På ryggen ned ett svaberg.

“Lykken står den kjekke bi”. Hvem som sa dette, husker jeg ikke nå. I går hadde det med meg å gjøre. På Norefjell gikk vi en tur til bekken/elven som renner ned Fosslia. Dette er en liten vannvei fra høyfjellet som til slutt ender i Krøderen. På varme sommerdager har vi besøkt ett par fine kulper mellom 2 stryk i 40-50 år. Nå var det ett par år siden sist og vi merket umiddelbart at berg og stein var var blitt så glatte. Svaberget ned til vannet var omlag to meter høyt. . Der sto jeg helt naken etter litt bading. Plutselig glapp fotfestet og  jeg falt bakover på ryggen og endte med hodet ned i bekken.

Når vi gamlinger på 85 år snubler og faller, gjør vi umiddelbart en liten opptelling. Hvor er det vondt, ble det sår som blør, brakk jeg noe, er jeg istand til å reise meg opp ? Flaks og hell og vel så det, ga meg øm hofte og noen skrubbsår. Jeg var i stand til å gå hjem, og dette går bra, sier Ragnhild.

Har jeg lært noe? Forhåpentligvis, men vi får se. Balansen blir klart dårligere med årene. Om den kan trenes opp, kan diskuteres. For noen år siden holdt jeg foredrag sammen med professor Per Andersen, en erfaren nevrofysiologi. Jeg snakket da om at alt kan trenes opp, selv i eldre år. Han hadde klare forbehold når det kom til balanse-trening. Signalene som kommer fra bena som forteller hvor neste skritt skal være, svekkes mye med årene.Dette er den såkalte propioseptive sans. Hos barn bearbeides signalene automatisk i ryggmargen. Se små barn løpe nedover en steinete sti uten å snuble. Tenk så hvordan vi som gamle stavrer nedover med blikket festet i bakken.. De sparsomme signalene fra bena må helt opp til hjernebarken for å bearbeides. Ikke rart at vi blir langsomme. Som oftest går det bra.

Andersen og jeg ble enige om at at vi aldri må slutte å gå i “ulendt terreng”. Da opprettholder vi denne evnen lengst mulig. Trener vi i gymmen på å stå på ett bein, så blir vi gode på nettopp det. Det redder oss neppe fra å snuble på stien eller i teppet.

Svaberg er på mange måter friluftssymbolet på sommer i Norge. Men når balansen ikke helt er til å stole på, så bør vi gamle ikke være for kjekke. Badesko med godt grep? Ikke særlig macho, men bedre enn fall med stygge konsekvenser.

Hilsen Thor-Øistein som tror at en kjepp i hånden på tur også er greit.

8 kommentarer
    1. Godt du kom helskinnet fra det!
      Interessant det med balansen. Trodde det og kunne trenes jeg? Vel, vi får holde oss mest mulig i bevegelse, så vi ikke degenerer altfor fort.
      Fortsett å nyte sommer og natur og fjellbad.

    2. Spent på dette med balansen etter noen uker med krykker og avrevet achilles. Du gir meg et varsel. Skal teste/trene på skogsveier med gåstav(er), så får vi se ut på høsten. Fint med dine alderdomsbetraktninger, jeg kjenner meg stort sett igjen. Vi ses.

    3. Når jeg ser barn løpe på svaberg blir jeg først redd.. det kan umulig gå bra!
      Og så gjør det jo alltid det, bare et skrubbsår i ny og ne. Så gleder jeg meg over menneskekroppen. Barn er fabelaktige. Jeg står fortsatt på ett ben og pusser tenner ( i alle fall av og til), så blir jeg god til det. Og ulendt terreng er attpå til smertedempende på vonde rygger. men alder kommer vi vel ikke forbi. Og så flotte vi var en gang. Det er en glede det og. Berit

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg