Mannlige kolleger var ofte oppsatt med sekretær, telefonvakt, hushjelp og barnepasser i form av en kone hvis de da ikke hadde giftet seg med en kollega. Dette kunne vi kvinner selvfølgelig misunne dem litt, men ingen grunn til å frata dem disse privilegiene. Men en urettferdighet oppdaget jeg, nemlig at legeforeningen hadde et pensjonssystem som tilgodeså enker og ikke enkemenn. Dette måtte jeg i min iver gripe fatt i og det resulterte i nevnte korrespondanse. Jeg påberopte meg urettferdigheten i at jeg som kvinne betalte samme kontingent som mannlige kolleger uten å ha de samme rettighetene (hvis min ektemann ikke var lege). Etter hvert kom et svar etter at jeg nektet å betale kontingent, sikkert litt barnslig. Svaret var så ovenfra og nedad, så full av mannlig legearroganse at det var umulig for lille meg å gå videre med saken som jo var dømt til å mislykkes den gangen. Avslutningsvis fortalte brevskriveren meg at jeg burde ha så pass empati for legekonene at jeg burde unne dem denne lille fordelen. Han forsto tydeligvis ikke at det ikke var legekonene jeg var ute etter, men Legeforeningen.
Selvfølgelig har også Legeforeningen måttet følge med tiden, i 2011 ble enkepensjonen erstattet med etterlattepensjon i tråd med endringer i samfunnsforhold, likestillingskrav og lovverk. I 2011 var andelen kvinner i legeyrket 39 %, i dag er andelen yrkesaktive kvinnelige leger 56% og økende.
Mitt lille stunt i 70-årene var nok mest for min egen del et ønske om å sette fingeren på kvinnefiendtlige strukturer i samfunnet, utviklingen måtte uansett gå sin gang. Jeg må presisere at mitt forhold til min egen fagforening er god og på ingen måte preget av et ungdommelig sinne på 1970-tallet. Men å tenke tilbake på den tiden – dagens unge ville verken forstå eller tro at det var slik.
Jeg leser Tidsskriftet med stor interesse og kunne i dag glede meg over artikkelen Først og fremst ikke skade (primum non nocere) som Legenes klimaaksjon bruker for å oppfordre Legeforeningen til å støtte The Fossil Fuel Non-proliferation Treaty på landsstyremøtet i juni. La oss håpe at Legeforeningen er blitt så tidsriktig at delegatene ser nødvendigheten av å støtte et slikt initiativ. At lederskribenten minner oss om at Dommedagsklokken i Chicago nå er 89 sekunder på midnatt viser oss hvor nær verden er atomkatastrofen. Det er dessverre lite annet vi kan gjøre enn å støtte opp om Leger mot atomvåpen og håpe på det beste.
