Jeg skrev om begrepet tradwives i 2020 også, men nå dukker dette opp igjen og det blir fart i sakene når VG sriver om husmorrollen på kommentarplass. Men først:

Det har vært en fantastisk pinsehelg på Bråtane, strålende sol, ikke fullt så varmt som i Oslo, men varmt nok og 16-17 grader i vannet. Vi som er pensjonister er så priviligerte at vi kan reise hjem tirsdag i stedet for å stå i kø mandag annen pinsedag. Perfekt.

På vei hjemover hørte vi (som vi pleier) på P2, denne gangen et langt og godt intervju med Shazia Majid, journalist, forfatter og kommentator i VG. Livet hennes har vært turbulent og intervjuet ga et spennende og fint innblikk i det. Jeg har vært opptatt av henne og hennes vei mot nåværende stilling i VG siden jeg leste boken hennes om de pakistanske kvinnene som kom hit i 70-årene. Hun beskriver livet til kvinnene som forlot alt de kjente for å bosette seg i et kaldt, fremmed land hvor de ikke kjente noen, ikke kunne språket eller de sosiale kodene. Dette skriver Shazia Majid varmt og innsiktsfullt om.

Etter å ha hørt et tre kvarters intervju på radioen møtte jeg henne igjen i Dax18. Denne gangen pga av en kommentar hun hadde skrevet i VG som svar på noe som beskrives som en ny trend – kvinner som betegner seg som Tradwives. La det være sagt med en gang, hverken Shazia Majid (eller for den saks skyld jeg) nedvurderer ønsket om å ha litt mer tid til de minste barna og kanskje finner løsninger sammen med mannen på hvordan de i fellesskap skal kunne få til både jobb og familieliv. Det Shazia Majid skriver i sin kommentar er at en romantisering av husmorrollen er en farlig trend, den er beheftet med ufrihet og i verste fall økonomisk ruin. For de ekte Trad wives som det er millioner av på TikTok og andre sosiale medier, vil at mannen skal tjene penger sånn at hun kan være hjemme og ta seg av hus, mann og barn. Ikke bare i småbarnsfasen, men livet ut. Og her ligger problemet – tradwivesbevegelsen handler ikke om å være hjemme eller jobbe deltid i kortere perioder, det handler om å være en underdanig kvinne, sin manns slave som er avhengig av hans velvilje for å få penger til et par nye strømper.

De som her til lands har gått i mot Majids kommentar enten i VG eller på Dax18 synes alle å tro at hennes kommentar beskriver kvinner som er utenfor yrkeslivet et halvår eller år, men det er ikke det det handler om. Det handler om kvinner som fullt og helt mener at “mannen er konge og skal behandles som sådan” som det står i en av reglene for de ekte trad wives. Vi som sto på barrikadene i 1970 og 80årene var helt klare på en ting: Ingen likestilling uten økonomisk uavhengighet. En ekte hjemmeværende husmor over år er ikke økonomisk uavhengig. En ekte hjemmeværende husmor hele livet har felles økonomi med mannen, men det er han som styrer den. Hvis han en dag blir lei av henne og finner seg en annen kan hun risikere å bli stående på bar bakke med et minimum å leve av. For ikke å snakke om manglende pensjonspoeng.

Majid har et meget godt poeng når hun påpeker at vår velstand etter 1980-tallet ikke bare skyldes oljen. Den skyldes også alle kvinnene som den gang marsjerte ut av kjøkkenet og inn på arbeidsplassene. Det er liten grunn til å heie på en reversering av den trenden. Takk og lov for alle kvinnene som har gått inn i helse- og omsorgsyrkene – det er fortsatt få menn som vil bli sykepleier eller helsefagarbeider. Vi kan sikkert klare oss uten finanseliten, men uten helsearbeiderne…..

Et siste viktig poeng i kommentaren til Majid: Mange kvinner kan nok ønske seg en time-out fra et hektisk hverdagsliv, men ikke mange har råd til det. Glorifiseringen av husmorrollen treffer først og fremst de meget priviligerte i samfunnet. Det er også typisk at den virkelige heiingen på husmoren og hennes kall kommer fra ytre høyere, bare det kan gjøre meg skremt.

Men som sagt, jeg tror ikke dette er noen stor bevegelse her i Norge, de som har ytret seg har først og fremst påpekt behovet for å ta seg av de aller minste barna. Til det har vi rause ordninger for både kvinner og menn her i landet.

Hilsen Ragnhild – ikke veldig bekymret, men kanskje litt forundret?

Naomi Klein, kjent canadisk journalist og forfatter var i Oslo i går. Hun er kjent som en sylskarp politisk analytiker som er sentral i den internasjonale kritikken av globalisering, av kapitalismens konsumerisme og makten til de store selskapene. Hennes gjennombrudd kom med “No logo” som gjorde henne til talerør for den internasjonale venstresidebevegelsen. Nå var hun i Oslo på invitasjon fra Klassekampen.

Klassekampen har annonsert for Naomi Kleins foredrag på Chateau Neuf siden februar og det har hatt sin virkning. Storsalen var så godt som full da Mari Skurdal en time på overtid entret podiet og introduserte henne. Ved en rekke tilfeldigheter var Thor-Øistein og jeg blant de forventningsfulle tilhørerne. Det var ikke mange 80+ der, i motsetning til andre kulturevenementer og ettersom det hele ble en time forsinket ble vi sittende på terrassen med en øl, dvs stående inntil en av de meget unge forbarmet seg over oss og tilbød en stol.

Etter mine begreper fikk vi det vi hadde forventet og mer til av foredragsholderen. Hun brukte storparten av tiden til å snakke om hva vi ser når vi ser “oss” i speilet. Vi ser vår “dobbltgjenger” som slett ikke er så uskyldsren som vi liker å tenke oss. Vi betrakter holocaust som den genocid den var, men uten å ta med i beregningen hvordan hvite europeere og nordamerikanere har drept og fordrevet folkeslag på folkeslag opp gjennom historien. Eksemplene er mange, hun nevner noen som masseutryddelsene av de innfødte i Canada og  folkemordet på namaer og hereroer i Namibia, apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Klein som selv er jøde brukte mye tid på den brennhete krigen på Gaza og hvordan israelerne skjuler seg bak holocaust som om de er den eneste folkegruppen som har opplevet genocid. Motsetningene er mange – hva med israelernes “dette var et så stort traume at vi må gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen”. Samtidig skjer det igjen akkurat nå, men denne gang mot palestinerne. Ser ikke Israel denne motsetningen? Er de helt blinde for andres lidelser? Klein tar helt klart parti for studentene i USA som protesterer mot våpenleveransene til Israel.

Naomi Kleins dobbeltgjenger som heter Naomi Wolf, er en kjent feminist og forfatter, ti år eldre enn navnesøster Klein. Hun er kjent for sine konspirasjonsteorier. De to ble tidligere ofte forvekslet, noe som Klein bruker i boken Dobbeltgjenger. For Naomi Klein står Naomi Wolf for helt andre verdier enn henne selv om de begge er feminister. Vi er heldigvis kommet så langt at det å kalle seg feminist ikke nødvendigvis betyr at vi er enige i ett og alt – på ingen måte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg har ikke lest Doppelganger, men gleder meg til å lese den nå jeg har opplevd Naomi Klein “live”. Hun virker som en utrolig spennende kvinne som selv når hun snakker om alvorlige tema kan vise frem sin humoristiske sans. Hun fikk også hjertelig og langvarig applaus fra et ungdommelig publikum og noen gamlinger.

Hilsen Ragnhild