Vi var veldig opptatt av, og med rette, rasediskrimineringen i Sør-Afrika og apartheidlovene mellom 1948 og 1994. Verdenssamfunnet vedtok boikott og straffetiltak mot makthaverne i Sør-Afrika som til slutt endte med at de diskriminerende lovene ble slettet og den svarte befolkningen fikk fulle borgerrettigheter. I dag kjemper vi mot en annen form for apartheid uten at verden går til straffetiltak og boikott. Jeg snakker om kjønnsapartheid.
I dagens Aftenpost leser vi en artikkel skrevet av nobelprisvinner Narges Mohammadi, en artikkel som sannsynligvis er smuglet ut fra fengselet i Iran hvor hun sitter innesperret fordi hun har begått den forbrytelsen å være en kvinne som aktivt kjemper for likestilling. http://Det som skjer i Iran, må kalles kjønnsapartheid Narges Mohammadi Vinner av Nobels fredspris 2023Det hun og andre kvinner i Iran opplever er å være offer for kjønnsapartheid.
Mohammadi skriver at det skjer ufattelige forbrytelser mot kvinner i Iran og Afghanistan. Kvinner blir begrenset og hindret i å leve frie liv. De hindres i alt fra hvordan kle seg. hvordan ferdes i det offentlige rom, retten til utdanning og arbeid og retten til å bestemme over egen kropp. Hun etterlyser at kjønnsapartheid får status som forbrytelse mot menneskeheten. Det internasjonale samfunnet må gå sammen om å fordømme og kriminalisere kjønnsapartheid akkuret som det gjorde under overfor Sør-Afrika. Det kommer positive signaler fra FN og UN Womens administrerende direktør om å få i stand en prosess fot å nedfelle kjønnsapartheid i internasjonal strafferett.
Her hjemme har mediene og særlig Aftenposten denne høsten og vinteren hadde et sterkt fokus på æresrelatert vold og drap. I tillegg sender NRK i disse dager en serie om æresvold og tvangsekteskap. Dette er veldig bra, men så lenge ikke de skyldige blir anmeldt, eller anmeldelsene blir trukket tilbake, og denne typen kriminalitet sjelden kommer til domstolene og så godt som aldri fører til domfellelse, kommer vi ikke videre. Politiet gjør så godt de kan med de resurssene de har til dette arbeidet.
Her må vi som samfunn være mye mer på. Vi må tørre å snakke om og sette ord på hva som skjer. Vi må ikke være så livende redde for å bli stemplet for rasister at vi ikke tør å sette ord på i hvilke miljøer ære er en så viktig del av kulturen at drap kan bli resultatet. Vi skylder de unge jentene og også noen gutter som utsettes for vold, drap og tvangsgifte at vi tar problemene rundt på det dypeste alvor. Denne formen for ære og æreskultur er en forferdelig ukultur, ikke bare i vårt land, men i alle de landene hvor det praktiseres. Nå må kjønnsapartheid virkelig komme på dagsorden og føre til samme type sanksjoner og kriminalisering som apartheidregimet i Sør-Afrika i sin tid ble. Dette er feminisme på alvor
Hilsen Ragnhild
