En ny hverdag

Høsten er definitivt her og altanplantene er flyttet inn for om mulig å overleve vinteren

Det har vært en høst hvor valget, regjeringsforhandlinger, SVexit, mer forhandlinger og til slutt en ny regjering med en platform har tatt mye energi å følge med på. Gleder og skuffelser, kompromisser og vage løfter samt en samlet presse som vil ha flest mulig “likerklikk” ut av måten de presenterer det som skjer på. Den aller største skuffelsen for meg (og mange mange med meg) er beskjeden om at Ullevål sykehus blir nedlagt. At Vedum lot seg presse av Støre er meg helt ubegripelig og like ubegripelig at Støre fant det nødvendig å presse Vedum. Var virkelig nedleggelse av Ullevål sykehus så viktig for Arbeiderpartiet? I hvert fall ikke for Oslo AP. Jeg har fortsatt en viss kontakt med fagmiljøet og kjenner bare en – 1- kollega som går inn for nedleggelse. Når den nye Helseministeren står hos Fredrik Solvang og sier at hun vil lytte til fagmiljøene og fagpersonene så gjelder det altså ikke spillet om Ullevål – hos Solvang snakket hun om psykisk helse.

Nå har vi imidlertid fått en ny hverdag – blomster og gode ord er over, nå gjelder bare beinhard jobbing for den nye regjeringen som har et enormt forventningspress over seg. Jeg sier bare lykke til, men vær så snill å tenke dere om en gang til i Ullevålsaken!

Vi merker også en ny hverdag i det daglige. På bussen sitter vi ved siden av hverandre uten munnbind, vi tillater oss å møtes flere enn noen få i private hjem, kinoene er åpne og restaurantene bare håper og venter på storinnrykk. Nå nærmer julebordsesongen seg. Forhåpentligvis har vi lært noe av det halvannet året vi har bak oss. Vi har lært at det ikke er så smart å gå ut når vi føler oss syke, selv om vi bare hoster og nyser litt. Det var en viktig lærepenge at andre infeksjonssykdommer enn Covid-19 gikk drastisk ned under pandemien. Enkle regler som å holde seg hjemme ved sykdom, å vaske hendene i tide og utide, å holde en viss avstand til fremmede, hadde en frapperende effekt.

Men selv om hverdagen har innhentet oss må vi huske at pandemien ikke er over selv om vi her i vår lille avkrok av verden merker mindre til den. Og selv her får vi lokale oppblomstringer som akkurat nå i Nord. Vi kan takke vaksineringen av størsteparten av den voksne befolkningen for at vi er kommet dit vi er i dag. Men fortsatt er det en gruppe uvaksinerte som går som tikkende bomber i blant oss. Vi har som prinsipp i Norge at vaksinering er frivillig, men når helsepersonell som jobber nær pasienter lar være å vaksinere seg “fordi de ikke har lyst”, ja da må det være lov å sette inn tiltak. Ingen kan tvinges til å ta vaksine, men det er ingen menneskerett å beholde akkurat den pasientnære jobben uten å være vaksinert. Da er omplassering den eneste utveien og det er å håpe at arbeidsgiverne ikke nøler med å omplassere dem det gjeldert. Pasientenes sikkerhet må veie mye tyngre enn enkeltpersoners rett til å forbli uvaksinert i samme jobben. Vi er vel nær ved å ha oppnådd en flokkimmunitet i Norge selv om det fortsatt er et lite stykke igjen. At vaksineskeptikere skal få lov til å surfe på sine medmenneskers lojalitet gir dem liten heder. På den annen side er det viktig å huske på at det er en liten andel som ikke kan bli vaksinert av medisinske grunner. Gapestokken er ingen god metode å få opp vaksineringsgraden, heller appellere til god samfunnsånd og lojalitet med andre.

Hilsen Ragnhild

Gamling på SATS, henger det på greip?

Jo da, . Hvis det virkelig er noen som trenger å bli muskulært sterkere, så er det vi gamle.  Rett og slett for å kunne leve et aktivt liv i alderdommen.

Det siste året har jeg strevet endel og har fått noen skikkelig nedturer ute i skog og mark. Med og uten ski på beina..Selv om blikket konsentreres om terrenget rett foran føttene, har jeg snublet i steiner og sklidd på sleipe røtter. Blå merker og sår er å leve med, men det kunne gått værre. Når vi 80-åringer er sammen, er det nettopp disse utfordringene det ofte prates om, men for all del, vi har masse å glede oss over også.

La oss se litt på balanse og snubling som et ” gammelmanns fenomen”. Som unge var vi istand til å løpe utforbakke på stein og grus uten frykt. Det var ikke nødvendig å se på underlaget engang. Den såkalte propioseptive sansen sto for små signaler fra føttene til ryggmargen som så sin tur sendte signaler til beina om hvordan disse riktig kunne forflytte seg. Alt dette skjedde raskt uten at vi tenkte på det engang. Dette endrer seg gradvis og særlig etter fylte 70 år ser de fleste  at denne automatikken gradvis svinner hen.

Kan dette trenes opp? Professor i i neuroanatomi, Per Brodal, er temmelig klar på at det er tvilsomt. Dvs., aldringen av det automatiske signalsystemet fra føttene våre, er det egentlig lite å gjøre med. Men signaler om ujevnheter i terrenget går nå opp til hjernen vår og bearbeides der. Sammen med syns-signaler er vi så istand til å plassere beina slik at vi vanligvis greier å holde oss oppreist. Automatikken er delvis borte og mer eller mindre bevisste bevegelser redder oss brukbart

Trening av muskulaturen slik at beina, rumpe, rygg og mage fortsatt har en brukbar styrke, kan kompensere for noe av det jeg har beskrevet. Kommer vi litt ut av det, holder på å falle, har vi da kraft i muskulaturen til å ta oss inn igjen.

Stå på ett bein når vi pusser tenner osv, fører nok helst til at vi blir gode til det. Men det beste rådet er nok: gå tur på ujevnt underlag og prøv å bli sterkere.

Da er vi tilbake til der jeg egentlig startet. Uten å vedkjenne meg forfallet, var jeg blitt svakere i rumpe og bein. Jeg har vært noenlunde flink til å trene overkroppen med strikker og litt boksing, men det holdt ikke. For første gang på 4-5 år har jeg nå vært på SATS igjen. Jeg har tatt i, blitt støl på en god måte og håper det funker. Da jeg gikk derfra idag, følte jeg at det var litt lettere å gå rett  frem, ikke snuble i fortauskanten osv. Men jeg er klar over at mulig placebo-effekt og ønsketenking kan spille meg ett puss.

Hilsen Thor-Øistein som fremdeles kan se fremover.

Rumpeløft

Det er utrolig hva vi kvinner (og også noen menn) kan finne på for å bedre det utseendet vi er utstyrt med. Ansiktsløft er gammelt nytt og har vært i bruk svært så lenge. Metodene har bedret seg – heldigvis for dem som skal ha utført inngrepet – og i dag er det nesten usynlig, men bare nesten. Vi ser i dag færre mislykkede inngrep av den typen, men de forekommer. Veldig trist for den som bare ville bli vakker og rynkeløs og som ender opp med et deformert ansikt.

Men i dag skal jeg ikke gjennomgå de nesten utallige mulighetene vi har til å fikse på utseendet, jeg skal skrive litt om den operasjonen som øker mest i populæritet, nemlig rumpeløft. Og det aller mest populære rumpeløftet er brasiliansk rumpeløft som bruker eget fett til å forstørre rumpa.

Ved brasiliansk rumpeløft blir fett fjernet fra mage, lår eller et annet sted med fettoverskudd. Fettet blir så renset og de rene fettcellene blir sprøytet inn i rumpa. I følge de mange klinikkene som foretar dette inngrepet blir resultatet så godt som alltid fantastisk og gir en vinn-vinn situasjon. Mindre fett på magen, en slankere midje og en stor, formfullendt, deilig rumpe. Så er ikke dette en ønskesituasjon.

Et raskt googlesøk på emnet “brazilian buttlift” ga meg bare henførte beskrivelser i form av annonser eller annet fra plastisk kirurgiske klinikker, mange i Norge, men også noen i utlandet. Heldigvis fant jeg ad annen vei en litt mer edruelig behandling av emnet. Sannheten er at dette inngrepet er et av de farligste plastisk kirurgiske inngrepene som utføres. Noen undersøkelser opererer med så mange som 1dødsfall av 500 operasjoner, andre sier det er 1 dødsfall av 3000. Uansett, er en rund og flott rumpe verd den risikoen? Den største risikoen for komplikasjoner er fettemboli, dvs at fettceller kommer inn i blodomløpet og setter seg fast i lungene eller hjernen.

Den britiske foreningen for plastisk kirurger har gått ut og advart mot å utføre brasiliansk rumpeløft etter melding om 2 dødsfall. Ettersom dette er god butikk er det vel lite sannsynlig at plastisk kirurgene slutter å utføre inngrepet. Den britiske legeforeningen har derfor gått ut med anbefalinger som skal minske risikoen for komplikasjoner. Uansett så er det en risiko, en risiko som de som ønsker seg en flottere rumpe må være villige til å ta. Jeg innbilte meg at vi i Norge holdt oss for gode til å ta sånne medisinske sjanser, men neida, et titall private klinikker foretar inngrepet og reklamerer for det. Da blir jeg moralistisk og undrer meg over hvorfor spesialistutdannede leger bruker tiden sin på slikt som dette når det er et skrikende behov for plastisk kirurger på de offentlige sykehusene. Men det er mye penger i kvinners usikkerhet om eget utseende.

Jeg må si jeg er litt nyskjerrig på hvorfor akkurat Brasil er blitt et begrep for inngrep i kvinners intimsone, vi har jo brasiliansk voksing som gjerner kjønnshår og nå altså det brasilianske løftet på rumpa. Jeg har ikke fått noe svar på dette, men er som sagt nyskjerrig og håper noen kan gi meg en forklaring.

Hilsen Ragnhild som helst vil beholde rynkene mine og en flat rumpe.

Barnebarna spiller fotball, pluss litt til.

Dette bilde av Morten Thorsby forteller meg om styrke, balanse, tekniske ferdigheter og konsentrasjon. Han reiste tidlig ut verden og i løpet av noen år, har han blitt en internasjonal  fotball-spiller på toppnivå.. Det et er egentlig ikke det jeg skal si så mye om, men jeg kan jo begynne med han. Han var bare noen få år gammel første gang vi møttes. Han var en tynn spjæling og som mange andre smågutter hostet og harket han seg gjennom de norske vintre. Han var god på ski men det var klart at det snart ble fotball året rundt. Og ikke bare det, han har blitt toppidrettens miljøtalsmann.

“Alle barn” spiller fotball. I Norge prøver oss med allidrett fra 4-5 årsalderen. Men det er ofte slik at noen særlig iver og fart først kommer når ballen kommer frem. Til å begynne medløper all ungene etter ballen uten mål og mening, men morsomt er det. De glemmer ofte hvilket mål de spiller mot, men det gjør ikke noe. I barneidretten må det være gøy, ellers er det ingen vits å stille opp på trening.

Så gradvis endrer barnas fokus seg. Stikkordet blir gradvis “mestring”. Barna setter da pris på å tilegne seg ferdigheter. F eks.,ta i mot ballen, dempe den, føre den, for ikke snakke om å skyte mot mål. Å lære seg ferdigheter i en gjeng med venner er en god grunn for de fleste til å fortsette.

Barnebarnet Iben 14 år står i mål og det er ikke “bare/bare”. For 2-3 år siden startet spesifikk keeper trening og det er først da det begynner å bli utfordrende. Når vi nå spør om hvordan det gikk, er vi  interessert i hvordan det gikk med keeper oppgavene hennes.

I kveld blir det nok litt mer alvorlig, Jørund 18 år skal spille seniorkamp i 4 divisjon. Han har etterhvert blitt 188cm høy, er rimelig muskuløs og det er nå viktig for ikke å bli vippet av pinnen i kampens hete.  Entusiastisk har han vært fra han spilte lilleputt. Det blir endel harde taklinger på midtbanen som han stort sett kommer helskinnet ut av.

Hva videre? Nå er han på fotball banen 4-5 ganger i uka. Etter videregående skolegang blir det et valg. Er det muligheter til å bli enda bedre? Kanskje satse på det et par år? Eller trappe ned med mer fokus på utdannelse? Det fine med fotballen er at den kan fortsette på alle nivåer til vi er temmelig gamle. Danskene har sett på 75 åringer som har fortsatt med fotball på “kompis-nivå. De har både fysisk og mental helse bedre enn folk flest.

Hilsen Thor-Øistein