Jeg er inne i en intens rydde og kasteperiode og finner da mye rart som minner meg om en fjern fortid. Blant mye annet har jeg funnet en i nåtidens perspektiv underlig korrespondanse jeg hadde med Legeforeningen i begynnelsen av 1970 årene.
Som ung relativt nyutdannet lege og nyfeminist i 1970 kastet jeg meg med iver over tegn i tiden på kvinnediskriminerende lover og regler. Og det var mye å ta tak i, også i min egen fagforening.
I 1970 var kvinneandelen blandt norske leger litt i overkant av 10%. Mannlige kolleger var ofte oppsatt med sekretær, telefonvakt, hushjelp og barnepasser i form av en kone hvis de da ikke hadde giftet seg med en kollega. Dette kunne vi kvinner selvfølgelig misunne dem litt, men ingen grunn til å frata dem disse privilegiene. Men en urettferdighet oppdaget jeg, nemlig at legeforeningen hadde et pensjonssystem som tilgodeså enker og ikke enkemenn. Dette måtte jeg i min iver gripe fatt i og det resulterte i nevnte korrespondanse. Jeg påberopte meg urettferdigheten i at jeg som kvinne betalte samme kontingent som mannlige kolleger uten å ha de samme rettighetene (hvis min ektemann ikke var lege). Etter hvert kom et svar etter at jeg nektet å betale kontingent, sikkert litt barnslig. Svaret var så ovenfra og nedad, så full av mannlig legearroganse at det var umulig for lille meg å gå videre med saken som jo var dømt til å mislykkes den gangen. Avslutningsvis fortalte brevskriveren meg at jeg burde ha så pass empati for legekonene at jeg burde unne dem denne lille fordelen. Han forsto tydeligvis ikke at det ikke var legekonene jeg var ute etter, men Legeforeningen.
Selvfølgelig har også Legeforeningen måttet følge med tiden, i 2011 ble enkepensjonen erstattet med etterlattepensjon i tråd med endringer i samfunnsforhold, likestillingskrav og lovverk. I 2011 var andelen kvinner i legeyrket 39 %, i dag er andelen yrkesaktive kvinnelige leger 56% og økende.
Mitt lille stunt i 70-årene var nok mest for min egen del et ønske om å sette fingeren på kvinnefiendtlige strukturer i samfunnet, utviklingen måtte uansett gå sin gang. Jeg må presisere at mitt forhold til min egen fagforening er god og på ingen måte preget av et ungdommelig sinne på 1970-tallet. Men å tenke tilbake på den tiden – dagens unge ville verken forstå eller tro at det var slik.
Jeg leser Tidsskriftet med stor interesse og kunne i dag glede meg over artikkelen Først og fremst ikke skade (primum non nocere) som Legenes klimaaksjon bruker for å oppfordre Legeforeningen til å støtte The Fossil Fuel Non-proliferation Treaty på landsstyremøtet i juni. La oss håpe at Legeforeningen er blitt så tidsriktig at delegatene ser nødvendigheten av å støtte et slikt initiativ. At lederskribenten minner oss om at Dommedagsklokken i Chicago nå er 89 sekunder på midnatt viser oss hvor nær verden er atomkatastrofen. Det er dessverre lite annet vi kan gjøre enn å støtte opp om Leger mot atomvåpen og håpe på det beste.
Hilsen Ragnhild