Utrolig, gamle i Norge dør av underernæring !

Vi har i flere 10-år visst at gamle enslige og gamle på sykehjem i alt for stor grad er underernærte. For vel 25 år siden publiserte venn og kollega en undersøkelse som viste at vel 50 prosent var i en alvorlig situasjon på sykehjemmene. Muskulaturen svant (sarkopeni), mange ble sengeliggende, de hadde et dårlig immunforsvar, de fikk infeksjoner,  de var deprimerte og var ikke istand til å være sosialt aktive. Livet ble forkortet.

De ferskeste rapportene viser at dette er uendret. Omlag 41 prosent av beboerne på sykehjem er underernærte. Dette tiltross for allverdens handlingsplaner og Stortingsmeldinger. Senest, “Leve hele livet fra 2019” som skulle legge grunnlag for å bedre levekårene for oss i alderdommen. Men hva hjelper det med statlige meldinger, når alt skjer i kommunene?

Men la oss se nærmere på hva som skjer i sykehjemmene med mat og måltider. Rasjonalisering førte til at lokale kjøkken forsvant. Sentralkjøkken ble opprettet. Middagsmaten kommer i store kummer eller i plast posjonspakninger. Mange spiser knapt det de får på tallerkenen. Maten kan være næringsrik. Men det hjelper lite når beboerne opplever den udelikat og at den ikke er velsmakende. Dette tiltross for at de ansatte gjør så godt de kan innenfor rammen av en travel arbeidsdag på avdelingen.

Heldigvis har enkelte sykehjem greid å snu på dette. Avdelingene har fått småkjøkken og folk med kompetanse i matlaging står for dette. Beboere med med krefter, ork og lyst får anledning til å være med på kjøkkenet. Kanskje lukten av god mat også virker positivt på matlysten. Men uansett hvor bra maten er, greier vi ikke lage en god atmosfære ved matbordet, så blir mye stående urørt.

Nå er vi egentlig ved sakens kjerne. Et verdig liv på sykehjemmet krever mer ressurser. Ofte er bemanningen et minimum. I noen hjem er det så kritisk at det knapt er tid til å servere frokost og kveldsmaten kan bli en brødskive klokken 1800!

Andelen alvorlig demente tiltar på sykehjemmene. Noen et svært urolige og krever mye omsorg. Alle aktiviteter, ute eller inne, oppleves hyggelige og beroligende. Mange steder er det ikke tid og anledning til å legge forholdene til rette for dette. Andre demente er mesteparten av tiden sengeliggende. Hvor krevende dette er for de ansatte, kan knapt beskrives.

Jeg vil avslutte dette med å gjenta, det står på ressurser som kommunene ikke har/får. . Jeg kan ikke forstå annet at øremerkede penger fra staten til eldreomsorgen er nødvendig. Men dette er øyensynlig langt inne å få gjennomført.

Jeg er heldig og er såkalt folkevalgt medlem av Eldrerådet i Bydel Sagene. I vår bydel har vi Akerselva sykehjem  som vi er stolte av, tross begrensede rammer.

Hilsen Thor-Øistein

Pinse på Bråtane

Det har vært en våt, kald og til dels vindfull pinse her i skjærgården, noe dette bildet representerer. Godt vi har bra med ved – Thor- Øistein mener vi nå fyrer med 20-30 år gamle kubber.

Vi trosset de meget dystre værutsiktene og startet pinseutflukten torsdag – og her er vi fortsatt mandag 2.pinsedag og blir til i morgen. En av de mange fordelene med pensjonistlivet er at vi ikke er avhengige av pinsekøene, og slipper å sitte i bilen og snegle oss nedover E-18 mens det lille som var lovet av bra vær langsomt går over i regnbyger. Vi kunne glede oss over sol og den siste rest av litt snille temperaturer fredag med en snartur på golfbanen uten behov for polvotter og lue.

Vær eller ikke vær, vi har virkelig hatt noen fine Bråtane-dager, til og med noen morgener med utekaffe og fuglesang. Lørdag kom Karoline og Hedda (13) og vi kunne glede oss over å se hvordan Hedda og hennes jevnaldrende tremenninger lekte og moret seg sammen, akkurat som våre barn i sin tid med sine fettere og kusiner. At sjøen neppe holder mer enn 10-11 grader holdt ikke 13-åringene fra å bade gjentatte ganger. For oss “oldiser” er godt å oppleve at verden og generasjonene går videre, ikke så helt annerledes enn det en gang var. Men som sagt, det har vært mye vær og fra søndag ettermiddag var vi igjen alene på hele Bråtane.

Da mor og far drev gartnervirksomhet her frem til starten på 2000-tallet sa mor bestandig at det kunne regne så mye det ville frem til St.Hans. Så nå gleder vi oss over at plenen er gjødslet, rosene og rhododendronen har fått ny jord og kompost og så har det kommet nok vann fra oven til at det forhåpentligvis blir en perfekt blomstring. Plenen er allerede slått mange ganger og ser grønn og frisk ut. Syrinene blomstrer og svarttrosten holder konsert

Litt inneliv er det blitt slik at vi har fått lest noen bøker og jeg kan dyrke kjepphestene mine via aviser, radio og litt TV. Hetsen Lan Marie Berg er utsatt for skremmer meg, men får meg også til å tenke over hvordan jeg selv og andre omtaler meningsmotstandere. Jeg håper og tror virkelig at slike kommentarer hun utsettes for ligger langt unna det jeg kunne tenke meg å komme med. Men det er likevel grunn til å tenke seg om og ikke risikere å gå for person i stedet for sak. Stor takk til Tina Bru som parkerer hetsen med et skikkelig raseriutbrudd i sosiale medier. Og hun har helt rett, en hvit ung mann ville aldri blitt utsatt for det som Lan Marie nå får i kommentarfeltene.

Så nå bare lurer jeg veldig på hvordan oljelobbyen skal kunne vri seg unna Det internasjonale energibyråets rapport om hva som skal til for å begrense den globale oppvarmingen, og det er ikke å fortsette å lete etter mer olje. Det som hittil har kommet fra Norsk olje og gass og regjeringshold er verken imponerende eller særlig oppløftende.

Hilsen Ragnhild som ser optimistisk frem mot litt varmere tider.

 

Kom mai du skjønne milde…

Mai er en måned som har en tendens til å være over før den har begynt. Det er en måned full av merkedager og for dem som fortsatt er i arbeidsfør- eller skolealder en måned full av fridager med noen inneklemte arbeids/skoledager. I år har mai for det meste vært ganske kjølig, noe som dessverre ikke har stoppet farten på blomstringen. Jeg skulle så gjerne kunne nyte denne måneden med trær og blomster som springer ut enda lenger. Og akkurat nå, her jeg sitter, er det sol og ikke alt for kjølig så jeg kan nyte synet av de rosa blomstene på mandeltrærne og alle sjatteringer av grønt på trærne langs elven.

I år klarte jeg å motstå fristelsen til å sette ut urter og blomster som ble sådd i mars/april alt for tidlig. Resultatet er at stuegulvet er fullt av vekster som vokser og trives, men som jeg vet ikke vil trives like godt om de settes ut på verandaen enda. Jeg har prøvet meg med et lite eksperiment etter å ha sett et gartnerprogram på TV. En tomatskive ble plantet i en potte for cirka 6 uker siden. Relativt raskt dukket det opp en uhorvelig mengde bitte små tomatplanter som jeg har pleiet, priklet og luket bort de minst levedyktige. Nå har jeg jeg fortsatt alt for mange frodige tomatplanter som jeg er kjempespent på om vil få blomster og etterhvert tomater.

Dette er en liten brøkdel av alt som står inne og delvis ute for å herdes.

17.mai kom og gikk, meget fuktig, men det ødela ikke feststemningen for barnefamiliene. På plassen utenfor blokka vår hadde en tre-fire barnefamilier laget eget opplegg med  kaker, is og brus samt tre-fire-femåringer som hadde sekkeløp og andre gode gamle 17.maileker. Regnet høljet ned, men det så ikke ut til å affisere hverken foreldre eller barn. Herlig å se. Vi var på frokost hos Karoline og co i Asker og fikk 17.maistemningen ved å følge med Vettre skoles musikkorps. Selv om vi ikke lengre har egne barnebarn i korps er det godt å få med den gode stemningen skolekorpsene lager på 17.mai.

Nå åpner samfunnet langsomt opp, vi er fullvaksinerte og får lov til både å være opptil 10 personer sammen og klemme barnebarna – juhuu. Alle de politiske partiene er snart ferdige med sine landsmøter og IEA (det internasjonale energibyrået) har kommet med sin rapport. De er ganske entydige i sin konklusjon: Det er IKKE rom for nye olje- og gassfeldt innen 1,5 graders målet. Sjelden har IEA, som regnes for å være ganske konservativ, vært så klar i sin uttalelse. Men ser dette ut til å affisere våre to største partier, de såkaldte styringspartiene? Nei dessverre. Hensynet til oljenæringen (H) og oljearbeiderne (AP) synes å veie mye tyngre enn hva IEA måtte mene. Vi trekker nisseluen godt ned over øynene og fortsetter med å lyse ut letelisenser. Skam.

Hilsen Ragnhild som gleder seg over våren og skammer meg på vegne av politikerne.

Abortdiskusjonen – har vi hørt den før?

 

Hva er vitsen med å skrive om abortloven nå? Alt som skal sies er vel sagt? Jeg vil allikevel skrive noe om den loven vi har og om den bør endres og hvorfor.

Jeg får en slags fornemmelse av deja vu ved dagens abortdiskusjoner. Selv om loven om selvbestemt abort de første 12 ukene av svangerskapet har rundet 40 år og vel så det og i den tiden har fungert godt, har det de siste 6 -7 årene vært gjort forsøk på å rokke ved borgfreden som har eksistert i de 43 årene loven har eksistert. Det startet med de borgerliges forsøk på å innføre en slags utvidet reservasjonsrett i 2014. Det førte til så massive protester at forslaget måtte skrotes. Allerede den gang viste statsministeren at hun hadde liten forståelse for protestene og uttalte på Dagsrevyen da 8.marstoget hadde samlet godt over 10000 sinte kvinner og menn, at hun syntes det var “spesielt”.

Neste forsøk kom før valget i 2017 da statsministeren ga KrF et slags løfte om å fjerne abortlovens §2c som tillater abort etter 12 uke hvis fosteret har en alvorlig diagnose. Det førte til at KrF valgte blå side og etterhvert gikk inn i regjering uten at de fikk det de hadde håpet på. Disse eksemplene viser at det var den borgerlige siden som åpnet for å endre abortloven, og nå synes mange på den andre siden i politikken at det er på tide å fjerne nemndene. Ingenting av dette er nytt for dere som leser bloggen, men det interessante og det som gir meg følelse av deja vu, er språkbruken og argumentasjonen både fra tilhengere og motstandere av selvbestemmelse etter 12 uker.

I 70-årene da vi feminister sto på barrikadene for selvbestemmelse ved abort var motstanden massiv. Argumentene var følelsesladede og gjerne fulgt av skrekkinngytende eksempler. Hvis det ble innført selvbestemt abort, ville aborttallene skyte i været og vi ville få nærmest lovløse tilstander, fosteret ville ikke lenger ha noe vern. På den annen side argumenterte vi for at abort i en del tilfeller var eneste utvei, på ingen måte ønskelig, men når så måtte være var kvinnen selv, bæreren av fosteret, den rette til å ta avgjørelsen. Det var det, og bare det, selvbestemmelse dreide seg om. Så fikk vi, etter intens kamp og med en stemmes overvekt i Stortinget, lov om selvbestemt abort i 1978. En lov som tross alle dystre spådommer har fungert godt og ført til at de aller fleste aborter utføres før 12 uke. Dermed slipper ca 95% av abortsøkende kvinner å møte i nemnd og inntil noen begynte å røre ved loven i 2014, en slags fred og etterhvert nokså tverrpolitisk enighet om at loven var riktig og god.

Men selv om de aller fleste aborter utføres før 12 uke er det tilfeller av sene aborter, dvs etter 12 uke, og noen ganske få veldig sene aborter, dvs mellom uke 18 og 22. Lovens intensjon er at fosteret har et økende vern mellom uke 12 og 18 og at etter uke 18 skal det spesielt tungtveiende grunner til å få innvilget abort. At loven følges og fosteret har et økende vern jo lengre svangerskapet er kommet, skal ivaretas av en nemnd bestående av 2 leger. Avslag i denne nemnda går automatisk til en klagenemnd bestående av 5 personer. De fleste klagene blir omgjort – i 2019 var det 8 kvinner som fikk endelig avslag etter behandling i klagenemnd.

Selv om loven har fungert godt er ikke nemndsystemet alltid like vellykket. Kvinner forteller at de føler det nedverdigende at en nemnd av fremmede mennesker skal ha et avgjørende ord i en for henne så viktig avgjørelse. For det er nemnda som bestemmer selv om kvinnens opplevelse av sin situasjon skal ha stor vekt.

I forbindelse med at det snart er Stortingsvalg har noen partier landsmøtevedtak på å fjerne nemndene. Arbeiderpartiet vil ha selvbestemmelse til uke 18, med en slags nemndbehandling etter uke 18. SV og Rødt vil ha selvbestemmelse frem til uke 22 i svangerskapet. Det siste har ført til ramaskrik og jeg gjenkjenner 70-årenes rop om drap, uvettige kvinner som forlanger at leger og sykepleiere skal ta livet av nesten levende menneskebarn. KrF har i Debatten og andre fora oppkastet seg til de eneste forvarere for fosterets rett til å leve og selv om de ikke sier det høyt så har de også programfestet å skrote hele loven om selvbestemmelse. De andre borgerlige nøyer seg med å fastslå at loven fungerer godt i dag og nemndene er bare snille gode leger som vil kvinnen og barnets beste. Og det er helt sikkert riktig – nemndene består av mennesker som vil kvinnen og barnet vel. Allikevel kan det oppleves krenkende og nedverdigende å måtte stå skolerett og forsvare et valg som har vært vanskelig nok å treffe. Enten vi beholder nemndene eller ikke, senaborter forekommer og vil fortsatt forekomme. Det er uriktig og direkte ufint å bruke som argument at senaborter betyr å abortere friske fostre, fostre som nærmer seg grensen for levedyktighet. Det er ikke det det dreier seg om. De aller fleste veldig sene aborter er fostre som har så store utviklingsforstyrrelser at de neppe er levedyktige og kvinnene som bærer disse fostrene har ofte vært i kontakt med mange fagpersoner som har vært til hjelp og veiledning. Hvorfor da også måtte igjennom nemndbehandling?

Det er på høy tid å fjerne nemndene, i alle fall frem til uke 18.                                                                  Da forslaget fra SV kom etter landsmøtet syntes jeg det var vel radikalt og ikke ivaretok loven på en god nok måte. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Nemndene i sin nåværende form har utspilt sin rolle, også etter uke 18. Dermed er det ikke sagt at kvinnen skal stå i et vakum og få utført abort. Nemndene bør erstattes med et hjelpeapparat som skal veilede kvinnen i hennes beslutning, men ikke ta avgjørelsen for henne. Slik ser jeg for meg noe helt tilsvarende en nemnd, men uten det mandatet at de som sitter der skal ta avgjørelsen, det skal kvinnen selv gjøre. Etter å ha hørt diverse debatter hvor SV har måttet forsvare sitt landsmøtevedtak, tror jeg bestemt at det er dette de vil: Erstatte nemndene med rådgivning som ikke har  det avgjørende ordet, det er det kvinnen selv som har. Jeg har stor tro på kvinnene og jeg tror, i motsetning til KrF, at kvinnene er de beste forsvarere av sitt ufødte barn.

Når alt dette er sagt og skrevet så tror jeg og mange med meg at det vil bli enda færre senaborter i tiden som kommer. Dette fordi et flertall på Stortinget klarte å få forandret bioteknologiloven slik at det nå blir tillatt med fosterdiagnostikk ved hjelp av en blodprøve (NIPD) allerede ved 9-10 uke. Selvfølgelig kom ikke forandringen i bioteknologiloven heller uten sverdslag, men tiden vil vise oss om det ikke var en helt riktig vurdering å tillate genetiske undersøkelser av fosteret. I alle fall vil det helt sikkert føre til færre senaborter.

Hilsen Ragnhild som har landet på å støtte selvbestemmelse til uke 18, men er åpen for selvbestemmelse også etter 18 uke under forutsetnig av et godt hjelpe/støtteapparat.

 

 

Om å feire rund dag med koronarestriksjoner.

1.mai fyllte Thor-Øistein 85 år. Det var en dag vi gjerne ville feire sammen med barn og barnebarn. Ettersom vi tilsammen har 7 barn og 15 barnebarn visste vi at det kom til å bli mange, men vi håpet at vi skulle kunne samles i alle fall utendørs. I god tid sendte vi ut et forvarsel om at det ble feiring for å få en oversikt over hvor mange vi kunne komme til å bli. Familiene i Norheimsund og i Tromsø meldte straks at det ikke ble noen Oslotur på dem, naturlig nok. Barnebarn Thea som går på politihøyskolen i Bodø kunne heller ikke komme. Med noen avbud av helsemessige grunner endte vi med 16 gjester, noe vi i vår naivitet mente var innafor så lenge vi holdt avstand og fulgte regler for smittevern ellers. Slik skulle det ikke bli. Vi fulgte Raymonds pressekonferanse med lettelser spent og forsto snart at det ikke ble noen lettelser for samling utendørs. Det gikk klart frem at det var forbudt å ha mer enn 10 personer samlet, innendørs og utendørs. Så hva gjør vi da?

Thor-Øistein og jeg går mye tur i Maridalen, enten fra Låkeberget eller fra Hammeren. Vi hadde sett oss ut noen fine områder ved Hammeren hvor det var satt opp solide trebord og stokker eller steiner det gikk an å sitte på. Der ville vi feire 85-åringen og det kunne vi få til med litt koronakreativitet. Vi inviterte 8 barn/barnebarn til klokken 12 og 8 til klokken 14. Vi to gamle var naturligvis med i begge kohortene og slik overholdt vi reglene om bare 10 personer samlet.

Vi dro opp i Maridalen tidlig 1.mai for å sikre oss plassen, og klokken 10.30 var det ingen som hadde okkupert noen av de beste piknikkplassene enda. Vi frakktet da opp hamburhere, pølser, salat med tilbehør samt kaffe og kaker. Barnebarn Jakob (29) stilte med en stor gassgrill og så var det bare å ta i mot første kohort som besto av to familier samt Jakob. Neste omgang kom som avtalt klokken 14.00 og de som kom og de som dro kunne treffe hverandre i farten med god avstand.

Det ble en annerledes og meget vellykket feiring som verken vi eller barna vil glemme. Grillmaten gikk ned på høykant, brus og øl (for det meste alkoholfri) likeså og alle hygget seg i solen på en fin plass med tepper av hvitveis og utsikt til Maridalsvannet. Rett før klokken 16.00 da det nærmet seg oppbrudd, kom en skypumpe, noe jeg aldri har opplevet før, og dro med seg papptallerkener, servietter og annet lett materiale slik at de yngste barna fikk seg en løperunde for å samle sammen alt vinden hadde dratt med seg.

Selv om vi nok syntes det hadde vært lite risikabelt å treffes alle 18 sammen i det fri, så ble denne måten å samles på en god erstatning for det perfekte. Det ble en strålende dag, jubilanten var storfornøyd (jeg også) og jeg er sikker på at alle gjesten våre hadde noen fine timer i Maridalen.

Hilsen Ragnhild, glad over at vi fikk til dette.