På ryggen ned ett svaberg.

“Lykken står den kjekke bi”. Hvem som sa dette, husker jeg ikke nå. I går hadde det med meg å gjøre. På Norefjell gikk vi en tur til bekken/elven som renner ned Fosslia. Dette er en liten vannvei fra høyfjellet som til slutt ender i Krøderen. På varme sommerdager har vi besøkt ett par fine kulper mellom 2 stryk i 40-50 år. Nå var det ett par år siden sist og vi merket umiddelbart at berg og stein var var blitt så glatte. Svaberget ned til vannet var omlag to meter høyt. . Der sto jeg helt naken etter litt bading. Plutselig glapp fotfestet og  jeg falt bakover på ryggen og endte med hodet ned i bekken.

Når vi gamlinger på 85 år snubler og faller, gjør vi umiddelbart en liten opptelling. Hvor er det vondt, ble det sår som blør, brakk jeg noe, er jeg istand til å reise meg opp ? Flaks og hell og vel så det, ga meg øm hofte og noen skrubbsår. Jeg var i stand til å gå hjem, og dette går bra, sier Ragnhild.

Har jeg lært noe? Forhåpentligvis, men vi får se. Balansen blir klart dårligere med årene. Om den kan trenes opp, kan diskuteres. For noen år siden holdt jeg foredrag sammen med professor Per Andersen, en erfaren nevrofysiologi. Jeg snakket da om at alt kan trenes opp, selv i eldre år. Han hadde klare forbehold når det kom til balanse-trening. Signalene som kommer fra bena som forteller hvor neste skritt skal være, svekkes mye med årene.Dette er den såkalte propioseptive sans. Hos barn bearbeides signalene automatisk i ryggmargen. Se små barn løpe nedover en steinete sti uten å snuble. Tenk så hvordan vi som gamle stavrer nedover med blikket festet i bakken.. De sparsomme signalene fra bena må helt opp til hjernebarken for å bearbeides. Ikke rart at vi blir langsomme. Som oftest går det bra.

Andersen og jeg ble enige om at at vi aldri må slutte å gå i “ulendt terreng”. Da opprettholder vi denne evnen lengst mulig. Trener vi i gymmen på å stå på ett bein, så blir vi gode på nettopp det. Det redder oss neppe fra å snuble på stien eller i teppet.

Svaberg er på mange måter friluftssymbolet på sommer i Norge. Men når balansen ikke helt er til å stole på, så bør vi gamle ikke være for kjekke. Badesko med godt grep? Ikke særlig macho, men bedre enn fall med stygge konsekvenser.

Hilsen Thor-Øistein som tror at en kjepp i hånden på tur også er greit.

SommerOslo fortsatt med en liten utflukt til fjells

 

Vi trodde at tropevarme i Oslo var et forbigående fenomen, men langt i fra. Tross tropiske regnskyll og tordenvær – hetebølgen er her fortsatt til glede for mange og bekymring for noen. Bekymringen går selvfølgelig ut på at ingen kan være i tvil om at det har skjedd noe med klimaet på jorden. Det som nylig har skjedd i Tyskland og Belgia med oversvømmelse, leir- og jordras og hele landsbyer som er knust til pinneved taler sitt tydelige språk.

Tross bekymringene – vi nyter sommeren. Lillesøster Bente og jeg hadde en strålende dag med tur langs elven til Mathallen hvor vi inntok en utmerket lunsj og deretter langs havnepromenaden forbi Bjørvika til Sørenga. Vi rakk nesten hjem til Lilleborg før tropisk regnvær satte inn og gjorde oss dyvåte i løpet av noen minutter. Det hele varte i 25 minutter, deretter var det like varmt og nesten for varmt til å spise middag på verandaen vår. Men slik vi ellers trosser kulde og vind – det ble utemiddag.

Thor-Øistein har mye fore så Pia og jeg går turer langs elven og opplever livet. I Nydalen er det et yrende badeliv og ikke alle tar like alvorlig advarslene om ikke å være for nær fossestrykene. En dag tok vi turen langs de gamle fabrikkbygningene på vestsiden av elven. Vis a vis Arbeidermuseet som absolutt er verd et besøk ligger Verksted Jord, en vakkert beliggende spennende butikk med alskens muligheter for å gjøre et lite kupp. De tar til og med i mot hunder så ikke noe problem å komme dit med Pia.

Verksted jord

Litt lenger ned, på østsiden av elven ligger HønseLovisas hus hvor kafeen drives av Anne på Landet. Selv en mandag midt i fellesferien var det mye folk og kø for å få en kaffe eller noe leskende. Alle sitteplasser i skyggen var opptatt – slik er det i årets sommerOslo. Jeg greide å få både en rabarbraslush, vann til Pia og en plass i skyggen.

Svartskog

Vi var på besøk hos en god venninne på Svartskog – på en eiendom som har vært i familiens eie siden 1915. Utrolig vakkert med utsikt over bunnefjorden og en hage med blomster, frukttrær og bær i mengder.Med 29 grader i skyggen var det deilig med et bad og rekelunsj i skyggen. Men da vi kom hjem til Lilleborg var heten både inne og ute så voldsom at vi ganske raskt pakket sammen det mest nødvendige og kjørte til Norefjell. Vi kom opp i 20 tiden i 22 grader og litt vind så nattetemperaturen ble absolutt mer levelig enn i lavlandet. Nå er vi her og og har hatt en god dag med ikke alt for lang tur ned til en badekulp i en liten elv hvor vi i alle år har badet når sommervarmen tilsier det. Nå er det faktisk to år siden sist og vi konstaterer at de to årene har gjort noe med balansen. Dessverre er nok dette siste gang vi bader der. Det er en tid for alt som det står i Predikerens Bok.

Helt til slutt en liten reklame for boken jeg leser og her helt oppslukt av. Philippe Sands “Tilbake til Lemberg”. Anbefales på det varmeste.

Hilsen Ragnhild fortsatt på fjellet i sol og varme med litt kjøligere netter.

Sommerdvale i tropisk varme

Det er ikke ofte vi har tropevarme og tropenetter her til lands, men noen dager og netter i løpet av sommeren kan det bli. Vi har akkurat vært inne i en slik periode som nå kulminerer med tropisk regn, lyn og torden. Her på Lilleborg er det nærmest som i sydligere land med stor aktivitet på det lille torget vårt og fullt kjør i Caffe Inferno og Villa Paradiso. Sist lørdag hadde vi konsert med blant annet flamenco-dans i “bakgården”, dvs bak Villa Paradiso. Vi som er heldige og bor på toppen kan sitte på verandaen vår og bivåne alt som skjer, men konserten måtte vi ned til.

Dette var ikke akkurat tidspunktet for at motoren til veranda-markisen røk. Med syd-vestvendt veranda blir det stekende hett her. Selv om det er en bagatell i den store sammenhengen er det faktisk helt nødvendig med solskjerming i disse dager. Vi trodde det var en smal sak å få et hyggelig servicemenneske fra angjeldende markisefirma til å reparere eller skifte motor, men akk nei. Vi startet prosessen for noen uker siden med lite resultat inntil vi purret. Da jeg spurte hvor lang tid det ville ta var svaret 6 – 8 uker. Vel vel – det måtte vi vel finne oss i. Men da representanten for firmaet fortalte meg at ved å betale ekstra 2000 kroner kunne vi få service i løpet av noen dager ble jeg både forauset og forbannet. Jeg vet jo at det private helsevesen fungerer på den måten. Betaler du ekstra får du MR eller CT eller hva det måtte være på dagen, hvis ikke er ventetiden lang. Men et markisefirma som bruker slike metoder, det virker lite tillitvekkende. Resultatet er jo at den som spytter i 2000 kroner ekstra får det servicemennesket som ellers skulle redusert ventetiden for oss andre. Det går rett og slett ikke an.

Når det ikke lar seg gjøre å være på verandaen vår og det faktisk ikke går an å spise middag inne i slik sommervarme, må vi være kreative. Vi er jo godt kjent i Maridalen og fant oss en herlig plett noen hundrede meter fra parkeringsplassen på Hammeren. Vi hadde med picnickurv med mat og drikke, sammenleggbare stoler og slo oss til i skyggen under trærne med utsikt til Maridalsvannet. Selv med 28 grader var det deilig i skyggen med en liten bris. Dessuten utrolig rolig og fredelig ikke langt fra Gamle Maridalsvei. Vi regner nå denne plassen som vår og har tilbrakt noen ettermiddager der.

Jeg har vandret langs Havnepromenaden flere ganger, besiktiget den nye Operastranden og Sukkerbiten hvor Kaspar har sommerjobb med å hjelpe til med SUP-brettutleie. Badstuene er flittig besøkt og ser utrolig fristende ut. Skulle gjerne prøvet badstue og bad fra Sukkerbiten.

Ved Havnepromenaden rett ut for Operaen ligger SALT med kafeer og opplevelser samt mengder av blomster og urter. Rett utenfor har en blomstereng sluppet unna gressklipperen til stor glede for bier og humler. Her var jeg med Lill og Kaisa i dag.

Og alt dette er bare en brøkdel av hva Oslo har å by på. Hilsen Ragnhild som trives godt i sommer-Oslo

“Hva med å sitte en tur i skogen ?”

Jeg sier det med en gang. Å komme seg ut i naturen er bra for det meste her i verden. 2 tredjedeler av oss kommer knapt opp av stolen og ihvertfall ikke ut i naturen. Det er nå godt dokumentert at en time eller så, ute i naturen virker bra på alt som har med helsa vår å gjøre. Dette skal jeg komme tilbake til.

Redaktør Are Brean i Tidsskriftet for den norske legeforening, skriver nå i en leder følgende:

“Moderat fysisk aktivitet i form av gange forebygger en lang rekke sykdommer. Transportøkonomisk Institutt regnet ut i 2009 at den positive helseeffekten av økt gange i befolkningen er 3 kroner per gåtte kilometer”. Artig å vite, men gjør neppe inntrykk på folk flest.  Vi er de feteste i Norden og det har mange årsaker. Det strides de lærde om, men det har nok noe med et rolig og sedat liv å gjøre.

“Å gå” er en sterkt undervurdert aktivitet i helsesammenheng. Vi vet at det skal ikke mye til før vi får glede av det på de fleste måter. Alt for mange orker ikke eller kanskje ikke gidder.

For noen år siden, etter å ha holdt et foredrag om fysisk aktivitet i alderdommen, ble jeg spurt, ” du snakker hele tiden om å gå i skogen, kan jeg ikke like gjerne gå en tur i byen?” Jeg svarte litt svevende på det, hvilket jeg neppe hadde gjort idag.

For vel 40 år siden startet bevegelsen Shinrin Yoku ( skogsbading) i Japan. Man ryddet noen stier i skogen og gjorde det enkelt for folk å komme dit fra byene. Dette har spredd seg over hele Japan og ellers i verden også. Det foreslås at folk tilbringer et par timer i skogen og det utgjør det såkalte badet. Om man går eller sitter er ikke så farlig. Det viktige er skogens ro, fuglekvidder og nærheten til naturen. Japanske forskere har skrevet bøker om dette og de mener å ha gjort viktige observasjoner. Skogsbaderne er sunnere enn de vanlige byborgere. Det gjelder både den fysiske og mentale helse.

Forskerne legger vekt på den spesielle luften i skogen. De fleste trær og planter ellers avgir såkalte fytoncider, kjemiske substanser som finnes i all skogsluft. Forskerne mener å kunne påvise at dette er sterkt medvirkende til at vi har det bra i skogen og gir gode helsegevinster på sikt.

I Oslos bydeler prøver nå Røde Kors å motivere oss gamle til å bli med på tur. Nylig fikk vi til en tur fra Sagene bydel til Finnerud i Nordmarka. Det var med rullestol, rullator og stokk. De ble ikke mange hundre meter i skogen  før litt mat. Dette var en tur for dem som ellers ikke kommer seg ut. Jeg tror nettopp dette er poenget. Vi har fine parker med mye natur og skog i nærområdet. Tenk det at omlag 70 prosent av oss kommer ikke dit engang. Jeg håper at Røde Kors prosjektet kan bidra til en begynnelse på noe.

Jeg vil ikke nedsnakke at noen av oss gamlingene driver intervalltrening og går på SATS, men utfordringene ligger nok et annet sted.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt prøver å være aktiv i naturen