Svaret er ja og det skal jeg nå begrunne. Helsedirektoratet klassifiserer oss som gamle fra 75 års alder. Flere undersøkelser viser at underernæring er et vanlig problem særlig fra fylte 80 år. Tall fra innleggelser på sykehus og aldershjem viser tydelig at vi gamle spiser for lite og for dårlig. Det samme er tilfelle når vi bor hjemme. For lite og for dårlig betyr rett og slett for lite proteiner og totalt for lite kalorier. Tradisjonelt har de viktigste proteinkildene vært kjøtt, fisk, melk, melkeprodukter og egg.
De nordiske ernæringsrådene kom nå høsten 2023 og vil bli fulgt opp av norske råd til våren. Hva de vil gå ut på, er allerede presentert i mediene og det er ingen bombe. Vi bør spise mer fisk, grønt og mindre rødt kjøtt. Ernæringsekspertene har faktisk tallgitt antall gram kjøtt pr uke til 350 gram eller 50 gram pr dag. Dette såkalt optimale kosthold er på bakgrunn av masse forskning internasjonalt. I store befolknings- undersøkelser viser dette lavere forekomst av livsstilssykdommer som diabetes, kreft, hjerte- karsykdommer osv., og levetiden øker.
Men tilbake til 80 år og eldre. Har vi først blitt så gamle og er rimelig friske, er det mye som tyder på at den livsstil og de matvaner vi har hatt sålangt er tilfredsstillende for resten av livet. Kostholdsrådene til gamle som etterhvert spiser for lite, bør være annerledes enn de gitt til resten av befolkningen. 80-85 åringene bør få anbefalinger om velsmakende, næringsrik kost som holder oss oppegående så lenge som mulig. Kjøtt har i varierende grad vært endel av livet vårt, så la det forbli slik.
Ernæringsrådet understreker at kjøtt inneholder endel næringsstoffer som er bra for oss. Det betyr noe for hvordan vi har det,og hva vi har krefter til i det daglige. Ultraprosessert mat som feks pølser med lang holdbarhet er nok den stygge ulven med inflammatoriske (betennelses) fremmende egenskaper. Men ett par wienerpølser i ny og ne er neppe noe problem for gamlingen. Lammekjøtt i gryte er nok dog det beste for både kropp og sjel.
Vi var veldig opptatt av, og med rette, rasediskrimineringen i Sør-Afrika og apartheidlovene mellom 1948 og 1994. Verdenssamfunnet vedtok boikott og straffetiltak mot makthaverne i Sør-Afrika som til slutt endte med at de diskriminerende lovene ble slettet og den svarte befolkningen fikk fulle borgerrettigheter. I dag kjemper vi mot en annen form for apartheid uten at verden går til straffetiltak og boikott. Jeg snakker om kjønnsapartheid.
I dagens Aftenpost leser vi en artikkel skrevet av nobelprisvinner Narges Mohammadi, en artikkel som sannsynligvis er smuglet ut fra fengselet i Iran hvor hun sitter innesperret fordi hun har begått den forbrytelsen å være en kvinne som aktivt kjemper for likestilling. http://Det som skjer i Iran, må kalles kjønnsapartheid Narges Mohammadi Vinner av Nobels fredspris 2023Det hun og andre kvinner i Iran opplever er å være offer for kjønnsapartheid.
Mohammadi skriver at det skjer ufattelige forbrytelser mot kvinner i Iran og Afghanistan. Kvinner blir begrenset og hindret i å leve frie liv. De hindres i alt fra hvordan kle seg. hvordan ferdes i det offentlige rom, retten til utdanning og arbeid og retten til å bestemme over egen kropp. Hun etterlyser at kjønnsapartheid får status som forbrytelse mot menneskeheten. Det internasjonale samfunnet må gå sammen om å fordømme og kriminalisere kjønnsapartheid akkuret som det gjorde under overfor Sør-Afrika. Det kommer positive signaler fra FN og UN Womens administrerende direktør om å få i stand en prosess fot å nedfelle kjønnsapartheid i internasjonal strafferett.
Her hjemme har mediene og særlig Aftenposten denne høsten og vinteren hadde et sterkt fokus på æresrelatert vold og drap. I tillegg sender NRK i disse dager en serie om æresvold og tvangsekteskap. Dette er veldig bra, men så lenge ikke de skyldige blir anmeldt, eller anmeldelsene blir trukket tilbake, og denne typen kriminalitet sjelden kommer til domstolene og så godt som aldri fører til domfellelse, kommer vi ikke videre. Politiet gjør så godt de kan med de resurssene de har til dette arbeidet.
Her må vi som samfunn være mye mer på. Vi må tørre å snakke om og sette ord på hva som skjer. Vi må ikke være så livende redde for å bli stemplet for rasister at vi ikke tør å sette ord på i hvilke miljøer ære er en så viktig del av kulturen at drap kan bli resultatet. Vi skylder de unge jentene og også noen gutter som utsettes for vold, drap og tvangsgifte at vi tar problemene rundt på det dypeste alvor. Denne formen for ære og æreskultur er en forferdelig ukultur, ikke bare i vårt land, men i alle de landene hvor det praktiseres. Nå må kjønnsapartheid virkelig komme på dagsorden og føre til samme type sanksjoner og kriminalisering som apartheidregimet i Sør-Afrika i sin tid ble. Dette er feminisme på alvor
Overskriften kjenner dere kanskje igjen fra Nordahl Griegs store dikt “Til ungdommen”. Hvorfar skal det være så mye vanskeligere å snakke om fred og fredsarbeid enn om krig? Selv om vi alle selvfølgelig ønsker oss fred er det krig og krigens helter som gjelder. Dette og mange andre spørsmål tar Linn Stahlsberg opp i sin nye bok som heter nettopp “Krig er forakt for liv”.
I dag leste jeg et stort intervju med Linn Stahlsberg i Klassekampen hvor disse temaene blir tatt opp. Linn er en modig kvinne, hun står opp og frem som pasifist i en tid hvor krig dessverre fremstår som en nødvendighet. I en tid hvor NATO fremstår som et FN og i alle fall mye viktigere enn FN, hvor generalene er nærmest daglige besøkende i Dax18 og Dagsrevyen. Hun etterlyser fredsaktivistene som er de virkelig modige. I Russland og Israel risikerer man fengsel ved å kritisere krigføringen. Hvor det er dødsstraff for ikke å ville la seg være kanonføde i en kamp de ikke forstår hvorfor de må delta i. En av de mange scenene fra antikrigsfilmen “Intet nytt fra vestfronten” som gjorde sterkt inntrykk på meg var unggutten som ble skutt av sine egne for ikke å ville fortsette å kjempe klokken 21.50 den 22.11.1918. Krigshandlingene skulle som kjent opphøre klokken 22.00.
Som sagt, Linn Stahlsberg er modig. Det er forferdelig vanskelig å være prinsippfast pasifist og samtidig se på Putins krigsmaskin rulle over Ukraina og hvis de seirer kanskje vil fortsette å rulle videre vestover. Men noen må tørre å si fra, fortrinnsvis noen som blir hørt i Kreml. For ikke å snakke om det som skjer i Gaza. Noen, og helst USA må tørre å si fra at dette går ikke lengert. Nå må krigsherrene komme seg til forhandlingsbordet.
Boken hennes er ment å gi ungdommen i dag informasjon om hva pasifisme er, at det å være pasifist og ikke ville bære våpen faktisk er lovlig i vårt land, heldigvis. Jeg synes det er strålende at Linn er tydelig og kompromissløs når det gjelder fredsarbeid. Likevel har jeg litt problemer nå. Skal ikke Ukraina forsvare seg mot angrep og må ikke vi i vesten støtte og hjelpe dem, også med våpen? Her klarer ikke jeg å være pasifist. Den vestlige verden står i samme skvis som venstresiden i Norge før annen verdenskrig. Da trodde man også på fred og ingen våpen, slagordet var “det brukne gevær”. Og så ble Norge okkupert. Da var det ingen som ikke syntes det var helt nødvendig og riktig å forsvare oss.
Krigen i Gaza derimot er ingen forsvarskrig. Krigen er en brutal hevnaksjon som alle gode krefter må stå samlet for å få slutt på. Her må fredsaktivistene virkelig bli lyttet til, men det ser foreløbig riktig dårlig ut. Fredsforkjemperne må se en rolle i å finne frem til strategier som får partene til forhandlingsbordet
Jeg heier på Linn og håper hun fortsetter sin modige kamp. Men jeg klarer ikke følge henne helt frem slik verden ser ut akkurat nå.
At VG gir meg økt innsikt i fysiologi og medisin, skjer ikke så ofte. Forleden skjedde det. Oppslag på forsiden gjorde meg nyskjerrig. Kollegene Svend Davanger, Geir Selbæk og psykologen Simone Grassine har vært premissleverandører og henviser til aktuell forskning.
Gjennom generasjoner har vi erfart at turer i skog og mark, og for den saks skyld havet, har vært bra for oss. Men hva er det egentlig som skjer med oss?
Begrepet, « frittflytende oppmerksom», i noe varierende form, er noe av nøkkelen til å forstå hva som skjer med oss. Vi skal ikke gå mange skritt innover i skogen før vi merker at det meste blir annerledes. Vi ser hvor vi plasserer føttene i skogbunnen, vi ser på busker, kratt og trær og vi hører skogens ro. Skogen har en egen lyd, selv uten vind i trærne og fuglekvitter. Den frittflytende oppmerksomheten, mener forskere var en egenskap som gjorde at vi overlevde for 100 000 år siden med truende villdyr på savannen i Afrika.
Forskning fra USA har vist ar vår hjerne skjerpes etter skogstur. En hukommelses test som gikk på å erindre tallrekker, viste klar forbedring. Det samme viste såkalt kreativitets-tester. Et forsøk utført i Australia viste at skjermbilde av grønn natur med blomster, bare 40 sekunder, også kunne gi noe av det samme. Er det tankene rundt tidlige naturopplevelser som dukker opp?
Shinrin Yoku, japansk skogsbading, bedrives av 100 000ener, særlig fra Tokio området, (Jeg har skrevet mer utdypende om dette tidligere). For de fleste går det ut på, en rolig kort tur langs en sti i skogen, så rolig sitte ned for å la tankene vandre ett par timer. Og hva har japanske forskere funnet? Jo, både den fysiske og mentale helse, forbedres. Tester har også vist positive endringer med vårt immun-apparat. Det siste tilskrives dampen av kvaeliknende substanser fra trærne.
For de fleste av oss blir nok skogsturene så mangt. Hvis vi ikke har musikk eller podcast plugger i ørene, så opplever vi nok nettopp skogens ro og vakkerhet. I motbakkene «går vi litt på» og hjerte og lunger utfordres litt. Luften er klar og ren og det er lite generell luftforurensning! En rekke studier viser at dette samlet er bra for vår helse, det forlenger levetiden og det kan endog være demensprofylakse. Hvilke enkeltfaktorer som betyr mest er vel egentlig ikke så farlig.
Fint å finne ting som dokumenterer at du har hatt rett i dine antagelser.
I Debatten på NRK forleden snakket man om trening og fysisk aktivitet i folkehelse sammenheng. Professor og kollega Eivind Wang fortalte om 4×4 (mao intervalltrening) og antydet at dette burde være grunnlaget for at de 80% av oss som sitter stille, bør komme igang. Han avfeide temmelig bryskt podcast og nettbasert trening som useriøst. I mer enn 15 år har 4×4 trening blitt dokumenter som effektiv trening i alt fra toppidrett til rekonvalesens etter hjerte-infarkt. Men det er samtidig blitt dokumentert at å gå 20 minutter daglig pluss noe styrke-øvelelser gir stor helsegevinst for de fleste. Intervalltrening for 60 år gamle sofaslitere er utopi.
Professoren avfeide styrketrening med å si «at vi blir sterkere i musklene, og det er det». Vel, det i seg selv er bra for oss og hva vi greier å gjøre. Men flere studier viser at systematisk styrketrening, forlenger livet, forebygger mange livsstilssykdommer.
Hva annet lærte denne debatten oss? Jo, at vi ikke er kommet lenger enn at en professor i medisin (mann) arrogant kan avfeie en personlig trener og coach (ung kvinne) med at det hun driver med er useriøst og totalt uvirksomt. Budskapet til Catrine Collins var ganske enkelt at fysisk aktivitet er viktig for helsen vår og at det enkleste ofte er det beste. I en travel (kvinne)hverdag kan øvelser under veiledning fra personlig trener online være akkurat det lille som får henne opp av sofaen mellom barnepass og full jobb. Eller fra vårt ståsted som pensjonister kanskje det lille som gjør at vi tar noen øvelser i stedet for å våge oss ut i sprengkulde og glatte veier. Det jeg prøver å si er at man må leve ganske isolert i sin professorboble for å tro at veien til folkehelse via fysisk aktivitet bare går ved 4×4 trening minimum to timer i uka. Her er rett og slett det beste blitt det godes fiende, jeg synker heller ned i sofaen med en god bok før jeg kaster meg ut i intervalltrening a la 4×4.
Professoren sa at all trening må være vitenskapelig basert og at 4×4 er dokumentert i flere publikasjoner å øke den fysiske formen, studier som han til dels selv har vært med på. Han hoppet glatt over de studiene som viser at litt er bedre enn ingenting og at vi opprettholde form og helse bare ved å bevege oss regelmessig, gjerne med å ta i litt ekstra på tur i motbakker. Catrine Collins bekreftet også at hun baserer seg på veletablert og akseptert kunnskap når hun gir treningsråd. Forøvrig greidde hun å beholde roen og fatningen selv etter professorens til dels ufine angrep.
Dette innlegget er skrevet av Thor-Øistein og Ragnhild sammen etter at vi ble rimelig oppbrakt over vår kollegas behandling av sine meddebattanter, i særdeleshet hun som bedriver treningsveiledning online.
Det er mange tanker som melder seg rundt et årsskifte. Noen dreier seg om året som gikk, gleder og sorger, og noen om året som vi akkurat har gått inn i.
Når det gjelder verdenssituasjonen så er det lite å glede seg over og fremtiden ser ikke lys ut, hverken når det gjelder krig i Ukraina og Gaza eller utsikten til å få Trump som president i USA. På hjemmefronten er det alt for mange i landet vårt som sliter økonomisk mens jeg og mine nærmeste har det lunt og godt. Litt urettferdig? Ja selvfølgelig og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med det. Jeg leser akkurat Hege Duckerts glimrende bok om Katti Anker Møller, overklassekvinnen som så urettferdighetene rundt seg og begynte å gjøre noe med det. Vi kan takke henne (og Johan Castberg) for lovene som forandret livene til barn født utenfor ekteskap. I dag kan det synes merkelig, men på begynnelsen av 1900-tallet var kvinner som “kom i uløkka” og barna deres samfunnets utstøtte i den grad at mange ikke engang overlevet. Det som både forundrer og skremmer meg er å lese hvordan mange ivrige kvinnesaksforkjempere motarbeidet henne og regelrett hetset henne. Ikke mye kvinnesolidaritet å spore fra kvinnesakskvinnene som stort sett tilhørte øvre middelklasse og overklassen – overfor de stakkars arbeiderkvinnene og tjenestejentene som uheldigvis ble gravide uten å være gift.
I går feiret vi nytt år på tradisjonelt vis med fire gode venner. Tradisjonen tro startet vi med å følge Kongens tale på TV. Kong Harald er en klok mann og talen hans var en tydelig appell om å ta klimakrisen på alvor. Tenk om regjeringen vår og Equinor endelig kan forstå og innrømme at nye oljefelt og mer olje er ikke veien å gå for å redde klimaet. Equinor har som en miljøaktivist uttrykte det en klimaaktivist kaller frekkhetens nådegave når de påstår at oljen er veien til det grønne skiftet. De glemmer glatt at når den “rene norske oljen” brennes er klimautslippene store selv om det skjer utenfor vårt land. Dessuten bruker Equinor en forsvinnende liten del av sitt enorme overskudd på grønne teknologier.
Når jeg tenker på året vi har foran oss ser jeg at det er i ferd med å blusse opp en ny abortdebatt, nesten 50 år etter at lovforslaget om selvbestemt abort gikk igjennom i Stortinget med 1 – en stemmes overvekt. I dag er det overveldende flertall for loven vi har med selvbestemt abort inntil 12 svangerskapsuke. Mange av oss mener imidlertid at tiden er løpt fra bestemmelsen om at abort mellom 12 og 18 uker skal bestemmes av en nemnd. Abortutvalget som la frem sine konklusjoner før jul anbefaler også om ikke enstemmig at selvbestemmelse bør utvides til 18 uker. Sånt blir det bråk av og en ny abortdebatt er i emning. Merkelig at det går an å lage så mye støy om en lovendring som rett og slett ville lovfeste en rett som de aller aller fleste kvinnene som søker om abort mellom 12 og 18 uker allerede har. Den gang da loven ble vedtatt var det om å gjøre at lovteksten ble et kompromiss mellom forkjemperne for selvbestemt abort og motstanderne som helst ville beholde nemndbehandling for abortsøkende kvinner. Kompromisset besto i at etter 12 uker skulle kvinnene møte i en nemnd som igjen skulle ha mulighet for avslag. I dag er det ytterst få som får avslag i søknad om abort mellom 12 og 18 uker. De få avslagene er nesten utelukkende fordi svangerskapet er kommet for langt.
I motsetning til da loven ble vedtatt gjøres over 90% av abortene i dag medikamentelt, dvs at hun får tabletter som settes inn i skjeden og skal fremkalle abort. Før 9. svangerskapsuke kan behandlingen skje hjemme, etter 9 uke skal det gjøres på sykehus. Denne måten å fremkalle abort på er det ikke tatt høyde for i den nåværende loven og gjør det nødvendig å revidere lovteksten.
Det er ellers mange andre gode forslag til revidering av loven fra abortutvalget, revisjoner som er helt nødvendige for å være i takt med tiden vi lever i. Men striden kommer nok til å stå om 18-ukers grensen. KrF er på offensiven sammen med endel fra SP. Et spedt forsøk fra Erna Solberg på å komme KrF i møte og stramme inn på abortloven i 2014 endte med full tilbaketrekning (nesten – KrF fikk nemndbehandling av tvillingaborter.) Det ble ingen reservasjonsrett for fastlegene, men abortloven var satt i spill og det ble nødvendig å se på om den trengte en viss oppdatering. Mye er forandret siden 1978, blant annet blir nå de aller fleste tidligaborter gjennomført medikamentelt uten sykehusinnleggelse. Alle undersøkelser viser at de aller fleste aborter foretas før uke 12. I dag er det mulig å påvise fosterskader ved hjelp av ultralyd og blodprøve, noe som i hovedsak først kan skje etter 12 uke og kan føre til ansøkninger om abort etter 12 svangerskapsuke. Så nå står striden om det er en nemnd eller kvinnen selv som skal bestemme om et kanskje ikke levedyktig foster skal kunne fjernes eller ikke. Jeg og mange med meg mener det faktisk er kvinnen selv som må bestemme dette, gjerne ved hjelp av fastlegen som hun kjenner, men ikke ved å møte en nemnd av fremmede leger.
Nå må vi vente og se om regjeringen legger frem et forslag til revidering av abortloven og om revisjonen inneholder en utvidelse av selvbestemmelsesretten til 18 uker. Om grensen blir utvidet til 18 uker er ikke godt å si, dertil er det alt for usikkert hva Stortinget faller ned på. Jeg håper de fleste vil innse hvor fornuftig det er å følge praksis som i dag gir kvinnen rett til abort frem til 18 uker når hun ønsker det, men etter å ha møtt i en nemnd mellom uke 12 og 18. Uansett skal vi være lykkelige over å bo i et land hvor kvinners liv og helse veier tyngre enn mørkemenns ønske om å kontrollere deres reproduksjon. Jeg ser med gru til USA, til Ungarn og andre land som ved abortnekt leder til at abortene skjer utrygt og farlig “under jorden”.
Kampen for selvbestemt abort ble vunnet i 70-årene, nå gjenstår det bare å utvide selvbestemmelsesretten slik det praktiseres hos oss i dag, men uten nemndbehandling.
